Mysteriet ved Roswell

Slik starter en av de mest omtalte og seiglivede konspirasjonsteoriene. Krasjet i Roswell er historien om den gangen den amerikanske hæren skjøt ned og fanget et romvesen som den dag i dag fremdeles lever i fangenskap på den topphemmelige luftbasen Area 51. I bøkene som senere har blitt skrevet om hendelsen, beskriver øyevitner to dype spor i bakken i saueinnhegningen som tilhørte gården William Brazel jobbet på. Noe hadde truffet bakken i en vanvittig fart. Rundt omkring lå biter av et hittil ukjent, utenomjordisk og lettbøyelig materiale som «var helt umulig å ødelegge».

Ifølge ikke navngitte øyevitner lå det også små, forkrøplete lik rundt på området. Noen beretninger, basert på intervjuer med mennesker som hevder å ha sett det mystiske nedslagsområdet, forteller om levende vesener med store hoder som vandret rundt på stedet. Alt materialet og romvesenene ble ifølge historiene transportert vekk i tungt pansrede lastebiler. Snart var alle spor etter den mystiske krasjlandingen borte.

Hæren undersøkte ufoen

Ingen av historiene kan bekreftes, men det vi derimot vet, er at få dager senere meldte representanter fra den amerikanske hæren at de var kommet i besittelse av en «flying disc» – en flyvende skive – som eksperter hadde undersøkt på Roswell Army Air Field og som deretter var blitt sendt videre til «høyere instanser». Representanter fra hæren holdt en liten pressekonferanse og viste frem gummi, folie og treverk som de sa var funnet ved Roswell-krasjet, og som ifølge dem stammet fra en værballong.

For å forstå hva som foregikk i Roswell må man også forstå amerikanernes besettelse av «uidentifiserte flyvende objekter» – eller ufoer, som de vanligvis kalles. Ufomanien steg voldsomt rett etter andre verdenskrig, og i de neste to tiårene var det ekstremt mange observasjoner av fremmede himmellegemer, spesielt i USA, men de forekom også i Europa.

Den første beskrivelsen av et typisk møte med romfartøy kom sommeren 1947, rett før Roswell-hendelsen. Piloten Kenneth Arnold rapporterte at han under en flyvning hadde observert ni merkverdige, ukjente objekter som så ut til å fly i formasjon. Ifølge ham fløy de på en «tallerkenaktig» måte. Slik ble «flyvende tallerkener» en del av hverdagsspråket, og det var stort sett det folk observerte.

Ingen kunne forklare hva Kenneth Arnold hadde sett. Men avisartiklene om den merkelige opplevelsen hans førte i de kommende dagene og ukene til en storm av observasjoner av flyvende tallerkener over hele Amerika. Fra alle kanter av landet kom det beretninger om mennesker som med egne øyne hadde sett tallerkenformede romfartøy sveve over himmelen, ofte etterfulgt av mystiske strømavbrudd eller plutselige mørklegginger.

Spesialenhet vurderer trusselen

De flyvende tallerkenene hadde vakt nasjonens interesse, og også regjeringen fulgte årvåkent med.

Den kalde krigen var på sitt mest intense, og regjeringen var fast bestemt på å finne ut av om de mange flyvende objektene tilhørte fremmede makter, eller om det fantes en annen forklaring. CIA nedsatte derfor en hemmelig enhet kalt Project Sign, som skulle vurdere de mange rapporteringene.

I 1949 konstaterte Project Sign at selv om de ikke kunne forklare alle de 243 hendelsene som ekspertene i enheten hadde undersøkt, var det ingenting som tydet på at observasjonene var av en slik art at de utgjorde noen trussel mot nasjonens sikkerhet.

Project Sign kunne verken bevise eller helt avvise at noen faktisk hadde sett en type flyvende maskiner som ingen kunne gi en forklaring på. Likevel kunne de aller fleste observasjonene forklares som helt vanlige værfenomener. Ledelsen konkluderte med at så lenge ingen hadde kommet over noen som helst fysiske bevis på at romvesener eksisterte, så de ingen grunn til å tro annet enn at resten av sakene var falske rapporteringer eller naturlige værfenomener.

