Sørstatene nordstatene slagmark

Robert E. Lee var sørstatenes eneste håp

Da den amerikanske borgerkrigen bryter ut, retter sørstatene sine håpefulle blikk mot én mann. Robert E. Lee er den eneste som kan sikre seieren mot de overlegne nordstatene. Drevet av kjærligheten til hjemstaten Virginia kaster han seg ut i en krig som ikke kan vinnes.

Da den amerikanske borgerkrigen bryter ut, retter sørstatene sine håpefulle blikk mot én mann. Robert E. Lee er den eneste som kan sikre seieren mot de overlegne nordstatene. Drevet av kjærligheten til hjemstaten Virginia kaster han seg ut i en krig som ikke kan vinnes.

Bridgeman

Klokken er ti om formiddag­en, og sørstatenes soldater ligger utmattet i gresset rundt et sønderskutt gods i den vesle amerikanske byen Chancellorsville.

Inne i huset ser 14-åringen Sue Chancellor hvordan barndomshjemmet hennes er innredet til feltsykehus.

"Flygelet ble gjort om til ­amputasjons- bord», mintes hun senere. Gjennom vinduene kan hun se resultatet av felt-
kirurgenes akutte amputasjoner – «en haug med armer og bein og rekke etter rekke av døde soldater."

De utmattede sørstatssoldatene hører at deres øverstkommanderende er på vei – og glemt er all tretthet. De børster raskt av de skitne uniformene og danner snorrette geledd.

Da general Robert E. Lee dukker opp, bryter soldatene ut i jubelrop. Denne dagen, 5. mai 1863 – etter fem dagers intense kamper – har han slått nordstatenes mektige hær.

Kart med nordstater, sørstater og nøytrale stater

Blå: nordstater, Rød: sørstater, Grå: nøytrale stater, Hvit: Territorier uten selvstendighet

© HISTORIE

Ved hjelp av krigshistoriens dristigste manøver er fienden drevet på flukt av en undertallig sørstatshær, og Lee har nok en gang levd opp til sitt rykte som en genial strateg.

En av Lees offiserer glemte aldri opptrinnet foran godset: "Jeg tenkte at det var slik antikkens helter oppnådde gudestatus."

Slaget om Chancellorsville ble senere kjent som «Lees perfekte slag», der han disponerte de begrensede styrkene sine helt riktig. Men nordstatene er langt ifra slått.

Lee står overfor en motstander med flere soldater, bedre våpen og massevis av proviant, mens sørstatenes hær krymper for hvert slag. Etter 38 suksessrike år i militæret er stjernegeneralen Robert E. Lee blitt kastet ut i en krig han ikke kan vinne.

Robert E. Lee drømmer om et stille liv

Som ung har Robert E. Lee ingen ambi­sjoner om å gjøre karriere i hæren. Det er hans far, general Harry Lee, som ­insisterer på at sønnen skal følge i hans fotspor.

Og allerede etter noen uker på ­mi­li­tær­a­ka­de­miet West Point ved New York står det klart at 18 år gamle Robert er laget av et eget materiale. Han er best i nesten alle fag og har en ­medfødt sans for å ta smarte ­strategiske beslutninger.

De andre offiserskadettene kaller ham Marmorstatuen, fordi han med sin ranke holdning og flotte kropp ser ut til å være hogd i stein. Som statuene av antikkens hærførere har han tykt, bølgende hår, mens de oppmerksomme øynene vitner om et stort intellekt.

Etter endt utdannelse oppnår Lee snart ry som en lojal og fryktløs offiser. Omdømmet hans blir særlig skapt under den meksikansk-amerikanske krigen (1846-1848), der han blant annet angriper gjennom et terreng som andre offiserer har ­vurdert som ufremkommelig.

Lee roses opp i skyene av sine overordnede og blir blant annet forfremmet til øverste leder av West Point fra 1852 til 1855. Men privat drømmer han om et stille liv på en ranch i hjemstaten Virginia, nær familien og langt unna hæren.

