Den 44 år gamle brannsjefen John Damrell sitter i hjemmet sitt i Beacon Hill, en av de eldste bydelene i den amerikanske byen Boston. Kl. 19.24 hører han rådhusklokkene slå fem slag. Deretter pause etterfulgt av to nye klokkeslag.
Damrell kjenner signalet. Han griper brannhjelmen og skynder seg ut av huset.
Da han kommer til brannen noen få minutter senere, ser han de brølende flammene som fortærer en fem etasjer høy eiendom. Bygningen er bare seks år gammel og en av mange nye som har dukket opp i Bostons forretningsdistrikt de siste tiårene. Brannsjefen hadde tidligere kalt disse bygningene for «forhøyede sagbruk» på grunn av tretakene og den store brannfaren.
Nå ser han murbrokker og trebiter regne ned på gaten, der en gruppe brannmenn kjemper en umulig kamp mot ilden. Flammene er så varme at vannet fra slangene forvandles til damp så snart det treffer brannen.
Bostons brannmenn kjempet iherdig, men var håpløst i undertall mot brannen.
Ti minutter senere begynner brannen å spre seg til nabobygningene. Gaten blir så glohet at brannmennene må søke ly bak skjold og i grøfter for å unngå å omkomme. Kl. 19.45 styrter den fem etasjer høye eiendommen i en kaskade av murbrokker og gnister.
Det er lørdag 9. november 1872 – bare ett år etter at store deler av Chicago brant ned til grunnen i en av de verste bybrannene i USAs historie. Mens Damrell ser flammene ete seg gjennom Bostons forretningsdistrikt med umettelig appetitt, tenker han at det bare er et spørsmål om timer før hans egen elskede by vil lide samme skjebne.
John Damrell meldte seg som 17-åring som frivillig brannmann – og hele sitt liv kjempet han for Bostons brannsikkerhet.
Hesteinfluensa gjorde livet hett
Med 25 års erfaring som brannmann og fire år som brannsjef i Boston hadde John Damrell sett litt av hvert i karrieren, men ingenting kunne ha forberedt ham på ødeleggelsene som møtte ham da han besøkte Chicago et par uker etter bybrannen.
I to skjebnesvangre døgn – fra 8. til 10. oktober 1871 – brant en tredjedel av byen ned til grunnen. 17 500 bygninger forsvant, 300 innbyggere omkom, og nesten 100 000 mennesker ble hjemløse. Skadene og de økonomiske tapene beløp seg til 220 millioner dollar – tilsvarende 42 milliarder kroner i dag.
«Brannen i Chicago er etter min vurdering uten sidestykke i verdenshistorien», fortalte Damrell til Bostons byråd 28. oktober 1871. Hans oppriktige håp var at tragedien i Chicago ville åpne politikernes øyne for at det var behov for å handle i Boston.
«Hvis en brann bryter ut her, og vannforsyningen vår ikke er i bedre forfatning, så tror jeg ingen kan stoppe den – verken Gud eller noe menneske.» Brannsjef John Damrell til byens politikere.
I løpet av de foregående 50 årene hadde Boston opplevd en sann befolkningseksplosjon. Befolkningen hadde økt med mer enn 800 prosent siden Damrell ble født i 1828, og nå sto byen med sine 250 000 innbyggere som den syvende største i USA. Med egne øyne hadde Damrell sett forvandlingen fra havneby til industrimetropol, men brannsikkerheten hadde ikke fulgt med.
Gatene var trange og vanntrykket elendig på grunn av de altfor gamle vannrørene. Det var ikke etablert nok brannhydranter i det hele tatt, og byens brannvesen hadde altfor få vogner. I årevis prøvde Damrell å appellere til politikerne om byens fullstendig mangelfulle beredskap, men de mente bare at han overdrev problemene.
Boston-politikere gjorde en dyd ut av å spare på de offentlige utgiftene – og mange av dem anså også Damrell for å være en sjarlatan som bare ville sløse bort borgernes penger på ubetydelige forbedringer.
