Hver dag var en kamp på prærien

Fattige folk fra Norden strømmet til USA for å få sin egen jord. Innflytterne skjønte fort at det var et hardt slit å overleve på prærien – og mange døde i forsøket.

Fattige folk fra Norden strømmet til USA for å få sin egen jord. Innflytterne skjønte fort at det var et hardt slit å overleve på prærien – og mange døde i forsøket.

North Wind Picture Archives / Imageselect

Solen steker ubønnhørlig over Nebraska denne sommerdagen i 1865. En lang kolonne av prærievogner med nordiske mormonere skramler sakte over prærien.

“Vogntoget nådde langt om lenge fram til en bekk som var omgitt av tette busker, og her gjemte en gruppe indianere seg,” fortalte danske Frands Christian Grundtvig senere.

“Indianerne kom stormende mot oss med blodige hyl og begynte å skyte på meg, mens noen andre tok min kone, kastet henne opp på en hest og red bort med henne. Jeg ble truffet av fem eller seks piler, og den ene gikk inn ved hoften. Indianerne trodde at jeg var død.”

Angrepet er et hardt slag for mormonernes kortesje. “Syv i vår gruppe ble såret. Pilene stakk ut fra halsen, ansiktet, skuldrene og ryggen på de sårede,” oppsummerte et annet medlem av gruppen, Peter Anthon Nielsen.

Overfallet var ikke en enkeltstående hendelse i disse årene. På 1860-tallet angrep indianerne den ene nybyggerbosettingen etter den andre med morderisk presisjon i delstater som Minnesota og Nebraska og i Dakota-territoriet.

“Indianerne har begynt å angripe bøndene. De har drept mange mennesker, og mange har blitt maltraktert på en grufull måte.” Norsk nybygger beretter om indianernes blodige angrep.

Krigerne drepte mennene og slepte kvinnene med seg som fanger. “Indianerne har begynt å angripe bøndene. De har drept mange mennesker, og mange er blitt maltraktert på grusomste vis. Tomahawker og kniver har allerede krevd mange ofre,” skrev en overlevende norsk nybygger fra Minnesota hjem til familien sin.

Skandinavene i de avsidesliggende prærielandsbyene og i vogntogene på vei over prærien var et lett bytte for fiendtlige indianerstammer.

Til tross for de grufulle nyhetene ble skandinavene likevel ikke skremt fra å søke lykken i Amerika. Felles for alle var at de kom til et stort og fremmed land der de måtte prøve å passe inn og skape seg en ny framtid.

Noen gjorde det ved å bli så amerikanske som mulig, andre prøvde å holde fast i sine nordiske røtter.

Reisen mot USA startet ofte i Liverpool. Mange passasjerskip stevnet ut over Atlanterhavet herfra.

© Smithsonian/National Museum of American History

Drømmen om et nytt liv lokket

Årsakene til at hundretusenvis av skandinaver reiste til Amerika var like mange som det var emigranter.

Noen var simpelthen eventyrlystne, andre stakk av fra gjeld eller kriminalitet. Men de aller fleste søkte lykken fordi det ikke fantes utsikter til å forsørge seg i hjemlandet.

Fra midten av 1800-tallet hadde befolkningstallet økt jevnt og trutt i hele Skandinavia, og det var ikke nok arbeid til alle verken i jordbruket eller i byene.

Samtidig var godseiernes metoder ganske så brutale. August Rasmussen, som hadde tjent på et gods i Danmark i 12 år, forklarte:

“Jeg ga ryggen min til herrens spanskrør, trøya mi til premierløytnantens klinge og kinnbenet mitt til forvalterens ørefiker. Pryl, støt og slag var ikke lov, men de store slo de små likevel. De visste at vi ikke hadde rettigheter.”

“I Amerika er det ikke for mange, der er det plass” De nordiske avisene skrev flittig om mulighetene i USA.

