Hvite rasister kuppet svart mønsterby

Propaganda, valgfusk, vold og drap - det ble oppskriften på suksess for de hvite nasjonalistene i North Carolinas største by, Wilmington. Strategien kulminerte i USAs eneste voldelige kupp til dags dato, da mer enn 60 ble drept og hundrevis satt på porten.

Propaganda, valgfusk, vold og drap - det ble oppskriften på suksess for de hvite nasjonalistene i North Carolinas største by, Wilmington. Strategien kulminerte i USAs eneste voldelige kupp til dags dato, da mer enn 60 ble drept og hundrevis satt på porten.

NC Department of Natural and Cultural Resources

En dag i mars 1898 møtes to av de mektigste mennene i den amerikanske sørstaten Nord-Carolina på det luksuriøse Chatawka Hotel i New Bern.

Josephus Daniels er redaktør og utgiver av avisen The News & Observer.

Avisen er den mest innflytelsesrike i delstaten og det viktigste talerøret for demokratene, som på denne tiden er skuffet over at slaveriet er avskaffet og drømmer om en sterkt redusert sentralmakt.

Furnifold Simmons er leder for demokratene i Nord-Carolina.

De siste årene har han med avsky sett hvordan en voksende svart middelklasse har truet de hvites makt, særlig etter at den såkalte Fusjonskoalisjonen, en sammenslutning av svarte republikanere og det venstre-orienterte Populistpartiet, vant en overraskende seier i mellomvalget i 1894.

Siden dengang har svarte fått flere rettigheter og til og med viktige politiske verv i delstaten.

Ingen steder er den spirende svarte innflytelsen mer synlig enn i den største byen i delstaten, Wilmington.

Med tjue tusen innbyggere var Wilmington Nord-Carolinas klart største by på slutten av 1800-tallet.

© FLHC M1/Imageselect

I 1898 er litt over halvparten av de i alt 20.000 innbyggerne tidligere slaver.

Den svarte befolkningen eier flere forretninger og spisesteder i byen og utgir dessuten sin egen avis, The Daily Record.

Forandringens vind blåser over byen, og både Daniels og Simmons er overbevist om at de må ta affære under det forestående mellomvalget den 8. november.

«Negeren må kjenne sin plass», sier Furnifold Simmons til Josephus Daniels under det hemmelige møtet. Daniels er enig.

I de flammende lederartiklene sine skriver han at det svarte flertallet har skapt et redselsregime i Wilmington.

“Der er én ting, Det demokratiske parti aldri vil gjøre – og det er å tillate negeren å regjere over den hvite mann.” Demokratenes partiprogram.

Noe må gjøres for å stoppe utviklingen, og de to mennene legger en politisk strategi for å få demokratene tilbake til makten.

Planen er å oppildne til rasehat hos den hvite befolkningen i delstaten og å la gjeninnføringen av et hvitt overherredømme være hovedsaken i valgkampen.

Etter at de to mennene har forlatt hotellet, kontakter de sju av de mest innflytelsesrike demokratene i delstaten og får dem til å stille seg bak partiets nye politiske strategi.

Det er dette som senere skal bli kjent som «de hemmelige ni».

Målet med strategien er ikke bare å vinne tilbake den politiske makten i Nord-Carolina i mellomvalget.

Demokratene vil iscenesette et veritabelt kupp i Wilmington for å avsette det demokratisk valgte bystyret og sette inn sine egne folk som politiske ledere.

Et par dager senere sender demokratene ut et nytt partiprogram til tusenvis av hvite velgere i Nord-Carolina. Her kan man blant annet lese dette løftet:

«Det er én ting det demokratiske partiet aldri vil gjøre, og det er å tillate negeren å herske over den hvite mann.»

© Niday Picture Library/Imageselect

Venstreorientert bølge fikk rasister til å skjelve i buksene

I 1894 får en ny politisk allianse mellom republikanerne og Populistpartiet makten i Nord-Carolina. Demokratene er forferdet over at de progressive truer status quo.

I 1893 ble USA rammet av den verste økonomiske krisen landet noen gang hadde opplevd, og mange hvite som arbeidet i jordbruket sto plutselig uten jobb.

De hadde historisk stemt på demokratene, men krisen skapte en stigende misnøye med den kapitalistiske ideologien i partiet, og mange stemte nå i stedet på Populistpartiet.