Damrell viste også byens tjenestemenn rundt i byens mest brannfarlige område, forretningsdistriktet, og sa:
«Hvis det bryter ut brann her og vannforsyningen vår ikke er i bedre forfatning, så tror jeg ingen kan stoppe den – verken Gud eller noe menneske.»
Men like lite hjalp det. Selv eksemplet fra Chicago skremte ikke lokalpolitikerne, for det var en overfylt arbeiderby. Boston, derimot, anså de som de intellektuelles høyborg på grunn av universitetene i området.
Høsten 1872 sto John Damrell overfor enda en utfordring: Hestinfluensaen spredte seg gjennom USA og gjorde de uunnværlige trekkdyrene arbeidsudyktige. Hester trakk de i alt 21 brannvognene som Damrell og hans folk hadde til disposisjon. Uten dem måtte brannmennene selv skyve de flere tonn tunge vognene ut til brannene.
Den 28. oktober 1872 fikk Damrell imidlertid 500 ekstra frivillige hjelpere til å trekke brannbilene under utrykninger. Likevel var brannvesenet i en sørgelig forfatning – og snart skulle mannskapet stå overfor den verste katastrofen i Bostons historie.
På 1700-tallet måtte alle hus i Boston ha to brannbøtter stående, slik at beboerne kunne hjelpe til med å slukke branner i nærområdet.
Boston brant hele tiden
Brannen i Boston i 1872 var langt fra første gang hovedstaden i den amerikanske delstaten Massachusetts opplevde ildens destruktive krefter.
Boston ble grunnlagt i 1630, og allerede samme år opplevde byen sin første brann da en borger hadde valgt å bygge skorsteinen sin i tre. Med sine bygninger som sto så tett, opplevde byen flere ødeleggende branner på 1600-tallet, og ilden fortsatte. I 1711 raste den første brannen, som ble kalt «Den store brannen i Boston». Her mistet byen bl.a. sitt første rådhus, og året etter ble de såkalte bucket bigrades (bøttebrigader) dannet, som sto klare til å slukke branner med vannfylte bøtter.
I 1760 var Boston offer for den til da verste brannen i de amerikanske koloniene. Ilden ødela 350 bygninger og gjorde mer enn 1000 mennesker hjemløse. Ødeleggelsene fikk politikerne til å ta grep og vedta en rekke lover som forbedret brannsikkerheten betydelig; for eksempel skulle alle bygningene i det nedbrente området bygges opp igjen med murstein eller skifer i stedet for tre.
Tiltakene virket, men etter hvert ble sikkerheten lempet igjen. Bystyret tillot for eksempel høyhus med tretak, noe som i 1872 skulle vise seg å bli fatalt.
Elendig vanntrykk skapte problemer
Alt lot tilsynelatende til å være stille og rolig i Bostons forretningsdistrikt tidlig på kvelden den 9. november 1872. Kjøpmenn og fabrikkeiere stengte virksomhetene sine før hviledagen, og de mange tusen arbeiderne kunne stemple ut etter en hard dags arbeid. Sin vane tro koblet de av med øl og gin på de lokale pubene og i salooner.
Ved brannstasjonen Engine House 7 i den sørlige delen av distriktet sa brannmann Daniel Marden til sin kollega:
«Det ser ut til å bli en rolig kveld.»
Den profetien skulle mildt sagt vise seg å være feil.
Rundt kl. 19 brøt det ut brann i kjelleren i en femetasjes bygning i Summer Street. Eiendommen huset flere kles- og tekstilbutikker, og de siste medarbeiderne hadde akkurat dratt da flammene begynte å spre seg via heissjakten til de øvre etasjene.
Få gater unna hørte politimannen John M. Page folk rope «Brann, brann!», og da han kom frem til bygningen, var den oppslukt av flammer. Han skyndte seg til nærmeste brannalarmboks, skjøv febrilsk nøkkelen sin frem, låste opp boksen og utløste alarmen.