August reiste til Amerika så fort han fikk muligheten.
Tidligere folketingsmedlem Rasmus Sørensen hadde selv utvandret til Amerika og skrev et åpent brev til sine landsmenn i Danmark i 1855. Der sammenlignet han de danske forholdene med USA:

“Forskjellen er at her er mannen i trehytta både sin egen konge og sitt eget herskap. Den skogen han hogger brensel i, gjerder inn og passer på er hans egen, og de fugler og dyr han skyter hører til hans eget bord.”

Også nordiske aviser skrev ivrig om mulighetene på den andre siden av Atlanteren: “I Amerika er det ikke for mange, der er det plass.”

Også brev fra utvandrede landsmenn som allerede befant seg i Amerika lokket mange til å rykke opp røttene og prøve lykken i USA.

Amerika var skremmende

Havnen som de fleste immigrantene kom til i Amerika var i New York. “Jeg hus­ker da jeg så Frihetsgudinnen – vi var henrykt,” erindret den 10 år gamle svenske jenta Elsie Odmark senere om ankomsten til New York i 1915.

Men det var samtidig en skremmende opplevelse å komme til den nye verden. I likhet med alle andre immigranter på den tiden ble lille Elsie tatt imot på øya Ellis Island.

Her ble de nyankomne grundig undersøkt av leger og amerikanske myndigheter, både for sykdommer og om de hadde nødvendige papirer og litt startkapital.

“Jeg husker hvordan de gikk gjennom håret vårt. Det ga meg en dårlig følelse. Det var for å se om vi hadde lus, tror jeg,” fortalte Elsie.

Hun og de fem søsknene, som hadde reist alene til Amerika for å bli gjenforent med faren og storebroren, ble i første omgang nektet innreisetillatelse.

Det var først da familien i USA hadde skaffet underskrifter og erklæringer på at noen faktisk ventet på dem og ville ta seg av dem, at Elsie og søsknene fikk lov til å komme inn i landet.

De nødvendige papirene ble utstedt noen få dager etterpå, og til slutt kunne søskenflokken på seks reise videre.

Reisen over det amerikanske kontinentet foregikk i overdekkede prærievogner.

© Vintage Image/Imageselect & Shutterstock

Turen gikk mot vest for lille Elsie

For mange innvandrere fortsatte turen vestover fra New York med tog – så også for Elsie Odmark og søsknene, som skulle til Omaha i Nebraska.

Barna kunne bare noen få engelske ord, og de var blitt advart mot å følge fremmede de møtte på.

Rykter fortalte at kriminelle på reiserutene prøvde å lure nyankomne immigranter til seg for å rane dem eller gjøre dem til tvangsarbeidere.

Det var derfor en flokk skremte barn som etter flere dagers reise gjennom Amerika endelig kunne gå av toget på Union Station i Omaha. Men faren og storebroren sto ikke der!

Heldigvis kunne en svensk-amerikansk dame lede dem i riktig retning med hjelp fra en politibetjent, slik at de ble gjenforent med familien sin.

“Sven, har vi kommet til himmelen?” Unge Elsie Odmarks spørsmål til sin bror etter ankomsten til USA.

For barna, som kom fra fattige kår i Sverige, var det en enorm omveltning å komme til en velfungerende farm i Midtvesten. Under måltidet neste dag ble de forbløffet over så mye mat på bordet:

“Sven, er vi kommet til himmelen?” spurte Elsie broren.

“Nei, det tror jeg ikke Elsie. Det er ikke himmelen, men det er det nest beste etter det,” svarte broren.

Hjelpen som Elsie og søsknene fikk fra den svenske kvinnen var heldigvis ikke unik. Mange innvandrede skandinaver gjorde alt de kunne for å hjelpe andre og nye immigranter på deres videre ferd.

Immigranter som skulle vestover var ofte tvunget til å stole på andre skandinaver som de aldri hadde møtt før.

En av dem var norske Ida Apelseth, som fikk hjelp av en svensk-amerikaner da hun ankom:

“Du var bare nødt til å stole på noen, og han snakket vårt språk – jeg forsto svensk og han forsto norsk.”

