Slaver sendt tilbake til Afrika

Hvite fryktet farlige svarte

Ideen om en amerikansk koloni i Afrika ble født i en røykfylt bar på Davis Hotel i Washington, D.C., USA.

Her hadde en gruppe politikere fra Kongressen, landets lovgivende forsamling, satt hverandre stevne den 21. desember 1816. Deltakerne var bekymret, for en kristen vekkelsesbølge hadde tatt helt av i USA. Budskapet var at alle mennesker – uansett hudfarge – er like i Guds øyne. Bevegelsen fikk mange slaveeiere til å frigi sine slaver, og dét gjorde politikerne urolige.

I 1816 hadde USA ca. 230.000 frigitte slaver – ca. 13 pst. av befolkningen – og de tidligere slavene strømmet til byene, der de var billigere arbeidskraft enn de hvite. Noen frigitte inngikk sågar ekteskap med hvite og fikk barn. USAs tredje president, slaveeieren Thomas Jefferson, tordnet mot dette:

“De svarte, enten de opprinnelig har utgjort en egen rase eller tiden og omstendighetene har gjort dem til det, er de hvite underlegne både fysisk og intellektuelt,” skrev Jefferson i en bok om staten Virginia.

Etter frigivelsen måtte slaven fratas muligheten til å blande seg med de hvite, mente Jefferson.

Datidens hvite fryktet også at synet av frigitte kunne oppildne slaver til opprør. I 1811 hadde 500 rømte slaver brent ned tre plantasjeeier-paleer ved Mississippi-elven og drept to hvite. Opprøret ble slått ned, og 44 tilfangetatte slaver ble halshogd som straff.

Derfor høstet møtelederen, senator Henry Clay, entusiastisk applaus for sin innledende bemerkning under møtet på hotellbaren i Washington:

“Kan det finnes noen edlere sak enn den å befri vårt land for en nytteløs og skadelig, om ikke farlig, del av befolkningen?”

Clay mente løsningen var å opprette en kristen koloni for eksslaver i Afrika:

“Her vil de spre sivilisert liv og frigjøring fra uvitenhet og barbari i verdens formørkede fjerdedel.”

Møtedeltakerne var enige og stiftet American Colonization Society, ACS. Selskapets mål var først å skaffe land på vestkysten av Afrika slik at den skisserte kolonien for de frigitte slavene kunne opprettes.

Resten av Kongressen og daværende president James Monroe støttet prosjektet og bevilget 100.000 dollar til ACS – mer enn 13 mill. nåtidskroner.

Kristne donerte til kolonien

Tross massemøter der ansatte fra ACS lovte fremmøtte eksslaver et liv i frihet i Afrika, tok det selskapet flere år å skrape sammen nok villige kolonister. Mange frigitte slaver ønsket nemlig å bli i USA fordi de var født der.

I februar 1820 seilte ACS’ første skip omsider til Afrika – til tross for at landområdet til kolonien ennå ikke var funnet. Om bord var 82 tidligere slaver samt redskaper, såkorn og proviant.

Etter ca. en måneds overfart ble passasjerene satt av på Sherbro, en øy utenfor den britiske kolonien Sierra Leone i Vest-Afrika. En hvit ACS-ansatt, Samuel Bacon, var med.

Han startet straks forhandlinger med lokale stammer om kjøp av land til kolonien, og eksslavene på Sherbro var i strålende humør.

“Jeg står nå på bakken i mitt moderland. De innfødte har mottatt oss med glede. Klimaet er mildt og godt,” skrev eksslaven Nathaniel Peck hjem til sin gamle mor i mars 1820.

Kolonistenes optimisme var snart overstått. Kildene på øya var fulle av bakterier, og svermer av mygg angrep de nyankomne. De fikk dysenteri av det forurensede vannet og malaria av myggen.

I april satte regntiden inn. Tunge dråper veltet ned fra himmelen og ødela palmebladhyttene som kolonistene hadde bygget i all hast. I den fuktige luften ble medbrakte forsyninger bedervet – spesielt ille var det at melet mugnet.

“Åtte familier er syke, av dem er det ikke én som klarer å lage mat eller å passe et barn,” skrev Samuel Bacon i dagboken sin.

Kolonistene forlangte å bli flyttet fra øya, men Samuel Bacon nektet.

“De uffer seg fordi det ikke er nok reint vann, fordi de er syke, fordi de ikke har ferskt kjøtt, sukker, mel og annen luksus,” skrev han uten medfølelse.

Men i mai 1820 døde også Bacon av dysenteri. De overlevende bønnfalt nå guvernøren i Sierra Leone om lov til å slå seg ned i hovedstaden Freetown. Tillatelsen fikk de et halvt år senere. Da var 22 av kolonistene døde.