Etter hvert ble Project Sign oppløst og overtatt av en ny, men lavere prioritert enhet kalt Grudge. Grudge fortsatte arbeidet og konkluderte med at ingen av hendelsene utgjorde noen fare, men at de hovedsakelig var feiltolkninger av naturlige fenomener kombinert med en mild form for massehysteri. Avløseren til Grudge fikk kodenavnet Operation Blue Book, og i løpet av tiden den var virksom, katalogiserte enheten mer enn 12 000 observasjoner.

De mange tusen observasjonene var årsaken til at de flyvende tallerkenene ble kalt ufo i 1953. Edward J. Ruppelt, kaptein i det amerikanske luftforsvaret og leder av Operation Blue Book, var mannen som lanserte betegnelsen. Han mente at flyvende tallerkener var et upresist uttrykk på objekter som var blitt observert i mange ulike former og som oppførte seg helt forskjellig. Heretter skulle hendelsene katalogiseres som observasjoner av uidentifiserte flyvende objekter – ufoer.

Selv om en håndfull av observasjonene Operation Blue Book studerte fremdeles ikke har fått noen naturlig forklaring, konstaterte medlemmene av gruppen at det ikke fantes bevis for at noen av dem dreide seg om utenomjordiske eller fiendtlige fartøy. Gruppen slo fast at «av alle mulige forklaringer er et besøk fra en annen planet den minst sannsynlige». I 1969 avsluttet det amerikanske forsvaret ufoprosjektene for godt.

Roswell kommer i søkelyset

Nå mente imidlertid en gruppe mennesker som kalte seg ufologer, at forsvarets minkende interesse for fenomenene var et tegn på at regjeringen i enda høyere grad gikk inn for å skjule sannheten for offentligheten, og interessen for ufoer skjøt fart igjen.

Science fiction-sjangeren fikk sin storhetstid, og med romkappløpet i full gang tok interessen for det utenomjordiske helt av. Folk som hadde blitt bitt av ufobasillen, dannet foreninger, utga bøker, lagde filmer og drev med mer eller mindre seriøs forskning på temaet.

Men ingen snakket om eller husket Roswell-hendelsen før i 1978. Da trykte avisen National Enquirer, som også er kjent for artikler om Bigfoot og nazibaser på månen, den opprinnelige artikkelen fra Roswell Daily Record som beskrev en flyvende skive. Roswell kom i søkelyset igjen. To år senere utga Charles Berlitz og William L. Moore boken The Roswell Incident.

Boken er hovedsakelig bygd på rykter og intervjuer med etterkommere og bekjente av dem som observerte det som skjedde i 1947 – altså ingen av dem som bevitnet hendelsen eller konsekvensene den fikk. Blant annet fortalte sønnen til William Brazel for første gang at gjenstandene faren hadde funnet den kvelden, var av et materiale som umulig kunne ha opphav på jorda.

En av dem som sto frem med ny informasjon, var en eldre mann ved navn Glenn Dennis. I 1947 jobbet han i et begravelsesbyrå som blant annet hadde flybasen som lå i nærheten, på kundelisten.
Etter å ha sett et TV-program om Roswell kontaktet Glenn Dennis ufoetterforskeren Stanton Friedman, og sammen fikk de hukommelsen hans på glid. Plutselig husket Dennis detaljer som hadde vært helt borte for ham i 42 år. Disse minnene skulle senere komme til å bli viktige for alle fremtidige historier om hendelsene i Roswell.

Hør Glenn Dennis fortelle hva han opplevde i Roswell

Begravelsesbyråagenten fra ufobyen kunne bidra med en mengde hittil ukjente detaljer. Han fortalte hvordan han hadde kjørt en såret pilot ut til basen og sett en ambulanse full av vrakgods. Han påsto at han hadde snakket med en venninne som var sykepleier på basen, og hun hadde fortalte ham om en forferdelig obduksjon av tre små, svarte og forvridde kropper. Hæren hadde stoppet obduksjonen fordi gasser fra likene gjorde det umulig å gjennomføre jobben.