Robert E Lee
© Alamy/Imageselect

Robert E. Lee fikk stjernestatus under krigen mot Mexico

Allerede før den amerikanske ­borgerkrigen var Robert E. Lee kjent og respektert som en av USAs beste offiserer. Under den meksikansk-amerikanske krigen (1846-1848) tjente Lee som kaptein og viste raskt sine evner i felten.

Mens Lee rekognoserte mulige amerikanske angrepsruter mot ­Mex­i­co City, fant han stier, passasjer og vadesteder som meksikanerne mente det var umulig å bruke. Fienden ble derfor ofte tatt på sengen når den amerikanske hæren plutselig ­dukket opp fra villniset.

I åpen kamp utviklet Lee sin evne til å finne fiendens svakeste punkt og angripe frontalt når meksikanerne minst ventet det. USAs øverste general, Winfield Scott, var dypt imponert over Lees evner og uttalte like før borgerkrigen: "Hvis jeg lå på dødsleiet i morgen, og presidenten ville ha min anbefaling til en hær­fører, så ville mine siste ord vært: "La det bli Robert E. Lee."

Robert E. Lee fordømmer slaveri

Mens Lee vurderer å forlate militæret, stiger spenningene i det amerikanske samfunnet. Debatten om opphevelsen av slaveriet raser, og da Abraham Lincoln blir valgt til USAs president i 1860, ­an­ten­nes lunten til landets blodigste kon­flikt.

Sørstatene frykter at Lincoln vil tvinge dem til å oppheve slaveriet og ­dermed ø­de­leg­ge deres viktigste inntekt, bomullsdyrking.

I februar 1861 erklærer sju stater at de vil tre ut av De forente stater og i stedet danne Amerikas konfødererte stater. Til nå har ikke Lee beskjeftiget seg med slavespørsmålet.

"Slaveri som institusjon er moralsk for­kastelig i ethvert land." Robert E. Lee

Til tross for at han er forpakter på en gård som bruker slaver, gir han uttrykk for sin personlige motvilje i et brev til kona Mary Anna: "Slaveri som institusjon er moralsk for­kastelig i ethvert land."

Samtidig er Lee også en amerikansk patriot som umulig kan forestille seg at løsrivelse fra USA kan være den rette løsningen. I et brev til svogeren skriver han: "Jeg vil ikke være tro mot noe annet land enn De forente stater."

Senere på våren 1861 blir Lee imidlertid satt i et fryktelig dilemma, da hans ­elskede hjemstat, Virginia, slutter seg til de ­rebelske sørstatene. Jefferson Davis, sørstatenes nye president, griper straks muligheten og ber Lee om å lede ­sørstatenes hær.

Nesten samtidig mottar han et brev fra USAs nyvalgte president, Abraham Lincoln, som tilbyr ham å tjene som general for nordstatenes unionshær. Etter 31 år som lojal soldat for USA må Lee ta et smertefullt valg mellom sin formelle plikt og kjærligheten til hjemstedet.

"Jeg kan ikke bruke vold mot mine slektninger, mine barn, mitt hjem." Robert E. Lee

Lee har aldri før nektet å utføre en ordre, men tanken på å kjempe mot sine egne kan han ikke holde ut:
"Hvis Virginia blir i den gamle ­unionen, gjør jeg det også", skriver han til en venn. "Men hvis hun løsriver seg, vil jeg beskytte mine hjemtrakter med sverdet, og om nødvendig betale med mitt eget liv."

Storpolitikk er plutselig blitt ­personlig: "Jeg kan ikke bruke vold mot mine slektninger, mine barn, mitt hjem", skriver Lee, før han reiser til Richmond, sørstatenes nye hovedstad i Virginia.

