Hevngjerrig kvinne sto bak dristig slaveflukt

Eksslaven Harriet Tubman vil ta opp kampen mot sine tidligere slavepiskere. Derfor trer hun inn i et hemmelig nettverk som hjelper sørstatsslaver å flykte. En ny tv-serie tar for seg flukt-nettverkets utrolige historie.

Eksslaven Harriet Tubman vil ta opp kampen mot sine tidligere slavepiskere. Derfor trer hun inn i et hemmelig nettverk som hjelper sørstatsslaver å flykte. En ny tv-serie tar for seg flukt-nettverkets utrolige historie.

Paul Collins

Serien The Underground Railroad på Amazon Prime Video følger slavene Cora og Caesar på flukten mot nord.

*Undergrunnsjernbanen er billetten til et liv i frihet – et nettverk av hemmelige ruter og skjulesteder hvor hvite slaverimotstandere hjelper slaver på flukt – men til de to hovedpersonenes overraskelse er ikke alt på den farlige reisen slik de hadde forestilt seg det.

Det episke dramaet opererer på grensen mellom realisme og fantasi, og bildedelen er poetisk og stemningsmettet, slik man kjenner det fra instruktøren Barry Jenkins' tidligere Oscar-vinnende film Moonligt.

Fortellingen er et sterkt vitnesbyrd om en brutal historisk periode fortalt på en ny og overraskende måte.

Se traileren til The Underground Railroad her:

Her kan du lese den virkelige historien om slaven Harriet Tubmans flukt via Undergrunnsjernbanen i 1849:

Den 12 år gamle svarte slavejenta Harriet Tubman vet at noe er på gang da hun en dag i 1832 legger merke til en litt eldre gutt i maisåkeren i Maryland.

Alle de andre slavene synger høyt, men den unge mannen bare står der rett opp og ned uten verken å si noe eller flå maiskolbene som han skal.

Plutselig begynner fyren å bevege seg gjennom åkeren, før han plutselig legger på sprang.

Plantasjens oppsynsmann gauler at han skal komme tilbake, men slaven reagerer ikke. I full fart spurter han av gårde med den nå løpende oppsynsmannen etter seg.

«Jeg hadde avklart med meg selv at det var én av to ting jeg hadde rett til: frihet eller død. Kunne jeg ikke få den ene, ville jeg ha den andre». Harriet Tubman

Begge menn slår maisbladene til side med hendene. I enden av åkeren svinger slavegutten ut på en vei og fortsetter til han når en trebygning like ved plantasjen. Her prøver han å skjule seg, uten hell.

Nærmest ubevisst følger Harriet etter de to mennene selv om hun vet at det kan gå riktig ille at hun er der.

Da jenta viser seg i døråpningen, løper den hvite mannen rundt etter gutten i lokalet, hele tiden mens han gjentar trusselen om at det vanker pisk når han først får tak i ham. Harriet har selv arr og smertefulle minner om piskesmell på ryggen.

Derfor slipper hun den unge mannen ut døra da han plutselig klarer å riste forfølgeren av seg.

I stedet sperrer den velvoksne jenta åpningen for slavevokteren, som dermed må gi opp forfølgelsen.

Den hvite mannen blir da så rasende at han griper et vektlodd og kyler med full kraft rett i pannen på 12-åringen.

Kraften fra det ett kilo tunge metall- loddet sender Harriet i bakken, og hun må bæres hjem med blod fossende fra såret.

«Hun overlever aldri dette», mumles det pessimistisk blant de som i ukene etter er innom for å se til henne.

Likevel reiser hun seg på slutten av høsten fra høyet på gulvet som har utgjort sykesengen.

Hun har et stort arr i pannen, og skaden skal resten av livet gi henne transeaktige anfall. Men Harriet er i live, og hun vil med tiden vise at det langt fra er siste gang hun har forsøkt å hjelpe en slave ut i friheten.

Slavene risikerte å bli vansiret for livet hvis de ble straffet med pisken.

© Bridgeman & Library of Congress

Harriet fødes inn i trelldom

En ukjent dag i 1820 gir Harriet Tubman for første gang lyd fra seg da vrælet fyller en liten slavehytte i Dorchester County i Maryland. Som alle andre slavejenter erfarer Harriet snart at hun er født til å tjene den hvite «master».

«Yes, Missus» og «Yes, Mas’r» blir noen av de første glosene Harriet lærer. Det er viktig å kunne disse for å opptre ydmykt overfor hvite kvinner og menn.