Dennis hadde også sett en person eller et vesen med et enormt stort hode som vandret rundt på området. Deretter hadde han blitt jagd fra militærbasen av en sint, rødhåret oberst, og han satte aldri sine bein på militærbasen igjen. Da Dennis senere prøvde å kontakte sykepleiervenninnen, fikk han vite at hun ikke jobbet på basen lenger. Han hørte aldri fra henne igjen.

Alle disse opplysningene husket plutselig Glenn Dennis fra Roswell, og med dem sikret han seg berømmelse på sine eldre dager.

Sannheten var 30 år forsinket

Det er umulig å si med sikkerhet hva som skjedde i New Mexico-ørkenen denne kvelden i 1947. Bevisene er for lengst forsvunnet, og historikere har bare fortellinger fra noen øyevitner å støtte seg til. Likevel er det viktig å huske at de mest fantastiske forslagene om hva som faktisk hadde skjedd, dukket opp først etter tre tiår med taushet. Og ikke minst at oppblomstringen av Roswell-hendelsen kom som en velsignelse for mange mennesker – den ga uttelling i form av penger og berømmelse.

Plutselig var romvesenene fra Roswell lukrativ forretning for alle som skrev bøker om emnet. For eksempel solgte boken med intervjuet av Glenn Dennis hele 160 000 eksemplarer. Fra 1980 ble det gitt ut en rekke bøker som inneholdt nye detaljer om hendelsen, og flere andre som motsa denne nye informasjonen. Felles for dem alle var et de bygde på uttalelser fra en håndfull vitner, men av vitnene var det få som faktisk hadde sett noe selv. De fleste bygde kunnskapen sin på «ting de hadde hørt fra andre».

Hovedvitnet Glenn Dennis hadde problemer med hukommelsen og blandet sammen datoer og detaljer i bøkene. Kritikere har trukket frem en rekke hendelser som umulig kan være korrekte, og de har kommet med mye enklere forklaringer på ting begravelsesagenten så og hørte. For eksempel hevdet Dennis at den ilske majoren var ledsaget av en afroamerikansk sersjant, noe som var umulig i 1947 i og med at det amerikanske forsvaret ikke hadde militære avdelinger med ulik rase, altså hvite og svarte soldater sammen, før i 1949.

Sykepleieren som forsvant, er også blitt identifisert. Hun var syk og hadde vært innlagt på sykehus, noe Dennis ikke hadde fått opplyst på grunn av taushetsplikten. Og sist, men ikke mindre viktig, så styrtet et Boeing KC-97G-fly der alle om bord mistet livet på grunn av en forferdelig brann i kabinen i 1956. De fleste likene manglet lemmer og var forvridde og maltrakterte. Tre av likene ble obdusert på likhuset hvor Dennis jobbet, men han måtte avslutte arbeidet fordi likene var gjennombløte av drivstoff, og obduksjonen ble derfor flyttet til et kjølerom på basen.

Glenn Dennis var med andre ord tilbake på basen ved Roswell ni år etter sitt møte med romvesenene i 1947, selv om han hevdet at han var nektet adgang. Det er ikke usannsynlig at møtet med den temperamentsfulle majoren i virkeligheten hadde skjedd på basen i forbindelse med den siste hendelsen. Der hadde de kjent ofrene i den forferdelige ulykken, og følelsene kunne sikkert ha tatt overhånd.

Faktum er at siden den første boken kom ut i 1980, har konspirasjonsteoretikere og lykkejegere gitt ut et hopetall med bøker, filmer, TV-serier og artikler som alle har føyd nye detaljer til historien om Roswell. De fleste har blitt tilbakevist, blant annet den britiske obduksjonsfilmen av romvesener som dukket opp i London i 1995. Den er bare vås.

Brazel så intet mystisk

Hvis man vil nærmere sannheten, bør man heller gå tilbake til vitneutsagnene som ble gitt samme dag eller kort tid etter krasjet, av menneskene som var der. Fra deres uttalelser vet vi at det ikke var noen vitner til selve ulykken, men at gårdsarbeideren William Brazel fant vrakdeler og at han på ingen måte hevdet at delene var lagd av mystiske materialer eller at det lå noen lik i nærheten. Vi vet også at den amerikanske hæren kalte objektet som hadde styrtet for en «flyvende skive», men siden rettet det til en værballong.

