Ku Klux Klans brennende kors skal symbolisere gjenstridighet og vilje til å gjøre motstand.

© Getty Images

Mississippi brenner: KKK sendte sjokkbølger gjennom USA

Tre unge aktivister forsvinner sporløst i Mississippi i 1964, og dermed blir en korrupt verden av hat, vold og rasisme brakt til overflaten. FBI må ta alle midler i bruk for å få et kompakt samfunn av brutale klansfolk og vettskremte vitner til å snakke.

1. august 2019 av Else Christensen

«Er det du som er han der niggerelskeren?» Ordene faller med bred sørstatsaksent, og spørsmålet er av den typen som ikke trenger et svar. Mannen har tatt et fast grep i kragen på bomullsskjorten til den unge borgerrettsaktivisten Mickey Schwerner. Øynene gnistrer av hat.

De befinner seg på en smal, mørk skogsvei sør i delstaten Mississippi. I lyset fra billyktene står en gruppe menn bevæpnet med pistoler og jaktgeværer i en ring rundt den 24 år gamle aktivisten og hans to kolleger.

Schwerner gjengjelder mannens blikk. Borgerrettsbevegelsen har skolert ham i anti-vold. «Sir», sier han stille, «*jeg vet akkurat hvordan De har det».

I neste øyeblikk får han en pistolmunning presset mot brystet. Lyden fra skuddet forplanter seg gjennom skogen. Schwerner synker sammen, og den livløse kroppen ruller ned i en grøft. Et øyeblikk senere får aktivistene Goodman og Chaney samme behandling.

Året er 1964. Spenningene mellom svarte og hvite i sørstatene har ulmet i lang tid, og Ku Klux Klans drap på de tre aktivistene sender snart sjokkbølger gjennom hele landet – fra nord til sør.  

I 1866 ble den første Ku Klux Klan-gruppa dannet i Tennessee. Skjult bak hvite hetter spredte den høyreekstremistiske organisasjonen terror gjennom mord, bortføringer av og trusler mot svarte og deres hvite støttespillere. 

© Getty Images

De hvite føler seg presset

Siden 1880-årene har svarte og hvite i sørstatene levd i et segregert system under det misvisende slagordet «atskilt, men like». Formelt har alle stemmerett – uansett hudfarge – men i praksis når de færreste svarte frem til stemmeurnene. 

Hvite innehar stort sett alle offentlige embeter, og innviklede testspørsmål, krav om en viss inntekt og trusler om vold tas i bruk for å nekte den svarte befolkningen i å oppnå sine rettigheter. 

På offentlige steder som toaletter, venterom og ved drikkefontener er svarte henvist til egne – dårligere – fasiliteter. 

De som bryter reglene, blir rundjult eller til og med drept, og rettssystemet ser rutinemessig gjennom fingrene med forbrytelsene.

Den siste tiden har systemet imidlertid vært truet. Under ledelse av blant andre den karismatiske presten Martin Luther King, har svarte siden midten av 1950-årene kjempet mot diskrimineringen. 

De svarte følger et prinsipp om ikke-vold, et prinsipp de hvite motstanderne deres gir blaffen i. Freedom Summer – «Frihetens sommer» – er borgerrettsbevegelsens siste trekk. 

Prosjektet sender nesten tusen frivillige, flest studenter fra universiteter i nordstatene, til Mississippi. Stedet er ikke tilfeldig valgt. 

De svarte her er blant nasjonens aller fattigste. I 1964 lever hele 86 prosent av de svarte familiene under fattigdomsgrensen. Nesten halvparten av innbyggerne er svarte, men bare fem-seks prosent kan stemme.

«Hvis vi kan få gjennomslag i Mississippi, kan vi sannsynligvis få gjennomslag i hele systemet i resten av landet», sier en av bevegelsens ledere.

Svarte skremt fra å stemme

Nettopp den tanken inspirerte Mickey Schwerner da han forlot storbylivet i New York til fordel for Mississippis fuktige varme. Borgerrettsaktivisten og kona Rita er fast bestemt på å bidra til å bryte ned rasehatet i sørstatene.

De er frivillige for organisasjonen CORE, Congress of Racial Equality, som i samarbeid med COFO, The Council of Federated Organizations, har bygd opp 30 Freedom Schools, «frihetsskoler», i Mississippi. Her får lokale folk gratis undervisning i borgerretter og afroamerikansk historie.

