Kulden river i Frederick Douglass’ utmagrede kropp da han trasker de 11 km fra byen St. Michaels til en farm i området Bayside i delstaten Maryland på østkysten av USA. Over skulderen hviler en kjepp med en liten bylt som inneholder den 16 år gamle slavens få eiendeler. Douglass er litt av en rebell og har derfor blitt sendt til slaveknekkeren Edward Covey. «Så du kan bli temmet», som eieren Thomas Auld sa før reisen.
Som slaver flest i sørstatene er Douglass født i trelldom. Han vokste opp hos bestemoren, og i en alder av åtte år ble han solgt til Thomas Auld, som lånte ut gutten til broren Hugh i Baltimore. Her hadde Douglass det etter omstendighetene bra: Han fikk nok å spise, arbeidet var overkommelig, og viktigst av alt lærte Hughs kone ham å lese og skrive.
«Jeg får vite at jeg er som et vilt, ungt arbeidsdyr som må temmes til å leve et bittert og livslangt liv i trelldom.» Frederick Douglass om tiden hos slaveknekkeren.
Men idyllen ble brutt i 1832 da Douglass kom tilbake til sin opprinnelige eier. Her var det sparsomt med mat, arbeidet var utmattende, og den relative friheten som Douglass kjente, forsvant. I stedet for å bøye nakken gjorde den beleste tenåringen opprør mot livet i lenker. Han nektet å arbeide, skjelte ut eieren sin, og flere ganger lot han med vilje Aulds hester stikke av.
Etter hvert fikk slaveeieren nok, og like etter måtte Douglass gå den kalde veien til slavebryteren Covey, der han skulle arbeide i ett år. Covey bodde på en farm med kone og barn. Her sparte han mye penger ved å hjelpe områdets plantasjeeiere som overlot ham slaver de hadde problemer med. Coveys spesialitet var å knekke viljen deres.
«Jeg får vite at jeg er som et vilt, ungt arbeidsdyr som må temmes til å leve et bittert og livslangt liv i trelldom», skrev Douglass senere i sin selvbiografi. Og tenåringens rygg kom til å blø hver gang slaveknekkeren forsøkte å piske ham til underkastelse.
Frederick Douglass ble kjent for sin jernvilje og sin kamp mot urettferdighet, som han aldri firet på.
Slaver ble mishandlet til lydighet
Douglass forventet at en «slaveknekker» ville være en stor, sterk og truende mann, men 28 år gamle Covey var knapt 1,60 meter høy og spinkelt bygget. Men han kunne saktens skape frykt: De små, grågrønne øynene, den lave halsen og den massive pannen fikk ham til å se ut som en ulv – en sammenligning som passet perfekt til personligheten hans.
Covey overvåket «flokken sin» konstant, og hvis han følte at slavene ikke arbeidet hardt nok, dengte han løs på dem med en kjepp eller en lærpisk. Douglass slet som best han hadde lært, men fikk likevel smake pisken.
Fra daggry til midnatt slet han og en håndfull andre slaver ute på jordene. En annen oppgave besto i å samle ved på en oksekjerre.
Douglass hadde ingen erfaring med den slags arbeid da han bare noen uker etter ankomsten til gården ble sendt ut i skogen. Han mistet kontrollen over oksene og smelte først vognen i et tre og deretter i porten som førte inn til Coveys farm.
Ulykken gjorde Covey rødglødende av raseri. Han rev klærne av Douglass og pisket ham til blods med en gren fra et gummitre.
Pisking var den hyppigste straffen. Slavene fikk forferdelige arr på ryggen, men sårene ødela ikke arbeidsevnen.
I det neste halvåret ble Douglass etter eget utsagn pisket minst en gang i uken. De åpne sårene på ryggen ble den unge slavens faste følgesvenn.
Enhver slaveeier kunne dele ut slag – Coveys spesialitet som anerkjent slaveknekker var den daglige psykiske terroren han utsatte de svarte for. Som en slange i gresset overvåket den listige farmeren slavene sine i det skjulte bak gjerdestolper og busker. Noen ganger lot han til og med som om han dro inn i byen mens han i virkeligheten lurte i et tre nær marken.
Herfra kunne han observere om slavene arbeidet, og senere overfalle dem som ikke la sin sjel i arbeidet. Slavene følte at Covey hadde nesten overnaturlige evner, for han visste alltid hva de holdt på med, også når han ikke var til stede.
Bomullsplukking var hovedoppgaven for slavene i sør. I 1850 var det rundt 3,2 millioner slaver i USA, og av dem arbeidet 1,8 millioner på bomullsmarkene.
Etter noen måneder så det ut til at slaveknekkeren Covey skulle lykkes i å temme Douglass.