Populistene var en grasrotbevegelse som mente at de rike skummet fløten mens arbeiderne led.

Populistpartiet var ikke sterke alene, men under mellomvalget i 1894 slo de seg sammen med republikanerne under navnet Fusjonistene.

De tok blant annet til orde for offentlig utdanning til både den hvite og den svarte arbeiderklassen.

Fusjonistene vant overraskende i Nord-Carolina, takket være de svarte stemmene, og det førte til at svarte politikere begynte å få innflytelse.

Få år tidligere hadde bystyret i Wilmington nesten bare bestått av rike hvite, men nå måtte demokratene se på at svarte tok over stillinger som dommere, visesheriffer og politibetjenter.

Partiet fryktet at valgskredet i 1894 hadde lagt grunnlaget for en svart maktovertakelse, og de var derfor villig til å ta hittil utenkelige midler i bruk.

Lynsjing er løsningen

18. august 1898: Helt siden vårparten har Josephus ­Daniels drevet en effektiv skremsels­kampanje i avisen der han daglig framstiller svarte som vold­tekts­menn og en trussel mot hvite kvinner.

En av de største avisene i Nord-Carolina, Morning Star, trykker en tale av Rebecca Latimer Felton, forfatteren og kvinnesaksforkjemperen som senere skal bli USAs første kvinnelige medlem av senatet.

Bakgrunnen er en rekke nyhetssaker om svarte som har blitt lynsjet etter å ha blitt anklaget for å ha voldtatt hvite kvinner.

«Hvis det er lynsjing som må til for å beskytte kvinnens mest dyrebare eiendom mot glupske udyr, så sier jeg lynsj; lynsj tusen ganger i uken, om nødvendig!» raser Felton i talen, som høster høylytte klappsalver fra tilhørerne.

Talen blir gjengitt i sin helhet, men avisen opplyser ikke leserne om at den opprinnelig ble holdt 12. august 1897, altså mer enn et år tilbake i tid.

At talen blir gjengitt i en populær avis, viser at Josephus Daniels’ skremselskampanje, som nå har pågått i månedsvis i The News & Observer, har begynt å gi resultater.

I harmdirrende ledere og dramatiske nyhetsartikler tegner redaktøren et bilde av svarte menn som «degenererte udyr» som ikke er i stand til å styre sine seksuelle drifter og er til fare for uskyldige hvite kvinner.

«Når negeren får en smule autoritet, blir han mer tilbøyelig til å voldta», vet redaktøren å fortelle leserne sine.

Det å stemme på Fusjonskoalisjonen er med andre ord det samme som å gi sin støtte til svarte voldtektsmenn.

”Epidemien” av voldtekter utført av «svarte udyr» var rent oppspinn.

Kriminalstatistikken i Nord-Carolina for 1897 og 1898 viser ingen økt forekomst av seksuelle overgrep begått av svarte menn.

Men Daniels er ikke opptatt av fakta. Han er mer interessert i å oppildne til rasehat.

Grove karikaturtegninger der den svarte mannen blir framstilt som en vampyr med appetitt på uskyldige hvite kvinner eller som en kjempe som tråkker på den lille hvite mannen, trykkes jevnlig i avisen.

«Tiden er inne for at den hvite mann tar loven i egne hender og med samordnet makt tvinger den svarte mann til å beherske seg», skriver Josephus Daniels i en av lederne i The News & Observer.

«Det vil uten tvil komme til et sammenstøt mellom svarte og hvite. Og i sånne sammenstøt vil den hvite rasen alltid seire.»

Avisredaktør tar opp kampen

19. august 1898: Alexander Manly, redaktøren i den svarte avisen The Daily Record, føler seg tvunget til tastaturet av Feltons tale.

Da Alexander Manly leser Feltons tale 18. august, føler han seg splittet.

På den ene siden frykter han at et motsvar vil få de hvite annonsørene til ikke bare å trekke seg og kaste avisen hans ut i en økonomisk krise, men også til å true ham og medarbeiderne hans på livet.

På den andre siden kan han ikke la så grove utsagn om svarte forbli ubesvart.

Etter stiftelsen av The Daily Record i 1893, har Alexander Manly kjempet for de svartes rettigheter i byen, og det til tross for at han er i familie med den hvite Charles Manly, som var guvernør i Nord-Carolina fra 1849 til 1851, og at han selv er så lys i huden at mange tror han er hvit.

