Lyndon B. Johnson: Mannen som sikret Kennedys ettermæle

Lyndon Johnson løfter høytidelig sin hånd den 22. november 1963.

"I do solemnly swear."

Når han tas i ed som USAs 36. president, er det ikke som andre presidenter foran Capitol i Washington, men i Air Force One på flyplassen i Dallas, Texas.

Han sverger heller ikke på Bibelen, men på Kennedys katolske katekisme, som var den mest passende man kunne finne i farten.

Noen timer tidligere hadde USAs 35. president John F. Kennedy svingt inn på Elm Street i det sentrale Dallas i en åpen Lincoln-limousin med sin kone Jackie Kennedy ved sin side.

Besøket i visepresident Lyndon B. Johnsons hjemstat var en nøye gjennomtenkt manøver.

Demokratene hadde så vidt vunnet Texas i presidentvalget i 1960. En sjarmoffensiv i Texas' største by med den karismatiske Kennedy og hans stilige kone kunne gi demokratene et forsprang i presidentvalget i 1964.

Disse planene ble på et øyeblikk forpurret av dødelige rifleskudd avfyrt fra Texas School Book Depository Building. Attentatmannen Lee Harvey Oswald og hans Mannlicher-Carcano-rifle med serienummer C2766 hadde med ett kastet USA ut i en nasjonal unntakstilstand.

Plutselig sto de amerikanske militærstyrkene midt i den kalde krigen uten en øverstkommanderende. Situasjonen var kritisk, for det måtte ikke herske noen tvil i USA eller internasjonalt om hvem som kontrollerte atomvåpenarsenalet.

Det var ikke tid til lange forberedelser. USA trengte en ny president. Nå!

Sjokket står malt i ansiktene til alle som er til stede i Air Force One. Jackie Kennedys drakt bærer fortsatt blodflekkene etter ektemannen.

Den eneste som ser noenlunde fattet ut, er Lyndon B. Johnson. I årevis har han hatt blikket festet på presidentposten. Nå er den hans.

I dag står Lyndon B. Johnson i skyggen av John F. Kennedy.

Det er Kennedy som forbindes med 1960-tallets store sosiale reformer i USA, selv om det var under Johnsons presidentperiode at de ble gjennomført.

Det var med en seier over nettopp Lyndon B. Johnson på Demokratenes landsmøte i 1960 at Kennedy ble valgt til demokratenes presidentkandidat.

Nederlaget kunne godt ha vært slutten for Johnson, men folkene rundt Kennedy visste at Johnson kunne vise seg å være den magiske ingrediensen som kunne sikre Kennedys seier over Nixon.

Kennedy var rikmannssønn, katolikk og utdannet ved et eliteuniversitet på den liberale østkysten.

I 1960-tallets USA hadde denne profilen begrenset appell blant hardtarbeidende, protestantiske og verdikonservative velgere i Midtvesten og Sørstatene.

Johnson var et opplagt valg som visepresident på demokratenes ticket som skulle ta opp kampen mot republikanerne. Johnson var av en helt annen støpning enn Kennedy.

Lyndon Baines Johnson vokste opp i beskjedne kår på landsbygda i Stonewall, Texas.

Her var han omgitt av bønder som slet med å få endene til å møtes. De fleste hadde verken strøm eller innlagt vann. Den unge Johnson, som hadde et skarpt øye for kvinner, la merke til hvordan kvinner som var slanke og vakre i ungdommen, var krumbøyde av hardt arbeid i 40-årsalderen.

Hans blikk for fattigdom og den ofte håpløse kampen for å realisere den amerikanske drømmen ble ytterligere forsterket da han som nyutdannet lærer underviste på en skole med hovedsakelig meksikanske barn.

Johnson skjønte at veien til college og videre utdanning i praksis var stengt for dem fordi familiene deres var for fattige til å gi barna en god utdannelse og løfte dem ut av fattigdommen.

Mange av Johnsons senere taler gjenspeiler hans overbevisning om at USA som nasjon aldri kan være fornøyd så lenge døren til kunnskap og sosial mobilitet er stengt for fattige barn.

Johnsons drivkraft var imidlertid ikke bare sosial indignasjon - kanskje var det ikke engang hans viktigste drivkraft.

Hans biografer er enige om at det faktum at han ble valgt inn i Representantenes hus i Washington i en alder av 29 år, like mye skyldes hans eksepsjonelle energi og hans appetitt på makt og innflytelse.

Lyndon B. Johnsons energi ga seg også utslag i nytenkning når det gjaldt måten å drive politikk på. For eksempel var det uhørt at Johnson i 1948 drev valgkamp for et sete i Senatet fra et helikopter.

Helikopteret ble først introdusert etter 2. verdenskrig. I det fattige, landlige Texas var det mange som aldri hadde sett et slikt luftfartøy før.

Noen lokalaviser kjente ikke engang igjen navnet, og rapporterte bare at Johnson hadde ankommet i en "merkelig maskin".

