Astronaut Harrison Schmitts fingre kribler, og armene føles som to mørbankede kjøttstykker. Han er akkurat ferdig med å laste 110 kg månestein om bord i landingsmodulen Challenger før avreise.
Men selv om Schmitt er utslitt, er han også beruset av lykke. Sett med hans øyne har amerikanernes sjette oppdrag til månen vært en enorm suksess: Sammen med kollegaen Gene Cernan har Schmitt samlet inn mer geologisk materiale enn noe tidligere oppdrag.
De har også satt rekord i å kjøre månebilen, som de har tilbakelagt hele 36 km i. Og ikke minst har Schmitt som den første universitetsutdannede vitenskapsmann på et måneoppdrag gjennomført flere studier av overflaten. Geologen kan nesten ikke vente med å komme tilbake til jorden og begynne å analysere prøvene han har med seg.
Apollo 17-oppdraget var siste gang «Stars and Stripes» ble plassert på månen. Fotografier fra satellitter viser at flagget står fremdeles.
Mens Schmitt hviler seg i landingsmodulen, står Gene Cernan alene i det grålige månestøvet. Selv om tyngdekraften bare er en sjettedel av jordens, føler han seg som naglet til overflaten.
Til slutt tar astronauten seg sammen. Han kaster et vemodig blikk rundt på det steinete landskapet og uttaler så de siste ordene på månen:
«Vi forlater månen som vi kom, og vender – om Gud vil – tilbake med fred og håp for hele menneskeheten.»
Med 35,7 tilbakelagte km i månebilen har astronautene fra Apollo 17 fortsatt rekorden for å reise lengst på månen.
Klimaet på jorden var endret
I dag er det 50 år siden Cernan satte sine støvleavtrykk i månestøvet. Og neste besøk ligger trolig en del år inn i fremtiden, så hvis astronautens ord står til troende, har Gud åpenbart ikke ønsket at menneskene skulle vende tilbake til månen foreløpig.
I virkeligheten hviler ansvaret på én mann med helt spesiell makt og myndighet – president Richard Nixon. Det var nemlig ikke med hans gode vilje at han arvet John F. Kennedys ambisiøse Apollo-program.
Månelandingen hadde vært en av Kennedys helt store kjepphester, og den 12. september 1962 sto presidenten struttende av selvtillit på Rice University i Houston og trollbandt tilhørerne:
«Vi velger å reise til månen og gjøre en rekke andre ting, ikke fordi de er lette, men fordi de er vanskelige.»
President Kennedy var en sterk forkjemper for det amerikanske romfartsprogrammet og kunngjorde allerede i 1962 at USA ville ha en mann på månen innen slutten av tiåret.
Takket være en enorm kraftanstrengelse fra amerikansk industri og romforskning – og ikke minst sjenerøse bevilgninger fra staten under president Kennedy og hans etterfølger, Lyndon B. Johnson – ble målet nådd. Den 20. juli 1969 steg Neil Armstrong ned på månen og uttalte de berømte ordene:
«Et lite skritt for mennesket, men et stort steg for menneskeheten.»
Det var imidlertid Richard Nixon som over telefonen via en langdistansesamtale til månen fikk æren av å gratulere Neil Armstrong og Edwin «Buzz» Aldrin.
Nixon var godt fornøyd med at glansen fra romfartstriumfen skinte på ham. Men personlig var han mer eller mindre likegyldig til måneprogrammet. Det var allerede klart da astronautene fra det andre måneoppdraget, Apollo 12, besøkte presidenten. Ifølge kommandør Pete Conrad viste Nixon en tydelig mangel på interesse for hva de hadde oppnådd.
«Jeg ser ikke hensikten med å reise til månen seks ganger til.» President Richard Nixon.
Etter neste Apollo-oppdrag bemerket Nixon:
«Jeg ser ikke hensikten med å reise til månen seks ganger til.»
I offentligheten var presidenten fortsatt en stor talsmann for Apollo-oppdragene, men for hans rådgivere og medarbeidere i NASA ble det stadig tydeligere at han anså månereisene som bortkastede penger. Allerede i 1970 fjernet for eksempel presidenten det berømte fotografiet «Earthrise» av jorden sett fra månens atmosfære fra Det ovale kontor.