Manly er en utrettelig forkjemper for sine svarte landsmenn, noe som daglig kommer til uttrykk i avisspaltene. I en leder fire år tidligere, like etter at Fusjonskoalisjonen hadde vunnet i et valgskred i 1894, skrev han:

«Makten i Nord-Carolina er i den svarte manns hender, og hvis han er oppgaven voksen, har han mulighet til å stå fast på prinsippene sine og kjempe for rettighetene sine.»

“Enhver svart mann som blir lynsjet, blir kalt et "svart beist", men virkeligheten er at disse mennene var attraktive nok til at hvite kvinner forelsket seg i dem.“ Da Alexander Manly uttalte at svarte menn kunne være sammen med hvite kvinner uten at det var snakk om voldtekt, sendte det et ramaskrik gjennom Wilmington.

Situasjonen har aldri vært mer kritisk enn nå. Som talerør for den svarte befolkningen i byen føler Manly at han er nødt til å ta bladet fra munnen.

Under overskriften «Fru Feltons tale» slår han fast at hvite kvinner godt kan ha seksuell omgang med svarte menn uten at det dreier seg om voldtekt:

«Enhver svart mann som blir lynsjet blir kalt for et ’svart udyr’, men sannheten er at disse mennene var tiltrekkende nok til at hvite kvinner forelsket seg i dem. Si til mennene dine, fru Felton, at det ikke er verre for en svart mann å ha seksuelt samvær med en hvit kvinne enn det er for en hvit mann å ha seksuelt samvær med en svart kvinne.»

Manlys motsvar «ryster delstaten fra fjell til hav», som en historiker senere formulerte det.

Men det er ikke bare de hvite nasjonalistene som retter sinnet mot den frittalende redaktøren.

Mange svarte i Wilmington er rasende over lederen fordi de frykter at holdningene som kommer til uttrykk vil få de hvite i byen til å hevne seg på de svarte.

En av de svarte republikanerne i byen, John C. Dancy, ber Manly om å sette en unnskyldning på trykk i avisen.

Redaktøren nekter, og Dancy skal komme til å klandre Manly for de forferdelige hendelsene som følger.

Lederartikkelen forsterker bare rasehatet som allerede ulmer i Wilmington, og atskillige drapstrusler finner veien til redaktørens postkasse.

For Josephus Daniels kommer Manlys harmdirrende ord som sendt fra himmelen. Under tittelen «Nederdrektig og ondskapsfull» skriver Daniels: «Manlys leder har tent et sinne hos de hvite og oppildnet folket i Nord-Carolina til blindt raseri.»

Men Daniels’ kamerat Furnifold Simmons maner til forsiktighet – ikke fordi han ikke ønsker å se Manly dingle i galgen, men fordi strategien hans er basert på at det hvite raseriet ikke skal eksplodere før på valgdagen.

For å sikre seg fullstendig kontroll over byen må de nemlig også kaste bystyret, men det er ikke valg til bystyret før neste år.

Derfor må sinnet nå sitt virkelige høydepunkt rett etter valget og bane vei for demokratenes kupp.

Elv skal fylles med likene av svarte

24. oktober: Den tidligere oberstløytnanten for sørstatene Alfred Moore Waddell har blitt ansatt som talsmann for kampanjen «Hvit overlegenhet».

Den 64 år gamle Alfred Moore Waddell står i Wilmingtons kongressal, Thalian Hall, og speider ut over en forsamling på knappe tusen menn og kvinner.

Den tidligere oberstløytnanten står badet i lyset fra en lysekrone og venter på at applausen skal stilne. Så begynner han å tale.

«Negeren var en slave da han ble brakt hit. Er dette hans land? I tre tusen år har negeren hatt en hel verdensdel for seg selv, og den er i samme elendige forfatning i dag som den var den gang – med unntak av de stedene der den hvite mann har slått seg ned. Negeren har aldri utvist evnen til selvstyre. Hver eneste gang han har blitt sivilisert av den hvite mann og siden blitt overlatt til seg selv, har han uunngåelig vendt tilbake til en tilstand av villskap.»

Waddells stemme drukner i jubelen fra tilhørerne, som i tillegg til noen av de mest framstående demokratiske politikerne i delstaten også omfatter medlemmer av de såkalte rødskjortene, demokratenes nasjonalistiske milits som i stigende grad patruljerer gatene og terroriserer den svarte befolkningen i Nord-Carolina, mest av alt i Wilmington.

