Kaptein George Etherington ristet på hodet da han så på de halvnakne indianerne som halset rundt etter en ball utenfor Fort Michilimackinac i britisk Nord-Amerika.
Denne junidagen i 1763 ga ikke kapteinen mye for ryktene han hadde hørt om en indiansk oppstand.
Ojibwa-stammen og sauk-indianerne var kommet for å spille ball med en type lange racketer. Porten inn til fortet sto med vilje åpen, for Etherington og hans 35 rødjakker ville se på spillet.
Stammenes kvinner satt også og fulgte med, godt pakket inn i tepper.
Plutselig kylte en spiller ballen over palisaden. Spillere fra de to lagene løp inn i fortet for å nå ballen først, og Etherington lot seg rive med i den sportslige duellen.
Britens beundring ble imidlertid snart forvandlet til vantro, da indianerkvinnene – som hadde fulgt etter – kastet teppene sine og avslørte et arsenal av tomahawker og korte spyd.
I løpet av et øyeblikk var Etherington pågrepet og festningen inntatt. 17 menn var drept, mens resten var tatt til fange.
Med en ball hadde indianerne erobret et fort og, vel så viktig, 50 tønner krutt. Etherington tvilte ikke lenger på at krigen var i gang.
Franskmennene var populære
Den britisk-indianske krigen hadde vært under oppseiling siden general Jeffrey Amherst i 1760 erobret de franske besittelsene i Nord-Amerika under den såkalte sjuårskrigen.
Han gjorde dermed slutt på den 200 år gamle kolonien Ny-Frankrike, og samtidig også på de vennskapelige båndene til indianerne.
I motsetning til britene hadde de franske kolonistene vært fåtallige og helt avhengige av et godt forhold til indianerne.
Franskmennene pleide vennskapet ved å gi gaver som tobakk og våpen. Alliansen var så sterk at de fleste stammene i området hadde kjempet side om side med sine franske «brødre» i sjuårskrigen mot britene.
General Amherst forsøkte med alle midler å posisjonere seg i den tidligere franske kolonien. Men særlig i området like sør for dagens Canada – av franskmennene kalt pays d’en haut – havnet han snart i trøbbel.
Området var tilholdssted for flere store indianerstammer som var særdeles misfornøyde med at stadig flere britiske kolonister hadde begynt å trenge inn på deres jaktmarker.
Og generalens popularitet blant indianerne ble på ingen måte større av at han avskaffet franskmennenes skikk med å gi dem gaver. Plutselig sto mange stammer uten den livsviktige ammunisjonen de trengte for å jakte.
Indianerne angriper Detroit
I februar 1763 sluttet Frankrike og Storbritannia formelt fred – til mange indianeres store misnøye. Blant de mest skuffede var den karismatiske og listige ottawahøvdingen Pontiac, som mente at de burde fortsette krigen alene.
Han kalte derfor stammene inn til rådslagning i nærheten av Fort Detroit, der et flertall bestemte seg for å angripe fortet i den vesle nybyggerlandsbyen.
Pontiac visste at Amherst undervurderte indianerne i pays d’en haut grovt. Av de 8000 mann som sto under Amhersts kommando, befant bare omtrent 500 seg i området. Høvdingen ville vise generalen at det var en feil.
Noen dager senere meldte Pontiac og 50 ottawakrigere sin ankomst hos major Henry Gladwin i Fort Detroit.
De fortalte at de ville uttrykke sitt vennskapelige forhold til britene ved å underholde med en ceremoniell dans. Gladwin slapp dem inn uten å tenke over saken. Mens indianerne danset, kunne en liten gruppe krigere ubemerket gå rundt og notere seg festningens svakheter.
Etter dansen forlot Pontiac og hans menn stedet for å forberede det kommende overraskelsesangrepet. Ifølge planen skulle Pontiac møte opp i fortet et par dager senere under dekke av å ville diskutere noen viktige saker.
Samtidig ville 300 krigere med skjulte våpen gå inn i fortet i små grupper og stille seg på strategisk viktige steder. På Pontiacs signal skulle krigerne straks blotte våpnene og angripe britene.
Da indianerne dukket opp 7. mai, var britene imidlertid allerede advart av en tyster. Det sto bevæpnede menn på vakt på hvert eneste hjørne, og Pontiac måtte gi opp planen.
Men han hadde ikke gitt helt opp. Et par dager senere kom han tilbake til Fort Detroit med krigerne sine. Denne gangen tok britene ingen sjanser. Porten var stengt, og bare Pontiac fikk slippe inn, var beskjeden. Ydmyket og rasende bestemte Pontiac at det var på tide å droppe skuespillet.
Fortet var nå offisielt under beleiring, og indianerne ga seg deretter til å herje i distriktet utenfor Fort Detroit.
Alle britiske kolonisthus ble påtent. Indianerne drepte og skalperte alt som kunne gå og snakke engelsk – både menn, kvinner og barn. Selv en fransk pelsjeger slapp ikke unna i kampens hete.
Samtidig begynte Pontiacs indianere å skyte mot selve fortet. Gladwins menn besvarte ilden, og de neste seks timene hørtes skudd på skudd fra geværene. Resultatet av trefningene var at minst fem briter fikk alvorlige skader.
Indianerne måtte imidlertid snart innse at geværkuler ikke egnet seg til å velte palisadene. Like etter gikk Pontiac derfor med på å drøfte betingelsene for en våpenhvile med major Gladwin.
En kaptein ved navn Donald Campbell meldte seg på Pontiacs oppfordring som megler, men straks han trådte utenfor porten, ble han tatt som gissel. Forhandling-ene brøt øyeblikkelig sammen.