Da signalet fra brannalarmboks 52 tikket inn på rådhuset i Boston, som var byens alarmsentral, ble det straks ringt med rådhusklokkene. Først fem slag etterfulgt av pause og deretter to slag for å informere brannmannskapene om at brannen hadde brutt ut ved boks nr. 52.
Men mannskapet var nødt til å trekke sin tre tonn tunge brannvogn av sted med håndkraft, og da brannmennene endelig kom frem, hadde brannen herjet i over en halvtime. Ilden holdt allerede på å spre seg til andre bygninger i det tettbefolkede forretningsdistriktet. Brannslangen ble koblet til en brannhydrant, men vanntrykket var ikke høyt nok til at strålen nådde taket på bygget, der ilden var kraftigst.
Mens husene sto i flammer, prøvde Bostons innbyggere å redde det de kunne, ved kaste eiendelene sine ut av vinduene.
Massiv brann smeltet husene
Kort tid etter kom John Damrell og beordret dem til å konsentrere seg om å slukke brannen i nabobygningene for å unngå ytterligere spredning. Det ble imidlertid fort klart at det var en kamp de ikke kunne vinne. Damrell hadde aldri sett en brann bevege seg så raskt.
Gnistene spratt fra bygning til bygning som en sverm av sinte gresshopper. Brannmannskapene ropte til folk om å forlate bygningene, og ti minutter senere hadde de styrtet i grus.
Kl. 20 ringte alarmen fra Boston rådhus for tredje gang, noe som signaliserte at alle 459 brannmenn i byen skulle komme ut til brannen.
Hele USA var opptatt av den voldsomme brannen i Boston, som det ble skrevet flere sanger, dikt og bøker om.
Thomas Leighton Jenks, som var medlem av Bostons byråd, kom også til brannen. Med en nervøs underdrivelse sa han til Damrell:
«Det er litt av en brann du har her, kaptein!»
Brannsjefen var ikke i humør til spøkefullheter og svarte skarpt:
«Ja, og byen er dødsdømt, for jeg har ikke nok menn til å stoppe den.»
Jenks ble sjokkert:
«Mener du det?»
«Ja, og jeg vet hva jeg snakker om!» ropte Damrell.
Jenks ble beordret til telegrafstasjonen for å sende bud etter brannvesenene i alle byer innenfor en radius på 80 kilometer. Hvis Boston skulle overleve, var de nødt til å komme til unnsetning.
De enorme temperaturene som flammene utviklet, etterlot seg ofte bare noen få mursteiner av de rammede bygningene.
Rundt midnatt sto det meste av Summer Street i flammer. Som Damrell hadde fryktet, gjorde mangelen på brannhydranter at ilden mange steder fikk fritt spillerom. I løpet av få timer hadde brannen spredt seg flere hundre meter mot nordvest. I en boligblokk på Purchase Street kastet beboerne desperat eiendelene sine ut av vinduene for å redde dem fra flammene.
Damrell beordret mennene sine inn i bygningen for å evakuere beboerne. Deretter løp han til den høyeste bygningen i området, sparket inn døren og løp opp på taket for å få oversikt over brannens omfang: Den nærmet seg hovedgaten, Franklin Street, i hjertet av forretningsdistriktet.
Damrell sendte hele mannskapet sitt dit i håp om at mennene – hjulpet av gatens mange murhus – endelig kunne stoppe brannen. Men det var umulig. Varmeutviklingen var så voldsom at flammene slukte alt de kom i kontakt med.
Da poeten Oliver Wendell Holmes så brannen utslette gaten, bemerket han:
«Brannen løste opp de store bygningene, som så ut til å smelte bort inne i flammene.»