Det er først og fremst disse voldelige forkjemperne for hvitt overherredømme sørstatsoffiseren henvender seg til med disse ordene:

«Skal vi overgi oss til en flokk med fillete negre anført av en håndfull hvite kujoner? Tusen ganger nei! Vi vil ikke lenger finne oss i å leve under disse forferdelige forholdene. Vi er fast bestemt på å forandre dem, om det så krever at vi fyller Cape Fear-elva med lik.»

Waddells truende tale får mange svarte til å kjøpe våpen i håp om å kunne forsvare seg i tilfelle det skulle vise seg å være alvor bak sørstatsgeneralens ord.

Men alle våpenforretningene i Wilmington er eid av hvite, og innehaverne har fått streng beskjed om ikke å selge pistoler og rifler til svarte.

Snart følger våpenhandlerne i resten av delstaten etter, og dermed er de svarte avskåret fra å ruste seg mot den hvite oppstanden som er i emning.

Den 28 år gamle jødiske våpenhandleren J.N. Jacobi kontakter til og med alle hvite bedriftseiere i byen og ber dem om å true sine svarte ansatte med avskjedigelse hvis de registrerer seg som velgere.

Mange hvite bedriftseiere gjør som de får beskjed om, og det skal snart vise seg at de er villig til å sette makt bak truslene.

“Jeg ble ­pisket ut av politikken.” T.A. Graham etter han ble angrepet av Demokratenes Red shirts.

I slutten av oktober skriver redaktør Manly at han kjenner til tretti svarte borgere som har fått sparken etter å ha registrert seg som velgere.

I kommunen Stewartsville, som ligger femten mil nordvest for Wilmington, nekter den førti år gamle T.A. Graham å la seg skremme og oppfordrer alle de svarte medborgerne sine til å stemme på republikanerne.

Ifølge et vitne har Graham sagt at han vil «vasse gjennom den hvite manns blod» hvis det kan føre en svart mann til makten.

Det varer ikke lenge før rødskjortene får nyss om fienden. I slutten av oktober tropper de opp utenfor Grahams hus og sparker inn døra.

En av de rødkledde setter pistolen mot panna på kona til Graham, som er lammet av skrekk.

«Hvor er han?» snerrer han mens de andre rødskjortene gjennomsøker huset. De finner Graham under senga og drar ham ut der de banker ham til blodet flyter.

«Vi har hørt at du har revet ned demokratenes plakater og oppfordret svarte til å stemme. Lover du å holde deg unna 8. november?» roper en av de hvite voldsmennene.

«Ja!» sier Graham gråtende, der han ligger forslått på gulvet.

«Sier du til de andre svarte at de skal holde seg unna ved valget?» fortsetter den hvite overfallsmannen.

«Ja!» svarer Graham, før han blir tildelt fem piskeslag som lager hull i trøya hans så den blodige ryggen synes.

«I Guds navn, dette landet tilhører den hvite mann, og vi skal styre det om det så krever at vi vasser i blod», sier lederen av militsen før han snur seg og beordrer mennene sine ut av huset.

Graham leverer aldri noen stemmeseddel, og han oppfordrer også de svarte vennene sine til å holde seg hjemme på valgdagen.

Han ble, som han selv uttrykte det senere, «pisket ut av politikken».

Rasistisk propaganda fylte avisene fram mot valget. Den ­fortalte hvordan svarte var ute etter å undertrykke hvite menn og voldta kvinnene «deres».

© Niday Picture Library/Imageselect

Kuppet fulgte en gjennomtenkt plan

At demokratene overtok makten i Wilmington, var ikke et resultat av tilfeldigheter eller spontan vold.

Det var et nøye planlagt militærkupp som hadde som mål å ta all makt fra både de svarte og de andre partiene.

Fem måneder før valget i november 1898 la demokratene en målrettet plan som beskrev hvordan de skulle overta stort sett alle politiske posisjoner i Wilmington.

Planen ble fulgt til punkt og prikke, og propaganda, trusler og falske nyheter viste seg å være svært effektive metoder for å vende den hvite befolkningen mot de svarte.

Raseriet hos de hvite ble brukt til å skape uro etter valgseieren, og i kaoset som fulgte, inntok den tidligere sørstatsoffiseren Alfred Moore Waddell rådhuset med bevæpnede menn og tvang blant annet borgermesteren og politimesteren til å gå av.