Allerede som seksåring må hun med tårer i øynene ta farvel med sin mor og far fordi hun skal leies ut til en hvit familie i nærheten.

Harriet skal passe et lite spedbarn, men husets frue har kort lunte og hvis barnet så mye som grynter, får Harriets rygg smake pisken.

En dag får den seks år gamle jenta nok, og etter en omgang juling piler hun bort fra huset på bare bein.

På en nabogård gjemmer Harriet seg i en grisebinge med «en gammel sugge og åtte-ti smågriser».

De neste fem dagene kjemper hun med grisene om fôret gårdeierens ansatte heller i trauet. Til slutt blir sulten for stor, og den uthungrede slaven må duknakket tasse tilbake til sin frue.

Men hun vil ikke lenger betale en cent for å leie den upålitelige jentungen.

Utleie til forskjellige hvite familier blir hverdagen for Harriet de neste årene, og drømmen om å bli fri vokser.

Men bare ved å flykte til en av nordstatene kan en slave bli fri. Flukten er farlig, og hele sitt liv har Harriet hørt hovslag om natten når hvite menn til hest jakter på en rømt slave.

Finner jegerne slaven, venter først en omgang med pisken og deretter et salg lenger sør i landet, der varmen og behandlingen går for å være enda verre enn i Maryland.

I 1849 faller bomullsprisene imidlertid så mye at Tubmans master må skrape sammen penger ved å selge noen av slavene sine – og den nå 29-årige Harriet Tubman er en av dem. Tanken på å bli skilt fra familien får henne til å innse at tiden er inne til å flykte.

«Jeg hadde avklart med meg selv at det var én av to ting jeg hadde rett til: frihet eller død. Kunne jeg ikke få den ene, ville jeg ha den andre».

Sent om kvelden 17. september 1849 kaster Tubman et siste blikk på familien før hun lukker døren forsiktig og forsvinner ut i mørket.

Forut venter en ti mil lang ferd til fots mot den slavefrie staten Pennsylvania, og Tubman vet at hun bare kan snike seg nordover på nettene.

I dagslys vil hun nemlig bli avslørt av arret i pannen hun fikk som 12-åring da hun ble truffet av vektloddet.

I tillegg sliter hun fortsatt med plutselige anfall der hun går i transe, og på flukt har hun ikke råd til å svime av på en landevei midt på dagen.

I løpet av den første natten lister Tubman seg gjennom skogens kratt til hun når en liten gård der hun tidligere har møtt en hvit kvinne som flere ganger har fortalt Tubman at slaven alltid kan ta kontakt hvis hun trenger hjelp.

Tubman har mellom linjene oppfattet at den hvite kvinnen vil hjelpe under en flukt, men den 29 år gamle slaven er likevel livredd da hun banker på døren.

«Hvem er det?» kommer det etter en stund inne fra huset.

«Harriet», hvisker hun. Døren knirker da den åpnes, og den hvite kvinnen følger gjesten inn på kjøkkenet.

Gårdskvinnen skribler ned to navn på et stykke papir som hun rekker Tubman. Det er de neste to «stasjonene» på veien mot Pennsylvania der flyktningen trygt kan troppe opp og bli hjulpet videre.

Tubman har tidligere blant slavene hørt snakk om en såkalt Undergrunnsjernbane som frakter svarte flyktninger mot nord, men først nå går det opp for henne at denne jernbanen ikke har skinner og togvogner.

I stedet er den et nettverk av hemmelige ruter og trygge skjulesteder, organisert av primært hvite motstandere av slaveriet.

Med papirlappen i lommen takker Tubman ydmykt den hvite kvinnen og forsvinner ut i mørke natten igjen.

Tubman blir endelig fri

Mens Tubman lister seg videre gjennom skogene, gløtter hun hele tiden opp mellom trekronene for å se etter Nordstjernen slik at hun vet at hun går i riktig retning.

Og da det gryr av dag, får hun endelig øye på gården hun mener må være neste stasjon.

Forsiktig lister Tubman seg til gårdshusets bakdør. Her viser hun en fremmed kvinne den krøllete lappen.

Den fremmede kvinnen setter frem litt mat på kjøkkenbordet, men etter at Tubman har fylt magen, får hun til sin overraskelse stukket en sopelime i hendene.

Hun finner imidlertid raskt ut at feiingen bare skal lure forbipasserende til å anta at Tubman er slave på gården. I kveldingen kommer bonden kjørende langs grusveien med hest og kjerre.

Han svinger inn på tunet og gir tegn til at Tubman skal hoppe opp på planet. Så legger han et teppe over henne før han begynner å lesse på med grønnsaker og korn.