Og da det fjerde måneoppdraget, Apollo 15, ble skutt opp fra Kennedy Space Center i juli 1971, sov Nixon gjennom hele oppskytningen – selv om Det hvite hus senere sendte ut en pressemelding som fortalte at presidenten hadde fulgt nøye med.
Apollo trengte inn i hverdagen
Apollo-oppdragene løftet menneskehetens blikk mot verdensrommet, men førte også med seg en rekke praktiske oppfinnelser. For at astronautene skulle overleve i verdensrommet, måtte NASA nemlig ha på seg tenkehetten.
Alt måtte spares diskré
Mens Nixons personlige interesse for verdensrommet var liten, kunne han også merke at den offentlige oppmerksomheten rundt utforskning av månen var på retur. Vietnamkrigen og den økende arbeidsløsheten betydde at mange hadde vanskelig for å forstå hvorfor staten øste milliarder av dollar i romforskningen mens amerikanere levde i fattigdom.
Men han kunne heller ikke leve med å bli husket som presidenten som kvalte romforskningen. Amerikanerne var fortsatt stolte over å ha beseiret Sovjetunionen i romfartskappløpet, så i offentligheten burde det helst se ut som om USA ville fastholde sin posisjon som verdens ledende romfartsnasjon. Som Nixon sa under en tale den 7. mars 1970:
«Vår tilgang til rommet skal fortsatt være dristig – men også avbalansert.»
Sparekniven måtte med andre ord brukes så diskré som mulig. Det skjedde ved å la NASA konkurrere om offentlige midler på lik linje med alle andre deler av statsapparatet.
Offentlig tok Nixon lykkelig imot den glans og positive presse som fulgte med Apollo-oppdragene. Her poserer han med astronautene fra det nervepirrende Apollo 13-oppdraget.
Beslutningen var noe av en omveltning for den amerikanske romfartsadministrasjonen, som siden 1962 hadde hatt en særstatus i den amerikanske finansloven. NASA-sjef Thomas Paine hadde sett for seg at triumfen med Apollo 11s månelanding ville bety at det skulle være full gass på rakettmotorene på 1970-tallet – gjerne med oppskytingen av en romstasjon og til slutt et bemannet oppdrag til Mars.
Men bare noen få dager etter at president Nixon tiltrådte i januar 1969, kom det første utspillet fra den nye regjeringen. NASA ble straks bedt om å peke på områder hvor budsjettet kunne kuttes. Måneden etter svarte Thomas Paine med et brev der han ikke foreslo kutt, men i stedet ba om ytterligere 189 millioner dollar – bl.a. til en ny romstasjon.
Paine prøvde å argumentere for romstasjonen ved å understreke dens betydning for den kalde krigen:
«Ingen ansvarlig og besindig person er, så vidt jeg vet, parat til å akseptere at USA oppgir bemannet romfart bare for å la russerne utvikle og utforske som de vil.»
«Det er din oppgave å sørge for at Mars-oppdraget under ingen omstendigheter blir noe av.» John Ehrlichman til visepresident Spiro Agnew.
NASA forsøkte også å peke på de mange vitenskapelige resultatene som Apollo-programmet hadde resultert i; for eksempel plasserte Apollo 11 speil på månen, som gjorde det mulig å måle avstanden til jorden nøyaktig ved hjelp av laserlys. Målingene har siden vist at månen beveger seg bort fra jorden med 3,8 cm per år. Oppdagelser om månens tilblivelse, geologi og kratre fylte flere årganger av vitenskapelige tidsskrifter.
Men NASAs argumenter ble viftet bort av Nixon og hans administrasjon. Den eneste personen som hadde en viss entusiasme for romfart, var visepresident Spiro Agnew, som var formann for National Aeronautics and Space Council.
Agnew var ikke en del av Nixons indre krets, og han så på reisen til Mars som en måte å markere seg på. Visepresidenten hadde helt klart ingen anelse om hva Nixon-administrasjonens uoffisielle linje var på området, og ble snart satt på plass av Nixons nære medarbeider John Ehrlichman.
«Hør her, herr visepresident. Det er ikke penger til en reise til Mars. Det har presidenten allerede bestemt. Det er din oppgave å sørge for at Mars-oppdraget under ingen omstendigheter blir noe av», ble Agnew instruert under et møte i september 1970.