Waddell tok borgermestertittelen og begynte straks å kvitte seg med republikanske og populistiske politikere.

Framstående svarte og hvite ble marsjert ned til togstasjonen med en bajonett i ryggen og fikk beskjed om aldri å vende tilbake.

De mest forhatte av de såkalte hvite niggerne ble til og med forsøkt lynsjet.

Det gjaldt blant annet politisjef John Melton, som bare berget livet fordi han hadde venner i militæret.

Manly gir etter for truslene

7. november: Redaktør Alexander Manly har blitt utsatt for drapstrusler i månedsvis. Nå tør han ikke lenger bli værende i Wilmington.

Hovslag lyder mellom husene i Wilmington. På hesteryggen sitter ­Alexander Manly – desillusjonert og redd for sitt eget liv.

Etter hvert som ryktene om en nært forestående lynsjing av redaktøren har spredd seg, har moren hans og andre familiemedlemmer tryglet ham om å forlate byen.

Dagen før valget gir Manly etter for presset og vender Wilmington ryggen. Pastor Robert Strange, en venn av ham, har gitt ham 25 dollar og kodeordet som skal oppgis til de hvite vaktene som står ved bygrensen.

«Må Gud være med deg, barn. Du er et altfor godt menneske til å bli hengt opp i et tre», sier den alvorstyngede pastoren før han sender Manly av gårde.

Da redaktøren kommer fram til grenseposten, blir han som ventet møtt av bevæpnede vakter.

“Gå ut til stemmeboksene i morgen. Hvis du ser en neger, så si han skal forlate stedet. Og hvis han nekter, så drep ham. Skyt ham på flekken." Oberstløytnant Alfred Moore Waddell.

På tross av at Manly er den mest forhatte svarte mannen i Wilmington, er det få av de hvite innbyggerne som vet hvordan han ser ut. Den lyse huden hans gjør også at han ikke vekker oppsikt.

«Hvor skal du?» spør en av vaktene.

«Jeg hadde tenkt meg en tur nordover til en av landsbyene for å kjøpe hester», svarer Manly og oppgir kodeordet han har fått av pastor Strange.

«Vi har planer om å lynsje redaktøren for The Daily Record i kveld», sier en av mennene og rekker Manly et gevær. «Hvis du støter på ham der oppe, så skyt ham.»

Alexander Manly nikker uten å si noe, sporer hesten og rir ut langs den støvete grusveien med kurs for furuskogen i det fjerne.

Han vender aldri tilbake til Wilmington.

Wilmington Light Infantry – byens lokale militære – ble sendt inn for å stoppe opptøyene den 10. november. Det endte med at de utelukkende drepte svarte.

© New Hanover County Public Library & Shutterstock

Overtakelsen i fire trinn

Hvite hatpredikanter vinner i valgskred

8.–9. november: Valget er i gang, og rasistenes ­propaganda og trusler taler sitt tydelige språk.

Sørstatsoffiseren Alfred Moore Waddell har holdt en ny tordentale kvelden før, og budskapet hans står fremdeles klart i bevisstheten hos de mange rødskjortene som rir gjennom Wilmington om morgenen den 8. november.

«Gå ut til valgurnene i morgen. Hvis dere ser en neger, så si til ham at han skal forlate stedet. Og hvis han nekter, så drep ham. Skyt ham der han står.»

Til tross for at gatebildet er preget av tungt bevæpnede rødskjorter til hest, og at hvite menn holder vakt ved valglokalene, henger frykten for en svart oppstand i lufta.

I de hvite nabolagene i Wilmington spres det rykter om at de svarte skjuler seg i mørket, klar til å overfalle uskyldige hvite innbyggere.

En journalist fra avisen The Atlanta Constitution rapporterer på valgdagen, akkompagnert av rød­skjorter.

Han skriver at så mange som 1500 svarte skjuler seg rundt omkring i buskene, væpnet til tennene.

Demokratenes milits – rødskjortene – var en rasistisk gjeng med bøller som ikke gikk av veien for å ta liv.

© State Archives of North Carolina & N.C. Museum of History

En enkelt svart mann har samlet et forråd på mer enn tre hundre rifler, lyder et annet rykte, mens en tredje løgn går ut på at svarte barnepiker planlegger å forgifte barna til hvite familier og sette fyr på husene deres.