Da mannen til slutt trekker i seletøyet og hestene tramper sløvt av gårde, ser det ut som en helt vanlig varetransport.

Først mange kilometer senere stopper hestene ved lyden av bondens «prr». Han hjelper Tubman ut og forteller hvordan hun kommer frem til neste stopp.

På bare føtter vandrer den svarte kvinnen videre, og natt etter natt fortsetter hennes ferd gjennom Maryland og nabostaten Delaware, mens hun om dagen gjemmer seg i skoger eller hos familier som skjuler henne i låver eller på loft.

Akkurat hvor lang tid Harriet Tubman bruker på turen, får hun aldri fortalt omverdenen, men det har nok blitt november i Pennsylvania da hun ankommer en kjølig, men solrik dag.

Omsider er hun fri. Hun skal aldri mer måtte arbeide uten lønn eller smake pisken. Hun er fri til å bestemme over seg selv.

Etter å ha fått friheten tar Tubman seg arbeid som kokk på et hotell i Philadelphia, og for første gang i sitt liv får hun mynter i hånden for arbeidet.

Hver eneste penny som ikke går til kost og losji, legges i et skrin og skal brukes til å hjelpe andre slaver ut av trelldommen.

For selv om Tubman er fri og imponert over storbyen, der selv svarte går pent kledd og snakker dannet, føler hun seg ensom:

«Det var ingen til å hilse deg velkommen til frihetens land. Jeg var en fremmed på et fremmed sted, og hjemmet mitt var tross alt i de gamle slavehyttene med venner og søsken».

Vinteren 1850 spaserer Tubman inn på kontoret der Philadelphia Vigilance Committee hører hjemme.

Eksslaven har hørt at her møtes hvite og frie svarte som ønsker å befri slavene i sør.

Kveld etter kveld snakkes det om hvordan frivillige over hele USA hjelper slaver med å flykte og har gjort det siden begynnelsen av 1800-tallet.

Nettverket av folk som vil hjelpe, er mye større enn Tubman har vært klar over.

En del frivillige fungerer som «konduktører». Det innebærer at de drar til sørstatene og leder små grupper av slaver mot nord.

Da Tubman hører om dette, er hun ikke i tvil: Hun vil også bli konduktør. I desember 1850 får Tubman derfor sine kontakter ved Undergrunnsjern- banen til å hjelpe søsteren, hennes mann og parets to barn med å flykte.

Etter en nesten seks mil lang ferd på Patapsco River til Baltimore i Maryland, står Tubman klar på bredden for å ta imot familien og få dem i sikkerhet.

Med hest og kjerre eller til fots går turen fra stasjon til stasjon, og på utrygge strekninger bedøver Tubman de små med opium slik at gråting ikke skal avsløre dem.

Følget når trygt frem til Pennsylvania, og Tubman er klar for å fortsette arbeidet med en gang.

Tubman trosser ny lov

Men nå truer en ny flyktninglov for slaver hele Undergrunns- jernbanen.

For å stoppe strømmen av slaver som søker friheten i nord, vedtar Kongressen i slutten av 1850 at alle som skjuler eller hjelper rømte slaver, risikerer et halvt år i fengsel eller en bot på hele 1000 dollar – det samme som to årslønner for en dyktig håndverker.

Loven betyr at flere stasjoner forsvinner fordi folk frykter å bli ruinert. Men Tubman fortsetter sin ulovlige virksomhet i samme tempo, og hver gang hun har spart opp til en tur, drar hun med tog mot slaveplantasjene i sør.

For ingen mistenker en svart kvinne som reiser sørover for å ha skjulte motiver – bare svarte på vei mot nord må gjennom strenge kontroller.

I desember 1852 trer Tubman ned på perrongen på sine gamle hjemtrakter. Hun vet at folk i området kan kjenne henne igjen, så hun vikler et tørkle rundt hodet for å dekke arret i pannen.

Samtidig krummer hun ryggen for å se eldre og skrøpeligere ut enn en energisk slavebefrier.

Forsiktig oppsøker Tubman tre av brødrene sine, som har blitt solgt fra barndomshjemmet, og de er mer enn villige til å flykte.

To andre slaver slutter seg til gruppen, det samme gjør kjæresten til den ene broren. Hun kler seg for sikkerhets skyld ut som mann for å unngå å vekke oppsikt.

Mens andre synger salmer og koser seg foran peisen på julaften, vasser Tubman og hennes seks flyktninger ut i det øsende regnværet.