I stedet for nye romeventyr måtte NASA innse at organisasjonen ble tvunget til å kutte ned. Totalt 20 Apollo-oppdrag var planlagt, men allerede etter den andre månelandingen med Apollo 12 i november 1969 ble Apollo 20 avlyst.
Etter en eksplosjon under Apollo 13-oppdraget, der astronautene overlevde med nød og neppe, ble fiaskoen brukt som begrunnelse for ytterligere kutt i budsjettet. Like etter ble også Apollo 18 og 19 skrotet.
Romfergen ble aldri noen økonomisk suksess og var preget av problemer. Ulykker i hhv. 1986 og 2003 kostet til sammen 14 astronauter livet.
Romfergen ble en flopp
Nixon godkjente romfergen – men prosjektet ble langt dyrere enn ventet, og fergen fløy ikke særlig ofte.
Som erstatning for Apollo-programmet godkjente Nixon at romfergene skulle være NASAs neste store satsning. I hans øyne var fordelen her at romferger kunne gjenbrukes og derfor i teorien var mye billigere enn tradisjonelle raketter. De kunne imidlertid ikke forlate jordens kretsløp og ble som regel brukt til å sende satellitter opp i rommet.
Ved godkjennelsen sa Nixon at romfergen «ville revolusjonere transport til rommet ved å gjøre den til rutine». Etter planen skulle det flys 40–60 turer i året. Men i fergenes 30-årige levetid var gjennomsnittet bare 4,3 oppskytinger i året.
Nixon lovet også at romfergen ville «ta de astronomiske kostnadene ut av romfart». Ifølge den nyinnsatte NASA-sjefen James Fletcher ville utgiftene til hver oppskytning være bare 10,5 millioner dollar. Men da NASA gjorde opp regnskapet i 2012, viste det seg imidlertid at hver oppskytning hadde kostet mellom 814 og 1266 millioner dollar.
De ekstra utgiftene skyldtes tekniske problemer og et enormt reparasjonsbehov. Romfergen ble dermed aldri den stabile arbeidshesten den var ment å være, og fløy for siste gang i 2011.
Nixon oppfylte sin egen profeti
Sterke krefter i Nixons administrasjon ønsket også å avlyse Apollo 17, men Nixon lot den fortsette da han innså hvor alvorlig kritikk han ellers ville bli utsatt for fra det vitenskapelige miljøet i USA. I tillegg ville en avlysning koste opp mot 7000 arbeidsplasser, noe som ikke ville se bra ut for presidenten, som gikk til valg på å forbedre økonomien.
Apollo 17 endte opp med å bli det mest vellykkede måneoppdraget av dem alle. Astronautene Harrison Schmitt, Gene Cernan og Ronald Evans brakte et overflødighetshorn av data og månebergarter med seg tilbake til jorden.
Likevel var Harrison Schmitt rasende fordi president Nixon mens astronautene var på vei til jorden, hadde proklamert:
«Dette oppdraget kan være siste gang i dette århundret at mennesket går på månen.»
De tre astronautene fra Apollo 17 satte mange rekorder under sin månereise, men de fikk aldri den store anerkjennelsen i offentligheten.
Uttalelsen var det dummeste en president kunne si, mente Harrison Schmitt.
«Hvorfor si sånt til alle de unge i verden? Det var ren oppgivelse av vilje», hveste geologen mot sine medastronauter.
Nixons spådom kom til å holde stikk – det sørget han selv for: I Nixons fem år som president gikk NASAs bevilgninger fra å utgjøre 4,4 prosent av det amerikanske statsbudsjettet til under 1,5 prosent.
Tiden for de imponerende romfartseventyrene var forbi. I stedet ble det Sovjetunionen som bl.a. utviklet verdens første romstasjon, mens NASA fikk beskjed om at de i stedet skulle konsentrere seg om å lage en billig romferge.
Begeistringen for romfart kom aldri tilbake til 1960-tallets nivå, selv etter Nixons fall i 1974 som følge av Watergate-skandalen. NASAs budsjetter ble senere beskåret ytterligere og ligger i dag på omkring 0,5 prosent av statsbudsjettet.