Pinkerton temmet det ville Vesten

I tegneserien Lucky Luke fremstilles agentene som morsomme karikaturer med mørkeblå klær, knebelsbarter, stor hatt og en Winchester lett tilgjengelig.

I virkeligheten var agentene på den tiden forbryternes store skrekk. The Pinkerton Agency var det første detektivbyrået i Amerika, grunnlagt av Allan Pinkerton i 1850.

Detektiv ved en tilfeldighet

Firmaets grunnlegger, Allan Pinkerton, ble født i 1819 i en fattig bydel i Glasgow, Skottland. Han var sønn av en politimann, men faren ble drept i gateopptøyer da Allan var bare åtte år gammel. Skolen var ikke noe for ham, så han sluttet tidlig og fikk arbeid som tønnemaker.

Den unge Allan Pinkerton engasjerte seg i revolusjonære aktiviteter og måtte til slutt flykte ut av landet med sin kone Joan. I 1842 emigrerte ekteparet til Canada, men de mistet alt de eide da skipet forliste.

Selv gifteringene deres gikk tapt da de skipbrudne ble skylt på land og straks plyndret av lokale indianere. Ekteparet Pinkerton ga opp håpet om en fremtid i Canada og reiste til Chicago i USA.

I den lille byen Dundee nordvest for Chicago etablerte Allan Pinkerton seg som tønnemaker, og virksomheten vokste snart til et blomstrende firma med flere ansatte.

Allan Pinkerton var imidlertid også svært samfunnsengasjert. Han var levende opptatt av slavespørsmålet og aktiv i antislaveribevegelsen. Blant annet brukte han verkstedet sitt som skjulested for rømte slaver på flukt.

Tilbøyeligheten til å involvere seg i omverdenen brakte også Allan Pinkerton inn på det som skulle bli hans lange livsløp som detektivenes pionér.

En dag seilte han ut til en liten øy i en elv i nærheten for å skaffe tre til tønnene sine. Øya gikk for å være ubebodd, men Allan Pinkerton oppdaget at det var noen falskmyntere som holdt til der.

Først ville han melde dem til sheriffen, men i stedet tenkte han ut en listig plan: Han tilbød seg å være mellommann og lokke falskmynterne i en felle – og så kunne sheriffen pågripe dem.

Planen lyktes over all forventning, og kort etter ble Allan Pinkerton hyret som detektiv ved Chicago-politiet.

Regelverk for detektiver

Den skotske innvandreren ble snart kjent for å være modig og ubestikkelig. Samtidig hadde han nese for å utpeke mistenkelige typer og narre dem til å avsløre seg. Han satte snart rekord i anholdelser av ranere og mordere.

Men byen Chicago kunne ikke betale lovens håndhevere noen imponerende lønn, så Pinkerton bestemte seg for å starte sitt eget firma heller. I 1850 grunnla han The Pinkerton National Detective Agency, som snart fikk filialer over hele USA.

Noe av det første han gjorde var å innføre et eget regelverk for detektiver. De fikk verken ta imot bestikkelser eller dusør for forbrytere de tok til fange.

Forbløffende nok klarte Pinkerton å opprettholde reglene for god forretningsskikk i en tid da nettopp bestikkelser og dusører var alminnelige drivkrefter i store deler av det amerikanske samfunnet. Pinkerton sa dessuten konsekvent nei til skilsmissesaker og annet som kunne innebære skandaler.

En annen markant nyskapning var at byrået ansatte kvinnelige detektiver. I 1856 ble Allan Pinkerton oppsøkt av en ung enke, Kate Warne, som søkte jobb.

Først sa han nei, men hun fikk overbevist ham om at en kvinnelig agent kunne gjøre god nytte for seg, f.eks. kunne hun bli venn med forbryternes kjærester og koner, og dermed grave opp informasjon som mannlige agenter ikke kunne få tak i.

Allan Pinkerton angret aldri på at han ansatte henne. Kate Warne ble en av hans beste og nærmeste medarbeidere – og en av to agenter som ble tilgodesett i testamentet hans med en plass på familiegravstedet. De gode erfaringene med Kate Warne fikk ham til å ansette flere kvinner. Til sammenligning ansatte ikke det amerikanske politiet kvinner før i 1891, og “ordentlige” politietterforskere ble de først fra 1903.

Han laget verdens første forbryteralbum

Allan Pinkerton, og senere sønnene hans Robert og William, deltok ofte selv i de farlige oppdragene der Pinkertons agenter jaktet på Vestens verste lovløse – som Reno-brødrene, Jesse James, Butch Cassidy og kompanjongen Sundance Kid. Rene westernscener med hester i vill galopp, rop, skudd fra Winchester-rifler, kruttrøyk og støvskyer bak menn på vill flukt, slik kunne det se ut de første årene når Pinkertons detektiver ble hyret av banker og jernbaneselskaper for å ta opp kampen mot de kriminelle bandene.