Like etter ankomsten til byen Meridian i Lauderdale County (fylke) møter Schwerner en lokal aktivist. James Earl Chaney, som er svart, ble utvist fra gymnaset fordi han gikk med et hjemmelaget emblem for organisasjonen NAACP, National Association for the Advancement of Colored People. De to mennene finner fort tonen.

Fra byens hvite befolkning møter Schwerner til gjengjeld bare forakt. Med sin kvikke New York-aksent, bukkeskjegget og de store støvlene skiller Schwerner seg tydelig fra de glattbarberte, konservativt kledde lokale med bred, slepende sørstatsdialekt. Hatet stikker dypt, og han og Rita føler snart at de befinner seg i en krigssone.

Skudd gjennom vinduene i leiligheten deres, ubegrunnede politiavhør, ukjente biler som følger etter Schwerners, og tilrop som «niggerelsker» og «jødegutt» hører til dagens orden. 

Nabofylket Neshoba Countys avdeling av «The White Knights of the Ku Klux Klan» ser på «Bukkeskjegg» som en forræder: 

«Han er en torn i øyet på ethvert levende vesen (...) særlig hvite folk», sier klanens leder Sam Bowers, som sverger på at Schwerner skal «fikses».

Under påskudd av å være støvsugerselger forsøker et klanmedlem å komme seg inn i parets hjem for å gjøre seg kjent med planløsningen. Senere er planen å vende tilbake og likvidere aktivisten. 

Men planen mislykkes fordi Schwerners kone Rita nekter å åpne døren. Klanen legger en ny strategi, som de kaller Plan 4. Ifølge planen skal Schwerner drepes så snart han kan tas utenfor Lauderdale County, der borgerrettighetsbevegelsen har sitt hovedsete, og der aktivistene derfor er mindre utsatt enn i nabofylkene.

20. juni 1964 kommer nok en newyorker til Lauderdale i Mississippi for å slutte seg til «Frihetens sommer»-aksjonen. Den unge studenten Andrew Goodman kommer fra en velstående og politisk bevisst familie i New York. Han starter oppholdet med å sende et beroligende postkort til foreldrene sine.

«Jeg er trygt fremme i Meridian i Mississippi. Været er fint og vi har blitt godt mottatt», skriver han. Kortet er det siste familien Goodman hører fra sønnen. 

Visesheriffen i ledtog med klanen

Fire dager før Goodman kom til Mississippi, ble Mount Zion Methodist Church, en kirke i den vesle byen Longdale i Neshoba County, brent ned til grunnen og flere kirkegjengere banket opp. Det er ikke første gang Schwerner og resten av COFO hører om utbrente kirker. 

I løpet av sommeren blir 30 kirker og 30 hjem som tilhører svarte, satt fyr på i Mississippi.

Men denne gangen har ikke klanen bare vært ute etter bygningen. Det egentlige målet deres er mannen, nærmere bestemt Schwerner, som de hadde håpet å finne blant de lokale som samme kveld har deltatt i et COFO-møte i Mount Zion. 

Da de ikke finner ham, lar de i stedet raseriet gå utover kirken.

Goodman får dermed bare én dag til å komme i orden før han sammen med Schwerner og Chaney blir sendt på sitt første oppdrag. 21. juni 1964 kjører de tre fra kontoret i Meridian til Longdale for å se nærmere på restene av Mount Zion. 

Etterpå besøker de fire medlemmer av kirken for å høre mer om brannen. En av de lokale har imidlertid mer å fortelle. «En gjeng hvite menn leter etter dere», advarer han Schwerner, Goodman og Chaney.

De tre aktivistene ved utmerket godt at de gjør lurest i ikke å bli funnet. Visesheriffen i Neshoba, Cecil Price, er et dedikert medlem av Ku Klux Klan, og det samme er sheriff Lawrence Rainey. 

Det er derfor liten tvil om at det er klanmedlemmer som følger sporet deres. Da de tre er klare til å kjøre tilbake til Meridian ved 15-tiden, velger de derfor å ta Highway 16

Det er en omvei, men på den måten unngår de Highway 491, som riktig nok er kortere, men til gjengjeld brutt opp av en rekke små grusveier som gir perfekte rammer for bakhold.