«Jeg var knust på kropp og sjel. Kroppens naturlige spenst hadde forsvunnet, intellektet mitt syknet til, leselysten forsvant, den glade gnisten i øynene døde, slaveriets mørke lukket seg om meg – et menneske ble forvandlet til et dyr», skrev Douglass om den første, grufulle tiden hos Covey.
Likevel var det øyeblikk da den unge slaven hadde muligheten til å unnslippe hverdagen og drømme seg bort til et liv i frihet.
Den dypt religiøse Covey levde etter Bibelens bud om å holde hviledagen hellig og forbød slavene å arbeide på søndagen. Douglass tilbrakte ofte søndagene alene på en høyde med utsikt over bukten Chesapeake Bay. Med sorg i hjertet betraktet han skipene som seilte forbi.
«Det var alltid et tungt syn. Jeg tenkte: Dere skip har sluppet fri fra fortøyningene. Jeg sitter fast her i lenkene mine og er slave.»
Douglass beskrev pisken, som besto av et grep og et stykke okseskinn, som «verre enn den nihalede katten». Pisken kunne flå biter av huden.
Slått til blods
En glohet sommerdag i august ble Douglass for alvor minnet om hvor langt unna friheten var. Mens han strevet med hvetehøsten, fikk han solstikk og falt sammen på bakken. For å komme seg til hektene krøp han inn i skyggen. Der kastet Covey seg over ham.
Han sparket Douglass hardt i nyrene og skrek at han skulle reise seg. Douglass forsøkte å komme seg på bena, men sank sammen igjen – noe som resulterte i et nytt spark. Til slutt tok slaveknekkeren et bord og hamret det ned i hodet på Douglass mens han ropte:
«Hvis du har vondt i hodet, skal jeg nok kurere deg!»
Men slagene fikk ikke Douglass på beina noe raskere, og til slutt forlot Covey ham i frustrasjon, mens blodet rant nedover den unge slavens ansikt. Da Douglass våknet igjen, bestemte han seg for at dette likevel var for grovt. Han flyktet tilbake til eieren sin, Thomas Auld, for å fortelle hvor dårlig behandling «eiendommen» hans hadde fått.
Her var det imidlertid ingen sympati å hente. I stedet fikk Douglass høre at han «sikkert hadde fortjent julingen», og ble beordret tilbake til Covey neste morgen.
Frem til 1900-tallet hadde de fleste amerikanske byer en kak hvor fysisk avstraffelse ble utført. Den siste amerikaneren ble dømt til piskeslag i 1952.
Da han kom frem til Coveys gård neste morgen, ventet slaveknekkeren på ham og gikk til angrep som en «gal hund», skrev Douglass. Han ville ikke ha mer juling og flyktet inn i skogen igjen. Her gjemte han seg i buskaset til en slave ved navn Sandy fikk øye på ham. Sandy forbarmet seg over den unge mannen og inviterte ham med hjem til et måltid mat og en seng. Sandy var gift med en frigitt kvinne og levde et bedre liv enn de fleste slaver.
Etter en god natt hvor Douglass ikke bare fikk hvile, men også ble behandlet som et menneske, forlot han hytta for å stå ansikt til ansikt med slaveknekkeren. Men det var søndag, og konfrontasjonen uteble i første omgang. Den fromme slaveknekkeren banket ikke slaver på søndager. Men mandag var noe helt annet.
Douglass’ bøker selges fortsatt i store opplag.
Selvbiografi banet vei for Douglass’ frihet
Da Frederick Douglass utga sin oppsiktsvekkende selvbiografi i 1845, kom han i kontakt med engelske rettighetsforkjempere som hjalp ham med å bli en fri mann.
I 1845 utga Douglass Narrative of the Life of Frederick Douglass, an American Slave (norsk: En amerikansk slaves liv – selvbiografi). Boken ble en internasjonal bestselger med 30 000 solgte eksemplarer i løpet av de første fem årene.
I 1845 satte bokens suksess ham i stand til å reise til England og Irland, hvor han holdt foredrag om slaveriet i USA. Talene gjorde inntrykk på de såkalte abolisjonistene, som kjempet for å få slaveriet avskaffet, men som aldri hadde opplevd en så veltalende svart mann. Kvekeren Ellen Richardson og hennes svigerinne, Anna, endte opp med å forhandle med slaveeierne Thomas og Hugh Auld om å kjøpe fri Douglass. Prisen på slaven endte på 711 dollar (nesten 235 000 kroner i dag) – penger som hans innflytelsesrike britiske venner hadde samlet inn.
