Ku Klux Klan ble innhentet av fortiden

Les hele historien om de tre utgavene av Ku Klux Klan i artikkelen nedenfor:

Med sitt tynne, hvite hår og innfalne kinn lignet James Ford Seale en helt alminnelig gammel mann. Slik oppfattet også naboene i byen Roxie i Mississippi ham også.

Men så fant politiet ut at han har båret på en hemmelighet i over 40 år. I august 2007 ble Seale dømt til tre ganger livstid i fengsel for sin rolle i mordet på de to svarte tenåringsguttene Henry Hezekiah Dee og Charles Eddie Moore.

De to ungdommene var på vei til en fest 2. mai 1964 da de ble kidnappet av Seale. Andre medlemmer av Ku Klux Klan dukket opp, og mens Seale truet guttene med en avsagd hagle, bandt de andre dem til et tre og pisket dem.

Deretter teipet Seale både hender og munn på guttene og slengte de blodige kroppene i bagasjerommet på en bil, som transporterte dem til Mississippielva rundt 15 mil unna.

Guttene var fremdeles i live da de ble kastet ut i elva fra en båt – en motorblokk fra en bil og noen togskinner holdt likene nede. Et klanmedlem som var til stede den dagen, har fortalt FBI at Seale først ville skyte guttene.

Men han ombestemte seg, fordi han ikke ville skitne til båten med blodet deres. Guttene ble drept fordi Seale og vennene hans mente at Henry kjempet for de svartes rettigheter.

Charles ble drept fordi han var venn med Henry.

Kort tid etter anholdt FBI-agenter to menn i saken – den da 29 år gamle James Ford Seale var den ene. Da Seale fikk vite at han var mistenkt for mordet på de to guttene, svarte han ifølge FBI-dokumenter:

“Ja, men jeg kommer ikke til å innrømme det. Dere er nødt til å bevise det.”

Saken ble overført til de lokale myndighetene som den gang bare avviste den på grunn av "mangel på bevis".

Ku Klux Klan herjet i hele USA

Drapene på de to guttene var ikke et isolert tilfelle. Siden 1865 hadde Ku Klux Klan herjet nesten alle byer og stater i USA og stått bak en lang rekke bestialske mord på både svarte og hvite amerikanere.

Volden kulminerte sommeren 1964, da borgerrettsaktivister nordfra reiste til sørstatene for å opplyse svarte amerikanere om retten til å stemme.

Perioden er skildret i filmen “Mississippi Burning”, som handler om mordene på tre aktivister i Meridian, Mississippi.

Også disse drapene var begått av Ku Klux Klan og fant sted omtrent på samme tid som Henry Hezekiah Dee og Charles Eddie Moore ble drept.

Grunnen til at de ille tilredte likene av de to tenåringene ble funnet, var at myndighetene lette etter de tre aktivistene fra Meridian.

Ku Klux Klan var en blandet flokk

Mordene i 1960-årene var en hard påminnelse om Ku Klux Klans motto om å være her “i går, i dag og for evig”.

Organisasjonen oppsto knapt 100 år tidligere som en løs sammenslutning av tidligere soldater fra den beseirede sørstatshæren.

I begynnelsen var den bare et fristed for soldater som hadde problemer med å finne seg til rette i det sivile liv etter borgerkrigen.

Men soldatene hadde ikke glemt det bitre nederlaget i krigen, og klanen ble derfor snart et middel for å bekjempe forbundsregjeringens forsøk på å bygge opp sørstatene uten slaveri.

Selv om klanen aldri fikk noen egentlig sentral ledelse, spredte den seg raskt til alle delstatene i sør, der en lang rekke frittstående grupper opererte under navnet “Ku Klux Klan”.

Mange av gruppene fremsto som en broket gjeng fattige bønder, religiøse fundamentalister, rasende krigsveteraner og mistilpassede ungdommer – det de hadde felles var at de var hvite, kristne og misfornøyde med utviklingen i sør.

