Kjedelig rikmannsserie er bare fasade

Skaperen av *Downton Abbey* har laget en ny serie som skildrer New Yorks overklasse på slutten av 1800-tallet. Men den skitne storbyen er som forsvunnet i vakre kjoler og store herskapshus.

Skaperen av *Downton Abbey* har laget en ny serie som skildrer New Yorks overklasse på slutten av 1800-tallet. Men den skitne storbyen er som forsvunnet i vakre kjoler og store herskapshus.

LANDMARK MEDIA/Imageselect

Julian Fellowes skapte et verdensomspennende fenomen med kostymedramaserien Downton Abbey, som fulgte den adelige familien Crawley og dens tjenestefolk på godset Downton Abbey tidlig på 1900-tallet.

Våren 2022 forsøkte Fellowes så sammen med HBO å følge opp kjempesuksessen med serien The Gilded Age, hvor blikket i stedet rettes mot den rike overklassen i New York på slutten av 1800-tallet. Her kjemper «gamle penger» og nyrike om status i den amerikanske overklassen, men resultatet er langt fra noe nytt Downton Abbey.

Virkelighet blander seg med fantasi

Der Downton Abbey var gripende og full av intriger, er The Gilded Age omtrent like nervepirrende som en selvangivelse. Første episodes mest nervepirrende scene er når en av de nyrike redder en valp fra å bli overkjørt av en hestevogn.

Sett med historiske briller er serien dessverre heller ikke imponerende. Kostymene er flotte og interiøret i de overdådige herskapshusene er troverdig for tidsperioden, men så snart kameraet beveger seg bort fra overklassens hjem og ut i byen, ser man problemene.

New York var preget av enorm fattigdom og sosial ulikhet på begynnelsen av 1900-tallet, noe som aldri blir skildret. Gatene er alltid rene, og f.eks. helt fri for hestelort og forurensning, som ellers lå overalt. Når serien så også gjør bruk av en del slurvete datagrafikk, er det vanskelig å føle seg helt hensatt til New York på begynnelsen av 1900-tallet.

© LANDMARK MEDIA/Imageselect

Serien: Rik kvinne ansetter svart sekretær

Den erkekonservative Agnes van Rhijn ansetter den unge svarte forfatteren Peggy Scott som sin sekretær etter at hun har hørt om hennes gode skriveevner.

© George Goodwin Kilburne

Fakta: Overklassen ansatte sjelden svarte

De fleste hvite kvinner ville ikke drømme om å ha en svart kvinne på lønningslisten. Det store flertallet av tjenere i New York var innvandrere fra Irland, Tyskland og Skandinavia.

Som i «Downton Abbey» er serien inspirert av historiske begivenheter og har virkelige historiske personer i mindre roller. Men alle hovedpersonene er fiktive, og dessverre fremstår de fleste som like endimensjonale som en endollarseddel.

Seriens hovedkonflikt dreier seg om den gammelrike familien Rhijn-Brook som ser ned på den nyrike familien Russell, som nettopp har flyttet til New York. Familien Russell er tydelig inspirert av Vanderbilt-familien, som tjente formuer på å investere i jernbaner på 1800-tallet og ble ansett for å være «nye penger».

© LANDMARK MEDIA/Imageselect

Serien: Nyrike bygger herskapshus midt i New York

Det nyrike Russell-paret vekker oppsikt da de får oppført et ekstravagant herskapshus i New York. Boligen er modellert etter et fransk renessanseslott og gjør alt for å avspeile eiernes enorme rikdom.

© Falk, B. J.

Fakta: Vanderbilt-par kopierte fransk slott

Virkelighetens Vanderbilt-par fikk bygget en mye omtalt bolig på Manhattan på slutten av 1800-tallet. Huset var angivelig inspirert av franskekongen Ludvig 12s «Château de Blois».

Vanderbilt er fortsatt et kjent navn i USA, og familien skildres ikke direkte i serien. Historiske medlemmer av Astor-familien ses til gjengjeld i mindre roller. På 1700- og 1800-tallet var familien selve symbolet på den konservative eliten, men den har gått litt i glemmeboken i dagens USA. Familien ble ledet av William Backhouse Astor, USAs første mangemillionær. I serien ses spesielt hans kone, Caroline Astor, som var «dronningen» av New Yorks overklasse. Med bare et nikk kunne hun bestemme hvem som var inne i varmen.

Konflikten mellom disse to familiedynastiene er interessant, og det er synd at serien ikke går hele veien, men i stedet ender som et kostymedrama med kjedelige historiske stand-iner.

Det tas også en rekke historiske friheter med karakterene, spesielt seriens svarte sekretær og forfatter, Peggy Scott. Selv om hun står lavere på den sosiale rangstigen enn de rike hovedpersonene og opplever raseproblemer, så er hun betydelig bedre stilt enn hun realistisk sett ville ha vært på den tiden.

Seriens historiske konsulent, Erica Armstrong Dunbar, har da også innrømmet at Scotts vennskap med den hvite overklassekvinnen Marian Brook ville være «ekstremt usedvanlig», for USA var fortsatt svært rasedelt.

© www.virginradio.fr

Serien: Millionær holder bisart dukkeselskap

Den eksentriske rikmannsfruen Mamie Fish inviterer Russell-familien på et bisart teselskap. Her må gjestene sitte med en dukke på fanget mens det serveres miniatyrmat i dukkestørrelse.

© Harper’s Weekly. v.46 1902

Fakta: Fish var en underlig fisk

Virkelighetens Mamie Fish var minst like rar. I 1902 inviterte hun til et middagsselskap til ære for den mystiske prins Drago av Korsika – bare for å avsløre at «prinsen» var en ape i festklær.

Fasade uten innhold

Historiebøkene er fulle av sprø beskrivelser av den dekadensen som preget New Yorks overklasse i «gullalderen». Det ble røykt sigaretter rullet av 100-dollarsedler og servert østers med perler i, men denne livsstilen ser vi nesten ingenting til i The Gilded Age.

Serien fremstår som en fantasiversjon av historien hvor alle skarpe kanter er slipt bort. Den skildrer interessante begivenheter og karakterer, men det hele ender opp med å fremstå som en altfor pen fasade uten innhold.