Men de spektakulære menneskejaktene var ikke det eneste. Etter hvert som virksomheten ble landsdekkende, oppnådde detektiv-byrået bemerkelsesverdige resultater gjennom grundig og solid skrivebordsarbeid, og det ble ført omfattende arkiver over arbeidet.

Som den første i verden – lenge før politiet kom på den samme ideen – begynte Allan Pinkerton å ta bilder av forbrytere og samle dem i et stort arkiv. Resultatet var at Pinkertons detektivbyrå i 1870 var innehaver av verdens største samling av forbryterfotografier.

I tillegg samlet Pinkertons folk avisartikler fra hele landet, tilføyde egne notater og sendte dem til hovedkontoret i Chicago. Og endelig sendte sheriffer over hele USA vitneutsagn til kontoret med detaljerte forbrytersignalementer. Disse var uvurderlige når detektivene var på sporet av en ettersøkt
forbryter.

Snart hadde Pinkerton en faktabank med enestående opplysninger om USAs kriminelle. Selv ble Allan Pinkerton så til de grader en spesialist i forbryternes atferd og språk at mange mente han hadde en sjette sans: sansen for forbrytere.

Selv sa Allan Pinkerton at det hele var et spørsmål om å være våken og aldri gi opp. Mottoet hans var “We never sleep” – “Vi sover aldri” – og firmaets logo forestilte et våkent øye.

Den idérike Pinkerton hadde også sans for PR og benyttet helt bevisst amerikanske aviser til dels å etterlyse forbrytere, dels fortelle om sine vellykkede aksjoner. Snart var han kjent i hele Amerika som “Øyet”.

Han reddet president Lincoln fra attentat

I de første årene løste detektivene først og fremst lokale oppgaver, men i 1861 oppnådde Allan Pinkerton berømmelse over hele USA da han reddet den amerikanske presidenten Abraham Lincoln fra et attentatforsøk.

Bakgrunnen var at jernbaneselskapene var blant byråets første kunder. De hyret Pinkertons agenter som sikkerhetsvakter på særlig verdifulle togtransporter.

Et av jernbaneselskapene, Wilmington & Baltimore Railroad, leide i 1861 Pinkertons detektiver til en jobb i Baltimore. Det gikk rykter om at sørstatssympatisører hadde planer om å sabotere jernbanen, og Pinkertons oppgave var å infiltrere dem.

Dette var kort tid før den amerikanske borgerkrigen splittet USAs nord- og sørstater i blant annet slavespørsmålet.

Mens detektivene undersøkte planene om jernbanesabotasje, hørte de om attentatplaner mot den nyvalgte Abraham Lincoln: Presidenten skulle myrdes når toget stoppet i Baltimore på vei til Washington, der han skulle tas i ed.

Allan Pinkerton hadde møtt Lincoln og delte synspunktene hans i slavespørsmålet. Han reiste straks av gårde for å advare presidenten personlig.

I all hemmelighet endret han presidentens reiseplan slik at Lincoln i stedet reiste med et eget nattog til Washington. Besøket i Baltimore ble droppet, presidenten ble tett fulgt av blant andre Kate Warne og Allan Pinkerton selv, og i tillegg var det bevæpnete Pinkerton-agenter plassert ved alle broer, signalposter og stasjoner.

Agenter ble hengt for spionasje

Abraham Lincoln ble tatt i ed som president, men allerede sommeren samme år brøt borgerkrigen ut. Allan Pinkerton ble hentet til Washington for å bygge opp en etterretningstjeneste – som ble forløperen for Secret Service.

Pinkertons agenter spionerte både bak fiendens linjer i sørstatene og i Washington. Her avslørte de blant annet en spion, Rose O’Neal Greenhow, enke etter en redaktør som gjennom avisen sin hadde agitert for å bevare slaveriet.

Den karismatiske sosietetsdamen og søsteren hennes hadde adgang til innflytelsesrike kretser i regjeringsbyen Washington, der de snappet opp viktig informasjon.

Fordi de var kvinner – og fordi Rose Greenhow hadde en liten datter – ble ikke de to søstrene hengt som spioner, men satt i husarrest. Etter en stund besluttet nordstatsmyndighetene å sende dem hjem til Richmond, hovedstaden i staten Virginia, som i en periode under borgerkrigen var hovedstad for hele sørstatssiden.