Målet for klanens aksjoner var primært frigitte slaver, offentlig ansatte og lærere på skoler for svarte. De ble truet, mishandlet eller drept. I 1871 fikk president Ulysses S. Grant nok av klanen.

Han underskrev en lov som gjorde det mulig å dømme klanmedlemmer for sammensvergelse – den såkalte “Klan Act,” som fremdeles er i bruk.

Hundrevis av klanmedlemmer ble rettsforfulgt, og i midten av 1870-årene var den første Ku Klux Klan så godt som utryddet.

Ku Klux Klan vender tilbake – større og sterkere

Selv om Ku Klux Klan lot til å være død, var ikke organisasjonen begravet. Dermed gjenoppsto klanen i 1915 og ble mektigere enn noensinne.

Forklaringen på at den gjenoppsto er å finne i at USA på begynnelsen av 1900-tallet utviklet seg i retning av å bli et moderne industrisamfunn.

Ny teknologi og samlebåndsteknikk førte til en voldsom økning i produksjonen, og velstanden vokste.

Men utviklingen skapte også ulikheter. Ikke alle fikk ta del i den nye middelklassens goder, og de vendte sin vrede og frustrasjon mot dem som allerede befant seg i utkanten av samfunnet: svarte, jøder og europeiske immigranter som strømmet til USA for å finne arbeid.

Selv om slaveriet var avskaffet, levde svarte og hvite fremdeles i forskjellige verdener.

I sørstatene var raseskillet så institusjonalisert at hvite og svarte hadde egne skoler og kirker, satt i forskjellige deler av bussen og hadde hver sine områder i parkene.

Det het seg at rasene var “atskilt, men like”, men det var tydelig at de svarte var mer atskilt enn like.

Og det gikk ikke noe særlig bedre i nordstatene – selv om det formelt var likhet, fikk de svarte likevel dårligere utdannelse, jobb og bolig enn de hvite.

I dette miljøet fant D.W. Griffiths storfilm “The Birth of a Nation” solid klangbunn. Film og radio var i ferd med å etablere seg som nye nasjonale samlingspunkt, og premieren i 1915 fikk stor oppmerksomhet.

Filmen fremstilte den opprinnelige Ku Klux Klan fra 1870-årene som forsvarer og frelser av den “sanne” amerikanske nasjonen mot “de barbariske svarte”.

Millioner av mennesker strømmet til for å se filmen, og det brøt ut noe mediene kalte en “Ku Klux-feber”; folk kjøpte Ku Klux-hatter, holdt Ku Klux-fester og laget mat iført hvite Ku Klux-forklær.

Snart hadde klanen hver sjuende amerikaner som medlem, og den satte politisk dagsorden i store deler av nasjonen.

Ku Klux Klan fødes på ny

Mannen som sørget for at klanen gjenoppsto, het William Joseph Simmons. Han var tidligere metodistpredikant og sykelig opptatt av hemmelige losjer.

Simmons var besatt av å finne opp den perfekte losje, og under et sykeleie utviklet han “Knights of the Ku Klux Klan”.

Inspirert av holdningene til det opprinnelige Ku Klux Klan, tenkte han ut et strengt hierarkisk system, et internt språk og innviklede ritualer.

Simmons søkte staten Georgia om tillatelse til å stifte organisasjonen som “et rent veldedig og filantropisk foretakende”, og tillatelsen kom to dager før premieren på “The Birth of a Nation” i 1915.

Det var tidsnok til at avislesere på premieredagen kunne se to annonser ved siden av hverandre – en for filmen og en for Simmons’ klan.

“Verdens største hemmelige, sosiale, patriotiske, broderlige, velgjørende orden”, sto det på plakaten, som også hadde et bilde av en hvitkledd skikkelse på hesteryggen – et bilde som var kopiert etter filmplakaten.

Simmons’ timing var perfekt. To år tidligere var 13 år gamle Mary Phagan funnet voldtatt og drept i kjelleren i fabrikken der hun arbeidet i Marietta i delstaten Georgia.