Den amerikanske borgerkrig

Krigshandlingene under den amerikanske borgerkrigen foregikk primært i sørstatene. Ødeleggelser og hungersnød tvang flere hundre tusen til å forlate hjemmene sine.

© Shutterstock

Nordstatene jaget på flukt

I det øyeblikk han sverger troskap til sørstatene, vet Lee at han påtar seg en umulig oppgave.

Han har fått kommandoen over en fillehær, der soldatene kommer fra en rekke lokale militser, men Lee håper at hans strategiske teft kan kompensere for mangelen på ildkraft.

De neste månedene rekrutterer han mer enn 70.000 soldater fra hver avkrok av sørstatene og får dem trent i militære ferdigheter.

Sommeren 1862 blir Lee satt på sin første store prøve. Nordstatshæren ­nærmer seg sørstatenes hovedstad,
Richmond, med 115.000 soldater. Det er like før de omringer opprørernes by, som bare rår over 92.000 mann, men Lee har funnet et svakt punkt i fiendens høyre flanke.

"Ja, han slipper unna, fordi ordrene mine ikke blir utført!" Robert E. Lee

Her vil han slå hull ved å sende 47 000 sørstatssoldater til angrep, mens en mindre infanteristyrke skal falle fienden i ryggen. Taktikken gir en enestående mulighet til å skape kaos i nordstatenes rekker, men Lee kan ikke være overalt.

Han sitter i teltet sitt omgitt av slagkart og har instruert offiserene sine til å angripe så snart de ser unions­soldater. Igjen og igjen nøler likevel de utrente sørstatssoldatene, og fienden får tid til å flykte. Det blir for mye for den ellers rolige Robert E. Lee:

"Ja, han slipper unna, fordi ordrene mine ikke blir utført!" raser han, med ­henvisning til nordstatsgeneralen ­George McClellan.

Slaget ved Chancellorsville

Blå: nordstatshær, Rød: sørstatshær
En farget blokk på kartet svarer til ca. 5.000 soldater.

© Historie & Mark Maritato/maritato.com

Robert E. Lee snyter fjenden for en sikker seier

  1. mai 1863 er nordstatenes hær i ferd med å omringe general Lee ved Chancellorsville. Lee har halvparten så mange soldater, og all krigsteori tilsier at han må holde hæren samlet for å konsentrere styrken. Men Lee får en bedre idé: Han deler hæren, slik at fienden aldri vet hvor mange soldater Lee har.

Robert E. Lee seirer over overmakten

De neste månedene opplever Lee sine største militære suksesser. Han har færre soldater enn motstanderen, men med lynraske flankemanøvrer og ­aggressive frontalangrep vinner han over mer enn dobbelt så store fiendtlige hærer.

Ryktet som uovervinnelig vokser og vokser. Men etter et blodig angrep under slaget om Fredericksburg avslører Lee at det ikke er kampens rus som driver ham.

"Det er godt at krigen er så forferdelig", sier han til sine undrende offiserer og legger til: "Ellers hadde vi kanskje endt med å like den."

Med sin rene uniform og de blanke støvlene synes Lee å være den eneste ­som er uberørt av slagmarkenes støyende kaos. Da en artillerist med ansiktet svart av kruttslam går frem for å få generalen i tale, spør Lee undrende:

"Min herre, hva kan jeg gjøre for Dem?" "Kjenner De meg ikke igjen, herr ­general?" svarer den skitne soldaten, som viser seg å være Lees yngste sønn, Rob.

I likhet med titusener av andre sørstatsmenn er han blitt innkalt. Lee er glad for gjensynet med sønnen, men selv om Rob fort kan bli krigens neste offer, får han ingen særbehandling hos faren. Lee ønsker sønnen alt godt – og beordrer Rob tilbake på post.

Lenke
© Shutterstock

Slaver skulle kjempe for de desperate sørstatene

Sørstatenes 5,5 millioner hvite innbyggere kjempet helt fra starten en ujevn kamp mot nordstatene, som hadde 18,5 millioner innbyggere. Likevel klarte sørstatene å samle nærmere én ­million soldater i løpet av krigen, men det skjedde ikke alltid frivillig.