En rik amerikansk familie hadde gjerne en hel tjenestestab av nordiske kvinner.

© Wisconsin Historical Society / Getty Images

Nordiske husholdersker var best

Familiene i de amerikanske storbyene ansatte gjerne en eller flere tjenestejenter til å ta seg av husarbeidet. Etter at slaveriet ble avskaffet i 1865 begynte særlig nordiske kvinner å overta yrket.

“De liker godt finske piker,” forklarte finske Hanna Sippala, som kom til USA som 19-åring i 1916. “Vi får unna mye arbeid, og vi arbeider hardt,” utdypet hun.

Blant mange amerikanere ble det også sett på som et statussymbol å ha en hvit nordisk pike i huset framfor en svart – særlig i de nordlige statene, der det ble ansatt langt færre tidligere slaver.

De kvinnelige nordiske tjenerne var kjent for å arbeide så hardt at de ofte – utenom kost og losji – fikk like mye betalt som arbeidsmennene.

Skandinavene samlet seg

Nettopp språket kunne være en utfordring. Bare et fåtall av skandinavene som ville dra til USA kunne mer enn et par engelske gloser.

På turen over Atlanteren gikk det greit, men så fort immigrantene var kommet i land i USA, måtte de klare seg på egen hånd.

Mange hadde derfor med seg parlører – små ordbøker med de viktigste ordene og noen enkle setninger.

Bøkene gjorde dem i stand til å be om hjelp til å finne veien til jernbanen, leie et rom eller be om et måltid mat.

For å slippe språkproblemene klumpet mange immigranter seg sammen i småbyer der det allerede bodde noen fra deres del av Europa.

Norske Goodman Norwick, født Gudmund Joakim Naavik, husket et skandinavisk område der faren bodde da han møtte ham i Amerika i 1909:

“Din forbannede svenske, reis tilbake dit du kommer fra!” Nedlatende tilrop rettet mot svenske Anders Johansson.

“Der far bodde var det en norsk bosetting, og jeg hørte nesten aldri at de snakket engelsk der.”

For dem som ikke slo seg ned i nordiske ghettoer, kunne livet i det nye landet være mer utfordrende.

“Jeg kunne aldri åpne munnen og prate uten at noen gjorde narr av meg,” husket Anders Johansson.

“Din forbannede svenske, reis tilbake dit du kommer fra!” og “din dumme svenske!” lød tilropene.

For mange skandinaver gjaldt det derfor å lære engelsk raskest mulig så de kunne komme i gang med å jobbe.

Rundt omkring i de nordiske lokalsamfunnene ble det etablert skoler der både barn og voksne fikk undervisning i engelsk, samtidig som morsmålet ble holdt ved like.

Svenskene satte sitt preg på Chicago – bl.a. slo flere seg ned som driftige kjøpmenn.

© Släkthistoria

Chicago var Sveriges nest største by

I takt med at utvandringen fra Norden til Nord-Amerika tok til, oppsto det et svensk kvarter i storbyen Chicago.

Mens de fleste dansker dro vestpå for å drive en farm, foretrakk mange svensker livet i en storby. I år 1900 bodde over 100.000 innbyggere av svensk opprinnelse i Midtvestens største by Chicago.

Av disse var 63.000 født i Sverige. Metropolen var dermed den nest største svenske byen bare overgått av Stockholm.

Det hadde bodd svensker i byen helt fra Chicagos grunnleggelse, og deres brev hjem trakk enda flere landsmenn – først noen få, men i 1880-årene eksploderte det svenske innbyggertallet i byen.

De nyankomne svenskene slo seg primært ned i bydelen Swede Town.

I begynnelsen av 1900-tallet ble Chicago beryktet som USAs gangsterby og hjemsted for mafiabossen Al Capone, men faktisk huset byen også svenske bander som styrte sin del av byen med hard hånd.