Men sannheten er en helt annen. Ved valget fire år tidligere hadde svarte stemt i hopetall, men nå er de skremt fra sans og samling og holder seg hjemme av frykt for at et kryss på stemmeseddelen kan koste dem livet.

Noen få modige trosser truslene og får avgitt stemmene sine, men det hersker ingen tvil om hva som vil bli utfallet av valget – ikke minst fordi hvite nasjonalister ved flere av valgstedene stapper valgurnene fulle med fabrikkerte stemmesedler med kryss for demokratene.

«Spillet er over. De hvite vinner», lyder overskriften på forsiden av The News & Observer dagen etter valget.

Resultatet er ikke til å ta feil av. Demokratene vinner 94 av de 120 plassene i representantenes hus i delstatsparlamentet i Nord-Carolina.

Demokratene får også førti av i alt femti plasser i delstatssenatet, mens republikanerne og populistene får henholdsvis sju og tre plasser.

Fusjonistenes koalisjonseksperiment, som hadde som mål å styrke makten lokalt i delstaten og gi de svarte flere rettigheter, har falt dødt til jorda.

Men demokratene er ikke ferdige.

Nå skal den siste og mest blodige delen av planen settes ut i livet.

© North Carolina Digital Collections

Skolebøkene løy i årevis

I mange år ble amerikanske skoleelever undervist i en glorifisert versjon avbegivenhetene i Wilmington.

Militærkuppet ble fortiet, og de hvite nasjonalistene ble hyllet som heltemodige bekjempere av de «udugelige negrene».

1907 – Young People’s History of North Carolina av Daniel Hill:

«I 2. år av guvernør Russells valgperiode fikk de­­mo­­kra­­tene flertall, og delstaten kom igjen under demokratisk kontroll.»

1916 – A Child’s History of North Carolina av W.C. Allen

«Da oppstanden var over, ble de udugelige negrene og de hvite embetsmennene i byen tvunget til å gå av, en etter en, og så ble de erstattet av hvite menn som var skikket. Siden den gang har Wilmington blomst­ret enormt.»

1940 – North Carolina for Boys and Girls av Sarah Ashe:

«For å holde på makten ga de hvite politikerne negrene lov til å gjøre som de ville. De slapp unna med de verste forbrytelser. Over hele det sørlige USA gikk hvite sammen i en slags klubb som het Ku Klux Klan for å endre på denne forferdelige tilstanden. Utkledd som spøkelser skremte medlemmer av Ku Klux Klan lovløse menn til å oppføre seg ordentlig. Bare synet var nok til å skremme negrene til et bedre liv.

1958 – North Carolina History av Daniel Jay Whitener:

«Negrene som kom først til demonstrasjonene så rødskjortene og forsvant i stillhet. Negeren er vennlig av natur og unngår helst problemer. Negrene var redde, og mange holdt seg hjemme på valgdagen.»

1978 – Carolina Quest av ­Thomas C. Parramore:

«To dager etter valget samlet en gruppe på seks hundre hvite seg i Wilmington og banet vei for en ny tidsepoke gjennom å smad­re og sette fyr på redaksjonslokalene. Ti svarte ble drept i opptøyene som fulgte, og mange flere flyktet ut av byen, blant annet svarte embetsmenn. Flere svarte ble satt i fengsel for å ha initiert opptøyer, og en ny og hvit administrasjon tok over alle plassene i bystyret i Wilmington.

Seieren feires med bål og brann

10. november kl. 8.00: Valgseieren er i hus, men det er ikke nok for de hvite nasjonalistene. Nå skal de svarte jages ut av byen.

Waddell våkner tidlig om morgenen dagen etter at demokratene har blitt utropt til valgets vinnere.

I sin seiers­tale legger han frem Wilmingtons uavhengighetserklæring som «de hemmelige ni» har forfattet.

Erklæringen inneholder sju hovedkrav, blant annet at de svarte skal miste både stemmeretten og muligheten til å ta arbeid.

Under det siste punktet krever de hvite nasjonalistene at Alexander Manly blir forvist fra Wilmington «for alltid».

Etter flere måneder med propaganda er tiden inne til fullstendig å fordrive både svarte og republikanere fra Wilmington og starte en tidsalder med hvit dominans.

Det sterkeste våpenet Waddell har, er sinnet mot de svarte, og nå blir våpenet rettet mot redaksjonen i The Daily Record.

Klokka 8.00 ifører Waddell seg hatt og frakk og går ned mot sentrum av byen. Det er en vakker høstmorgen med temperaturer på litt over tjue grader.