Fabrikkens direktør, den jødiske Leo Frank, ble straks arrestert for drapet. Den unge jentas død blåste liv i fordommer og rasisme og medvirket i sterk grad til å berede grunnen for Simmons’ utgave av Ku Klux Klan.

Den mest sensasjonshungrige delen av pressen diktet historier om Leo Franks seksuelle utskeielser – de skrev blant annet at veggene i fabrikken var dekket med bilder av “korpiker i sparsom påkledning”.

Under rettssaken raste folkemengden utenfor rettslokalet, og høyesterettsdommer Oliver Wendell Holmes protesterte mot at juryen var så skremt at det hindret en rettferdig rettergang.

Til tross for dette – og at vitnene i saken langt fra var troverdige – ble Leo Frank dømt til døden. Dommen opprørte Georgias guvernør, som grep inn og endret dommen til fengsel på livstid.

Fra cellen skrev Leo Frank brev til sin kone og til dem som hadde støttet ham under rettssaken. Han var overbevist om at han skulle klare å bevise sin uskyld.

I løpet av sommeren 1915 var Mary Phagans grav imidlertid blitt en helligdom for en gruppe som var besatt av tanken på å hevne jentas død.

I august 1915 brøt de seg inn i fengselet og kidnappet Leo Frank, som de deretter hengte. Blant medlemmene i gruppen fantes noen av stifterne av Simmons’ klan.

Pengene strømmet inn til Ku Klux Klan

Den nye Ku Klux Klan fikk hovedsete i Atlanta. Her regjerte Simmons, godt hjulpet av reklamebyrået Southern Publicity Association (SPA), som tok seg av klanens presentasjon utad.

Moderne markedsføringsmetoder og mystiske ritualer lot til å være en effektiv kombinasjon, for klanen ble snart god forretning. Ververe ble tilknyttet klanen over hele nasjonen.

Et medlemskap kostet 10 dollar, derav gikk 2,50 til SPA – resten tilfalt ververne og klanens kasse. I begynnelsen av 1920-årene tjente klanen over 1 500 000 dollar på medlemskap, trykksaker, drakter og annet tilbehør.

Hovedkvarteret ble flyttet til en stor eiendom på en av byens beste adresser, og klanen kjøpte opp en fabrikk for å få produsert nok av de hvite draktene.

I 1921 var formuen blitt så stor at klanen kunne forære Simmons et stort hus, en ny bil og en etterbetaling på 25 000 dollar for det store arbeidet han hadde lagt ned som stifter av organisasjonen.

Snart satt klanmedlemmer og sympatisører på viktige poster i politi, byråd, kirker og guvernørboliger over hele landet. Klanens makt ble etter hvert så stor at den mange steder i USA holdt innbyggerne i et jerngrep.

Ku Klux Klan var attraktiv

Også i byen Bastrop i det nordlige Louisiana sto klanen sterkt – både blant byens nyrike borgerskap og blant unge, enslige menn som strømmet til byen på grunn av de gode jobbmulighetene i oljeindustri og fabrikker.

Bastrop hadde bare en kino, få enslige kvinner og ingen alkohol. Dermed fremsto de mulighetene for atspredelse som klanen kunne by på som særdeles attraktive for disse mennene.

I en samtidig avisartikkel står det at det var “halloween hele året” når de unge klanmedlemmene patruljerte veier og skoger.

Det gikk rykter om at den lokale baptistpresten var med i klanen, og Baltimore Sun skrev at “selv om Bastrops unge menn neppe hører til blant de mest gudfryktige, er det betryggende for dem å vite at kirken velsigner utskeielsene deres”.

Det samme gjorde sheriffen i området, statsadvokaten samt en rekke politifolk, som alle var medlemmer av klanen.

Det gikk ikke fullt så bra for klanen i nabobyen Mer Rouge. Noen år tidligere hadde byen vært handelssentrum og hjemsted for den lokale overklassen, men nå var Mer Rouge blitt forbigått i status og innflytelse av nabobyen Bastrop.