Alt tyder på at Neshoba Countys visesheriff tenker på samme måte. Like etter klokken 15 kjører Cecil Price den hvite patruljebilen ut på Highway 16, og da han får øye på en blå stasjonsvogn med Chaney bak rattet, er han ikke sen om å benytte anledningen. 

Like etter er aktivisten arrestert for råkjøring, og de to andre i bilen blir også tatt med til fengselet i Neshoba County, mistenkt for «brannstiftelse». 

Her blir de holdt i flere timer, og da de endelig blir løslatt klokken 22 om kvelden, har mørket for lengst senket seg over de smale landeveiene som skal ta dem hjem i sikkerhet i Meridian. 

Skutt ned i mørk skog

Mens de tre aktivistene satt fengslet, hadde visesheriff Price benyttet anledningen til å samle sine kumpaner fra Ku Klux Klan, inkludert sagbrukseieren Edgar Ray Killen, klanlederen Sam Bowers, bygningsarbeideren James Jordan og selgeren Wayne Roberts. Tiden var inne for å iverksette «Plan 4».

Da Schwerner, Chaney og Goodman endelig får forlate fengselet, venter klanmedlemmene i tre biler på landeveiene mot Meridian. 

Rundt 16 kilometer før de tre borgerrettsaktivistene endelig kan passere fylkesgrensen til Lauderdale, ser de at Price har fulgt etter dem i en patruljebil. 

Chaney velger å tråkke gassen i bånn – nå handler det om å komme seg unna raskest mulig. Men etter en kort jakt sperrer de tre bilene veien og tvinger dem inn til siden. 

Foran dem på den mørke veien står en gruppe fremmede menn, og bak seg ser de at visesheriffens bil ruller opp bak dem. Da Cecil Price stiger ut, holder han en politi-
kølle i hånden.

«Jeg trodde dere skulle kjøre hjem til Meridian hvis vi slapp dere ut av fengselet», sier han da han kommer opp på siden av den blå stasjonsvognen.

«Vi var på vei», svarer Chaney.

«Jasså, men dere tar sannelig en omvei. Vennligst stig ut av bilen», sier sheriffen. Deretter tvinger han de tre aktivistene over i politibilen. Den vesle kortesjen av fire biler kjører vekk fra veien og dypt inn i en skog til de kommer til et øde sted kjent som «Rock Cut Road».

«Dere ville altså besøke Mississippi», sier en av mennene hånlig da de tre unge igjen er tvunget ut av bilen.

«Vi har ikke tenkt å sende dere vekk. Dere skal få bli her, sammen med oss», fortsetter han. Like etter løfter Wayne Roberts pistolen og skyter Schwerner, Goodman og Chaney på kloss hold. Bygningsarbeideren James Jordan avfyrer også flere dødelige skudd mot Chaney.

«Well», sier Jordan på sin slepende Mississippi-dialekt mens han senker pistolen. «Det var sannelig ikke mye igjen til meg her, men jeg fikk da knertet en nigger»

«De har stukket til Cuba»

Som en sikkerhetsforanstaltning har Schwerner bedt kollegene på kontoret i Meridian om å reagere hvis de tre mennene ikke er hjemme klokken 16.00 samme dag. 

En time senere setter vakthavende på CORE-kontoret i gang nødprosedyren. Aktivistene ringer til samtlige fengsler og sykehus i området, men alle, inkludert han som tar telefonen i fengselet i Neshoba County, nekter for å ha sett Schwerner, Chaney og Goodman.

Ingen av aktivistene har tillit til det lokale maktapparatet, så de ringer direkte til justisdepartementet. Myndighetene i Washington er klar over den spente situasjonen i Mississippi og er allerede i høyeste beredskap.

Før klokken tolv neste dag blir den lokale FBI-agenten John Proctor satt på saken. I mellomtiden har Schwerners kolleger igjen ringt til Neshoba County Prison, og denne gangen bekrefter fangevokterens kone at de tre unge mennene har vært i varetekt der. Proctors første oppgave er derfor å avhøre sheriff Rainey og visesheriff Price.

Mennenes fremtoning kan skremme vannet av de fleste. Høye og bredskuldrete sprader de gjennom byen i klassisk western-stil, iført tunge støvler og med seksløpere i beltet. Men Proctor beholder roen. 

Agenten, som har vært tilknyttet FBI i Missisippi i vel to år, har en forbløffende evne til å sjarmere seg inn i selv de mest lukkede deler av det vesle samfunnet.