Da Douglass kom tilbake til USA våren 1847, var han offisielt en fri mann. Menneskerettighetsforkjemperen skrev ytterligere to bøker. De bygget videre på den opprinnelige selvbiografien og gjorde også stor suksess.
Slåsskamp ble et avgjørende vendepunkt
Som så mange ganger før kom Coveys overfall ut av det blå. Da Douglass var på vei ned en stige fra høyloftet, angrep Covey ham og forsøkte å binde et tau om tenåringens ankler. Men for første gang på seks måneder – ja i hele sitt unge liv – ville ikke Douglass finne seg i mer.
Motstanden overrasket Covey. Han fikk et forferdet uttrykk i ansiktet da Douglass tvang ham i bakken. De to mennene tumlet rundt, men Douglass slo ham ikke på noe tidspunkt, han prøvde bare å holde Covey fast.
«Gjør du motstand, din slyngel!?» snerret Covey til slaven sin.
«Ja, sir», svarte Douglass og så motstanderen dypt inn i øynene.
Nå gikk det opp for Covey at han ikke kunne vinne alene. Han ropte på fetteren sin. Men da fetteren kom til unnsetning, sendte et velplassert spark fra Douglass ham ned for telling.
Frykten lyste ut av øynene på Covey. Douglass var sterkere enn ham, nesten 20 cm høyere og viktigst av alt: Douglass var ikke lenger redd. Kampen som fulgte, varte i nesten to timer.
«Gjør du motstand, din slyngel!?» Edward Covey til Frederick Douglass.
Til slutt ga Covey opp og sa forpustet:
«Så, din slyngel, gå tilbake til arbeidet. Jeg ville ikke ha pisket deg så mye hvis du ikke hadde gjort motstand.»
I virkeligheten hadde han ikke gitt Douglass et eneste piskeslag. Covey forsøkte sannsynligvis bare å overbevise seg selv om at han hadde vunnet kampen.
Han meldte heller aldri overfallet til noen, for en slik innrømmelse ville ha ødelagt hans renommé som en barsk slaveknekker.
Det siste halvåret av Douglass’ opphold på farmen ble nesten en dans på roser sammenlignet med tidligere. Ikke på noe tidspunkt la slaveknekkeren hånd på den unge slaven. Med Douglass’ egne ord ble kampen «et vendepunkt i mitt liv som slave».
«Den slåsskampen forandret meg. Jeg var ingenting før den. Nå var jeg en mann!» skrev han i selvbiografien sin.
En vill flukt forvandlet slaver til berømtheter
Flukt i liten trekasse
I 1849 ville slaven Henry Brown bort fra sitt forferdelige liv og skjulte seg i en liten trekasse på 61 × 86 × 91 cm. Kassen skulle fraktes med tog og dampskip til en menneskerettighetsforkjemper i Philadelphia, 400 km unna. Etter 27 timers reise hvor han holdt på å besvime flere ganger, krabbet Brown ut av kassen som fri mann. I tiårene som fulgte, arbeidet han som tryllekunstner.
Slaveeierens dampskip ble overtatt
Robert Smalls var slave på et dampskip, men han så sitt snitt til å stikke av da den hvite kapteinen hadde gått i land. Smalls og de 17 andre slavene seilte ut på åpent hav og ble plukket opp av et skip fra Nordstatene, der de ble frie menn. Smalls ble senere valgt inn i Representantenes hus, der han kjempet for de svartes rettigheter i 12 år.
Bodde på bestemors loft i 7 år
I 1835 flyktet slaven Harriet Jacobs fra sin voldelige og seksuelt påtrengende eier i North Carolina. I sju år gjemte hun seg på et lite loftsrom i bestemorens hus. Gjennom et lite hull kunne hun se barna sine vokse opp. Til slutt slapp hun unna da hun skjulte seg på et skip. Jacobs ble berømt da selvbiografien Hendelser i en slavepikes liv: syv år i skjul kom ut.
Etterskrift
Etter et år hos Covey ble Douglass sendt videre til to slaveeiere før han kom tilbake til Hugh Auld i 1836, der han jobbet på slaveeierens skipsverft. I 1838 fikk han definitivt nok av livet som slave. Han utga seg for å være sjømann og flyktet til Philadelphia i det frie nord.
Han var en ildsjel og hadde store talegaver, og i de neste tiårene ble han den viktigste svarte stemmen i kampen for avskaffelse av slaveriet og de svartes rettigheter, som ble en realitet etter at den amerikanske borgerkrigen endte i 1865. Oppgjøret med tyrannen Covey fikk en nesten mytisk plass i Douglass’ politiske branntaler. Som han selv sa det:
«Det var en gjenfødelse fra slaveriets mørke gravkammer til frihetens himmelrike.»