Simón Bolívar
Bygde opp en ny nasjon
I 1807 vendte den unge Simón Bolívar hjem til Venezuela etter en reise i Europa, full av ideer om demokrati og frihet. Da Spania falt til Napoleon året etter, stilte Bolívar seg i spissen for en frihetsbevegelse som erklærte Venezuela selvstendig. De neste fire årene kjempet de militært uerfarne revolusjonære mot de spanske soldatene, men til slutt måtte Bolívar rømme landet.
I Ny-Granada nord i Sør-Amerika, som var blitt selvstendig kort tid før, fant Bolívar nye tilhengere, men også hans andre forsøk på å frigjøre Venezuela mislyktes. Nå flyktet Bolívar til det uavhengige Haiti, der han reiste en ny hær og vendte hjem for å gjøre et tredje forsøk. Denne gangen seiret han, og i 1819 gikk Bolívars drøm i oppfyllelse, da et nytt Stor-Colombia – som besto av dagens Colombia, Venezuela, Panama og Ecuador – ble opprettet. Bolívar fikk ærestittelen «El libertador» (Befrieren) og ble utnevnt til president. I 1824 innlemmet Bolívar også Peru i Stor-Colombia. For å styrke den unge republikken foreslo Bolívar at han skulle utnevnes til diktator. Det ble for mye for de store jordeierne, som fikk ham avsatt i 1828.
O’Higgins forbedret Chiles økonomi, blant annet gjennom landbruksreformer og utdannelse.
Bernardo O’Higgins
I 1810 utnyttet Chile Napoleons erobring av Spania og erklærte seg selvstendig.
Tre år senere var Spania igjen fritt, og spanske styrker invaderte Chile. Den unge, chilenske godseieren Bernardo O’Higgins fikk kommandoen over en gruppe frivillige, og vant flere spektakulære seire.
Til slutt fordrev spanjolene ham til Argentina, der han mobiliserte en ny militærstyrke.
I 1817 vendte han tilbake og beseiret den overtallige spanske hæren i et dumdristig angrep, før han ble leder i Chile.
Bernardo O'Higgins gjennomførte en rekke økonomiske reformer, og økte velstanden i landet. Men han ble avsatt da han i 1823 forsøkte å reformere kirken og avskaffe adelens privilegier.
Toussaint Louverture
Toussaint Louverture var slave i det franske Haiti. Etter den franske revolusjon i 1789 ble alle slaver erklært like og frie, men etter bare to år ble slaveriet gjeninnført.
Det utløste et svart opprør, med Louverture som en av lederne.
Etter års kamper fordrev han i 1799 den franske guvernøren, og erklærte Haiti selvstendig republikk.
Napoleon sendte en overlegen styrke til øya, og Louverture overga seg mot løfte om fritt leide. Franskmennene holdt imidlertid ikke ord, og lot Louverture sulte i hjel i en fengselscelle.
José de San Martín
I 1812 vendte den erfarne argentinske offiseren José de San Martin hjem fra napoleonskrigene for å gjøre tjeneste i hæren i hjemlandet, som nettopp var blitt selvstendig.
I fire år kjempet han mot de spanske styrkene som igjen og igjen angrep Argentina fra Peru.
San Martín bestemte seg for å lede krigen over i fiendens leir.
Under en legendarisk marsj krysset han Andesfjellene med hæren sin, falt spanjolene i ryggen og beseiret dem.
I 1821 ble San Martín utnevnt til leder av Peru, men han trivdes ikke med politikk, og trakk seg tilbake året etter.
Etter nederlaget ble Artigas tvunget ut av politikken.
José Artigas
I 1810 spilte argentineren José Artigas en viktig rolle i fordrivelsen av spanjolene. Han ble belønnet med posten som leder av den argentinske provinsen Uruguay, som han straks utropte til en selvstendig stat.
Portugiserne fryktet at opprøret skulle spre seg. De rykket derfor inn med hærstyrker og tok Artigas til fange.
Hidalgo gjorde et forgjeves forsøk på å løsrive Mexico.
Miguel Hidalgo
Meksikaneren Miguel Hidalgo var en sosialt engasjert prest som kjempet for å hjelpe de undertrykte indianerne.
I 1810 marsjerte han i spissen for 80 000 bønder mot Mexico City, men utenfor byen satte spanjolene inn hæren.
Hidalgo ble tatt til fange og henrettet. Hans voldsomme død gjorde ham til martyr, og da Mexico ble selvstendig i 1821 fikk han tittelen «Nasjonens far»..
De Francia var statsleder til sin død.
José de Francia
I 1813 ble filosofen og teologen José Gaspar Rodriguez de Francia utnevnt til den ene av to konsuler i Paraguay, som nylig var blitt selvstendig.
De Francia var sterkt inspirert av tanken om frihet og likhet, og gikk straks i gang med å utjevne klasseskillene.
Metodene var uortodokse: De Francia bestemte for eksempel at folk av spansk avstamning (normalt de rikeste) bare fikk gifte seg med indianere eller svarte (normalt de fattigste). Da de Francia møtte motstand, så han ingen annen utvei enn å utnevne seg selv til enekonsul på livstid.
Hans første lov var å forby opposisjonen. Deretter beslagla han kirkens besittelser. De Francia hadde sine sider, men økonomien blomstret.