Mens Pontiacs krigere utfordret major Gladwin og Fort Detroit, bredte nyheten om krigen seg raskt.
Indianerstammene sendte krigsbelter til hverandre. Det var en symbolsk oppfordring om å slutte seg til den stadig voksende alliansen av ulike folkegrupper som bare hadde én ting felles: det brennende hatet mot den britiske koloniherren.
General Amherst hadde knapt mottatt nyheten om angrepet i Detroit, før det vesle Fort Sandusky ved Erie-sjøen ble erobret av wyandotene.
Indianerne viste ingen nåde. De 15 utstasjonerte soldatene ble drept og skalpert før bygningene ble satt fyr på.
I Fort Saint Joseph tok potawatomiene livet av 14-15 briter, mens de 9 soldatene på Fort Miami ble tatt til fange. På det sistnevnte stedet hadde en løytnants indianske elskerinne overtalt ham til å slippe gjestene inn.
Siden falt en rekke britiske festninger, inkludert Fort Michilimackinac.
På Fort Venango drepte senecaene hele garnisonen – bortsett fra en eneste offiser. Mens seierherrene gjorde seg klare til å torturere ham, ble offiseren tvunget til å skrive et klagebrev til den engelske kongen.
Her fikk indianernes raseri over blant annet de høye prisene på ammunisjon, fritt utløp. Etter tre dagers pinsler døde offiseren.
Garnisonen på Fort Presque Isle overga seg først da de 250 beleirende indianerne fra forskjellige stammer dyrt og hellig hadde garantert dem fritt leide. De nærmere 30 soldatene forlot fortet med store forhåpninger om å gå fri, men ble straks tatt til fange.
Kopper skulle drepe indianerne
I hovedkvarteret sitt i New York måtte general Amherst erkjenne at han ikke lenger hadde kontroll over situasjonen.
Særlig bekymret det ham at stridighetene ikke lenger var begrenset til det gamle Ny-Frankrike – shawnee og delaware hadde begynt å plyndre og drepe langt inne i kolonien Pennsylvania.
Han ga derfor oberst Bouquet ordre om å samle en hær på 500 rødjakker og dra direkte til koloniens Fort Pitt for å bistå. I den pressede situasjonen fikk Amherst en drastisk idé.
«Ville det ikke være mulig å spre kopper blant de fiendtlige indianerstammene?» skrev han i et brev til oberst Bouquet i slutten av juni.
Tanken om biologisk krigføring hadde allerede streifet britene i Pennsylvania. I begynnelsen av juni hadde det brutt ut en koppeepidemi blant soldatene på Fort Pitt, og garnisonens kaptein, Simeon Ecuyer, hadde fått opprettet et avskjermet lasarett for å hindre at sykdommen skulle spre seg.
Da indianerne innledet en beleiring av fortet 22. juni, åpnet det seg en anledning til å sette Amhersts plan ut i livet.
Et par dager senere kom to høvdinger på forhandlingsvisitt, og den «gjestfrie» Ecuyer overrakte dem to tepper og et halstørkle som var infisert med koppevirus. Snart begynte viruset å utføre sitt dødelige oppdrag blant indianerne.
Krigslykken begynner å snu
I juli 1763 hadde Pontiac og hans allierte inntatt åtte britiske festninger, og henrettet hundrevis av kolonister og omreisende handelsfolk.
Men nå satt de indianske seierene lenger inne. Forsterkningene fra general Amherst var på vei, og indianerne manglet både ammunisjon og den militærtaktiske kunnskapen som skulle til for å kunne nedkjempe de resterende, stadig mer selvsikre, garnisonene.
I august nådde oberst Bouquet frem til Fort Pitt. I slaget ved Bushy Run nedkjempet soldatene hans en indianerhær og befridde fortet.
Fort Niagara motsto også stammenes beleiring – til tross for at 72 britiske soldater i september bokstavelig talt ble hakket i småbiter like ved fortet.
De hardeste kampene sto ved Fort Detroit. Allerede i mai hadde Pontiacs menn drept 96 soldater, som kom seilende på Lake Erie for å bistå fortet, og i juli hadde indianerne drept 20 soldater i et bakholdsangrep på en bro.
De fleste av britenes forsterkninger nådde imidlertid frem, og major Gladwin kunne endelig gå til motangrep.
I en trefning ble nevøen til en av høvdingene drept av en kule. Høvdingen hevnet seg ved å drepe gisselet kaptein Campbell.
Til slutt klarte ikke indianerne å opprettholde beleiringen lenger. De var i ferd med å gå tom for ammunisjon, og flere britiske forsterkninger var på vei. I slutten av oktober 1763 sluttet Pontiac derfor fred med britene.
Beleiringen ble opphevet, og Pontiac og følget hans dro sørover for å være i beredskap til årets vinterjakt.
Da fredspipen var røykt, ga britene opp mye av den upopulære politikken sin, til indianernes lettelse.
Britene må gi opp
Krigen døde likevel ikke ut med Pontiac. Indianerne i Pennsylvania fortsatte å spre frykt. Som en konsekvens ble den ineffektive general Amherst sendt hjem til London i skam.
Hans etterfølger, Thomas Gage, var heldigere, og fikk tvunget indianerne til forhandlingsbordet. 7. september 1764 godtok et stort antall indianere i Detroit britenes tilbud om fred.
Selv om krigen endte uten en vinner, kunne indianerne sies å ha sikret seg en liten seier. For med fredsavtalen ble britene tvunget til å gå bort fra Amhersts upopulære politikk, i tillegg til at krigen var den første der de nordamerikanske indianerne ikke hadde lidd nederlag.
I alt mistet britene over 450 soldater samt et ukjent antall sivilister og indianske allierte i krigen.