Takket være sin joviale væremåte står han på god fot med de lokale svarte lederne, han vet hvem som smugler sprit, og han har inngående kjennskap til klanmiljøet – det siste i så sterk grad at han kan alle klanmedlemmenes hemmelige identifikasjonsnumre på fingrene. 

Agenten kommer også godt utav det med den brutale visesheriffen, og da Proctor er ferdig med å avhøre ham, foreslår Price at de skal ta en skål i litt av den sterke smuglerspriten han har konfiskert.

Men selv ikke agent Proctor kan lokke opplysninger ut av lovens to håndhevere. Sheriff Rainey gir utelukkende uttrykk for at de tre aktivistene selv har iscenesatt forsvinningen for å få oppmerksomhet.

Den 27 år gamle visesheriffen Cecil Ray Price brukte mye tid på å kjøre rundt i patruljebilen sin og trakassere den svarte delen av befolkningen, blant annet ved tilfeldige arrestasjoner.

© Getty Images

«Hvis de er savnet, gjemmer de seg et eller annet sted og prøver å få noe reklame ut av det (...) et sted der ute sitter de og ler av alt oppstyret de har forårsaket», uttaler Rainey til journalistene som snart strømmer til Neshoba County. 

FBI-agenten Joseph Sullivan kommer også til som ny leder av etterforskningen.

Ingen som kjenner Schwerner, Chaney og Goodman tror et øyeblikk på at de tre står bak sin egen forsvinning. 

Kollegene frykter det verste, og 23. juni, to dager etter at letingen blir satt i gang, får de sine anelser bekreftet.

Etter et tips finner Proctor bilen til de tre aktivistene. Den står utbrent på en skogssti på grensen mellom fylkene Neshoba og Lauderdale.

Nå bringer landsdekkende aviser nyheten om de tre savnede, og de skriver det alle tenker:

«Vi leter nå etter lik», siterer avisen New York Times en FBI-agent.

Myndighetene i Mississippi holder imidlertid på påstanden om at det hele er et eneste stort bedrageri. «De kan være på Cuba», bemerker statens guvernør, Paul Johnson, en uttalelse som spiller på mange hvite sørstatsfolks antagelse om at borgerrettsbevegelsen er kommuniststyrt.

«De har nok dratt nordover på ferie, de kommer snart tilbake», mener en av delstatens embetsmenn.

For å få slutt på spekulasjonene griper president Lyndon B. Johnson inn 25. juni, to dager etter at bilen ble funnet. En kontingent kadetter fra militærbasen Meridian Naval Air Station sendes ut for å gjennomsøke området. 

De rundt hundre kadettene sprer seg som en sverm av gresshopper, iført blå kjeledresser og med en pinne i hånden for å jage vekk slangene som lurer overalt. De finkjemmer myrer, grøfter og sumper og sokner i sjøer og elver. 

Klanen gir de mistenkte egne vakter

Leteaksjonen tiltrekker en stor skare av pressefolk, og journalistene virker som en rød klut på de lokale. 

Kamerabilen til den landsdekkende tv-stasjonen NBC blir påkjørt av en bil, og etterpå angriper føreren kameramannen Bill Delgado med en jaktkniv på åpen gate. 

En politimann kommer til og bøtelegger Delgado for «uforsvarlig kjøring», mens mannen med kniven får gå. Da en bonde et par dager senere skyter mot Delgados pressehelikopter, gir den erfarne fotografen opp og ber NBC om å sende ham til et roligere område.

«Folk i området avskyr alle disse pressefolkene. De er redde for at omverdenen skal få et feilaktig inntrykk», skriver avisen Meridian Star til forsvar for lokalbefolkningen. 

Men på det tidspunktet har bilder av ansikter forvrengt av hat og tv-klipp fra pressekonferanser med de savnedes fortvilte familier allerede brent seg fast på netthinnen hos amerikanere flest. Folket legger større og større press på regjeringen for å komme til bunns i saken.

Mens kadettene arbeider seg gjennom sumper og elver i den usedvanlig varme og regnvåte sommeren, begynner Proctor og Joseph Sullivan å avhøre mistenkte. 

Allerede to dager etter at de tre unge mennene forsvant, ga en lokal tjenestemann fra trafikkpolitiet, Maynard King, Proctor et papirark med sju navn.

