Boston, New England, 21/2 1693
Til den ærede jarl av Nottingham, Whitehall, London.
Deres Eksellense
Gjennom kapteinen på skipet Samuel and Henry har jeg allerede berettet at fengslene ved min ankomst hit til kolonien var fulle av mennesker som var under mistanke for hekseri.
Jeg fortalte også at jeg den gang mottok mange klager fra folk som var plaget av hekser og som anga sine plageånder ved navn.
Da antallet klager vokste for hver dag som gikk, opprettet jeg på anbefaling av viseguvernøren og Guvernørens råd en rettslig kommisjon som kunne oppklare sakene.
Viseguvernøren var leder av kommisjonen, og resten av medlemmene var utvalgt blant de beste og mest forstandige som jeg kunne finne. Derfor stolte jeg på at retten ville gjennomføre sakene på den rette måten.
Nettopp på denne tiden forlot jeg byen for å overta kommandoen i den østlige delen av provinsen. Her angrep franskmenn og indianere noen av våre byer som lå tett ved grensen.
Da jeg etter lengre tid vendte tilbake, sto det klart at folk var svært misfornøyd med rettens prestasjoner. 20 mennesker var blitt dømt og henrettet til tross for at flere av dem etter manges mening var uskyldige.
Bevisførselen foregikk på følgende måte. Den mistenkte og den personen som hadde anklaget ham eller henne for hekseri, møttes i retten.
Retten mente at den mistenktes skyld var bevist hvis anklageren falt om på gulvet og vred og snodde seg i smerte og pine helt til den mistenkte rørte ved ham eller henne.
Anklageren måtte dessuten avlegge ed på at den mistenkte sto bak pinslene og at han eller hun med egne øyne hadde sett vedkommendes åndelige dobbeltgjenger forlate den mistenktes kropp og angripe anklageren.
Da jeg undersøkte saken, fikk jeg å vite av dommerne at dette var første trinn i undersøkelsen, men at de jo også hadde menneskelige beviser på at de dømte virkelig var hekser.
Men med tiden ble jeg overbevist om at Djevelen kan forklé seg som en uskyldig. Blant de anklagede var folk som jeg vet er uskyldige.
Mange uplettede og velansette folk har blitt anklaget som hekser og trollmenn.
Til tross for alt dette fortsatte viseguvernøren ufortrødent etter samme metode – til skrekk og redsel for befolkningen.
Misnøyen vokste inntil jeg satte en stopper for rettshandlingene. Min beslutning skyldtes at jeg visste at mange uskyldige ville gå til grunne hvis prosessen fikk lov til å fortsette.
På daværende tidspunkt satt minst 50 personer i fengsel under kummerlige forhold. De frøs og manglet alt.
For mange av de dømte var det påståtte synet av den åndelige dobbeltgjengeren det eneste beviset på deres skyld.
Grunnlaget for fengsling var mangelfullt, og jeg fikk derfor noen av dem løslatt mot kausjon.
Jeg ba også dommerne om å finne en måte å få de andre løslatt på så de ikke skulle dø i fengselet.
“Mange uplettede og velansette folk har blitt anklaget for å være hekser og trollmenn”. W. Phips
Noen av dommerne erklærte seg nå enig i at prosedyren deres hadde vært for voldsom og utført på feil grunnlag.
Hvis de igjen skulle gjennomføre en rettssak, ville de gjøre det på en annen måte, lot de meg forstå.
Da herr Increase Mather og atskillige andre geistlige tilkjennega at også de nå mente at Djevelen kunne forklé seg som en uskyldig og på den måten plage andre, var det over med å dømme noen på grunnlag av folks syner.
På grunn av alt dette tillot jeg en særlig rettssak holdt i Salem i Essex County på den tredje dagen i januar og med viseguvernøren som sjefsdommer.
I rettssaken ble de nye prosedyrene fulgt, og bare tre av 52 anklagede ble ikke frikjent.
Kongens justisminister fortalte meg dessuten at det ikke var noen forskjell i forholdene for de tre som ble dømt og de som ble frikjent.
De dømte kunne etter hans mening like gjerne ha blitt frikjent som de andre. Viseguvernøren underskrev imidlertid straks en kjennelse som betydde at de tre dømte og fem andre tidligere dømte kunne henrettes.
Men i betraktning av hvordan saken hadde foregått tidligere utsatte jeg henrettelsen inntil Majesteten var blitt underrettet.
Utsettelsen gjorde viseguvernøren rasende, og fylt av blindt raseri nektet han å innta sin plass under rettshandlingen i Charlestown.
Han hadde, viste det seg, allerede – og uten mitt vitende og samtykke – med stor iver utstedt en kjennelse som bemyndiget ham til å beslaglegge de dømtes gods, eiendom og eiendeler.
At det ble gjort slutt på de uheldige metodene, oppløste den svarte skyen som hang over denne provinsen og truet med å ødelegge den.
Denne ondskapen, skapt av Djevelen, berørte på grusomt vis liv og eiendom hos mange av Majestetens undersåtter.
Redslene ødela mange av de mest fremtredende innbyggernes gode navn og rykte, og de forstyrret, forsinket og avbrøt Majestetens regjeringsanliggender.
Alt dette har vært til stor uro for meg, men nå mottar jeg ingen nye klager. Der befolkningen før var splittet og i strid med seg selv over denne saken, er alt nå igjen i harmoni.
Deres Eksellenses mest
trofaste og ydmyke tjener
William Phips
William Phips
Levde:
1651-1695.
Yrke:
Skipsbygger, skattejeger og guvernør i den engelske kolonien Massachusetts i Nord-Amerika.
Sivilstand:
Gift med Mary Spencer Hull. Paret adopterte en gutt.
Kjent for:
Phips ble adlet av Englands kong James 2 da han i 1687 reddet store skatter fra den spanske sølvgallionen Nuestra Señora de la Concepción. Nå huskes han mest som guvernøren bak de famøse hekseprosessene i Salem.
Etterskrift
Ingen ble dømt til døden for hekseri etter at William Phips’ brev ble sendt, og tre måneder senere var de fleste dømte og mistenkte løslatt fra fengselet.
I alt 200 personer sto anklaget og 20 av dem ble henrettet. I 2001 rehabiliterte delstaten Massachusetts alle som var blitt dømt under prosessen. Salem kalles fortsatt “Heksenes by”.