Kontakter ga jobb etter ankomst

Det var lettest for de skandinavene som hadde familie og venner i Amerika. Gjennom dem fikk de hjelp til å finne seg arbeid.

For innvandrere som fulgte etter i andre og tredje bølge var det relativt lett å finne seg til rette i Amerika.

Mange av de etablerte nordiske farmerne i Midtvesten tok gladelig imot utvandrerne hjemmefra, og de hjalp dem på vei med en jobb og kanskje litt lommepenger.

Farmernes vennlighet skyldtes ikke bare følelsen av samhørighet med de innvandrede skandinavene, noe nordmannen Gustav Simonson bemerket: “De var glade for å hyre en innflytter fordi de visste at han ville arbeide hardt.”

Heldigvis for immigranter uten familie eller venner i USA var det ofte mangel på arbeidskraft vestpå – enten på en av farmene, på sagbrukene, ved jernbanen eller i de mange småbyene som med tiden vokste fram på prærien.

Mange som reiste fra Skandinavia hadde allerede et bestemt jordstykke eller en jobb i sikte før de reiste.

I slike tilfeller var arbeidsgiverne som oftest de amerikanske jern­baneselskapene som fra midten av 1800-tallet var godt i gang med å anlegge jernbaner tvers over kontinentet.

“Jeg har blitt gårdeier, intet mindre, og den stolte eier av 160 acres jord” Danske Carl Martin Pedersen fikk en gård i USA.

Selskapene kjøpte opp land langs skinnene som de deretter leide ut til nybyggere. Jernbaneselskapene var spesielt interessert i skandinaver som leietakere, siden de ble ansett for å være spesielt flittige og hardtarbeidende.

Selskapene reklamerte derfor ivrig i Skandinavia og ga ofte tilskudd til familier som ønsket å komme til Amerika for å dyrke jorda langs jernbanen.

Den amerikanske staten prøvde også å gjøre det attraktivt for nybyggere å slå seg ned og dyrke prærien. I 1862 ble den såkalte Homestead Act vedtatt.

Den ga nybyggere rett til å ta 160 acres (ca. 640 dekar) i besittelse i Midtvesten. Det fulgte imidlertid visse krav med gaven, forklarte danske Carl Martin Petersen:

“Jeg er blitt gårdeier, intet mindre, og stolt eier av 160 acres jord,” skrev han hjem til familien i 1880:

“Det er en homestead (gård, red.) og den har kostet meg i alt 17,5 dollar. Kravene er at man må bygge hus på jorda, bo der og dyrke minst 10 acres. Etter åtte år blir det mitt, og da kan jeg gjøre hva jeg vil med det.”

© Shutterstock

Nordmenn flyttet også til byen

De 10 amerikanske byene med flest norske innbyggere i 1910:

  • 1) Chicago: 24.186
  • 2) New York: 22.281
  • 3) Minneapolis: 16.402
  • 4) Seattle: 7103
  • 5) St. Paul: 4063
  • 6) San Francisco: 3769
  • 7) Portland, Oregon: 2726
  • 8) Milwaukee: 2144
  • 9) Boston: 1914
  • 10) Spokane: 1874

Prærien skulle dyrkes

“Det er ikke lett å dyrke opp en farm på den nakne prærien uten kapital. Det tar alle krefter og tid og saktens livet,” skrev danske Johanne Frederiksen.

Andre, som i likhet med Johanne og familien var blant de første til å dyrke på prærien, hadde det ofte vanskelig. Jorda var riktignok gratis, men det var et slit å gjøre den dyrkbar.

Disse harde livsvilkårene fikk de første nordiske nybyggerne i Minnesota og Dakota erfare midt på 1800-tallet.

Jorda de hadde fått hadde aldri vært dyrket. Nybyggerne brettet derfor opp ermene og gikk i gang med å bygge hus og gjøre jorda klar til såing.

Et amerikansk øyenvitne fra den tiden beskrev det harde arbeidet: “All jorda de beplantet ble gravd opp av kvinnene med lukejern.”

