Fortet San Antonio Abad

Lureslag gjør USA til kolonimakt

Etter to års kamp har filippinske opprørere presset den spanske kolonimakten bort fra de fleste øyene. Men Spania nekter å tape ansikt til de innfødte og inngår i dypeste hemmelighet en avtale med USA.

Etter to års kamp har filippinske opprørere presset den spanske kolonimakten bort fra de fleste øyene. Men Spania nekter å tape ansikt til de innfødte og inngår i dypeste hemmelighet en avtale med USA.

Shutterstock

Kort tid etter daggry den 13. august 1898 åpner himmelen sine sluser over den filippinske hovedstaden Manila. Nok en gang etterlater monsunen de amerikanske soldatene gjennomvåte i skyttergravene og forvandler det fuktige landskapet til en klissete masse.

Fra posisjonene sør for byen holder de frivillige fra Colorado Volunteers øye med Fort San Antonio, en av de spanske koloniherrenes små forlegninger utenfor Manilas tykke murer. Det er deres oppgave å erobre det spanske fortet, som er et knutepunkt på veien inn til hovedstaden.

Stemningen er anspent, men også en smule forvirret i de amerikanske skyttergravene. Offisielt kjemper soldatene sammen med de filippinske opprørerne mot Spania, men filippinerne blir holdt på avstand fra byen. De frivillige soldatene kan høre filippinernes kanoner tordne, men merkelig nok besvarer ikke spanjolene ilden – og flere av de amerikanske frivillige er villige til å sverge at munningen på de spanske feltkanonene er fjernet, slik at de ikke kan avfyres.

Soldater ved kanon

De amerikanske soldatene merket at noe var galt da de skulle erobre Manila – de hadde ingen anelse om at Spania og USA hadde inngått en hemmelig avtale om slagets gang.

© National Archives, College Park

Så setter den amerikanske krigsmaskinen i gang. Ute i bukten åpner marinen ild med flaggskipet Olympia i spissen. Smellene ruller inn over byen mens røyken sprer seg utover vannet og gjør det vanskelig å se hva som foregår. Mens granatene faller over fortet, kan en offiser på skipet Petrel ikke unngå å fortelle kommandør Wood om bekymringene sine:

«Det skulle ikke overraske meg om hele denne innsatsen er en teaterforestilling – bare se hvor sakte beskytningen fra Olympia foregår …»

Kommandanten smiler skjevt:

«Ja, jeg ville ikke bli overrasket om det hele faktisk er en bløff.»

Kort tid etter stopper bombardementet, og de amerikanske soldatene rykker frem, klare til kamp. Men de har ikke forutsett hva som venter dem.

Fortet er fullstendig forlatt.

Soldater marsjerer i vannet

Tusenvis av amerikanske soldater rykket inn for å ta fortet San Antonio Abad i Manila. Det var fullstendig forlatt.

© Classic Image/Imageselect

Spanske soldater var sperret inne

Etter mer enn 300 år var solen i ferd med å gå ned over det spanske koloniriket. På slutten av 1800-tallet hadde de fleste besittelsene i Mellom- og Sør-Amerika kjempet seg fri fra det spanske åket. Bortsett fra noen mindre øygrupper rundt om på kloden var det bare Cuba og Filippinene som var under spansk styre.

Spania hadde i årevis forsøkt å beseire den cubanske uavhengighetsbevegelsen. Mange amerikanske politikere ønsket ikke at landet skulle blande seg inn, men USA hadde store økonomiske interesser på Cuba, og bl.a. visemarineminister og landets fremtidige president [Theodore Roosevelt] (https://historienet.no/samfunn/politikk/theodore-roosevelt-pa-livsfarlig-ekspedisjon-i-amazonas {"target": "_ blank "}) var en stor forkjemper for en krig. Mer eller mindre overdrevne historier om spanjolenes grusomhet mot den cubanske befolkningen fylte den amerikanske pressen. Etter at slagskipet USS Maine gikk i luften i havnen i Havanna våren 1898, gikk den amerikanske kongressen med på en krigserklæring.

USS Maine eksploderer

Illustrasjoner i de amerikanske avisene viste den voldsomme eksplosjonen som ødela USS Maine og kostet 261 amerikanske sjømenn livet.

© Russell, Henry Benajah; Thurston, John Mellen; Proctor, Redfield

Oppgjøret med kolonimakten kunne ikke isoleres til Cuba – det spredte seg raskt til verdens største hav da admiral Dewey, sjef for den amerikanske stillehavsflåten, ble beordret til å seile til Manila og ødelegge den spanske flåten.

Sjøslaget 1. mai var nærmest en formsak. Den spanske armadaen var i en sørgelig forfatning og ble fullstendig ydmyket. Amerikanerne mistet bare én eneste sjømann – han døde av heteslag.

De overlevende spanske sjømennene flyktet inn bak Manilas murer, men alle visste at det bare var et spørsmål om tid før byen ville falle. Utenfor byen befant det seg allerede 30 000 bevæpnede filippinske opprørere. De kunne nå glede seg over at amerikanerne blokkerte havnen, slik at de forhatte koloniherrene ikke kunne få forsyninger.