Å flykte på julaften er perfekt, for det er bare i forbindelse med denne høytiden at slavene har flere fridager på rad, så hvis alt går etter planen, vil det ta oppsynsmennene flere dager å registrere at de er borte.

Til gjengjeld sørger uværet for at de sju må vasse i tung gjørme på lange strekninger.

Om morgenen første juledag er flokken utmattet, og tilfeldigheter gjør at gruppen befinner seg i nærheten av plantasjen der Tubman og brødrene har vokst opp.

Dermed kan de søke ly i et fôrhus de kjenner til. Det romler noe voldsomt i magene, og Tubman sender de siste to mennene i gruppen bort til foreldrene hennes for å be om mat.

Faren nøler ikke da han hører om datteren, som han ikke har sett på mer enn tre år. Uten å orientere barnas mor pakker den eldre mannen en kurv med brød og litt kjøtt og lister seg over til fôrhuset.

Med den største forsiktighet dytter han kurven inn uten å få øyekontakt med barna sine. Han vet at han som far til flyktede slaver garantert vil bli spurt ut av de hvite plantasjeeierne når flukten er oppdaget.

Ettersom han jo ikke har hatt øyekontakt med barna, kan han med den største overbevisning forklare at han ikke har sett dem i løpet av julen.

Om kvelden, da gruppen igjen må av gårde, slår faren følge med dem et stykke på veien. Med et tørkle over øynene traver han avsted med Tubman i hånden, frem til de må ta avskjed.

Først mange måneder senere får han beskjed om at alle har fått sin frihet i nord.

Frem til 1856 drar Tubman på rundt ti oppdrag som konduktør, og etter hvert blir kvinnen med arret i pannen berømt i plantasjene.

Her begynner flere å kalle henne Moses etter den bibelske lederen som redder de slavebundne jødene bort fra Egypt.

Men også fordi hun liker å synge «Go down, Moses – way down in Egypt’s land», når hun tar kveldsrunden rundt i slavehyttene for å minne om at hun har kommet for å føre folk mot friheten i nord.

Med flyktningloven går reisen nå enda lenger mot nord enn tidligere. Nordstatene er ikke like frie lenger.

Plakater med dusører på rømte slaver henger på trær og på husvegger rundt om i byene, og dusørjegere er klar til å snappe opp en flyktet slave og transportere ham tilbake til sør for en neve dollar. Tubman tar derfor ingen sjanser:

«Jeg torde ikke la Uncle Sam ta seg av mitt folk lenger, så jeg tok dem med helt til Canada».

Syn redder flyktningflokken

Fordi omstendighetene nå er farligere, må eksslaven noen ganger sette hardt mot hardt. Det hender nemlig at flyktningene blir så redde at de bare vil snu.

«Følg oss, eller dø! Døde niggere forteller ingenting», truer Tubman med revolveren. En slave som kommer hjem igjen, vil nemlig bli presset til han avslører hvem som har hjulpet ham.

«Enten går vi fri eller så dør vi», blir Tubmans motto. Det blir et tilbakevendende mantra der hun fryktløst guider grupper gjennom skoger og over elver.

«Vi bekymret oss for sikkerheten hennes, men hun syntes å være blottet for frykt. Tanken på å bli tatt lot aldri til å skremme henne», skriver en av Tubmans venner fra Undergrunnsbevegelsen, William Still, som noterer seg at hun ofte får anfall som følge av hodeskaden hun fikk som barn.

«Halvparten av tiden var det som om hun var i transe, og på ferden gjennom sørstatene måtte hun ofte sette seg i veikanten og sove», konstaterer Still.

Under en flukt i 1856 er det nettopp hodeskaden som får Tubman til å kollapse i en grøft mens hun eskorterer fire slaver fra Maryland til Canada. Da Tubman omsider våkner, setter hun plutselig av gårde i full fart inn i skogen med sitt lille følge halsende etter. Konduktøren insisterer på at gruppen skal gjemme seg i en bestemt hytte som hun har sett i et syn mens hun var bevisstløs.

Etter å ha sovet i hytta lister flyktningene seg ut på veien i kveldsmørket, og akkurat der Tubman falt om natten før, ser de tydelige tegn på at en gruppe slavejegere har gjort holdt. Gresset er trampet flatt, og det ligger sigarettsneiper på bakken.

Litt lenger fremme på veien har rytterne hengt opp en dusørplakat på et tre. Henholdsvis 400, 800 og 1500 dollar utloves det for de tre mennene i Tubmans følge.

Og hele 12 000 dollar er belønningen for å ta «kvinnen som har lokket dem med seg».

