Rømt slave skrev til sin eier: “Du utviser den mest ufattelige ondskap”

Maury, Tennessee, USA, 20/2 1860

Til Jarm

Jeg griper nå pennen for å skrive et par linjer til deg så du kan vite hvordan vi har det her på plantasjen.

Jeg er krøpling, men klarer fremdeles å bevege meg litt omkring. De andre i familien har det godt. Cherry* har det som hun pleier.

Jeg skriver til deg for å gjøre deg kjent med den situasjonen som vi har havnet i – delvis som følge av din flukt og tyveriet av Old Rock, vår fine hoppe.

Vi fikk ganske visst hoppen tilbake, men hun var ikke stort verdt etter den behandlingen du ga henne. Så nå da jeg står og mangler penger, har jeg bestemt meg for å selge deg.

Jeg har allerede fått et tilbud på deg, men det avslo jeg. Hvis du vil sende meg 1000 dollar og dessuten betale for den gamle hoppen, vil jeg for fremtiden oppgi alle de krav som jeg har på deg.

Din flukt betydde at vi ble nødt til å selge Abe og Ann* samt 12 acres jord.

Når du sender meg pengene, blir jeg kanskje i stand til å kjøpe tilbake den jorden som jeg måtte selge på grunn av deg.

Men hvis du ikke gjør som jeg ber deg om, selger jeg deg til en annen, og så får pipen en annen lyd, kan du tro.

Du har blitt prest, hører jeg. Siden folk her nede i sør åpenbart er slemme, må du heller komme hit så du kan forkynne for dine gamle bekjentskaper.

Jeg vil gjerne vite om du får lest i din Bibel. Hvis du gjør det, vet du vel hva som skjer med tyver som ikke angrer sine ugjerninger.

Du vet utmerket godt at vi oppfostret deg som om du var et av våre egne barn og at du aldri ble mishandlet.

Du husker nok også hva du svarte da din herre spurte om du hadde lyst til å bli solgt, kort før du stakk av. Du sa nei og lovet at du aldri ville forlate ham.

Sarah Logue

Syracuse, NY, USA, 28/3 1860

Til fru Sarah Logue

Jeg har mottatt ditt brev avsendt den 20. februar og takker deg herved for det. Det er lenge siden jeg sist har hørt fra min kjære, gamle mor.

Jeg er glad for at hun ennå er i live, og at hun har det som hun pleier – hva nå det måtte bety. Jeg skulle gjerne ha hørt mer.

Du kaller deg kvinne, men hvis du hadde hatt en kvinnes hjerte, hadde du aldri fortalt meg at du har solgt min bror og søster fordi jeg med min flukt fratok deg den pengeverdien som du kunne ha solgt meg for.

Du solgte min bror og søster, Abe og Ann, og 12 acres jord, angivelig fordi jeg stakk av.

Du viser den mest ufattelige ondskap ved å be meg om å vende tilbake for å bli din eiendom som om jeg var et stykke kveg, eller hvis jeg nekter å bli det, å sende deg 1000 dollar så du kan kjøpe jorden tilbake – men min søster og bror tenker du ikke å kjøpe tilbake!

Hvis jeg skulle sende deg penger, ville det jo nettopp være for å få min bror og søster tilbake – ikke for å skaffe deg jord.

Når du sier at du har blitt krøpling, skyldes det at du vil at jeg skal føle medlid­enhet. Og ja, det gjør jeg også.

Men samtidig er jeg så sint at ord ikke strekker til, og det overskygger min medlidenhet med deg og din stakkars fot eller ditt stakkars bein, eller hva det nå er.

Ditt elendige kvinnfolk! Du skal vite at jeg setter min frihet – for slett ikke å tale om min mor, mine brødre og mine søstre – høyere enn din kropp.

Jeg verdsetter friheten mer enn mitt eget liv og sannelig mer enn alle denne verdens slaveeieres og tyranners liv til sammen.

Du sier at du vil selge meg, og i samme setning påstår du at “du vet at vi opp­fostret deg som om du var et av våre egne barn.” Men kvinne! Oppfostret du dine egne barn for å selge dem på markedet? Oppfostret du dem til å bli pisket? Hvor er mine brødre og søstre? Kan du svare meg på det?

Hvem sendte dem ut på sukker- og bomullsmarkene der de ble lagt i jern og pisket, og hvor de døde uten trøst og uten at noen fulgte dem til graven?

Fryktelige kvinnemenneske! Påstår du at det ikke var du som gjorde det? Så er mitt svar at mannen din gjorde det. Og du bifalt det. Det viser brevet ditt.

Skam deg. Du sier at jeg er en tyv. Forstår du ikke at jeg hadde mer rett til den gamle hoppen enn Manasseth Logue* hadde til meg? Eller er det en større synd å stjele en hest enn å gå på rov i min mors vogge og stjele meg?

Hvis han og du mener at jeg har lagt alle mine rettigheter i deres hender, så har dere vel også lagt deres i mine.

Men du trodde kanskje at du kunne skremme meg ved å true med å selge meg hvis ikke jeg ga deg penger? Så kan jeg godt fortelle deg at det forslaget betrakter jeg med den største forakt.

Det er en skjensel og en fornærmelse, og jeg viker ikke en tomme.

Med vennlig hilsen
J.W. Loguen

Etterskrift

Jermain Wesley Loguens brev ble trykket i slavemotstandernes avis The Liberator.

Åtte år senere, i 1868, ble Loguen utnevnt til biskop for en metodistkirke i New York.

Han fortsatte å hjelpe andre med å komme seg bort fra slaveriet – et arbeid han begynte så snart han selv var fri.