Den beslutningen ble skjebnesvanger for tre av Pinkertons agenter, blant dem Timothy Webster, som sammen med Kate Warne var Allan Pinkertons høyest skattede medarbeider. Også han hadde en forhåndsbestilt plass på familiegravstedet, og den fikk han altfor snart bruk for.

Webster og to Pinkerton-kolleger hadde infiltrert sørstatstilhengerne i Richmond, men ble avslørt på stedet da de to spionsøstrene ankom byen. Konsekvensen ble at alle de tre agentene ble hengt for spionasje.

Den amerikanske borgerkrigen dannet bakgrunnen for en enda større tragedie, da Abraham Lincoln ble utsatt for nok et attentat – denne gangen med fatalt utfall. Under et besøk i Ford’s Theatre i Washington den 14. april 1865 ble USAs president skutt og drept.

Allan Pinkerton selv var ikke til stede. Resten av livet var han overbevist om at han kunne ha forhindret presidentmordet, men som følge av en rekke interne maktkamper under krigen hadde han måttet trekke seg som leder av etterretningstjenesten.

Reno-brødrene ble lynsjet

Etter krigen fortsatte Pinkertons detektiver med å jakte på forbrytere over hele landet. Det het seg at en forbryter som Pinkerton hadde satt seg fore å ta, ikke kunne føle seg trygg noe sted i verden.

Blant dem som fikk erfare dette var de beryktede Reno-brødrene, som Allan Pinkerton forfulgte i en årrekke. En del av bandens medlemmer var allerede bak lås og slå i 1868, men den ene av Reno-brødrene, Frank Reno, hadde flyktet til et øde område i Canada sammen med tre andre kriminelle.

Detektivene oppdaget snart at de fire rømlingene holdt seg skjult i en skummel saloon nær den kanadisk-amerikanske grensen, men de hadde ikke myndighet til å anholde dem i et fremmed land.

Allan Pinkerton satte diplomatiet i gang, og fikk tillatelse til å ta Frank Reno og en av hans medsammensvorne til fange. Agentenes oppgave var deretter å ledsage de to fangene tilbake gjennom USA og sørge for at de ikke ble revet av toget underveis og lynsjet av folkemengden. Det hadde tidligere skjedd med tre andre medlemmer av banden.

Det ble ikke lett. Reno-banden var beryktet for sine brutale mord under togran, og i alle byer møtte fangene og ledsagerne deres en mur av hat og trusler.

Målet var et sikkert fengsel i delstaten Indiana, der Franks brødre, William og Simeon, allerede var sperret inne. Men det skulle vise seg at fengselets tykke steinmurer ikke ga beskyttelse nok.

Natt til 11. desember 1868 brøt en gruppe på over 100 maskerte menn seg inn i New Albany-fengselet, der de hengte bandens medlemmer – en etter en.

Tente på barndomshjemmet til Jesse James

Detektivbyrået var kjent for å samarbeide med myndighetene og for å tilstrebe at forbrytere ble stilt for retten. Selvtekt, lynsjinger og hevn var ikke agentenes stil.

Men det skjedde mer enn en gang at Pinkertons folk ble anklaget for å gå over streken og sette byråets popularitet på spill. Det mest oppsiktsvekkende eksempelet var da de jaget Frank og Jesse James i brødrenes hjemstat Missouri.

Banden til Jesse James hadde utført en mengde ran og mord i en årrekke. Pinkerton var satt på sporet, og det var tap på begge sider.

Senest i 1874 hadde Jesse James og banden hans drept tre agenter, og i januar 1875 ville Allan Pinkerton sette brødrene ut av spill en gang for alle. Han hadde hørt at Frank og Jesse var på besøk hos sin mor på gården hennes i Missouri, og et mørklagt ekstratog transporterte en gruppe Pinkerton-agenter med hester og våpen til stedet.

Her kastet agentene en brannbombe inn i huset. Eksplosjonen drepte brødrenes åtte år gamle halvbror Archie. Moren deres fikk en arm revet av, og en tjenestepike ble alvorlig såret. Gården brant ned, men James-brødrene ble ikke tatt. Enten hadde ikke brødrene vært i huset i det hele tatt,
eller så hadde de kommet seg unna i siste sekund.

Den slags nederlag kjennetegnet imidlertid ikke Allan Pinkertons liv. Han overlevde flere attentatforsøk, gjorde navnet sitt synonymt med et helt nytt fenomen – privatdetektiven – og bidro til å temme det ville Vesten.

Selv rakk han å bli 65 år gammel, tross alle farer. Pinkerton døde i 1884 etter et banalt fall der han bet seg i tungen. Skaden førte til en infeksjon som til slutt tok livet av ham.