Utpå natten merker Tubman nye farer på Wilmington Bridge i delstaten Delaware. Den lange broa som går inn til Wilmington, der en av Tubmans nære venner fra Undergrunnsbanen, Thomas Garrett, bor, er under skarp bevoktning.

Tubman har krysset broen mange ganger i tjenesten fordi Garrett alltid tilbyr seg å hjelpe, men aldri før har væpnet politi stått klar til å kontrollere ryttere og vogner som kommer forbi.

Med dusørplakatene i tankene vet Tubman at gruppen ikke har sjans til å slippe over.

Derfor guider konduktøren først de fire flyktningene i sikkerhet i en skog, og sniker seg senere til et hus i nærheten der hun vet hun kan få hjelp til å få gitt Thomas Garrett beskjed om knipen de befinner seg i.

Et par dager senere høres plystring fra utkanten av skogen, og Tubman puster lettet ut da hun ser to vogner med en flokk murere på planet.

Garrett har betalt de hvite murersvennene for å kjøre over broen fra bysiden om morgenen slik at håndverkerne om kvelden kan returnere uten at vaktene fatter mistanke.

En etter en legger rømlingene seg i bunnen av vognene mens håndverkerne plasserer mursteiner oppå de fem nye passasjerene.

Under steinene er det knapt med luft, men rikelig med støv, og flere ganger småhoster slavene på vei mot broen rett før midnatt.

For å overdøve mistenkelige lyder begynner murerne derfor å synge mens vogna skrangler over broen. Vaktene bare smiler til de tilsynelatende brisne håndverkerne.

Utpå natten triller hestevognene inn på Garretts eiendom, og han hilser dem velkommen med mat og en behagelig seng før reisen mot friheten kan fortsette.

Uten ytterligere problemer får Tubman brakt den etterlyste og verdifulle flokken med slaver opp til Canada.

Men Tubman har nå blitt en av USAs mest ettersøkte personer, og det fins ikke den slaveeier som ikke vil se henne dingle i galgen. I 1858 – etter enda flere vellykkede turer – er prisen på den nå navngjetne kvinnen oppe i 40 000 dollar.

På Undergrunnsjernbanens stasjoner skjulte slavene seg i hemmelige rom

© Bridgeman, J.D.R. Hawkins & Christa Sterken

Tubman blir spion for Unionen

Uenigheten mellom slavemotstanderne i nord og slavetilhengerne i sør vokser seg i 1861 så stor at den amerikanske borgerkrigen bryter ut.

Tubman ser krigen som en åpenlys vei til å få slaveriet avskaffet én gang for alle, og kvinnen blir snart en del av Unionens tropper.

Først trekker hun i sykepleieruniform og tar seg av de sårede, men i 1863 drar Tubman til fronten som speider og spion.

Like før midnatt 2. juni beveger to av Unionens kanonbåter seg derfor opp Combahee River i South Carolina med 150 uniformerte svarte soldater og Harriet Tubman om bord.

Eksslaven har på forhånd rekognosert fiendens stasjonære undervannsminer i elva, og fra stavnen på det ene skipet guider hun kyndig skipene utenom de farlige minene, til fartøyene når en bredd der hundrevis av slaver på Tubmans oppfordring har gjemt seg.

På Tubmans signal strømmer de frem fra skjulestedet og plasker gjennom vannet for å komme om bord.

Samtidig stormer enheter av yankee- tropper i land og setter kurs mot de største plantasjene i området. Særlig svarte soldater med fortid som slaver er oppildnet av hevntørst og kaster fakler inn i slaveeiernes hus og lagerbygninger, eller setter fyr på åkrene.

Før morgenlyset bryter frem, har mer enn 750 slaver kommet på plass i skipene, som forlater elva uten å miste én eneste mann. Sørstatenes tropper kommer bare tidsnok til å se Tubman og slavene forsvinne på vannet.

En uke senere omtaler avisen The Boston Commonwealth angrepet som «et modig og effektivt slag» mot fienden utført «under ledelse av en svart kvinne».

I juli følger avisen opp med å avsløre at navnet på den svarte kvinnen er Harriet Tubman – samme person som før krigen fraktet mer enn 300 slaver fra trelldom i sør til frihet i nord.

Med aksjonen kommer til sammen 1050 personer på den imponerende listen over slaver Tubman hjelper ut av trelldommen.

Da borgerkrigen slutter to år senere, i 1865, kan hun glede seg over at slaveriet formelt blir avskaffet. Tubmans folk er endelig fritt.