Den 24. januar 1848 ble tømreren James Marshall uforvarende årsak til gullfeberen i California da han fant noen få gullflak i en bekk ikke langt fra Coloma.
I året som fulgte spredte ryktet om det sensasjonelle funnet seg først til Nord-Amerika og deretter til hele verden. Dermed hastet tusener og atter tusener av lykkejegere til det vestlige USA.
“Historiene om overfloden av gull er av en så ekstraordinær art at de neppe ville være til å tro hvis de ikke var blitt bekreftet av troverdige rapporter fra offentlige tjenestemenn,” skrev president James K. Polk i desember 1848.
På få år vokste California, som ellers bare hadde noen få tusen innbyggere, til en blomstrende stat med over 300.000 innbyggere – alle med drømmen om å gjøre et stort gullfunn som kunne trygge dem økonomisk.
Gullgraverjakten var ikke helt resultatløs. I perioden 1848-55, da gullfeberen raste, ble det funnet cirka 350 tonn gull i California.
Til tross for store mengder gull ble bare noen få gullgravere rike. Der gullet i begynnelsen kunne plukkes rett opp fra bakken, ble det sjeldnere etter 1850, da antall gulljegere økte.
Gulljakten ble derfor overtatt av gruveeiere mens mange gullgravere endte opp tomhendt.
“Mange, virkelig mange som kommer hit, vil oppleve fiasko, og tusener vil legge igjen knoklene sine her. Andre må tigge til veien hjem,” skrev gullgraveren Sheldon Shufelt i et brev til familien i 1850.