Alle detaljer om militæroppbud, kratre, lik, romvesener, flere soldater enn de to Brazel nevnte og forsøk på å true vitner til taushet, stammer fra bøker som er skrevet 30–50 år etter hendelsen. Bøkene er skrevet av forfattere som påstår de har snakket med øyevitner, men egentlig har de bare intervjuet naboer og etterkommere eller andre som ikke opplevde det som skjedde i Roswell.

Flyvåpenet avslører hemmelighet

Vi vet også at historien om værballongen var en nødløgn. Det amerikanske flyvåpenet hadde faktisk noe å skjule. For da den kalde krigen endte med murens fall, og behovet for å ha hemmeligheter overfor den store fienden i øst ikke var så viktig lenger, begynte det amerikanske forsvaret litt etter litt å avsløre militærhemmeligheter fra de siste tiårene.

Ifølge hittil hemmeligholdte papirer var det ikke en værballong som hadde styrtet i Roswell, men en rekke ballonger som tilhørte et topphemmelig prosjekt kalt Mogul. Ballongene dannet en kjede som var mer enn 200 meter lang. Ballongkjeden sørget for at lange antenner og en hel rekke eksperimentelt og hemmeligstemplet måleutstyr kunne sveve høyt. Formålet med utstyret var å overvåke atomprøvesprengninger i Sovjetunionen, og det kan forklare hvorfor materialene ikke lignet noe innbyggerne i Roswell hadde sett før, og ikke minst hvorfor forsvaret lynraskt fjernet alle vrakrestene.

Da Mogul-ballongene styrtet i Roswell, var det ifølge det amerikanske luftforsvaret maktpåliggende at Sovjetunionen ikke oppdaget at erkefienden kunne holde øye med atomprogrammet deres fra luftrommet over New Mexico. Værballong var en beleilig bortforklaring, og historiene om romvesenene antydet også en sannhet som var langt luftigere enn den i virkeligheten var. Det amerikanske forsvaret oppsummerte Roswell-hendelsen i to rapporter i 1994 og 1997. Konklusjonen var at vrakrestene stammet fra Project Mogul, og at historiene om romvesener og obduksjoner nær Roswell skyldes en sammenblanding av andre flystyrt samt Operation High Dive, et annet hemmelig forsøk på 50-tallet.

I dette forsøket testet luftforsvaret fallskjermer fra ekstreme høyder ved å slippe menneskelignende dukker ut fra ballonger. Fordi vitnene først ble intervjuet flere tiår etter hendelsene, var de usikre på årstall, og hendelsene gikk i surr for dem og ble til en historie om romvesener fra Roswell.

Den hemmelige basen alle visste om

For dem som fremdeles er overbevist om at Roswell fikk besøk fra utenomjordiske vesener i 1947, forsterker bare de to rapportene det amerikanske forsvarets forsøk på å bortforklare de virkelige hendelsene. Hvis vi forestiller oss at det er sant at soldater ryddet sammen vrakrester og mannskap fra et romskip etter at det hadde styrtet i Roswell, er det også nærliggende å spørre: Hvor er vraket og romvesenene nå? Og hvordan har forsvaret klart å holde på denne hemmeligheten i så mange år? Disse spørsmålene har selvfølgelig også mange svar.

Noen mener at likene ble transportert til Nellis Air Force Base i Nevada, men det er generell enighet om at regjeringen ikke ville ha klart å holde romvesener skjult på en av landets største militære flybaser. Der jobber det nemlig tusenvis av mennesker. Hvis luftforsvaret hadde et hemmelig program som forsket på fremmede vesener og teknologien deres, måtte den ligge et sted hvor ingen sivile, men bare ansatte med sikkerhetsklarering slapp inn.

Det ligger en slik base i Nevadaørkenen, cirka 134 kilometer nordvest for Las Vegas. Basen grenser opp mot områdene hvor amerikanerne utførte atomprøvesprenginger og ble opprettet i 1955 i en uttørket saltsjø som heter Groom Lake. Området er naturlig flatt og velegnet som landingsbaner. Allerede kort tid etter at Area 51, som basen heter, ble tatt i bruk, bemerket beboerne i nærheten at luftaktiviteten økte. Fly landet og tok av, og lokalbefolkningen rapporterte om ufoer.