”De første avlingene som ble plantet var ofte mais og den type grønnsaker som allerede vokste der,” noterte han.

Livet på prærien var hardt, og det var ikke uvanlig at de første nordiske nybyggerne sultet. Til tross for den enorme innsatsen kunne det nemlig gå halve og hele år før jorda ga nok utbytte til å brødfø en familie.

“Om morgenen ligger alt husarbeidet ugjort. Jeg må ut på jordene der plogen står, samle og spenne for stutene, de går jo helt løse.” Danske Johanne Frederiksen måtte både passe hjemmet og slite på jordene.

Situasjonen var den samme for dem som bosatte seg på den delen av prærien som lå på den canadiske siden av grensen.

Blant dem var danske Johanne Frederiksen. Hun og ektemannen bodde i en torvhytte mens de sparte for å kunne bygge et ordentlig hus.

Mens ektemannen arbeidet på nabogårdene for å tjene penger, sto Johanne for dyrkingen av egen jordlapp:

“Om morgenen ligger alt hus­arbeidet ugjort. Jeg må ut på jordene der plogen står, samle og spenne for stutene, de går jo helt løse. Vi går gjennom myrer, isvann og sump rundt saltsjøen til den høyereliggende jorda. Våt som en kråke kommer jeg hjem og skifter klær, og vekker deretter barna opp til deres kjære havregrøt, det beste måltidet vårt.”

Etter frokosten fortsatte det harde arbeidet med å gjøre jorda rundt den lille hytta dyrkbar:

“Høyt, tett, sammenfiltret gress. Hull fra grevlinger, murmel- og stinkdyr som er så dype at man kan skjule et barn i noen av dem, og det er flere hundre av dem. I tillegg er det små piletrær og rosebusker, og plogen skal trekkes gjennom alt sammen.”

Mange menn fra Norden kjempet i borgerkrigen for å avskaffe slaveriet.

© Shutterstock

Innvandrere fra Norden kjempet mot slaveriet

Tusenvis av innvandrere fra Norden deltok i den amerikanske borgerkrigen i årene 1861-1865.

De fleste kjempet på nordstatenes side, selv om det var en generell tendens til å støtte sørstatene blant mange førs­te­ge­ne­ra­­sjons­ innvandrere i USA.

En hovedårsak til at folk fra Norden først og fremst kjempet på nordstatenes side skal ha vært at de for det meste arbeidet i jordbruket.

De hadde derfor en personlig interesse i å stoppe den konkurransen slaveriet utgjorde. Innvandrerne fra Norden bodde også primært i nord, der det var naturlig å verve seg i unionshæren.

For mange var det imidlertid også en ekstra gulrot: Mennene ble tilbudt stats­borgerskap så snart de vervet seg til hæren. Normalt var det en prosess som tok flere år for de nyankomne.

Hjemme i de nordiske landene gikk de amerikanske ambassadene også i gang med en vervekampanje: De tilbød å betale for de nordiske familienes reise til Amerika hvis mennene til gjengjeld gjorde tjeneste i hæren.

Mange tok imot tilbudet. Bare i Sverige meldte 2000 mann seg frivillig på bare noen få måneder.

Nybyggerne fryktet indianerne

På toppen av det utmattende arbeidet med jorda opplevde mange trusler på livet: Skandinavene hadde slått seg ned på indianernes gamle land – og urbefolkningen var ofte fiendtlig innstilt overfor nybyggerne.

Ved flere tilfeller brøt det ut regelrette kriger mellom indianerstammene og nybyggerne, som ble støttet av den amerikanske hæren.

I august 1862 angrep for eksempel indianere fra dakotastammen flere nordiske bosettinger i Minnesota og drepte rundt 500 hvite – hovedsakelig sivile.

“Jeg måtte se på at de skjøt og drepte min elskede mann.” Bondekona Guri Endresen fra Norge.

Den norske bondekona Guri Endresen Rossland klarte først å skrive hjem om opplevelsene sine fire år senere.

