Jim Crow forlenget slaveriet i USA

I 1892 gikk skomakeren Homer Plessy inn på jernbanestasjonen i New Orleans og kjøpte en billett til 1. klasse. Plessy satte seg i et sete som var forbeholdt hvite, og begynte den nesten to timer lange togturen til Covington i Louisiana, omtrent 50 km unna.

Homer Plessy var mulatt, og da konduktøren kom til der han satt, ba han Plessy om å flytte ned i den vognen som var forbeholdt svarte. Plessy nektet å flytte seg og ble straks arrestert.

Til tross for at slaveriet var opphevet, gjorde spesielt sørstatene alt for å undertrykke de svartes rettigheter og holde svarte og hvite adskilt med trusler, vold og vedtak av flere rasistiske lover – de såkalte Jim Crow-lovene.

En av disse lovene var delstaten Louisianas såkalte Separate Car Act fra 1890. Den forbød svarte å sitte sammen med hvite på offentlig transport.

Homer Plessy ga seg imidlertid ikke uten videre, og han kjempet for å få dommen sin omstøtt med hjelp fra Citizens’ Committee, en borgerrettsorganisasjon i New Orleans.

Raseskillepolitikken stred mot det 14. tillegget til den amerikanske grunnloven, som ga svarte amerikanere fulle borgerrettigheter, het det i tiltalen.

I 1896 endte saken i USAs høyesterett. Her argumenterte dommerne for at raseskille ikke betydde ulikhet mellom svarte og hvite dersom likeverdige fasiliteter var tilgjengelige – den såkalte adskilte, men likeverdige-doktrinen.

Plessy tapte saken da høyesterett ikke fant loven rasistisk.

«Plessy v. Ferguson», som saken ble kjent som, fikk vidtrekkende konsekvenser for den svarte befolkningen i USA.

Etter at høyesterett hadde blåstemplet Louisianas raseskillelover, ble sørstatene oversvømt av en tsunami av rasistiske Jim Crow-lover som trampet på de svartes konstitusjonelle rettigheter langt inn i neste århundre.

Det er ikke så rart at Homer Plessy følte han hadde rett til å sitte hvor han ville da han gikk på toget i New Orleans i 1892.

Etter mordet på president Lincoln i april 1865 hadde Kongressen de neste årene vedtatt det 13., 14. og 15. tillegget til grunnloven – til tross for massiv motstand i sør.

Tilleggene avskaffet offisielt slaveriet og ga USAs svarte fulle borgerrettigheter på samme vilkår som de hvite – inkludert retten til å stemme. I hvert fall på papiret.

De neste tolv årene – kjent som rekonstruksjonsperioden – så det ut som om de tidligere slavene en gang for alle kunne løsrive seg fra undertrykkelsens lenker.

Med republikanerne ved makten ble de beseirede sørstatene igjen innlemmet i USA. Demokratene, som på dette tidspunktet fortsatt ønsket å gjeninnføre slaveriet, mistet den politiske makten i sørstatene til republikanerne.

Maktskiftet gjorde at den svarte befolkningen fikk adgang til offentlige skoler og økonomiske gjenopprettingsprosjekter. Adskillige svarte ble også valgt til politiske poster i forskjellige sørstater.

Utviklingen fikk den hvite befolkningen i sørstatene til å se rødt.

Da slaveriet ble avskaffet, mistet de ikke bare den gratis arbeidskraften de hadde nytt godt av i flere tiår. De ble også nødt til å behandle svarte som likemenn, til tross for at de aller fleste hvite i sørstatene betraktet de svarte som «undermennesker».

I 1873 ble USA rammet av en økonomisk krise som gikk spesielt hardt ut over sørstatene. Prisen på den viktige eksportvaren bomull falt til under det halve, og millioner mistet arbeidet.

Krisen fikk velgerstemningen til å svinge i demokratenes favør, og ved valget i 1874 vant det demokratiske partiet tilbake makten i Representantenes hus.

Etter at han ble innsatt som president i 1877, inngikk republikaneren Rutherford B. Hayes et kompromiss med demokratene som betydde slutten på den okkupasjonen av sørstatene som ble satt i verk etter nordstatenes seier i den amerikanske borgerkrigen i 1865.

Demokratene fikk nå full kontroll over sørstatene og trakk tilbake mye av rekonstruksjonsperiodens fremgang for de svarte.

Kompromisset fra 1877 satte for alvor gang i utbredelsen av raseskillelover i sørstatene. Etter litt over et tiår med fremskritt ble svarte amerikanere nå slått tilbake til start.

Opp gjennom 1880- og 1890-årene vedtok sørstatene en mengde lover som begrenset de svartes rettigheter.

Jim Crow-lovene varierte fra stat til stat, men forbød stort sett svarte å gifte seg med hvite, å bo og gå på skole sammen med hvite, og til og med å bli gravlagt på samme kirkegård som hvite.

Spissfindige regler gjorde også at de svartes grunnlovsgaranterte rett til å stemme ble sløyfet i sørstatene.

Da den såkalte grandfather clause ble vedtatt i 1895, innebar det at en borger bare kunne stemme hvis hans foreldre eller besteforeldre hadde vært registrerte velgere før 1867.