Typisk nok sirklet Johnson noen ganger over folkemengden og ropte ned til dem i en megafon:

"Hallo der nede. Her kommer deres venn, Lyndon Johnson. Jeg håper dere vil stemme på meg!".

Deretter kastet han sin bredbremmede Stetson-cowboyhatt ned til mengden, og jubelen brøt løs. Så snart han landet, begynte han å håndhilse på de måpende tilskuerne på bakken.

En slik entré kunne avtvinge respekt i Texas.

Historien om Johnson i Senatet er en studie i makt.

Den amerikanske forfatningens fedre hadde med vilje etablert Kongressen med en innebygd svakhet.

En sentral idé i opplysningstidens maktfordelingslære var at makten skulle deles i tre: den lovgivende, den utøvende og den dømmende makten. Grunnlovsfedrene hadde til og med delt den lovgivende makten i Kongressen i to som en ekstra sikkerhet mot maktmisbruk: Representantenes hus og Senatet.

Maktutøvelsen var dessuten blitt balansert med ulike former for maktdeling og omstendelige prosedyrer, slik at ingen skulle kunne tilrane seg makten.

Men det var nettopp det Lyndon B. Johnson gjorde.

Som historiens yngste minoritetsleder (fra 1953) - altså opposisjonsleder for det demokratiske mindretallet i Senatet - og deretter den yngste majoritetslederen (fra 1954) klarte LBJ å smi allianser, endre prosedyrer og forbinde oljepengene fra Texas med de liberale kreftene på østkysten.

Et av hans mange mesterlige sjakktrekk var da han fikk gjennomslag for å avskaffe prinsippet om at komitéverv skulle besettes etter ansiennitet. I stedet skulle de nå fordeles gjennom forhandlinger.

Johnson fikk også gjennomslag for at majoritetslederen kunne styre rekkefølgen lovforslagene ble lagt frem i, og at denne også kunne presentere andres lovforslag og dermed legge sin egen tyngde bak dem.

Og Johnson hadde mye tyngde å legge bak. Også i fysisk forstand. Dette utnyttet han med sin legendariske Johnson Treatment.

Et typisk forløp startet med at den 193 cm høye og 100 kg tunge Johnson tvang sitt offer inn i et hjørne.

Personen Johnson ønsket å påvirke ville da raskt kjenne Johnsons hånd på skulderen, mens den andre hånden svevde foran senatorens ansikt med pekefingeren hevet.

Johnsons tonefall ville samtidig gå fra hvisking til nesten gråtkvalte skrik. Han ville trygle, insistere og true. De store øyenbrynene ville bevege seg opp og ned, og ånden ville stå helt inn i offerets nesebor. Slik oppførsel gjorde som regel inntrykk.

I dag ville denne oppførselen blitt betraktet som mobbing. På Johnsons tid var det bare nok et verktøy i den politiske verktøykassen.

Metoden har dog sikkert vært medvirkende til at Senatet fungerte mer effektivt enn noen gang tidligere med Johnson ved roret, og det bidro til å bygge opp Johnsons rykte som en politikkens mester.

Han var nå ubestridt den mektigste personen i USA, nest etter presidenten. Derfor var presidentposten det neste logiske steget for den ambisiøse Lyndon B. Johnson.

På demokratenes partikonvent i 1960 tapte Johnson imidlertid mot Kennedy i kampen om presidentkandidaturet.

I en kaotisk prosess tilbød imidlertid den søkkrike Kennedy-klanen Johnson å bli visepresident. Kalkylen bak tilbudet var at Kennedy, som var katolikk og utdannet ved eliteuniversitetet Harvard, ville ha en mye bredere folkelig appell hvis han stilte til valg med Johnson, fra små kår i Texas, som sin visepresidentkandidat.

Johnson var fullt klar over denne instrumentaliseringen og gikk med på å stille opp på JFKs betingelser.

Valget i 1960 endte med at John F. Kennedy beseiret Richard Nixon med noen få stemmers overvekt i det første presidentvalget med direktesendt TV-debatt, og resultatet ble at Lyndon B. Johnson ble innsatt som visepresident.

Johnson satte seg deretter fore å gi visepresidentvervet reell makt, på samme måte som han hadde forvandlet og styrket vervet som majoritetsleder i Senatet.

Lyndon B. Johnson hadde nok også et visst håp om at den unge og uerfarne Kennedy ville få problemer som president, og at Johnson ville fremstå som det naturlige valget fire år senere.

Noen dager etter at Kennedy var innsatt som president, skrev Johnson til Kennedy og ba om en rekke eksekutive fullmakter som visepresident. Kennedy svarte aldri på brevet.

Til gjengjeld sørget Kennedy for at Johnson verken fikk kontor eller stab i Det hvite hus eller ble en del av presidentens indre krets. I stedet ble han sendt på en rekke utenlandsreiser uten særlig politisk betydning.

Johnson levde i skyggen av Kennedy. Noen ganger var han innett rasende, andre ganger virket han tilsynelatende resignert.