I april 1862 innførte sørstatene verneplikt, som etter hvert ble utvidet til å gjelde alle hvite menn mellom 17 og 50 år. Men soldatene fortsatte å bli drept raskere enn det var mulig å rekruttere nye styrker, og den tvungne verneplikten fikk mange til å desertere.

I mars 1865 var sørstatenes politikere så desperate at det ble foreslått å tilby de 3,5 millionene slaver ­friheten, hvis de sluttet seg til hæren. Mange politikere protesterte mot ­tanken om å bevæpne slavene, men loven ble vedtatt. Sørstatenes slaver ­nektet imidlertid å bli kanonføde like før krigens slutt: Færre enn 50 svarte responderte på oppfordringen.

Robert E. Lees soldater lignet sultne ulver

President Lincoln blir så frustrert over nordstatshærens fiaskoer i møte med Lee at han flere ganger skifter ut sine egne generaler. I midten av 1863 virker det imidlertid som den nyutnevnte general ­Joseph Hooker endelig har fått taket på Lee.

Med sin 130.000 mann store hær vil Hooker omringe Lee i en knipetang­manøver, der han angriper sørstats­hæren både frontalt og i ryggen ved den vesle byen Chancellorsville.

Da Lee får nyss om Hookers planer, bestemmer han seg for å bryte et av de eldste prinsippene for krigføring: "Del aldri hæren din i møte med en overtallig fiende", sier hver eneste lærebok på West Point.

Under tre operasjoner deler han opp hæren, noe som gjør Hooker usikker, for han vet aldri hvor mange sørstatssoldater han står overfor. Lee utnytter ubesluttsomheten til å sette inn flere bakholdsangrep, som til slutt sender nordstatsstyrkene på flukt.

Chancellorsville blir Lees største ­militære triumf, men også en tragedie. Lees generalløytnant, Stonewall Jackson, blir dødelig såret under slaget, og tapet av hærføreren er for Lee som å miste sin høyre arm.

Den store seieren endrer heller ikke på det faktum at sørstatshæren er i en sørgelig forfatning.
Generalens raske angrep har strukket forsyningslinjene til det ytterste, og det er kronisk mangel på ammunisjon og mat.

Oppildnet av avisenes patriotiske reportasjer tror sørstatsbefolkningen at hæren deres er uovertruffen. Mange blir derfor sjokkert da de ser fillehæren marsjere forbi. "De var avmagret og lignet en flokk sultne ulver", skrev en av de lokale om synet av hæren.

Skyttergrav

Slaget ved Chancellorsville var Lees store triumf, men kostet flere tusen ­sørstatssoldater livet.

© Alamy/Imageselect

Krigens blodigste slag

Lees hær er utmattet etter et år med nesten uavbrutte kamper. Etter seieren ved Chancellorsville har de mot alle odds presset unionshæren ut av Virginia og inn i nordstaten Pennsylvania.

Men det er ikke nok for sørstatspresidenten Jefferson Davis; han vil angripe nordstatene på deres eget om­rå­de for å tvinge dem til forhandlingsbordet.

Igjen og igjen rapporterer Lee at hæren er nedslitt, men får likevel beskjed om å fortsette forfølgelsen.

Den 1. juli 1863 støter de to hærene sammen nord for byen Gettysburg. Det første slaget går som Lee håper: Unionshæren overrumples og må flykte gjennom Gettysburgs gater, før de igjen inntar defensive stillinger.

Men Lee mener at han er nødt til å fortsette å presse. Selv om nordstatshæren står høyere i det åpne landskapet og har en mye kortere indre linje å forsvare, velger sørstatsgeneralen likevel å angripe.

Den 2. juli kaster han bølge etter bølge av soldater mot nordstatenes stillinger. Sørstatsregimentene blir meid ned av den heftige kanonilden.

