Den 24. januar 1848 ble tømreren James Marshall uforvarende årsak til gullfeberen i California da han fant noen få gullflak i en bekk ikke langt fra Coloma.
I året som fulgte spredte ryktet om det sensasjonelle funnet seg først til Nord-Amerika og deretter til hele verden. Dermed hastet tusener og atter tusener av lykkejegere til det vestlige USA.
“Historiene om overfloden av gull er av en så ekstraordinær art at de neppe ville være til å tro hvis de ikke var blitt bekreftet av troverdige rapporter fra offentlige tjenestemenn,” skrev president James K. Polk i desember 1848.
På få år vokste California, som ellers bare hadde noen få tusen innbyggere, til en blomstrende stat med over 300.000 innbyggere – alle med drømmen om å gjøre et stort gullfunn som kunne trygge dem økonomisk.
Gullgraverjakten var ikke helt resultatløs. I perioden 1848-55, da gullfeberen raste, ble det funnet cirka 350 tonn gull i California.
Alle ville ha gull
Lykkejegere strømmet til California, men bare et fåtall fikk drømmene sine oppfylt.
Sikt skulle fange gull
Rocker – også kalt en vugge – ble brukt til å gjennomsøke bakken etter gull. Innvendig var kassen forsynt med en såld som etterlot gull og småstein når jord og vann ble fylt i.
California utviklet seg
Små byer skjøt opp og forvandlet California fra unyttig villmark til en driftig stat. Samtidig med gullfeberen ble det holdt valg, og en forfatning ble vedtatt. Dette førte til at California ble USAs 31. stat i 1850.
Innfødte ble tvunget til å arbeide
Innfødte ble angrepet og fordrevet av de nyankomne gullgraverne mange steder i California. Noen innfødte ble tatt som slaver og tvunget til å grave etter gull.
Flat panne var gravernes viktigste verktøy
Vaskepanner ble brukt til å “vaske” de små gullstykkene ut av jorden. Gullgraveren la jord i pannen og svisjet den rundt i små sirkler slik at sand og leire ble skilt fra jorden. Bare småstein og gullkorn lå igjen.
Til tross for store mengder gull ble bare noen få gullgravere rike. Der gullet i begynnelsen kunne plukkes rett opp fra bakken, ble det sjeldnere etter 1850, da antall gulljegere økte.
Gulljakten ble derfor overtatt av gruveeiere mens mange gullgravere endte opp tomhendt.
“Mange, virkelig mange som kommer hit, vil oppleve fiasko, og tusener vil legge igjen knoklene sine her. Andre må tigge til veien hjem,” skrev gullgraveren Sheldon Shufelt i et brev til familien i 1850.