Uten ACS’ offisielle utsending gikk forhandlingene om oppkjøp av land til kolonien helt i stå. I Freetown måtte de overlevende eksslavene tigge mat i byens gater. Noen var så heldige å få et arbeid som kunne forsørge familien.

Men prosjektets katastrofale start rikket ikke ACS. Selskapet la planer om en ny ekspedisjon, og pengene strømmet inn, bl.a. fra kvekerne, en kristen bevegelse som mente at alle mennesker var like. Mens kolonistene i Afrika døde som fluer, ga kvekerne i Arkansas 800 dollar (knapt 135.000 nåtidskroner) til ACS.

Pengene strømmet også inn fra landets presbyterianske menigheter:

“Kolonien vil oppfylle et inderlig ønske som alle humane mennesker har,” skrev en lokal presbyteriansk gruppe.

Land ble solgt for rom og kikkerter

I februar 1821 var selskapet klar til å sende enda et skip til Afrikas malaria-befengte kyst. Om bord var forsyninger for et halvt år, våpen og ammunisjon, ACS-mannen J.B. Winn og 34 eksslaver.

Da skipet fra USA anløp havnen i Freetown i mars 1821, trippet eksslaven Lott Carey etter å komme i land. Han tilhørte baptistkirken, som var et raseblandet trossamfunn, og brant etter å omvende afrikanerne til kristendommen.

“Jeg tror at lekpredikanter vil bli en stor velsignelse for dette landet,” skrev han hjem til kirkens misjonsråd.

Få uker etter satt Carey ved sin febersyke kones dødsleie. For å spe på forsyningene tvang J.B. Winn eksslavene til å slite i den stekende heten med å dyrke grønnsaker på en farm i Sierra Leone som ACS hadde leid av en bofast brite. Lott Carey lot seg ikke knekke av motgangen og det harde slitet.

“Jesus Kristus, vår frelser, hadde også redskaper i hånden da han begynte sin misjon her i verden,” skrev Carey optimistisk hjem til misjonsrådet.

For Lott Carey var det Guds belønning for slitet da ACS plukket ham ut til å være med i en fortropp på 15 frigitte menn. I slutten av 1821 ble gruppen seilt 250 km nedover kysten til halvøya Kapp Mesurado. Her hadde ACS kjøpt jord av en lokal høvding. Prisen var bl.a. en tønne rom og 20 kikkerter.

Fra skipsdekket så Lott Carey for første gang sitt nye hjemland – en frodig, men karrig halvøy omgitt av et frådende hav. Han var stadig ved godt mot:

“Hvis du overveier å komme, så frykt ikke, for du finner det fineste stedet du noen gang har sett,” skrev han hjem til en venn.

Kolonistene tok med økser og sager og gikk i gang med å felle trær for å bygge hus. Med Lott Carey i spissen dro en flokk menn dessuten ned langs en elv for å samle palmeblader til hyttetakene. Etter en hel dags arbeid kom mennene tilbake: Utbyttet var knapt nok til å legge tak på én enkelt hytte.

Samtidig forvandlet regn bakken til et mudder som var vanskelig å bygge i, og myggen fra mangrovesumpene bet dag og natt. Flere truet med å reise tilbake til Freetown, men ikke Lott Carey.

“Heller risikere livet enn løpe den minste risiko for å miste et sted med så mange fordeler,” argumenterte han overfor de andre i fortroppen.

Kolonistene besluttet å bite tennene sammen, selv om hver tredje lå syk av malaria. Resten strevde med å bygge hus og rydde skog for å anlegge jorder.

De fleste frigitte hadde bare kjent livet som slave på USAs bomullsmarker og ante ingenting om tradisjonelt landbruk.

Jordene endte som sølekaker der såkornet råtnet. Kolonistene måtte fortsatt nøye seg med sine medbrakte – og etter hvert sparsomme – forsyninger.

Parasitt drepte hester og kveg

I begynnelsen av 1822 ble kjøpsavtalen offisielt underskrevet av amerikanerne og baklandets ledende høvdinger. For å markere begivenheten kom Eli Ayers fra ACS til bosettingen.

Eli heiste det amerikanske flagget på en medbrakt flaggstang og fyrte av en salutt med den eneste av bosettingens kanoner som ikke hadde rustet opp i det fuktige klimaet.

Etter seremonien delte Ayers ut en smule medbrakt proviant til de sultende kolonistene før han reiste hjem til USA.