"Jeg kunne høre knokler bli splint­ret som glass i en haglbyge", fortalte en sørstatssoldat senere.

Dagens blodige sammenstøt har ikke mye å si ved fronten, men det skjer mye bak linjene. Nordstatene er ­blitt forsterket med uthvilte divisjoner, slik at de nå har nesten 100,000 soldater mot Lees hær på omtrent 70.000.

Ved synet av den overtallige fienden utbryter en sørstatssoldat: "Gode Gud! Skal vi slåss mot hele universet?"

Whiskeyflaske med rød bakgrunn
© Pre-prowhiskeymen.blogspot.com & Shutterstock

Rørte ikke alkohol

Mens andre soldater brukte alkoholen til å skyve krigens redsler på avstand, drakk Robert E. Lee aldri, fordi han mente at ­berusede mennesker raskt begynte å oppføre seg uverdig.

Pre-prowhiskeymen.blogspot.com & Shutterstock

Frakk på rød bakgrunn
© The American Civil War Museum & Shutterstock

Plettfri uniform

Selv under de heftigste slagene sørget Robert E. Lee for at den grå uniformen var plettfri og støvlene speilblanke. Ikke uten grunn ble han kjent som Marmorstatuen.

The American Civil War Museum & Shutterstock

Sverd med rød bakgrunn
© Getty Images & Shutterstock

Skinnende sabel

Robert E. Lee bar sjelden skytevåpen i ­felten, men hadde ofte en utsmykket og blankpolert sabel ved sin side. Det vakre våpenet var et symbol på Lees autoritet.

Getty Images & Shutterstock

Robert E. Lees flaks tar slutt

Lee har hørt rapportene om unions­forster­kningene, og han vet at sørstatene ikke kan fortsette å hamle opp med sin militært og industrielt over­legne motstander.

Han føler at han er nødt til å satse alt på ett kort, og 3. juli ­forsøker han å avgjøre slaget med et kon­sen­tre­rt frontalangrep.

Sørstatsgeneralen Longstreet er bekymret over å skulle angripe en overtallig fiende på bakketoppene i området. "15 000 soldater kan aldri innta den posisjonen", advarer han.

Men ordene er forgjeves. Klokken 13 åpner 150 kanoner ild mot unionshæren, og 12.500 mann kaster seg inn i kampen. Resultatet er et blodbad. Mellom linjene er det 1200 meter åpent land, der sørstatssoldatene rives i stykker av kulene fra unionshærens rifler.

Utpå ettermiddagen innser Lee at slaget ikke kan vinnes. "Det er min feil", sier han til mennene og offiserene han møter langs frontlinjen, før han beordrer tilbaketrekning. Slaget ved Gettysburg har kostet Lee 22.231 soldater.

Nederlaget er så smertefullt at han ­skriver til president Jefferson Davis og tilbyr seg å overlate kommandoen til en annen, men det avviser presidenten.

Nederlaget ved Gettysburg markerer et vendepunkt i borgerkrigen og skader Lees ry som uovervinnelig.

Alle planer om å invadere nordstatene må oppgis, i ­stedet er målet å forsvare Richmond, sørstatenes hovedstad. Våren 1864 begynner krigens avgjørende fase. General Ulysses S. Grant får kommandoen over nordstatshæren og starter jakten på Lee.

Sørstatene tvinges på defensiven

Lee er nå for alvor på defensiven, men også her er han klar til å kjempe til det siste. I begynnelsen av krigen ble han hånet og kalt redd fordi han utleverte spader til soldatene sine under forsvaret av Richmond. Nå viser taktikken seg å være helt riktig.

Like ved den vesle byen Spotsylvania, 80 kilometer nordvest for Richmond, graver sørstatshæren seg ned og forsvarer seg mot de tallrike nordstatsstyrkene. Lee stoler ikke lenger på offiserene sine og insisterer på å være med i forreste linje. Adjutantene hans må trygle ham om å komme seg i sikkerhet.

