"Skipet ristet og alle løp opp på dekk"

Søndag morgen sov jeg lenge. Men rundt klokken 7.55 lød en eksplosjon.

Skipet ristet, og alle løp opp på dekk for å se hva som skjedde. Jeg kikket ut av lugaren min og så svart røyk velte ut av slagskipet Arizona.

Det var ikke gått et minutt engang før oversykepleieren braste inn i lugaren og ga meg ordre om å kle meg umiddelbart og stille til tjeneste på dekk.

Japanerne bombet oss, og sårede begynte å ankomme skipet.

Jeg kledde på meg i løpet av et par minutter og løp ned trappene til dekk.

De sårede ankom i raskt tempo og ble sendt til de forskjellige avdelingene så snart skadene var vurdert. Jeg ble deretter sendt til operasjonssalen fordi det var mitt spesialfelt.

Siden jeg var den yngste sykepleieren ombord – den yngste i tjeneste altså – var jeg egentlig reserve, og hadde som oppgave å avløse andre sykepleiere når de hadde nattevakt.

Fra den dagen gikk jeg imidlertid inn i fast tjeneste på skipets operasjonssal.

Alle om bord arbeidet døgnet rundt den 7. desember. Folk ble på sin plass til samtlige sårede hadde fått behandling.

Vi fikk mat og kaffe og hadde lov til å hvile oss. Men vi var alltid fullt påkledd og bar hele tiden redningsvest.

Av og til bød det seg en mulighet til å gå ut og trekke litt frisk luft på dekk. Skipet var imidlertid mørklagt, og vi kunne hele tiden se de japanske flyene som fløy over oss.

Vi hørte at fienden brukte Solace som skjold. De japanske pilotene sirklet over oss mens de så seg ut sitt neste mål. Omtrent fire grupper av fly fløy over øya og beskjøt våre fly og skip.

Skadeomfanget fikk vi først oversikt over dagen etter. Vi fikk imidlertid tak i noen lokale aviser, og de skrev alle slags historier. Bilder og kart viste hvor krigsforsyningene lå på Hawaii.

Det var også tegninger som viste hvor på øyene det bodde japanere, og hvordan de ved hjelp av signaler kunne ha vist fiendens piloter vei til angrepsmålene.

Vi hadde passert noen av de stedene avisene nevnte lørdag ettermiddag.

Vi så ikke noe da som tydet på at lokale japanere var innblandet i hjemlandets angrepsplaner eller deltok i forberedelsene til aksjonen. Likevel begynte vi å spekulere og innbille oss at vi hadde sett flere mistenkelige ting.

Etter hvert fant vi ut at fantasien hadde løpt av med oss. Vi gikk imidlertid ikke flere turer på øya.

Stellet av de sårede tok all vår tid de neste dagene. Hver fjerde dag fikk vi gå i land, og det nøt vi. Første januar tok vi oss en svømmetur, og været var ideelt til det.

Mens vi var i land brukte vi fasilitetene på The Royal Hawaiian Hotel, som flåten hadde overtatt slik at personalet kunne få ro og hvile under landlov.

Det var hjerteskjærende å se tilstanden på våre stolte skip. Slagskipet Arizona og flere andre skip sank. Bare øverste del av skipene stakk opp når det var lavvann.

Slagskipet Oklahoma hadde lagt seg på siden. De fleste av flyene på flyplassene Hickam Field og Schofield rakk aldri å lette fra bakken. Men det tok ikke lang tid å få ryddet farvannet slik at forsterkninger fra fastlandet i form av fly og skip kunne komme frem.

Selv om USA har deltatt i andre kriger og andre slag etter Pearl Harbor, er det den dagen alle vil høre om.

Her i USA minnes vi dagen slik at vi ikke skal glemme hvor viktig det er å alltid være forberedt og parat til å forsvare oss selv.

Jeg håper at denne historien gjør at du kan skape deg et bilde inne i hodet av hvordan det var i Pearl Harbor den 7. desember 1941.

Jeg ønsker deg en fin høytid.

Med vennlig hilsen, Ann D. Willgrube

Etterskrift

Den amerikanske kongressen erklærte krig mot Japan den 8. desember 1941, dagen etter angrepet.

Amerikanernes innsats var avgjørende for de alliertes seier i 1945.

Ann Danyo Willgrube var i tjeneste til 1967.