Dårlig infrastruktur spente bein for brannmennene
Vannet rakk ikke frem til taket
Vannrørene som gikk under Boston, var gamle, underdimensjonerte og langt fra godt vedlikeholdt. De kunne ikke gi et vanntrykk som gjorde at brannslangene rakk frem til de øvre etasjene i bygningene.
Brannhydranter var rustet til
Bostons i alt 2606 brannhydranter var rustne – og langt de fleste av en eldre modell som bare hadde én utgang som brannmennene kunne koble utstyret sitt til. Dessuten var det altfor få brannhydranter i byens forretningsdistrikt, som var det klart mest brannfarlige området.
Alarmbokser var låst
Bostons brannalarmbokser var en fremsynt idé, men for mange falske alarmer i årene før den store brannen betydde at de var blitt låst. Boksene kunne bare låses opp av politiet og spesielt utvalgte, ikke byens borgere.
Influensa raste hos hestene
Brannmannskapenes flere tonn tunge utstyr ble normalt trukket av hester. Men da brannen brøt ut, var hestene satt ut av spill av en influensaepidemi. Derfor måtte utstyret dras av frivillige, noe som forsinket responstiden.
Tretak var næring til ilden
De fleste nye bygninger på flere etasjer i Bostons forretningsdistrikt var bygget med de franske mansardtakene som var svært brannfarlige pga. sin trekonstruksjon. Fordi bygningene sto svært tett, kunne ilden hoppe fra tak til tak.
Gass sivet ut overalt
Bostons forretningsdistrikt ble opplyst av gasslamper på gaten og inne i bygningene. Da brannen brøt ut, gikk gassledningene i stykker og spredte store skyer av brannfarlig gass i området. Gassen ga ytterligere næring til flammene.
Tyver løp inn i flammene
Til tross for brannvesenets iherdige innsats klarte brannen å spre seg gjennom bydelen i løpet av natten. Bygninger i hele strøket kollapset under flammene, og luften ble forvandlet til en tykk tåke av aske og røyk. Kaoset fikk imidlertid ikke innbyggerne til å holde seg innendørs. Tvert imot stimlet opp mot 100 000 mennesker sammen i gatene for å se bydelen gå opp i flammer.
Mange av dem var berusede, og flere utnyttet til og med katastrofen til å plyndre de brennende bygningene for verdigjenstander. Damrell beskrev senere hendelsen:
«Hele boligblokker var fylt med de verste tyvene jeg noen gang har sett. På et tidspunkt gikk jeg inn i en bygning og tvang 50–60 personer ut. De var i ferd med å plyndre forretningene.»
De mange tilskuerne hindret brannfolkene i å bevege seg rundt i gatene, noe som forsinket brannslokkingen ytterligere.
I desperasjon over brannens utvikling gikk en gruppe borgere til borgermesteren med et drastisk forslag: Brannen måtte stoppes med branngater, og eneste løsning var å sprenge bygninger i luften med krutt.
«Hvis dere ser noen prøve å sprenge en bygning i luften, så arrester dem. Og hvis dere ikke kan arrestere dem, så drep dem.» John Damrell til Bostons politi.
Damrell var innbitt motstander av metoden – likevel ga ordføreren sin tillatelse, og straks begynte innbyggere å fylle bygninger med kruttønner. Men det var ingen overordnet plan for branngatene, og eksplosjonene endte opp med å mate ilden: I flere tilfeller ødela de gassledninger, slik at gassen sivet ut i gatene. I tillegg ble mange sivile skadet under eksplosjonene.
Byens tjenestemenn forsøkte flere ganger å få Bostons gasselskap til å stenge av gassen i hele byen, men uten hell.
Søndag morgen besluttet brannsjefen å stoppe alle eksplosjoner. Damrells befaling til Boston-politiet var ikke til å ta feil av:
«Hvis dere ser noen som prøver å sprenge en bygning i luften, arrester dem. Og hvis dere ikke kan arrestere dem, så drep dem.»
Old South Meeting House ble bygget i 1729 og står fortsatt i Boston. I dag fungerer kirkebygningen som museum.