“Jeg klarte ikke å tenke på annet enn at jeg ville bli drept sammen med hele familien av disse fryktelige hedningene,” erindret den eldre kvinnen.

“Jeg måtte se på at de skjøt og drepte min kjære mann, og jeg så at min kjære sønn Ole ble skutt gjennom skulderen,” mintes hun i brevet til familien i Norge.

To av Guris døtre “ble ført bort av de ville indianerne, men de klarte å rømme neste dag. Etter tre dager ble de funnet av noen amerikanere på prærien. Vi fant også min eldste sønn Endre, drept av skudd,” fortalte moren.

“Selv vandret jeg uten mål og mening rundt på eiendommen med min yngste datter. I fire dager og netter ble jeg der med henne, fylt av frykt og håp og på randen til galskap før jeg fant min sårede sønn (sønnen Ole, red.) og noen få andre uskadde personer som hjalp oss til et tryggere sted.”

Livet var også hardt for den danske mormoneren Frands Christian Grundtvig, som hadde mistet kona på turen over prærien i 1865.

Han nådde frem til mormonernes høyborg i Salt Lake City i Utah, men han kom aldri over tapet.

“Jeg har ofte stått ved dreiebenken med tårene trillende nedover kinnene,” innrømmet han senere.

Frykten for indianerangrep var mer eller mindre konstant for mange av de tidlige nordiske farmerne. Men frykten ble mindre med tiden, i takt med at indianerne ble drevet lenger og lenger vestover og ført inn i reservater.

Danske Johanne Frederiksen beskrev et vogntog av indianere som passerte familiens gård på vei mot vest: “Hele denne tiggerflokken var et ynkelig syn.”

Et regiment norsk-amerikanske borgerkrigssoldater fra Wisconsin under en gjenforening i 1880.

© Wisconsin Historical Society/Getty Images

Unge menn slet i skogene

En stor del av skandinavene fant imidlertid jobb andre steder enn på prærien.

Mange unge menn fra Norge og det nordlige Sverige var vant til å arbeide med tømmer, og de søkte derfor mot skogene nord og vest i Amerika. Her fant de arbeid i tømmerindustrien.

Mennene slet gjennom hele uken og dro så inn til nærmeste by for å nyte de hardt opptjente pengene.

Tilværelsen for skogsarbeiderne var ikke særlig misunnelsesverdig, ifølge norske Marie Berglund, som arbeidet på en kro i en by i nordvest:

“Det var hardt å se alle disse unge mennene fra Norge – de hadde vært ute og felt trær. De fikk lønna og kom så inn fra leiren med et teppe på ryggen, skitne, uvaskede stakkarer. Noen av dem hadde slik hjemlengsel at man fikk vondt av dem.”

“Makkeren min ble truffet. Et stykke tre traff ham over hælen; han kunne ikke engang støtte seg på den. De brakte ham til sykehuset, og jeg fikk en ny makker.” Arbeidet på sagbrukene i Amerika var ikke uten risiko.

Norske Anton Isaksen arbeidet på et sagbruk og fortalte om det: “Det var hardt arbeid, forferdelig hardt.”

Og farlig, når store trestykker kom flyvende ut av maskineriet: “Makkeren min ble truffet. Et stykke tre traff ham over hælen; han kunne ikke engang støtte seg på den. De tok ham til sykehuset og jeg fikk en ny makker.”

Det var aldri mangel på arbeidskraft – det sto alltid nye folk klare. Dersom en skadet arbeider ikke hadde familie eller venner til å hjelpe seg inntil han var frisk igjen, risikerte han å ende som tigger på gaten.

Rundt om i de mange nordiske kirkene og forsamlingshusene i Midtvesten ble det ofte samlet inn penger for å hjelpe dem som var kommet til skade og ikke kunne arbeide lenger.

Livet på prærien kunne være ensomt. Mange nybyggere ble så deprimert at de tok livet av seg.