Klanlederen dr. B.M. McKoin fra Mer Rouge var ikke tilfreds med denne utviklingen. I motsetning til i Bastrop følte han at klanen i hans by ikke nøt den respekt den hadde krav på.

Disiplinen blant mennene i Mer Rouge var for dårlig, for det ble både drukket og spilt kort, og det var en kjent sak at hvite menn pleiet omgang med svarte kvinner.

McKoin hadde særlig sett seg lei på to unge menn, Watt Daniel og Tom Richards, som begge var hvite. De gjorde åpenlyst narr av klanen, og de hadde til og med dristet seg til å spionere på noen av de hemmelige møtene.

De to ungdommene ga seg ikke, til tross for advarsler, men den 24. august 1922 bestemte McKoin seg for å stoppe munnen på dem og samtidig statuere et eksempel for hele byen.

Pisket og kastet i innsjø

Mer Rouge lå stille den sensommerkvelden. De fleste familiene hadde tatt turen til Bastrop, der det ble arrangert baseballkamp og grilling for de besøkende.

Da kvelden falt på, sneglet bilene seg hjemover i en lang rekke langs landeveien, helt til den første plutselig stoppet. Veien var sperret av en bil som sto på tvers i veibanen.

En etter en stoppet bilene, og passasjerene så vantro på mens bevæpnede og maskerte klanmedlemmer omringet dem.

Det bilistene ikke visste, var at byen deres hadde vært avskåret fra omverdenen hele ettermiddagen.

Klanen hadde sperret alle veier mellom Bastrop og Mer Rouge, og klanlederen i området hadde bedt telefonoperatøren i Bastrop om å stoppe alle samtaler mellom de to byene.

Langs rekken av biler gikk et hvitkledd klanmedlem granskende fra bil til bil. Da han kom til bilen med Watt Daniel, utbrøt han høyt: “Der er mannen vi skal ha tak i!”

Foran øynene på skrekkslagne naboer ble Watt, Tom, fedrene deres og en venn av familien Daniel slept bort av maskerte skikkelser og lempet inn i en ventende lastebil.

Mennene ble kjørt til en lysning i skogen. Watts 70 år gamle far og hans bekjente ble bundet til et tre og pisket med en lærrem. Watt klarte å vri seg løs og trekke hetten av en av de mennene som mishandlet faren hans.

Idet de andre klanmedlemmene overmannet ham, ropte han ut navnet på mannen. Tom hørte navnet, og klanmedlemmene bestemte seg for at det var for risikabelt å la de to ungdommene leve.

Mens de eldre mennene ble sluppet fri, forsvant Tom og Watt sporløst. Flere måneder senere dukket likene deres opp i en innsjø i nærheten.

De to unge var først blitt pisket og deretter overkjørt med en traktor som ble brukt til å jevne grusveier. Til slutt var armer og bein hugget av likene, før de var blitt surret inn i piggtråd og kastet i sjøen.

Saken kom opp for to forskjellige lokale domstoler, som skulle undersøke om det var skjellig grunn til å rettsforfølge noen.

Begge domstolene ble styrt av klanmedlemmer, og ingen av dem fant grunn til å gå videre med saken. Til gjengjeld fant de grunn til å bemerke at taket i rettsbygningen trengte vedlikehold.

Ku Klux Klan var overalt

Klanens innflytelse var ikke begrenset til små sørstatsbyer som Mer Rouge og Bastrop.

Tidlig i 1920-årene var Ku Klux Klan aktiv fra New England i nordøst til California i sørvest, og klanen vervet flest medlemmer utenfor sørstatene.

Ku Klux Klan styrte for eksempel hele det politiske liv i California. Politimestre, sheriffer, betjenter, brannmenn, prester og embetsmenn var medlemmer av klanen, som i begynnelsen av 1920-årene innførte et sant terrorregime i staten.

Noen steder oppfattet klanen seg også som moralens voktere, og menn og kvinner ble torturert og truet hvis de levde syndig.