Krigsskip eksploderer

Slaget i Manilabukten var en overlegen seier for amerikanerne og gjorde admiral Dewey til en folkehelt i USA. I 1900 stilte han til og med til presidentvalget, imidlertid uten hell.

© Shutterstock

Inne i Manila samlet tusenvis av sivile og militærfolk seg sammen. Maten tok raskt slutt, så de beleirede måtte tilberede hunder, katter og rotter for å bli mette.

Den spanske guvernøren på Filippinene, Basilio Augustín, innså at situasjonen var håpløs, og inngikk i dypeste hemmelighet forhandlinger med den filippinske opprørslederen, general Emilio Aguinaldo. Men da myndighetene hjemme i Spania fikk nyss om sviket i juli, fikk Augustín sparken på stedet.

Spania skulle under ingen omstendigheter være den første europeiske kolonimakten som mistet et helt land til de innfødte.

Den lite attraktive posten som guvernør gikk over til general Fermín Jáudenes, sjef for byens 13 000 soldater. Også han visste at situasjonen var håpløs, men han fryktet filippinernes hevn. Spanjolene hadde møtt deres kamp for uavhengighet med fengslinger, tortur og henrettelser. Og til slutt var det et spørsmål om ære.

Jáudenes nektet å overgi seg til los diablos negros, som han kalte opprørerne.

Amerikansk propagandaplakat

«Husk Maine, og glem ikke de sultende cubanerne!» sier denne amerikanske propagandaplakaten mot Spania.

© Victor Gillam

Fake news fikk USA til å erklære krig

Falske nyheter er langt fra et nytt fenomen. På 1800-tallet spredte amerikanske aviser løgner og overdrivelser i rikt monn.

Da cubanerne gjorde opprør mot Spania, så de amerikanske avismagnatene Joseph Pulitzer og William Hearst en mulighet til å øke opplaget med reportasjer fra frihetskampen – og sannheten skulle ikke stå i veien for en god historie. Ifølge James Creelman, journalist i Hearst-avisen New York World, hyret aviseieren inn en tegner for å skildre de harde kampene. Tegneren kunne imidlertid meddele at spenningene holdt på å avta.

«Lag nå De bare bildene, så skaffer jeg krigen!» telegraferte Hearst.

Den 15. februar 1898 eksploderte det amerikanske slagskipet USS Maine i Havanna. Årsaken var ukjent – den viste seg langt senere å være et uhell – likevel meddelte New York World at skipet var blitt truffet av en spansk torpedo.

Pulitzer hoppet på løgnen og utlovet en dusør på 50 000 dollar til alle som kunne bidra med ytterligere informasjon.

De grufulle historiene om spanjolenes brutalitet – kilder ble sjelden nevnt – gjorde amerikanerne forferdet. Reaksjonene fikk avisene til å kreve at Kongressen grep inn, og 25. april 1898 erklærte USA krig mot Spania.

Ingen skjulte hensikter

Utenfor Manilas murer kunne filippinerne nesten smake frihetens sødme. Deres unge leder, general Aguinaldo, hadde allerede erklært øyriket uavhengig. Og med amerikanerne på sin side tvilte ikke Aguinaldo på at målet var innen rekkevidde.

Han stolte på USA, for i en tale til Kongressen om situasjonen på Cuba hadde president McKinley sagt at landets oppgave var å støtte andre frihetselskende folk:

«Jeg snakker ikke om tvungen annektering, for det kan vi slett ikke tenke på. Det ville, ut fra vårt moralske kompass, vært en kriminell aggresjon.»

«De forente stater, min kjære general, er en stor og rik nasjon som verken trenger eller trakter etter kolonier.» Kommandør E.P. Wood til general Aguinaldo.

Aguinaldo møtte flere ganger amerikanske diplomater og representanter for marineren, som alle forsikret at amerikanerne ikke hadde noen skjulte hensikter. Blant dem var kommandør Wood på Patrel da det ble klart at tusenvis av soldater var på vei fra USA:

«De forente stater, min kjære general, er en stor og rik nasjon som verken trenger eller trakter etter kolonier.»

Men da de amerikanske soldatene ankom, begynte tvilen å uroe Aguinaldo og mennene hans. I løpet av kort tid overtok amerikanerne flere av stillingene deres, til de hadde lagt seg som en mur mellom hovedstaden og filippinerne. Selv om Aguinaldo gjentatte ganger spurte om USA ville respektere Filippinenes uavhengighet, gikk amerikanerne rundt grøten.

Samtidig hadde det gått opp for lokalbefolkningen hva ordet nigger betydde, og hvorfor amerikanerne brukte ordet om dem, til tross for at de skulle forestille å være allierte.

Emilio Aguinaldo på gruppebilde

Emilio Aguinaldo og de andre filippinske opprørslederne. Aguinaldo ble den første presidenten for den filippinske revolusjonsregjeringen fra 1899 til 1901.