«Jeg har ingen bevis, men jeg vedder på at hver og en av disse mennene er innblandet», sier han. Både sheriffen og visesheriffen er med på listen. 

I motsetning til tidligere greier ikke Proctor å komme på tomannshånd med de to sheriffene denne gangen. Rainey og Price er til enhver tid omgitt av kraftige, alvorlige karer i pickuper med rifler i forsetet.

I løpet av sommeren avhører FBI over tusen innbyggere, antagelig er rundt 500 av dem klanmedlemmer.

«Vi hadde mange muntre samtaler med klanen, og vi kastet vekk mye tid», forteller agent Sullivan senere. Resten av den hvite befolkningen tier lojalt. 

«I ånden tilhørte alle klanen», sier Sullivan senere om brorskapet. Samtidig driver sheriffen sin egen etterforskning. 

Han proklamerer skråsikkert at ingenting tyder på at de tre var i nærheten av Neshoba-fengselet den aktuelle kvelden.

Levende begravd

Leteaksjonen er resultatløs, og i slutten av juli utlover FBI en dusør på 30 000 dollar for opplysninger som fører til at de tre aktivistene blir funnet. Nyheten gir snart resultater. 

En anonym – og fremdeles ukjent – innbygger i Neshoba County forteller byrået at de må lete i en nedlagt jorddemning på en eiendom som blir kalt «Old Jolly Farm» utenfor byen Philadelphia. 

Kontakten med informanten foregår gjennom en mellommann FBI beskriver som «en tjenestemann i Neshoba County». 

Både mellommannens og informantens identitet forblir ukjent. Gravearbeidet begynner 4. august klokken åtte om morgenen. 

Det er enten et lykketreff eller velutviklet intuisjon, men den store gravemaskinen setter grabben i jorden på akkurat riktig sted. Allerede klokken 11 kjennes «den svake eimen av organisk materiale i oppløsning», heter det i FBIs rapport. Etter et par timers intensivt gravearbeid med spader dukker et par støvler frem fra jorden.

Proctor, som har møtt aktivisten, gjenkjenner straks Schwerners tunge fottøy. Noen timer senere har agentene også funnet likene av Chaney og Goodman.

Som loven foreskriver, tilkaller FBI visesheriff Price. Tilsynelatende upåvirket, med cowboyhatten skjøvet bak i nakken, følger han med når de tre likene blir pakket i plast og kjørt til obduksjon ved medisinsk avdeling på University of Mississippi i byen Jackson. 

Price er også til stede under hele obduksjonen, som foregår i de tidlige morgen-
timene. 

Undersøkelsene viser at de fleste av kulene er hjemmelagde .38 kaliber. Sporene av krutt på de dreptes klær avslører at de er skutt på kloss hold. Mest foruroligende er funnet av en liten klump jord i Goodmans knyttede hånd.

Laboratorieprøver forteller at jorden uten tvil kommer fra demningen – Goodman er etter alt å dømme blitt begravd under den svarte jorden mens han fremdeles var i live.

Med funnet av de tre likene er alle påstander om bedrageri tilbakevist.

Flere klanmedlemmer er tydelig rystet over at FBI tilsynelatende visste nøyaktig hvor de skulle grave. Det første store gjennombruddet kommer da politimannen Wallace Miller under et avhør i begynnelsen av september antyder at han vet noe FBI gjerne vil høre. 

Byrået bestemmer seg for å hyre Miller som betalt informant, og får valuta for pengene. Miller bekrefter at drapet på de tre aktivistene var planlagt, og at både klanlederen Sam Bowers og sagbrukseier og klanmedlem Edgar Ray Killen har vært særdeles aktive i planleggingen.

Schwerner, Chaney og Goodman var begravd ved siden av hverandre.

© Getty Images & Polfoto

Klanmedlemmer får panikk

I begynnelsen av oktober kommer FBI på sporet av nok et snakkesalig klanmedlem. Ryktet sier at James Jordan, som nå har flyttet fra byen, virker stadig mer nervøs. 

Han sier underlige ting og har blant annet tilbudt en venn en pistol, kaliber .38. «Du må bli våt for å få tak i den», skal han ha lagt til, tydelig skyldbetynget.

Proctor kjenner Jordan som «en bedrager og en landstryker», og avlegger ham et besøk i Gulfport, der han for tiden arbeider. Mannen er ganske riktig ute av seg, men først da Proctor presser ham ved å nevne tallet 12 – Jordans klannummer – får han tungen på glid. Han tilstår å ha skutt Chaney og kastet våpenet i en elv. 