I byen Taft i California ble en mann som hadde søkt om skilsmisse, kidnappet av 30 maskerte klanmedlemmer og hengt til han mistet bevisstheten.

Deretter ble han gjenopplivet, og pisket med reip og piggtråd. Til slutt ble han etterlatt blødende på bakken.

Utviklingen snur for klanen

I 1924 valgte Ku Klux Klan ut byen Anaheim, en større industriby sør i California, til å være en slags mønsterby for klanen.

Organisasjonen fikk valgt inn fire medlemmer i det fem mann store byrådet, og 90 prosent av byens politibetjenter var medlemmer av klanen.

Menn i klandrakter patruljerte gatene, og situasjonen var så anspent at de færreste turde gå ubevæpnet på gaten.

Etter et års tid med klanen ved roret begynte forretningene i den ellers så fremgangsrike byen å gå dårlig. Innbyggerne var grundig lei av tingenes tilstand og krevde omvalg.

Ved valget i 1925 ble samtlige klanmedlemmer stemt ut av bystyret. Bildet var omtrent det samme andre steder i landet, der det også begynte å gå utforbakke for klanen.

Etter en stort velstandsboom ble USA rammet av økonomisk depresjon i 1929, og som en av samtidens aviser bemerket, så var det nå de færreste som hadde råd til å “kaste vekk 10 dollar på en altfor stor nattskjorte”.

Klanen ble imidlertid for alvor vinge-stekket da den arrangerte et stort fellesmøte med det pro-nazistiske “Amerika-Deutscher Volksbund” i 1940.

President Franklin D. Roosevelt innså at USA aldri ville bli en troverdig alliert i kampen mot Nazi-Tyskland hvis klanen uhindret fikk fortsette sin rasistiske virksomhet.

Våren 1944 fikk organisasjonens øverste leder derfor besøk av skattevesenet, som regnet ut at Ku Klux Klan skyldte den nette sum av 685 000 dollar.

Klanen solgte sine aktiva, og for å unngå ytterligere økonomiske krav oppløste den seg selv.

Svarte blir bevisstgjort

I årene etter andre verdenskrig opplevde USA en økonomisk vekst som til og med overgikk fremgangen på 1920-tallet.

Offentlige investeringer i veier, skoler, teknologi – og ikke minst Koreakrigen – sendte bruttonasjonalproduktet til himmels med en økning på 250 prosent fra 1945 til 1960. Middelklassen vokste og fikk råd til hus og bil.

Svarte, som i likhet med sine hvite landsmenn hadde kjempet for USA eller tatt sin tørn på våpenfabrikkene, fikk større selvbevissthet og krevde del i samfunnets goder.

I en sak mot et skolestyre i byen Topeka i Kansas i 1954, slo høyesterett fast at prinsippet om “atskilt, men like” ikke kunne brukes innenfor det offentlige utdanningssystemet.

“Separate utdanningsfasiliteter er iboende ulike,” het det i avgjørelsen. Avgjørelsen var som en sprekk i en demning, og raseskillet begynte å bryte sammen i et rasende tempo.

Svarte satte seg bevisst på seter forbeholdt hvite og inntok lunsjen sin i kafeenes avdelinger for hvite.

De marsjerte i tusentall mens regjeringen i Washington brukte militæret for å integrere skoler og universiteter med makt.

Hos de som ikke oppnådde den ettertraktede middelklassestatusen – industriarbeidere, landbruksarbeidere og andre uten utdannelse – ble fremgangen til svarte amerikanere sett på som en trussel.

Kombinert med etterkrigstidens diffuse angst for kommunismen, fant Ku Klux Klan for tredje gang en plattform.

Drepte for Kristus

I siste halvdel av 1950-årene var klanen for alvor tilbake. Fra 1956 til 1963 sto Ku Klux Klan bak minst 133 bomber mot svarte amerikaneres kirker og hjem.

Også synagoger og liberale hvite kirker, skolestyrer og borgermesterkontorer ble bombet. Denne gangen fikk Ku Klux Klan imidlertid hovedsakelig fotfeste i sørstatene.