ACS hadde likevel ikke noen tro på at eksslavene kunne klare seg selv. Selskapet utnevnte derfor en hvit guvernør for kolonien – den 26-årige presten Jehudi Ashmun. Sammen med guvernøren ankom resten av eksslavene fra Freetown våren 1822. De ble møtt av et sørgelig syn: Jordene lå brakk, og husenes planker råtnet opp i det fuktige tropeklimaet.

De nyankomne hadde med kveg og hester til å pløye, men tsetsefluen tok snart livet av dyrene. Denne fluens stikk overfører en parasitt som gir en dødelig infeksjon i dyrenes hjernehinne.

I april satte regntiden inn, og dysenteri og malaria bredte seg igjen. Nesten 60 pst. av kolonistene lå syke eller døende. De yngste var spesielt hardt rammet av sykdom: Annethvert barn under ti år døde før året var omme.

Geværild meiet ned innfødte

Bosettingen var også truet av fiendtlige innfødte. I deres øyne hadde kolonistene stjålet halvøya fordi de ga en altfor lav pris for jorden. Derfor snek innfødte seg ofte inn i ly av mørket og plyndret bosettingens proviantlager.

I et forsøk på å stoppe tyveriene bygget kolonistene en trepalisade. Forsvarsverket i seg selv var relativt lett å forsere, men kolonien hadde fortsatt den ene brukbare kanonen og en håndfull geværer.

Dessverre gjorde fukten mesteparten av kruttet ubrukelig. Kolonistene satset derfor på at få skudd ville skremme bort de innfødte. Og slik gikk det heldigvis som oftest, ifølge guvernør Jehudi Ashmun:

“Lederne deres er noen forferdelige kujoner og har liten kontroll over sine menn,” skrev han i en rapport til ACS.

Taktikken viste seg spesielt effektiv i november 1822, da en stor flåte av krigskanoer nærmet seg halvøya. Kolonistene søkte ly bak palisaden da 800 krigere med spyd og skjold gikk i land.

Krigerne styrtet frem med høye rop mens kolonistene avfyrte sine våpen. Salven av kuler felte flere i den fremste rekken og skremte angriperne så mye at de stakk av.

“Fantasien kan neppe mane frem bildet av en folkemengde så massivt utsatt for moderne krigsmaskiners ødeleggende kraft,” jublet Jehudi Ashmun i sine erindringer fra 1826.

Etter angrepet sendte guvernøren en budbringer til de lokale stammene og fikk i stand en fredsavtale. Men problemene var ikke over, for de var i ferd med å gå tom for både mat og medisiner.

Måtte leve av smuler

Hjemme i USA så ACS med bekymring på Jehudi Ashmuns rapporter. Under kampen med de innfødte var kolonistenes kornavlinger utenfor palisaden blitt trampet ned, og da regntiden kom, måtte kolonistene oppgi å så nye vekster.

Selskapet sendte derfor Ayers tilbake til kolonien sommeren 1823. Med fullmakt fra ACS dikterte han flere endringer over hodet på Ashmun og kolonistene. Hus ved elven måtte rives da all myggen gjorde det usunt å bo der.

Ayers fordelte også all ny jord som kolonistene ryddet for skog og omgjorde til marker. Var man ikke tilfreds med den jorden man fikk, ville man bli utvist fra kolonien.

Endringene fikk kolonistene til å sende protestskriv til ACS, men selskapets ledelse ignorerte klagene. I kolonien avviste Ayers også enhver kritikk – og han besluttet sågar å halvere rasjonene.

Mot slutten av året vurderte Ayers at kolonien hadde kommet seg på fote igjen og reiste hjem til USA. En uke senere brøt kolonistene seg inn i lagerhuset og fordelte provianten mellom seg. Guvernør Ashmun truet med innberetning til ACS, men ingen tok ham seriøst.

Rasjonene var nesten oppbrukt da et skip fra ACS ankret opp i bukta i februar 1824. Om bord var det litt proviant – og 105 nye eksslaver. Det gjorde bare matmangelen verre. Ifølge Jehudi Ashmuns erindringer omringet kolonistene med Lott Carey i spissen guvernørboligen hans og truet ham.

“Vi bestemmer hvem som får hva og hvor mye!” ropte Carey og pekte på seg selv og de andre kolonistene.

“I stedet for å arbeide for å skaffe mat, som dere burde, gjør dere det gjennom å plyndre,” repliserte guvernøren og kalte samtidig Lott Carey en mytterist.

Men Ashmun var maktesløs overfor kolonistene. Og da ledelsen i ACS fikk høre om hva som hadde skjedd, kalte de guvernøren tilbake for å stå skolerett. Her fikk Ashmun sparken.