Ulysses Grant har ikke erfaring med skyttergravskrig og lider flere nederlag i forsøket på å overmanne de nedgravde sørstatssoldatene. Så endrer han strategi.

I stedet for å gå direkte etter den tungt befestede hovedstaden vil han beleire Petersburg, som ligger 30 kilometer lenger sør. Her møtes fem jernbanelinjer, og byen er avgjørende for å få forsyninger til Richmond. Sørstatene skal sultes i kne.

Robert E. Lee graver seg igjen ned – denne gangen i et omfang som minner om første verdenskrig. Et sammenhengende skyttergravssystem skal beskytte både Richmond og Petersburg mot Grants overlegne hær.

Den amerikanske borgerkrigen ble avgjort av to markante generaler: sørstatenes Robert E. Lee og nordstatenes Ulysses S. Grant. Begge var fødte soldater, men kunne likevel ikke vært mer forskjellige.

Ulysses S. Grant
© Shutterstock & U.S. Copyright Office & mads madsen/Colorized History

Ulysses S. Grant

Født 27. april 1822
Fødested: Point Pleasant i Ohio
General og USAs 18. president

Utdannelse: Grant ble tvunget inn på militærakademiet West Point av faren. Han hatet den strenge disiplinen og de teoretiske fagene, men viste seg som en ekspert til hest.

Taktikk: Planla angrep over lengre tid og gjennomførte dem i store formasjoner. Grant sørget alltid for at soldatene hadde proviant til 3 dager og 50 skudd til rådighet.

Moral: Nordstatsgeneralen var en levemann som elsket å drikke. Han ble beskyldt for å være full som en alke under slaget ved Shiloh (1862), som han vant til tross for store tap.

Politikk: Kjemp for det du har kjært, mente Grant, som var innbitt mot­stan­der av slaveriet – og til tider gikk imot sine overordnedes ordrer.

Robert E. Lee
© Shutterstock & U.S. Copyright Office & mads madsen/Colorized History

Robert E. Lee

Født 19. januar 1807
Fødested: Stratford Hall i Virginia
General og plantasjeforpakter

Utdannelse: Lee var en mønsterelev på West Point og gikk ut som nest best i kullet. Han var samvittighetsfull, leste franske ­filosofer og ble hjelpelærer.

Taktikk: Traff hurtige beslutninger, delte styrkene sine opp og lot dem utføre lynaksjoner mot fienden. Forsyningslinjene klarte ikke alltid holde tritt med de raske angrepene.

Moral: Sørstatsgeneralen var dypt kristen og rørte aldri sprit eller tobakk. Han så krig som et nødvendig onde og beklaget ofte tapet av menneskeliv på begge sider.

Politikk: En soldat undertrykker sine meninger og adlyder sine over­ordnede, mente Lee, som kjempet for en sak han ikke trodde på selv.

De neste ni månedene graver Grant seg også ned, og selv om frontlinjen stort sett ikke flytter seg, stuper moralen i
sørstatshæren under de forferdelige omstendighetene. I september skriver Lee til president Jefferson Davis:

"Hæren vår skrumper konstant som følge av kamp og sykdom. Vi mottar nes­ten ingen nye rekrutter, og kon­se­kven­­sene virker uunngåelige. Jeg ­frykter at vi står overfor en ka­ta­stro­fe."

I januar 1865 er situasjonen bare ­blitt verre: "Hundrevis av menn deserterer hver natt", påpeker Lee.

To måneder senere reiser Lee til Richmond for å appellere direkte til konføderasjonens kongress. Politikerne virker like oppgitt som de utmattede soldatene.

"De virker ute av stand til å gjøre annet enn å spise peanøtter og tygge tobakk, mens hæren min må sulte", skriver Lee hjem til Mary Anna.

