Krigsfange etter dødsmarsj: «I mitt hjerte tilga jeg dem»

Jeg ble utstasjonert i Manila (på Filippinene, red.) i september 1940*. Da krigen senere brøt ut, gikk det bare noen få dager før japanerne hadde herredømmet over både havet og luftrommet**.

General Douglas MacArthur, øverstkommanderende for de væpnede styrker på Filippinene, ga derfor ordre om at vi skulle trekke oss tilbake til Bataanhalvøya og forsvare den inntil vi fikk hjelp fra USA.

I begynnelsen var alt fint. Men så gikk det galt. Noen hadde glemt at vi soldater måtte ha mat.

I 93 dager kjempet vi på halv matrasjon og med utrangerte våpen mot overmakten. Da hjelpen fra USA uteble, besluttet øverstkommanderende på
Bataan, general Edward P. King, derfor å overgi seg.

Han overga en hær bestående av soldater som var utmattede, sultne og rammet av dysenteri, malaria og andre sykdommer.

Vi var ikke klare til det som skulle komme – dødsmarsjen på Bataan*. Marsjen gikk i første omgang fra Mariveles** til togstasjonen i San Fernando, en distanse på 88 km.

Den foregikk i stekende hete langs en støvete vei. Langs hele ruten ble menn skutt, stukket i hjel med bajonetter, halshugget eller simpelthen banket til døde.

Da vi nådde frem til San Fernando, ble vi stuet inn i jernbanevogner.

Etter en kjøretur på fire timer ble vi lesset av ved en landsby som het Capas. Herfra marsjerte vi 14 km til den nærmeste krigsfangeleiren, Camp O’Donnell, en gammel filippinsk kaserne.

Ved ankomsten til leiren ble vi møtt av en japansk offiser som ropte til oss.

«Dere er ikke krigsfanger, men bare fanger, og dere vil bli behandlet deretter», brølte han. Kort tid etter ble jeg og noen av de andre kjørt til hovedleiren for krigsfanger, Cabanatuan.

En dag mens jeg oppholdt meg der, ble vi alle sammen jaget ut av hytta vi bodde i. Vi ble tvunget til å se på mens menig Irvin Penvose gravde sin egen grav og deretter ble skutt av en eksekusjons-
pelotong.

Jeg ble satt til tvangsarbeid i starten av oktober 1943. Sammen med 500 andre jobbet jeg de følgende tolv månedene med å bygge en flyplass ved landsbyen Las Piñas, som ligger 64 km fra Manila.

En dag i begynnelsen av november 1944 befant vi oss ved enden av en landingsbane da en av fangene begynte å rope og peke i retning av hvor Manila
ligger. Vi kikket opp på himmelen og så amerikanske og japanske fly i nærkamp.

Morgenen etter ble 1100 av oss stuet ned i lasten på det japanske skipet Haro Maru*. Skipet var del av en konvoi på ni skip som med japanske de­­­stroy­­­­­­­ere som eskorte seilte mot Japan.

Ikke før hadde vi forlatt Manilabukten, før vi ble angrepet av amerikanske ubåter. Under hele turen var lasterommets luker dekket fullstendig til, slik at ikke noe lys kunne trenge inn eller ut.

I løpet av dager som forekom endeløse, lyttet jeg i mørket til destroyernes dypvannsbomber som eksploderte rundt oss, mens de amerikanske ubåtene jaktet på oss gjennom Sør-Kina-havet.

Etter 18 dager ankom vi Hongkong. Da skipet la til dokk, sto jeg tilfeldigvis ved leideren da en vakt ga tegn til at jeg skulle komme bort til ham. Jeg løp oppover leideren og grep vannslangen som lå på dekket.

Først lot jeg vannet fosse over hodet mitt. Så begynte jeg å drikke av vannet. Jeg drakk og drakk. Etterpå fylte jeg de to vannflaskene jeg bar festet fast i beltet.

Så begynte de andre fangene å sende vannflaskene sine opp fra lasten, og dem fylte jeg også. Slik fortsatte det i fire timer, før luftsirenene lød, og jeg igjen måtte ned i lasten.

Skipet seilte oss til havnen i Mogi på nordspissen av Kyushu, Japans nest største øy. Herfra krysset vi stredet til den øya hvor Tokyo ligger. Her ble vi satt på et tog og kjørt nordover

Det var nå i slutten av november 1944, og B-29-fly bombet alt rundt oss. Flere ganger ble toget nødt til å stanse fordi skinnene måtte repareres før vi kunne kjøre videre.

Til slutt kom vi frem til landsbyen Hosokura, hvor vi ble satt til å arbeide i Mitsubishis* gruve nummer 11. En dag fløy en B-29 over oss. Den slapp mat, klær og medisiner ned til oss sammen med nyheten om at krigen var over**.

Etter dette ble vi innkvartert i en hangar ved en tidligere japansk flyplass, hvor vi ble debriefet av folk fra den amerikanske etterretningstjenesten.

Her hørte vi at japanerne hadde helt bensin over 200 filippinske krigsfanger og satt fyr på dem. Like etter gikk jeg om bord i et skip til San Francisco.

Da vi kom hjem, led vi soldater av PTSD, posttraumatisk stressyndrom. Det innser jeg nå.

Men Gloria hjalp meg med å komme over det. Da vi ble gift, hjalp hun meg på rett vei. Da Koreakrigen så brøt ut, fikk jeg ordre om å reise til Japan.

Som tidligere krigsfange kunne jeg ha nektet, men jeg bestemte meg for å dra.

«Men hvorfor vil du til Japan?» spurte folk meg. Men jeg hadde snakket om alt sammen med min kone. Jeg hadde også på det tidspunktet snakket med mange japanere.

Og i mitt hjerte tilga jeg dem.

Etterskrift

Ca. 30 000 fanger omkom under dødsmarsjen og i Camp O’Donnell. Den ansvarlige japanske generalen, Masaharu Homma, ble dømt som krigsforbryter og henrettet i 1946.

Kerchum forble i hæren. Han mottok flere utmerkelser, blant annettapperhetsmedaljen Purple Heart, før han ble pensjonist i 1966.