Det endret seg på et øyeblikk den 22. november 1963, da Kennedy ble skutt i Dallas.

Det gamle ordtaket om at visepresidenten bare er et hjerteslag unna presidentembetet, var dermed blitt en realitet.

Plutselig kunne Johnsons enorme energi slippes løs igjen, og båret frem av en nasjon i sorg og sympati med den avdøde presidenten satte han i gang med å realisere reformprogrammet "New Frontier" som Kennedy bare hadde rukket å skissere.

Og miraklet skjedde.

Johnson lyktes i å realisere mange av sine politiske planer.

En av hans største bedrifter var å avskaffe den såkalte Jim Crow-lovgivningen, som hadde satt raseadskillelsen i sørstatene i system. Det var denne lovgivningen som dikterte at svarte ikke kunne dele busseter, toaletter, skoler og restauranter med de hvite.

Forhandlingene var harde, og konfrontasjonene eskalerte ofte til vold fra de hvites side, selv om borgerrettsforkjemperne anført av Martin Luther King fulgte en ikkevoldsstrategi.

Men Johnson holdt hodet kaldt mens han sikret flertall for en lovgivning som i hvert fall på papiret avskaffet rasediskriminering i USA.

Johnson klarte også å få parlamentarisk støtte til mange andre banebrytende lover,

Hans "War on Poverty" forbedret for eksempel tilgangen til utdanning for de fattige.

Johnson innførte også matkupongene som 42 millioner amerikanere er avhengige av i dag, og han opprettet de to store helseprogrammene Medicaid (for fattige) og Medicare (for eldre), som Barack Obama senere lyktes i å utvide til Affordable Care Act (populært kalt "Obama Care").

Johnson innførte også lover om byfornyelse, kollektivtransport og miljøvern.

Her er syv av lovene Lyndon B. Johnson klarte å få gjennom i løpet av sin tid som president.

Men selv om han hadde stor suksess som lovgiver de første årene av sin presidentperiode, tok Vietnamkrigen og den innenrikspolitiske uroen hardt på Johnson de siste årene.

Krigen i Vietnam la beslag på enorme ressurser som kunne ha blitt brukt til å bekjempe fattigdommen i USA, og krigen førte til innenrikspolitisk polarisering - også i Johnsons eget parti.

Uroen i det demokratiske partiet ble så stor at presidentens livvakter i Secret Service måtte meddele at de ikke kunne garantere for hans sikkerhet hvis han bestemte seg for å delta på det demokratiske partikonventet i 1968.

Når brutaliteten klistrer seg til Lyndon B. Johnsons navn, skyldes det først og fremst Vietnam - dels selve krigen, dels den innenrikspolitiske splittelsen av nasjonen. Ikke minst på universitetene, som ble skueplass for konfrontasjonen.

Her ble studentenes protestrop som "Hey hey, LBJ - how many kids did you kill today?", møtt av ordensmakten på en måte som i flere tilfeller førte til lemlestelse og død.

Men historien er mer nyansert, og de tragiske elementene i politikken ble gjenspeilet i Johnsons eget følelsesliv.

Eller som han uttrykte det på sin typisk vulgære måte:

"Hvis jeg valgte å forlate den kvinnen jeg virkelig elsket - Det store samfunnet - for i stedet å kaste meg over den ludderkrigen (bitch of a war) på den andre siden av jordkloden, så ville jeg miste alt der hjemme."

Johnson ville helst bli husket for reformprogrammet sitt, "The Great Society". Men samtidig ville han ikke bli husket som den første amerikanske presidenten som tapte en krig. Og Johnson trodde fullt og fast på dominoteorien om at hvis én brikke faller, faller også de andre: Hvis USA tapte i Vietnam, ville amerikanerne ende opp med å kjempe mot kommunistene først på Hawaii og deretter i San Francisco.

Men Johnson klarte ikke å avslutte krigen i Vietnam. Lenge trodde han - i likhet med Nixon og Kissinger senere - at en tilstrekkelig opptrapping av det amerikanske nærværet ville avgjøre saken.

Men opptrappingen gjorde ikke slutt på krigen. Snarere var det en eskalering av tragedien og av Johnsons innenrikspolitiske problemer.

I mars 1968 erklærte Lyndon B. Johnson i en direktesendt TV-tale til nasjonens overraskelse at han ikke ville stille til valg igjen, og 20. februar 1969 gikk han endelig av som president.

Deretter trakk han seg tilbake til sin "LBJ Ranch" i Texas, der han bare kunne nyte pensjonisttilværelsen i fire år før han døde av et hjerteinfarkt i en alder av 64 år i 1973.

I sine siste år hadde han langt hår i nakken og gikk ikke sjelden i blomstrete skjorter. Når han viste seg offentlig, var det på en dempet og ettertenksom måte som lå langt fra fortidens dominerende stil.

Johnson søkte i det stille forsoning med sine omgivelser og, som en god amerikaner, med sin Gud.