© National Archives, College Park

Aguinaldo var i ferd med å miste tilliten til USA og skrev til den amerikanske konsulen med en dårlig skjult trussel:

«Folket har lært å elske frihet, orden, rettferdighet, og de kan ikke legge til side sine egne ønsker når deres fremtid og historie er oppe til debatt. Vi er klare til å kopiere patriotismen som ble utvist av store amerikanske menn, blant de fremste av dem er den udødelige George Washington.»

Kort tid etter mottok Aguinaldo en svært klar ordre direkte fra den amerikanske general Merritt:

«Du må ikke la troppene dine okkupere Manila uten tillatelse fra den amerikanske øverstkommanderende. På denne siden av elven Pasig vil dere komme under beskytning.»

Hva kun de øverste offiserene i hhv. den amerikanske og den spanske leiren visste, var at det pågikk hemmelige forhandlinger mellom de to stormaktene. Med Manilas belgiske konsul som mellommann var det klart at spanjolene var villige til å overgi seg dersom det kunne skje med æren i behold.

Spanjolene hadde bare to betingelser: For det første skulle generalguvernør Jáudenes bare overgi seg til amerikanerne, og for det andre måtte det kjempes – også selv om det bare ble på liksom.

Soldater vandrer gjennom landsby

Den amerikanske hæren var brutal i sin håndtering av de filippinske opprørerne og brente ned hele landsbyer som straff.

© George W. Peters

USAs frigjøringshær begikk krigsforbrytelser

Amerikanerne var overbevist om at deres «lille brune bror», som de kalte Filippinene, ville ta imot USAs styre med glede og takknemlighet. Virkeligheten ble tre års krig, hvor all menneskelighet forsvant.

Filippinene var en hårsbredd fra å kaste spanjolene på dør, men sto i 1898 med en ny koloniherre i form av USA. Det resultatet nektet de å godta, og noen få måneder senere begynte en brutal krig mot det amerikanske overherredømmet.

Krigsforbrytelser ble begått på begge sider, og de ble ikke forsøkt skjult. I 1901 kunne avisen Philadelphia Ledgers korrespondent i Manila rapportere:

«Denne krigen er ikke en operette. Våre soldater har utryddet menn, kvinner og barn uten opphold. Det er en utbredt oppfatning at filippineren generelt ikke er mye bedre enn en hund.»

Amerikanerne var kjent for å ta blodig hevn etter filippinske angrep. Da det lokale politiet på øya Samar hadde vendt seg mot amerikanerne og drept 54 soldater, beordret general Jacob H. Smith at alle innbyggere over ti år skulle henrettes. En major ga imidlertid en motordre, men opp mot 2500 sivile mistet livet.

Landsbyer ble plyndret og brent ned, og i krigens siste år ble flere hundre tusen filippinere sendt til konsentrasjonsleirer. Krigen kostet opp mot en million filippinere livet, først og fremst på grunn av sykdommer og sult.

«Stars and Stripes» over øyriket

Da angrepet begynte 13. august, klarte soldatene fra Colorado Volunteers å trenge frem til bymuren uten å møte motstand. Der ønsket et hvitt flagg og 7000 spanjoler dem velkommen. Bare noen få av amerikanerne kom i trefning med «fienden» – fordi enkelte spanjoler ikke kjente til den hemmelige avtalen.

Kl. 11 om formiddagen gikk det hvite flagget til topps også inne i byen. Filippinerne prøvde å ta seg inn i hovedstaden, men det var for sent. Her og der sørget amerikanerne for å holde tilbake sine «allierte», og utpå ettermiddagen ble «Stars and Stripes» heist over øyene – det iscenesatte, falske slaget ved Manila var over, og plutselig hadde USA kontroll over kolonien.

Ved den formelle fredsslutningen mottok Spania 20 millioner dollar i kompensasjon fra USA, som nå for første gang hadde fått en koloni – selv om de ikke helt ville være ved det. I en proklamasjon understreket president McKinley at det ikke var snakk om kolonialisme, men «godhjertet assimilering». Amerikanernes milde hånd skulle erstatte det spanske åket og sikre alle de frihetene og likheten for loven som USA var basert på.

Amerikanske soldater, kanoner, amerikansk flagg

Den 13. august 1898 ble det amerikanske flagget heist over det store Fort Santiago. 68 mennesker var døde i slaget om Manila, som gjorde USA til en kolonimakt.

© George W. Peters

Filippinene fikk med andre ord ikke lov til å styre sitt eget land. De trengte en sivilisert makt som ville ta på seg den oppgaven. At USA samtidig etablerte en viktig marinebase, Subic Bay, og fikk enkel tilgang til de enorme markedene i Kina og Sørøst-Asia, var det ingen som snakket høyt om.

Ordene i presidentens proklamasjon var valgt med omhu – også overfor velgerne hjemme i USA. Her var mange imot at landet som rev seg løs fra den britiske kolonimakten, nå selv ble et imperium.

USAs milde hånd ga ikke filippinerne mye for, og et halvt år senere sto general Aguinaldo i spissen for et nytt opprør. Etter tre år med blodig krig mot den amerikanske kolonimakten måtte imidlertid opprørerne se seg beseiret. Filippinene oppnådde først uavhengighet i 1946.