Men avløseren, Ralph Gurley, fikk sympati for den utskjelte eksguvernøren og overtalte ham til å bli med tilbake til kolonien. Ashmun brant nemlig fortsatt for prosjektet med å kristne hedenske afrikanere.

Da de to hvite satte foten på Kapp Mesurado fire måneder senere, var stemningen i bosettingen en annen.

“Noen av de mest opprørske viser en helt annen holdning. Jeg er overbevist om at det skyldes den fornyede kraft fra Ordet og Guds ånd,” skrev Jehudi Ashmun begeistret til ACS.

Men sannheten var at kolonistene var avkreftet og i ferd med å dø av sult. De hadde ikke krefter til å protestere mer og tok ydmykt imot de medbrakte forsyningene.

De to mennene kunne også fortelle at ACS hadde gitt kolonien navnet Liberia – etter det latinske ordet liber (fri) – og at bosettingen nå het Monrovia, oppkalt etter James Monroe, presidenten som hadde bevilget selskapet penger for å bli kvitt de frigitte slavene.

Syke av frukt

I løpet av 1820-årene skjøt bosettingen nye knopper da kolonistene anla nye byer på halvøya. Mellom dem ble det åpnet handelsstasjoner hvor innfødte og kolonister kunne bytte varer.

Jern og tobakk som kolonistene fikk fra USA, gikk for afrikanernes søtpoteter og rotknollen kassava.

Enkelte stammer forble likevel deres fiender og plyndret handelsstasjonene. Under forberedelsene til en straffeekspedisjon mot innfødte i 1828 eksploderte Monrovias våpenlager da et stearinlys veltet ned i en kruttønne. Blant de døde var den evig optimistiske Lott Carey.

Til tross for ulykken gikk det nå bedre for kolonistene. De tilpasset seg etter hvert livet i det nye hjemlandet. Bøndene ble dyktigere til å avpasse høst og såing etter regntiden, utbyttet fra åkrene steg, og færre gikk sultne til sengs.

Da den frigitte Peyton Skipwith ankom med familien sin i 1833, hadde Monrovia fått en kai av stein i stedet for en mudret elvebredd, og mange av husene i byen var nå oppført i stein.

Men gatene var fremdeles bare søle i regntiden. Blant kolonister i vestlige klær myldret vennligsinnede innfødte i skinn. Selv om boforholdene var bedre, var kolonien stadig vekk plaget av sykdom. Ifølge en rapport til ACS fra 1832 lå hver sjette syk i “feberen” – dvs. malaria.

Ifølge den tilreisende ACS-representanten Joseph Mechlin var det kolonistenes egen skyld.

“Mange er døde fordi de har vært uforsiktige og hemningsløst forsynt seg av stedets frukter, spesielt ananas,” hevdet han i en samtidig rapport til bestyrelsen.

Fremgang ga selvstendighet

ACS anpasset gradvis skipenes ankomst til den tørre årstiden, slik at provianten ikke skulle råtne så fort. Samtidig begynte eksslaver fra det sørlige USA å strømme til Liberia. I sørstatene hadde man malaria-infisert sumpmygg, så mange av de nyankomne var resistente overfor sykdommen.

Rundt 1840 hadde Liberias befolkning kommet opp i ca. 2000 innbyggere, og flere nye byer skjøt opp langs elvene St. Paul og St. John på halvøya. Peyton Skipwith ønsket riktignok å forlate Liberia snarest mulig, men mange hadde også funnet seg godt til rette.

Kort tid etter sin ankomst skrev kolonisten James Minor hjem til sin tidligere eier om en ung slektning som nettopp hadde ankommet Liberia:

“Han oppførte seg som en unghest rett ut av stallen. Han testet friheten.”

Men hjemme i USA hadde rekken av negative historier gitt kolonien et dårlig rykte, og antall donasjoner til ACS var sterkt fallende. Selskapet mistet langsomt styringen med koloniens utvikling, og i 1841 utpekte styret en svart guvernør, kolonisten Joseph Jenkins Roberts. Valget utløste en bølge av patriotisk stolthet i Liberia.

Året etter ble kolonien i Vest-Afrika uavhengig av sin moderorganisasjon ACS. Landets første president ble nettopp Joseph Jenkins Roberts, som hadde kommet til landet fra USA 18 år før.

I begynnelsen dominerte innvandrere fra Amerika Liberias politiske liv mens områdets innfødte ble undertrykt. Etter et blodig militærkupp i 1980 – etterfulgt av en lang borgerkrig – ble freden gjenopprettet i 2005. I dag er Liberia offisielt et demokrati.