Etter en mellomlanding i Port of Spain på Trinidad satte flyet neste dag kurs mot Belém nord i Brasil. På denne strekningen fordrev Roosevelt tiden med å legge kabal og beundre den vidstrakte regnskogen som flyet passerte over.
Fra Belém bega Clipperen seg ut på reisens tredje og mest risikable strekning, turen over det ubåtinfiserte Atlanterhavet til Bathurst (nå Banjul) i Gambia i Vest-
Afrika.
Under den 19 timer lange passasjen over havet sov presidenten det meste av tiden i en dobbeltseng som var installert for anledningen, slik at han kunne møte uthvilt til konferansen.
Uten dramatikk av noe slag kom flyet trygt frem til Bathurst, der presidenten og hans følge skiftet til et transportfly som fraktet dem den siste strekningen til Casablanca.
Etter konferansen fløy Roosevelt samme vei tilbake til USA, der han landet den 31. januar. Dagen før hadde han feiret fødselsdagen sin oppe i skyene.
Med den lange reisen innledet Roosevelt de flygende presidenters epoke.
Sjøflyet var imidlertid ikke bygd til formålet, og først etterfølgeren, Douglas VC-54C, et militærfly med kjælenavnet Sacred Cow (Hellige ku), var det første flyet til å bli utstyrt med presidentsuite, konferanserom og kommunikasjonssenter.
Roosevelt rakk bare å benytte dette flyet en enkelt gang før han døde, da han fløy til Sovjetunionen for å delta i Jalta-konferansen i februar 1945.
Deretter overtok etterfølgeren, Harry S. Truman, Sacred Cow, som reelt var historiens første Air Force One.
Navnet ble imidlertid offisielt tatt i bruk først under Kennedy-administrasjonen i 1962.