Sannheten er kjedelig

I 1989 sto det frem en mann ved navn Bob Lazar. Han fortalte at han var forsker og hadde jobbet på atomprosjektet i Los Alamos til han fikk jobb ved Area 51. Lazar beskrev hvordan arbeiderne i dypeste hemmelighet ble fløyet frem og tilbake mellom Las Vegas og militærbasen, bedt om å avlegge taushetsløfte og satt til å arbeide i store, underjordiske laboratorier. Hans jobb var blant annet å finne ut hvordan antityngdekraftteknologien og fremdriftssystemet fungerte på en flyvende tallerkenen som var berget. Dessuten hadde han tilgang til dokumenter om grå romvesener fra en planet i kretsløpet rundt stjernen Zeta Reticuli. Vesenene skal visstnok ha vært her på jorda i 10 000 år.

Lazar sto første gang frem på lokal-TV i Las Vegas, og siden den gang har han medvirket i flere filmer, TV-programmer og bøker. Han er grunnen til at Area 51 ble kjent. Etterpå har også andre vitner stått frem med den ene utrolige historien etter den andre. Likevel har ingen kunnet bekrefte det Lazar har fortalt – eller kunnet dokumentere at han faktisk har en vitenskapelig grad eller at han noensinne har gått på et universitet. Bob Lazar hevder at årsaken til det er at det amerikanske forsvaret har slettet alle spor for å avkrefte historien hans.

At det eksisterer en hemmelig base kalt Area 51, er en allment kjent hemmelighet. I mange år ville ikke det amerikanske flyvåpenet vedgå at den eksisterte. Først i 2005 ble det frigitt dokumenter som avslørte at basen faktisk eksisterer og at det foregår hemmelige prosjekter der. Fra dokumentene vet vi at basen ble opprettet i 1955, fordi de flate saltslettene i Groom Lakes var det perfekte stedet å bygge landingsbaner til en helt ny og topphemmelig flytype. Her ble U-2-spionflyene prøvd ut, fly som ble bygd for å passere over Sovjetunionen i en høyde der sovjetiske radarer ikke kunne følge dem.

Det første U-2-flyet ble sendt på vingene i 1955, og siden er flytypen blitt benyttet til rekognosering, blant annet i Afghanistan. Da U-2 begynte å fly fra den hemmelige basen midt i Nevadaørkenen, var maksimumshøyden for sivile fly omtrent seks kilometer, mens militærfly kunne fly dobbelt så høyt. Det 20 meter lange U-2-flyet hadde et vingespenn på 31 meter og kunne komme opp i utrolige 21 kilometers høyde. Derfor er det ikke så rart at sivile piloter som har observert fly i den høyden, har innrapportert de mystiske oppdagelsene som uidentifiserte flyvende objekter.

De hemmelige oppdragene på basen fortsatte med utviklingen av spionflyet U-12, som kunne fly høyere og raskere enn noe annet fly. Med sin karakteristiske flate antiradarprofil lignet det ikke noen andre kjente flytyper. Det var også ved Groom Lake at flyvåpenet utviklet prototypen Have Blue. Det var det første ekte stealth-flyet og var på vingene første gang i 1977. Have Blue ble videreutviklet til det taktiske stealth-bombeflyet F-117, som med sin kantete og spesielle vingeform ikke ligner noe annet fly. Det var blant annet F-117 som innledet Golfkrigen i 1991 ved å slå ut fiendens radaranlegg, slik at mer konvensjonelle bombefly kunne angripe uten å utsette seg for beskytning fra irakiske luftvernsystemer.

I en tale etter tiden som president sa Bill Clinton dette til nysgjerrige amerikanere: «Jeg hadde mange i administrasjonen som sa at historiene fra Roswell bare var gode skrøner, men et sted i Nevadaørkenen skulle det finnes ekte vare. Så jeg sendte en mann av sted for å undersøke hva som egentlig foregikk. Svaret er at Area 51 er en hemmelig militærbase som jobber med kjedelige ting som de ikke vil at andre skal se.»

Bøkene om Roswell er imidlertid fortsatt god underholdning – og ikke minst god butikk.