De fleste svartes forfedre hadde vært slaver før 1867 og hadde derfor ikke hatt lov til å stemme. Dette betydde at størsteparten av svarte etterkommere var avskåret fra å stemme ved politiske valg.

De få svarte som ikke ble utelukket av bestefarklausuler, ble silt fra ved hjelp av såkalte leseferdighetstester. For å bli registrert som velger måtte borgerne i flere sørstater bestå en leseferdighetsprøve.

Mens de hvite fikk en enkel test, ble de svarte utsatt for en leseferdighetstest som var langt vanskeligere å bestå. I 1940 var det derfor bare tre prosent av alle afroamerikanere i sørstatene som hadde lov til å stemme. Resten ble holdt borte med de diskriminerende Jim Crow-lovene.

Under Jim Crow-politikken var de svarte i sørstatene underlagt et apartheidlignende system.

En svart person fikk ikke svømme i det samme bassenget, sitte i den samme offentlige parken, drikke fra samme drikkepost eller reise i de samme togvognene, bussene og drosjene som hvite.

De svarte fikk ikke gå på de samme skolene eller bibliotekene som de hvite eller drive idrett sammen med hvite.

Svarte måtte tiltale alle hvite som «mister», «miss», «boss» eller «kaptein», men selv ble de møtt med nedlatende tituleringer som «boy» eller «onkel» (hvis de ikke bare ble kalt «nigger», da).

Jim Crow-lovene varierte fra stat til stat og kommune til kommune, men i utgangspunktet var alle svarte i sørstatene underlagt de hvites overherredømme.

Og straffen for å bryte raseskilleloven var streng.

Fra 1883 til 1968 ble nesten 3500 svarte lynsjet i sørstatene. Offentlige lynsjinger tiltrakk et stort publikum og var kjennetegnet av ekstrem sadisme.

På begynnelsen av 1900-tallet, da lynsjingene var på sitt hyppigste, beskrev en journalist fra avisen Greenwood Observer en offentlig lynsjing av en svart mann med grusomme detaljer:

«Mobben skar i kroppen hans med kniv, brente kroppen med glødende jern, hengte ham etter halsen til han nesten ble kvalt til døde før de gjenopplivet ham og fortsatte torturen. Deretter slepte de ham til offerets hjem, der flere tusen mennesker ventet. Da de stoppet foran huset, kom en kvinne ut og stakk en slakterkniv i hjertet på ham.»

Men de svarte satt ikke bare passivt og så på at Jim Crow tråkket på deres fundamentale rettigheter og sendte flere av dem bak lås og slå eller i døden.

Borgerrettsforkjempere som Ida Wells arbeidet for å kaste lys over de brutale lynsjingene og forsøkte å få dem avskaffet av høyesterett – uten å lykkes.

Wells var en av stifterne av borgerrettsorganisasjonen NAACP, og i 1938 hjalp NAACP afroamerikaneren Lloyd Gaines med å føre sak mot staten Missouri ved USAs høyesterett.

Gaines ønsket å studere jus ved Missouri School of Law, men var blitt avvist fordi skolen bare var for hvite studenter.

Retten slo fast at Missouri ikke kunne tvinges til å ta opp Gaines på universitetet ut fra doktrinen om «adskilte, men likeverdige» fra 1896.

I stedet måtte universitetet enten betale for at svarte fikk studere jus utenfor staten eller selv bygge ut et tilbud tilsvarende det som ble stilt til rådighet for hvite studenter. Missouri endte opp med å opprette et juridisk fakultet for svarte studenter.

Ved på lovlig vis å gjøre opprettholdelsen av raseskillet til et dyrt og komplisert alternativ til integrering av svarte elever i hvite skoler, banet Gaines’ seier i høyesterett vei for den endelige avskaffelsen av raseskillet på offentlige skoler i 1954.

NAACP gikk til kamp mot atskillige Jim Crow-lover opp gjennom 1940- og 1950-tallet og fikk ofte medhold, men i praksis ble det ikke gjort stort for å omstøte de rasistiske lovene i sørstatene.

Men seieren i 1954, som gjorde raseskillet i offentlige skoler ulovlig, ga virkelig borgerrettsbevegelsen nytt mot.

I det neste tiåret kjempet NAACP og borgerrettsaktivister som Martin Luther King og Malcolm X mot det hvite overherredømmet og dets diskriminerende Jim Crow-lover både ved domstolene og på gatene.

Jim Crow-lovene ble annullert for godt da president Lyndon B. Johnson undertegnet borgerrettighetsloven av 1964 og stemmerettsloven av 1965.

De svartes kamp for likestilling var imidlertid langt fra over, og selv i dag viser Jim Crow iblant sitt stygge ansikt.

Etter Donald Trumps valgnederlag i 2021 er det innført lovgivning i de gamle sørstatene som stort sett bare rammer svarte og personer med latinamerikansk eller asiatisk opprinnelse.

Enkelte valglokaler pålegges f.eks. å stenge tidligere, noe som gjør det vanskeligere for arbeidere å stemme, eller valglokaler i nabolag med overveiende svart befolkning blir sløyfet.

Så selv om de gamle Jim Crow-lovene er avskaffet, lever Jim Crow-strategien fortsatt sitt eget diskrete liv i dagens USA.