Robert E. Lees siste slag

Lee rår nå bare litt over 50.000 soldater og vet at Grant har store forsyninger på vei. I stedet for å vente på nederlaget bestemmer Lee seg for å ta initiativet og angripe ved det vesle Fort Stedman.

Først sender han ut en spredt flokk skarpskyttere. Soldatene later som om de vil desertere, og kommer helt innpå fienden, før de åpner ild og slår et hull i nordstatenes linje.

Deretter stormer sørstatsenheter gjennom hullet og angriper Grants styrker i ryggen. I starten tror alle at Lee har tenkt ut nok en genistrek. Han erobrer Fort Stedman og lager et 1000 meter langt hull i Grants linje.

Men deretter går det galt for sørstatshæren. Lees soldater er utmattet og sultne. Noen kaster seg over erobrede feltrasjoner, og mangelen på soldater gjør det umulig å fortsette angrepet.

I mellomtiden kjører unionshæren artilleriet i stilling og bombarderer Fort Stedman, inntil Lee trekker soldatene sine tilbake.

Etter dette forspilte angrepet er det bare et spørsmål om tid før sørstatene må vise det hvite flagget. Lee må trekke seg tilbake overfor nordstatenes angrep, og en uke senere kapitulerer han til Ulysses Grant med restene av hæren sin.

Robert E. Lee fører hæren an

Seieren ved Chancellorsville ble vunnet mot umulige odds og sikret Lee mytisk status.

© Mark Maritato / maritato.com

Robert E. Lees seiere ble betalt med blod

Etter slaget ved Spotsylvania ­beskrev en unionsoffiser hvordan sørstatenes døde "var stablet i hauger, fire mann oppå hverandre, med alle tenkelige sår".

Robert E. Lee fikk status som militært geni, men generalens høye tapstall har fått historikere til å så tvil om denne æren. Lees flankemanøvre og frontalangrep sikret en lang rekke seiere, men nærmere 30 prosent av soldatene døde, ble såret eller tatt til fange under hvert slag.

Lee kompenserte for sin tallmessige underlegenhet ved å bevege seg raskere enn fienden, men det betydde ofte at soldatene måtte krysse åpent landskap og kom under beskytning. Dette kom særlig til uttrykk i slaget om Gettysburg, det blodigste i USAs historie.

"Jeg bærer hele ansvaret", sa Lee etter slaget. Likevel ­fortsatte han med den aggressive taktikken. Samlet sett tapte ­generalen mer enn 100.000 mann under borgerkrigen.

Samlede tapstall (1861-1865)

Nyheten om stjernegeneralens nederlag knekker ugjenkallelig sørstatenes motstandsvilje, og i løpet av en måned har hele hæren overgitt seg.

Da den slagne generalen rir inn i Richmond, hylles han til tross for nederlaget som en helt.

"Menn, kvinner og barn omringer ham og jubler, mens de vinker med hatter og lommetørklær", fortalte Lees sønn Rob, som hadde overlevd ­krigen og kunne omfavne sin far etter gjenforeningen i Richmond.

Det blir imidlertid ikke holdt noen taler. General Lee løfter bare på hatten og rir hjem til familien. Nå vil han endelig leve det livet han alltid har drømt om – "i et lite, rolig hjem i skogen".

Men igjen kaller plikten. Som en forsonende gest ber universitetet ­Washington College ham om å bli dets president.

Lee føler at han må gjøre alt han kan for å gjenopprette fred og harmoni i landet, og aksepterer jobben. Helt til sin død i 1870 leder Lee universitetet og lærer studentene sine å bli gentlemen med evne til å forene landet.

Generalen har endelig funnet fred, og da han møter en bitter krigsenke fra sørstatene, understreker han:

"Frue, oppdra ikke dine sønner til å hate den amerikanske regjeringen. Husk at vi er ett land nå. Du må sette til side det lokale fiendskapet og gjøre sønnene dine til amerikanere."