Panikk på prærien: Desperate ungkarer søkte kvinnfolk
Drømmen om lykke og rikdom fikk menn til å valfarte til Det ville vesten midt på 1800-tallet. Da de vel hadde skaffet seg både land og gull, oppdaget nybyggerne at ektesengen sto tom. De desperate ungkarene tok mer enn gjerne imot giftelystne kvinnfolk fra øst.
Den akutte konemangelen gjorde at mennene i Det ville vesten måtte klippe hverandre.
Nybyggerne lengst vest i Amerika hadde alt en mann kunne ønske seg – endeløs prærie, dype skoger med store mengder tømmer og en berggrunn der den heldige kunne hakke frem klumper av det reneste gull.
På 1800-tallet fikk alt dette en bølge av lykkejegere til å reise fra det befolkede øst til det øde vest. Her slo de seg ned som bønder, pelsjegere, tømmerhoggere og gullgravere. Ja, nybyggerne i vest hadde alt. Og likevel…
De måtte holde både seng og kjøttgryter varme på egen hånd, og ingen små barneføtter tasset over tregulvet i hyttene. Nybyggerne innså snart at det var noe som manglet. Kvinner.
Det var nesten bare menn som hadde slått seg ned i de amerikanske territoriene lengst vest – California, Oregon, Washington, Utah, Nevada og Arizona. I gatene i byen San Francisco gikk det dermed rundt hele tolv menn for hver kvinne.
I Washington Territory så det nesten like ille ut, med ni menn for hver eneste representant av motsatt kjønn. Ifølge de få kvinnene som dristet seg ut på den lange reisen mot vest, hadde ubalansen katastrofale konsekvenser.
Klubben «De flittige maurene», bestående av seks kvinner fra Tucson i Arizona som rekutterte kvinner til områdene i vest, kunne fortelle om en «usivilisert» manneverden der ensomme sjeler druknet sine lengsler på saloonen, og fikk utløp for savnet ved å slåss på bare nevene.
Flittigmaur-gjengen var ikke de eneste som lokket potensielle bruder til ensomme ungkarer. Gjennom siste halvdel av 1800-tallet forsøkte kreative kvinner, desperate cowboyer og driftige Kirsten giftekniver å lokke kvinner mot vest.
I øst var kvinnene nemlig i overtall, og mange var blitt enker etter soldatene som falt i borgerkrigen. Virkemidlene som ble brukt i brudejakten var kontaktannonser i aviser, forespørsler i kirker og regelrette vervekampanjer.
Både utseende og formue kunne virke tiltrekkende på potensielle ektefeller.
Kvinner ville sivilisere Det ville vesten
«Etterlysning: bruder», sto det på en pamflett som ble delt ut til innbyggerne i Ellicott City i Maryland, og som 20 år gamle Constance Ranney nå knuget i hånden.
Det var en iskald vinterdag mot slutten av 1864, og Constance hastet gjennom kulden mot byens rådhus. Her hadde tre brødre med etternavn Benton invitert interesserte unge kvinner til å høre om lykksalighetene i Willamette- dalen i Oregon.
Brødrene lot blikket gli utover en forsamling på over et hundretall forventningsfulle kvinner, og gikk så i gang med reklametalen om Oregons endeløse skoger, blå himmel og gifte-klare ungkarer.
«For en mulighet – å reise til et usivilisert land og sivilisere det. Det slo meg at hvis jeg ikke gjør det, må jeg være servitrise her resten av mitt liv», skrev Constance i et brev til sin onkel, før hun meldte seg til «brudeferden».
- januar 1865 stevnet skonnerten Osceola ut fra kysten av Maryland og begynte på den lange sjøreisen sørover, rundt kontinentet mot vestkysten.
Mannskapet merket snart at de hadde helt spesiell last om bord. Kvinnene overtok byssa, ga sjømennene forbud mot å drikke alkohol og krevde at de vasket seg.
Da Osceola en vårdag tre måneder senere nærmet seg kysten av Oregon, sto en gjeng på 150 tømmerhoggere klar. Et år senere var bare sju av kvinnene ugifte.
Irsk kvinne, nei takk
Snart utviklet de arrangerte stevnemøtene seg til big business. Magasiner som Matrimonial News og The New Plan tjente gode penger på å formidle kontakt-annonser og fotografier.
«En intelligent ung mann på 22 år, 182 centimeter og 85 kilo. Ønsker kontakt med kvinne på 18-22 år. Utveksler gjerne fotografier. Mål: moro, godt selskap og eventuelt ekteskap», het det fra en ungkar i januar-utgaven av Matrimonial News i 1887. En annen var mer kresen: «Jeg foretrekker en kvinne som ikke er av irsk avstamming, og hun må ha minst 20 000 dollar».
Annonsene var anonyme, men magasinene sørget for å formidle svar og utveksle adresser. Noen innsendere dristet seg til å fri med posten, mens andre foretrakk å møte den utkårne først. Matrimonial News alene brakte 2600 par i kontakt med hverandre.
Brud flyktet fra bryllup
Men langt fra alle stevnemøter endte lykkelig. 22 år gamle Eleanor Berry hadde håpefullt lest og svart på kontaktannonsen fra «den ensomme gruvearbeideren» Louis Dreibelbis fra Grassdalen i California. Louis beskrev seg selv som både rik og rimelig pen.
Brevvekslingen varte i tre måneder, han hadde fridd, og nå satt hun på toget fra byen Gilroy på vei mot sin ukjente utkårne. Eleanor skiftet til hest og vogn på stasjonen i Colfax og skranglet gjennom landskapet, uvitende om at diligencen også hadde med en kiste med gull.
Ryktet hadde derimot blitt fanget opp av banditter i området. Innen kort tid omringet en gruppe maskerte menn vognen, truet passasjerene med pistol og stakk av med gullet. Eleanor la merke til et arr på håndbaken til den ene banditten.
Da hun steg ut av vognen, rakk hun bare å pynte seg litt, før bryllupet mellom henne og Louis skulle feires.
Presten rakte den vordende ektemannen en penn for å underskrive vielsesattesten, og på Louis’ hånd så Eleanor til sin store forskrekkelse det samme arret som hun hadde sett på landeveisrøveren. Eleanor flyktet fra brudgommen i panikk, og dro hjem til Gilroy igjen.
Advarsel til menn! Pass på «falskt hår, kosmetisk maling og kunstige barmer», advarte en advokat i en annonse i Matrimonial News. Ifølge advokaten kunne skuffede menn kreve at ekteskapet ble erklært ugyldig.
Ungkarer gikk amok
Av og til fikk brudens ankomst en uheldig effekt. Som da filantropen Eliza Farnham i 1850 gikk i land i San Francisco med en gruppe kvinner som hun i sivilisasjonens hellige navn hadde tatt med seg fra New York.
Hordene av menn på kaien hadde nok forestilt seg et større utvalg enn det knippet som kom over landgangen. Noen hadde drømt om hundrevis, andre om titusener. Antall bruder var i alle fall for lite, og skuffelsen var stor. Gruvearbeideren Dashel Greech beskrev opptrinnet:
«Jeg er sikker på at det var mer fyll, hasardspill og flere slåsskamper den natten enn noen gang i San Francisco».
I løpet av første del av 1900-tallet var det kommet så mange kvinner til Det ville vesten at familiene vokste, og etter hvert sørget nye generasjoner amerikanere for balanse i kjønnsfordelingen.