Klanen besto av en rekke løsrevne fraksjoner som hadde samme mål: å forhindre like rettigheter. Den mest voldelige og militante av disse fraksjonene var “The White Knights of the Ku Klux Klan”.

Fraksjonen var en reaksjon på at president J.F. Kennedy i 1962 hadde sendt 3000 føderale soldater til Mississippi da University of Mississippi nektet en svart student adgang.

Militæret tvang universitetet til å åpne dørene for svarte, og statens hvite som ellers hadde sittet trygt ved makten, var sjokkerte.

En gruppe menn dannet “The White Knights of the Ku Klux Klan” og valgte Sam Bowers, ingeniør og forretningsmann, som øverste leder.

“White Knights” blandet klanideologi med en hjemmelaget utgave av kristendommen: Klanen måtte drepe for Kristus, mente Bowers, men formante samtidig tilhengerne sine om at det skulle gjøres “i stillhet, uten ondskap, som en kristen handling”.

Bowers refererte åpenlyst til sine mindre velutdannede tilhengere som bondeknøler, men hatet mot den svarte befolkningen og mot regjeringen i Washington hadde de felles.

Ved en ransaking i Bowers’ hjem fant FBI et stort utvalg av våpen, en mengde ammunisjon samt et detaljert notat som oppfordret til å få Robert Kennedy tatt av dage.

“White Knights” har minst ni drap, omtrent 75 bombeangrep på kirker og 300 andre tilfeller av fysiske angrep på samvittigheten.

USA vender Ku Klux Klan ryggen

I 1967 ble Sam Bowers og seks andre klanmedlemmer dømt for drapene på tre borgerrettsaktivister i Meridian, Mississippi.

Dommen var et tegn på at det var skjedd store forandringer i USA i løpet av de tre årene som var gått siden drapene.

Borgerrettsbevegelsen hadde vunnet store seire, og i 1964 vedtok USA Civil Rights Act, som opphevet raseskillesystemet.

I 1965 fulgte Voting Rights Act, som fjernet de juridiske barrierene for at svarte kunne stemme. Sammen utgjorde de to lovene den mest omfattende borgerrettslovgivningen noensinne.

I sørstatene ble myndighetene stadig mer bestemt på at klanen ikke skulle få ødelegge den økonomiske fremgangen som lave skatter og en næringsvennlig politikk hadde skapt på slutten av 1960-tallet.

I 1970 valgte sørstatene en helt ny generasjon av guvernører: politikere uten sympati for klanen. Samme år viste en meningsmåling at 76 prosent av amerikanerne var “sterkt imot” Ku Klux Klan.

I samme periode nådde klanens medlemstall en bunnrekord på 1500.

Ku Klux Klan i dag

I dag har Ku Klux Klan rundt 3000 medlemmer og sympatisører i USA. Selv om klanen befinner seg svært langt fra tidligere tiders størrelse, er ikke de rasistisk motiverte forbrytelsene glemt.

“Disse tragiske drapene er tatt direkte ut av noen av de mørkeste sidene i vår nasjons historie. Og mens vi – dessverre – ikke kan rette opp fortidens feil, kan vi forfølge rettferdigheten til det siste,” har tidligere FBI-sjef Robert Mueller sagt.

Politisk er det også støtte for å få kastet lys over Ku Klux Klans blodige fortid. Representantenes hus har bevilget millioner av dollar til å rettsforfølge tidligere KKK-medlemmer som mistenkes for å ha medvirket til drap.

For de pårørende som har levd i uvisshet så lenge, handler rettssakene først og fremst om at det nå omsider ser ut til at rettferdigheten skjer fyllest.

“Jeg har grått. For første gang på 50 år har jeg grått. Det bringer ikke min brors liv tilbake, men på en eller annen måte tror jeg at han ville vært fornøyd,” sier 63-årige Thomas Moore, broren til Charles Eddie Moore, som James Ford Seale myrdet i 1964.