En folkemengde på rundt fem hundre hvite borgere venter på eks-offiseren. Alle er bevæpnet med skarpladde geværer.

Med Waddell forrest marsjerer menneskemengden fire i bredden nedover gaten.

Stadig flere slutter seg til, og da mengden ankommer avislokalene, teller den femten hund­re opphissede mennesker.

De umiskjennelige smellene fra skuddsalver lyder idet flere av mennene avfyrer våpnene opp i luften.

De hvite nasjonalistene stormet og brente ned redaksjonslokalene til den svarte avisen The Daily Record.

© NC Department of Natural and Cultural Resources

Den fungerende politisjefen i Wilmington, John Melton, betrakter oppstyret på avstand, sammen med den håndfull politimenn han har til rådighet.

Melton vet at det vil være det rene selvmord å prøve å gripe inn, og han kan bare hjelpeløst se på at de hvite nasjonalistene sparker inn døra til avisredaksjonen.

En jevn strøm av bevæpnede menn stormer redaksjonslokalene til avisen mens de roper og skriker i munnen på hverandre.

Bord, stoler, bilder og selve trykkpressen til The Daily Record blir kastet ut av vinduet og knust på bakken foran den opphissede folkemengden.

Noen av mennene heller parafin ut over tregulvet og stryker av en fyrstikk. Øyeblikket etter står avis­lokalene i flammer.

Det svarte brannvesenet i byen kommer fram til flammehavet, men først da bygningen er brent ned til grunnen får de lov til å slukke ilden og hindre brannen i å spre seg.

«Dere har gjort deres plikt», roper Waddell til mengden. «La oss nå gå hjem, hver til vårt, og overholde loven, med mindre vi blir tvunget til å gjøre noe annet i selvforsvar.»

Men Waddells uregjerlige våpen vil ikke tilbake i hylsteret. Flere av de hvite mennene har hørt rykter om at det finnes svarte menn med våpen i den svarte bydelen Brook­lyn.

Folkehopen vender Waddell ryggen og marsjerer av sted med geværene hevet triumferende i været.

Jim Crow-lovene forbød blant annet svarte å drikke av offentlige drikkefontener for hvite.

© Afro Newspaper/Gado/Getty Images

Svarte mistet rettigheter i sørstatene

Hendelsene i Wilmington understreket tydelig hvilken makt de hvite nasjonalistene hadde og hvor lite villige moderate politikere var til å hjelpe de svarte.

Demokratene i Nord-­Carolina fikk blod på tann og innførte snart såkalte overgangsordninger, «grandfather clau­ses», som sa at en mann bare hadde rett til å stemme hvis han selv eller bestefaren hans hadde stemt i delstaten før 1867.

Dette av­skar i praksis svarte fra å stemme, siden de først fikk stem­me­rett i 1868.

De neste ti­årene fulgte andre sørstater etter og innførte de såkalte Jim Crow-lovene.

De omhandlet blant annet raseskille i det offentlige rom og sørget for at de svarte forble en del av under­klassen.

Først på femti- og sekstitallet ble Jim Crow-lovene opphevet.

«Drep de forbanna niggerne!»

Samme dag kl. 11.00: Rundt fem hundre hvite nasjonalister marsjerer inn i den svarte bydelen Brooklyn. Snart flyter blodet i gatene.

Det hagler med skjellsord over de hvite nasjonalistene fra både vinduer og folk på gata, men så høres plutselig en skuddsalve gjennom larmen.

Fire hvite menn har avfyrt våpnene, og to svarte menn faller døde om på stedet. En tredje kryper inn i et hus i nærheten, der han blør i hjel.

«Drep de forbanna niggerne!» roper nasjonalistene og fyrer av en ny skuddsalve.

Seks svarte menn faller døde om på fortauet. En gruppe svarte skyter mot den hvite militsen mens de prøver å flykte.

Skytingen fortsetter, og da ambulansen kommer til stedet kort tid etter, blir fjorten svarte sårede og to hvite sårede kjørt til sykehuset i byen.

To av de svarte dør like etter innleggelsen. I journalen noterer sykehuslegen, doktor Zachary: «Alle bortsett fra de to hvite mennene ble skutt i ryggen.»