Mot løfte om en mildere straff lar han seg verve som informant, akkurat som politimannen Miller.

FBI bruker effektivt alle opplysningene de får til å presse andre medlemmer av klanen. Samtidig benytter agent-ene seg av triks som for eksempel å parkere en av byråets biler utenfor huset til et klanmedlem for å få de andre til å tro at han blir avhørt og kanskje kan komme til å avsløre hemmeligheter.

Fremgangsmåtene virker. 19. og 20. november får FBI endelig en full tilståelse fra et av de andre medvirkende klanmedlemmene, Horace Doyle Barnette. Han forteller hva som skjedde under drapene på de tre aktivistene. 

Omtrent to uker senere, 4. desember 1964, kan FBI-agenter arrestere alle de antatte gjerningsmennene. Ingen gjør motstand, heller ikke Rainey og Price. Arrestasjonene påvirker heller ikke de lokale hvite i særlig grad. 

En lokal bankdirektør følger med mens Rainey og Price føres ut til agentenes biler, og sier surmulende at «hele landet tar ordrer fra Martin Luther King».

Sheriffene selv regner med at hvis saken overhodet kommer for retten, vil de bli frikjent av en hvit jury og en vennligsinnet dommer. 

De to vil dessuten ikke kunne bli dømt for drap. Saken starter i mars 1966 og blir ført av føderale myndigheter, ikke av delstaten Mississippi. Drap hører ikke inn under føderal jurisdiksjon, derfor skal retten behandle forbrytelsen etter paragrafer om sammensvergelse. 

Men ingenting går slik de to sheriffene forestiller seg. Dommeren William Cox er oppsatt på å gjennomføre saken helt etter boken, uten forsinkelser. «Dette skal ikke blir noen uendelig sak, så det kan dere bare glemme», slår han fast da forsvarerne prøver å få saken utsatt.

Da forsvareren spør et vitne om det er sant at Schwerner har forsøkt å «få unge negre til å skrive under på at de ville voldtatt én hvit kvinne i uken hele den lange varme sommeren 1964 her i Mississippi», eksploderer dommer Cox og avviser spørsmålet som «høyst upassende».

Etter en langtrukken sak avsier retten 20. oktober 1967 dom i saken «United States vs. Price». En utelukkende hvit jury mener at sju av de 18 tiltalte er skyldige. 

Blant dem er visesheriff Price og klanmedlem Wayne Roberts, som blir dømt til henholdsvis seks og ti års fengsel.

For tre av de tiltalte klarer ikke juryen å komme til enighet. Det gjelder blant annet sagbrukseieren Edgar Ray Killen, som på drapskvelden har sikret seg et alibi ved å stikke innom et kapell der han holder begravelsestale for en bekjent. Først fire tiår senere blir også han dømt.

Når dommen faller i 1967, har den svarte befolkningen i sørstatene allerede fått flere rettigheter. Drapene på de tre borgerrettsforkjemperne har rettet nasjonens blikk mot Mississippi og raseskillet. 

For president Johnson er det ingen vei tilbake. 15. mars 1965 legger han frem Voting Rights Act, en lov som sikrer lik adgang til stemmeurnene for alle amerikanske borgere uansett hudfarge.

I sin tale til kongressen slår presidenten fast at «det er feil – forferdelig feil – å nekte våre medborgere retten til å stemme i dette landet. 

Det er ikke et spørsmål om enkeltstatenes rettigheter eller forbundsstatens rettigheter, men om menneskerettigheter».

Oppdraget til aktivistene Schwerner, Chaney og Goodman er fullført.

Det da 80 år gamle tidligere klanmedlemmet nektet fortsatt straffskyld under rettssaken i 2005.

© Polfoto

Les mer

Seth Cagin og Philip Dray: We Are Not Afraid – The Story of Goodman, Schwerner,
and Chaney, and the Civil Rights Campaign for Mississippi, Nation Books, 2006.
Nicolaus Mills: Like a Holy Crusade, Mississippi 1964 – The Turning of the Civil
Rights Movement in America, Elephant Paperbacks, 1993. Charles M. Payne:
I've Got the Light of Freedom – The Organizing Tradition and the Mississippi
Freedom Struggle, University of California Press, 2007.

Kanskje du er interessert i