På dette tidspunktet hadde brannen fortært hundrevis av bygninger samt seks havnekaier. Ilden hadde nå kurs rett mot kirken Old South Meeting House. Bygningen var en av de eldste i Boston og et av byens landemerker: Det var her Boston Tea Party-bevegelsen ble grunnlagt i 1773 i protest mot de høye skattene til engelskmennene. Opprøret endte med den amerikanske uavhengigheten.
Damrell innså at det var ved den gamle kirken brannen måtte og burde stoppes. Hjelpen fra de nærliggende byene hadde begynt å komme, og med en styrke på hele 1700 mann så det endelig ut til at innsatsen kunne dempe flammene. Selv sivile begynte å krype opp på bygninger for å slukke dem med tepper.
I flere timer kjempet brannmennene en heroisk kamp, og kl. 15.30 fikk de endelig kvalt ilden som hadde herjet i over 20 timer. Men da Damrell så ut over det gamle forretningsdistriktet, så han bare et hav av glør og rykende aske.
Hjelpen fra nabobyene med bl.a. de imponerende Amoskeag-brannvognene var med på å redde Boston.
Dampbrannbil kvalte flammene
Bostons brannvesen kjempet for å slukke ilden, men det ble en splitter ny brannvognmodell som ble den store helten i brannslukningens avgjørende fase.
Bostons 21 brannvogner kunne med sine damppumper høres moderne ut på papiret, men i virkeligheten var de gamle og sløve. Noen av de nærliggende byene hadde imidlertid investert i en splitter ny brannvognmodell fra selskapet Amoskeag, som nettopp hadde kommet på markedet i 1871. Dampkjelen på den nye maskinen genererte mye mer energi, og noen av de nye maskinene kunne til og med kjøre uten bruk av hester.
Til tross for det lave vanntrykket i Bostons brannhydranter klarte Amoskeag-brannvognene å produsere vannstråler som kunne nå helt til toppen av byens høyeste hus. Det var også en Amoskeag-brannvogn som, etter en tre timer lang kamp, reddet den ikonisk viktige Old South Meeting House.
Et øyenvitne beskrev det tekniske vidunderet med ordene:
«Brannvognen ristet og brølte og fremsto som det eneste bolverket mot en verden i flammer. Selv hvis den imponerende motoren hadde landet direkte fra månen, kunne den ikke ha gjort et sterkere inntrykk.»
Bostons brannvesen var så imponert over spesielt den selvgående Amoskeag-brannvognen at de etter brannen investerte i samme modell.
Skader for millioner av dollar
I dagene etter brannen slet politi, brannmenn og frivillige med å rydde opp etter de ufattelige ødeleggelsene. 746 bygninger var brent ned, og rundt 20 mennesker hadde mistet livet, inkludert 2 brannmenn. Ødeleggelsene beløp seg til 75 millioner dollar – tilsvarende 1,6 milliarder dollar i dag.
Tusenvis av forretningsfolk hadde mistet virksomheten sin, og Damrell ble gjort til syndebukk i mediene. Mannen som hadde advart mot katastrofen i årevis, ble nå anklaget for å være dårlig forberedt og en elendig leder.
Byens driftige forretningsfolk lot seg ikke slå ut av brannen. I ruinene av butikkene satte mange opp skilt som fortalte kundene hvor de nå kunne finne forretningen.
Etter to år forlot Damrell stillingen som byens brannsjef, men hans kamp for å øke sikkerheten fortsatte resten av livet. I 1873 grunnla han National Association of Fire Engineers, USAs første sammenslutning av brannsjefer, som bl.a. etablerte nasjonale retningslinjer for å brannsikre bygninger.
I 1877 ble han utnevnt til Bostons første bygningsinspektør. Frem til sin død i 1905 innførte Damrell flere byggeforskrifter som gjorde Boston til en av de mest brannsikre byene i USA.