“Karer, jeg vil at dere alle sammen skal lade våpnene, og når jeg gir ordre til å skyte, skal dere skyte for å drepe.” Thomas C. James til Wilmington Light Infantry da de kjører inn i Wilmingtons svarte bydel Brooklyn.

General Roger Moore, tidligere leder av Ku Klux Klan og nå leder av rødskjortemilitsen i Wilmington, sender et telegram til guvernøren i Nord-Carolina, republikaneren Daniel Russell.

Her ber han om forsterkninger mot «den svarte oppstanden».

Russell har vanskelig for å tro på en voldelig svart oppstand, men demokratene har fått overbevist de fleste hvite innbyggerne om at de svarte er en reell trussel.

Mange som støtter Russell er også overbevist om dette.

Den republikanske guvernøren har ikke annet valg enn å beordre to militsgrupper fra nærliggende byer å slutte seg til kampen og «gjenetablere orden i byen».

Snart slutter militærenheten Wilmington Light Infantry, som er full av hvite nasjonalister, seg også til.

Tidlig på ettermiddagen marsjerer de hundre soldatene i enheten inn i Brooklyn.

«Gutter, nå vil jeg at alle sammen lader våpnene sine, og når jeg gir ordre til å skyte, så vil jeg at dere skal skyte for å drepe», roper lederen, Thomas C. James, til mennene sine.

Militsen løfter geværene, og et regn av kuler faller over de svarte borgerne. Ikke lenge etter ligger likene av minst 25 svarte menn i rennesteinen.

Kaos baner vei for kuppet

10. november om kvelden: Mens det blodige kaoset utspiller seg i gatene i Wilmington, tvinger oberstløytnant Waddell det demokratisk valgte bystyret til å gå av. Kuppet er en realitet.

Da sola går ned over Wilmington, patruljerer rødskjortene fremdeles gatene for å stoppe eventuelle opprørere.

Ryktene vil ha det til at hundrevis av svarte ruster seg til kamp.

Men de eneste svarte menneskene rødskjortene støter på, er forkomne, fortvilte og redde.

I løpet av dagen har demokratenes milits ridd gjennom byen med våpnene rettet mot borgerne og bedt dem om å forlate byen.

Idet mørket legger seg over byen, har de fleste svarte for lengst sett skriften på veggen.

De vet at livet deres kommer til å bli et helvete hvis de trosser truslene fra de nye makthaverne og blir værende i byen.

Derfor forlater de hjem og eiendeler og søker tilflukt i skogen og sumpområdet utenfor Wilmington.

“Jeg er ikke noen spesielt religiøs person, og jeg ­tilgir ikke. Hvis det finnes et helvete, håper jeg at de brenner i det, alle sammen.” Alexander Manlys barnebarn Lewin Manly jr. om drapene og fordrivelsen av Wilmingtons svarte befolkning.

Den svarte presten J. Allen Kirk beskriver senere utvandringen slik: «Skrikene fra barn, mødre og koner fylte lufta, mens tusenvis av menn, kvinner og barn flyktet ut i sumpen.»

I dagene etter maktovertakelsen nedtoner framtredende demokrater voldsbruken i den ene avislederen etter den andre og hyller måten de hvite har gjeninnført orden i byen på.

I The News & Observer skriver den nye borgermesteren i byen, Alfred Moore Waddell:

«Da krisen oppsto, var det et folkekrav at jeg skulle ta ledelsen. Det var et pent og effektivt lite militærkupp.»

Barnebarnet til Alexander Manly, Lewin Manly junior, er, ikke overraskende, uenig i den uttalelsen.

Da han omtrent ett hundre år senere blir spurt om han er i stand til å tilgi de bødlene som tok livet av minst seksti svarte og fordrev bestefaren fra Wilmington sammen med 2100 andre svarte, svarer han:

«Jeg er ikke særlig religiøs av meg, og jeg tilgir ikke. Hvis det finnes et helvete, så håper jeg at de brenner i det, alle sammen.»

Etterord

Demokratenes kupp i Wilmington og Nord-Carolina gjorde at de svarte var uten politisk innflytelse de neste femti årene.

I 1896 var det 126.000 stemmeberettigede svarte i Nord-Carolina – i 1902 hadde tallet stupt til 6200.

Den en gang så blomstrende byen Wilmington forfalt da også de neste tiårene og gikk fra å være statens største til i dag å ligge på en åttendeplass.

I 1898 hadde byen 56 prosent svarte. I dag ligger tallet på 18,3 prosent.