© Willard Drake Johnson & Shutterstock

Prærien kunne gjøre nybyggerne sinnssyke

I tillegg til slitet på jordene støtte de nyankomne nordiske familiene på en rekke andre problemer som gjorde livet i Nord-Amerika livsfarlig.

Kulturen krysset også Atlanteren

Det var også hjelp å finne for dem som savnet hjemlandet: Det skjøt opp forretninger med egne nordiske varer, og det ble utgitt aviser med nyheter hjemmefra.

Mange skandinaver giftet seg også med hverandre, og det var ikke uvanlig at det bare ble snakket dansk, svensk, norsk eller finsk i hjemmene.

Stort sett ble de nordiske lokalsamfunnene etter hvert integrert i det amerikanske samfunnet. For noen startet assimileringsprosessen allerede ved ankomsten til New York.

“Navnet mitt, Anders Johansson, ble endret i immigrasjonspapirene,” fortalte den svenske immigranten, som hadde en aksent som konstant ble møtt med skjellsord.

“Mine egne barn kan ikke snakke svensk, og det er ikke bra.” Elsie Odmark forteller om sine barn.

“Jeg fikk beskjed om å kalle meg selv Andrew og å endre Johansson til Johnson – jeg vet ikke hvorfor.”

Det særegne nordiske preget forsvant raskt i de fleste hjem. Mange barn og barnebarn lærte ikke engang foreldrenes og besteforeldrenes morsmål.

Det skyldtes at de amerikanske skandinavene begynte å gifte seg utenfor sine etniske grupper fra ca. 1900.

Elsie Odmark, som ankom Amerika som barn, fikk oppleve at hennes barn glemte sin svenske bakgrunn.

“Mine egne barn kan ikke snakke svensk, og det er ikke bra,” medga hun.

© Library of Congress & Shutterstock

Løgnaktig danske vant president Roosevelts tillit

Jorda brant under føttene på danske Chris Madsen da han utvandret til USA i all hast i 1876. Hjemme i Danmark hadde han svindlet en lang rekke personer og fått flere dommer.

Så fort han gikk av båten meldte Chris seg til tjeneste i hæren. Han påsto kjekt at han hadde kjempet i den dansk-tyske krigen i 1864, den fransk-tyske krigen i 1870 og i Fremmed­legionen.

Selv om alt var løgn, gjorde Chris lynkarriere i den amerikanske hæren og kjempet bl.a. med Buffalo Bill.

Under den spansk-amerikanske krigen i 1898 ble han en del av Theodore Roosevelts regiment “Rough Riders” og ble venn med den senere presidenten. Deretter ble Chris U.S. Marshal og opprettholdt ro og orden i Oklahoma.

Amerika ble lykkelandet for mange

Selv om mange skandinaver slet med å finne seg til rette i Amerika, lyktes det for de aller fleste. Til slutt klarte de å venne seg til den fremmede kulturen og det nye språket.

Det krevde ofre og hardt slit å skape seg et hjem og en hverdag i Amerika, men for dem som lyktes var det ofte verdt slitet.

Mennesker som ikke hadde hatt noen framtid i hjemlandet fikk en mulighet til å skape seg en ny og bedre tilværelse i Amerika.

Her kunne de bli herre i eget hus og gi barna sine en bedre fremtid enn de hadde hatt mulighet til hjemme. Og etter de første slitsomme årene ble livet som regel lettere.

En av de vellykkede immigrantene var danske Johanne Frederiksen, som sammen med ektemannen til slutt klarte å få dyrket opp jorda og etablere en fruktbar farm midt ute på prærien.

Johanne konstaterte filosofisk at “jeg gikk inn i vinteren som et menneske som går inn i en mørk skog full av ville dyr ved mørkets frembrudd. Nå har vi kommet oss igjennom og ser at det lysner på den andre siden. Ingenting har skadet oss.”

Svenske Elsie Odmark oppsummerte de nordiske nybyggernes kamp for å få suksess i Amerika med disse ordene: “Vi tok oss av hverandre, uansett hvor hardt vi måtte arbeide for det.”