En leir ved Fredericksburg, 25/12 1862
Min kjære søster
Da er det blitt juledag. Solen skinner svakt gjennom et lag med tynne skyer, og luften er mild og behagelig.
En mild bris får nålene på de høye furutrærne som vokser ved bivuakken vår til å bevege seg på en måte som får raslingen til å høres ut som musikk. Det er ro og stillhet her, og det bringer frem sørgmodige og pinefulle tanker.
Hvor mange familier var ikke samlet på denne dagen for et år siden for å feire julen i glede?
Glade og i godt humør skålte de for familiemedlemmene som ikke kunne være med på feiringen fordi de befant seg ved fronten.
På tankens kjærlige vinger sendte de alle de mest oppriktige og inderlige ønsker for at deres kjære skulle komme trygt hjem*.
Men dette året møtes de samme familier i sorg for å minnes de kjære som de siden da har mistet. Forestill deg at alle de døde (alle som har blitt drept siden krigen startet) ble lagt i en stor haug, og at alle de sårede ble stilt opp i en samlet gruppe.
Hvis det kunne skje, ville de dødes bleke ansikter og de såredes jamring sende gysninger av redsel gjennom hjertet til menneskene som er skyldige i denne krigen.
Deres hjerte ville skjelve av en slik smerte at de heller ville være blant de døde – eller blant dem som vred seg i smerte – enn å stå foran Gud med slike forbrytelser på samvittigheten.
Og jeg har ikke engang nevnt redselsskrikene fra mødrene og fedrene som gråter over sine sønner, fra søstrene som gråter over sine brødre, fra konene som gråter over sine menn, og døtrene som sørger over sine fedre.
Likevel ser ingen ut til å tenke på elendigheten og ulykken som brer seg over landet.
Når tar denne krigen slutt? Kommer vi til å befinne oss i en leir også når neste jul kommer?
Kort om Taliaferro «Tally» Simpson
Å, hvor jeg håper at freden snart vil senke seg over vårt unge, men høyt elskede land, og at vi snart kan møtes igjen i lykke og glede.
Men nå har jeg snakket nok om mine triste tanker. I stedet vil jeg fortelle deg at vi for noen dager siden marsjerte inn i byen. Begge hærenes forposter er fortsatt i de samme posisjonene som de inntok før slaget*.
Regimentet vårt ble innkvartert på markedsplassen, mens de andre kom til å bo i butikker og private hus. Jeg har ofte lest om byer som ble plyndret og herjet i antikken.
Men ikke før jeg så hva som hadde skjedd i Fredericksburg, forsto jeg fullt ut hva det dreide seg om.
Husene er gjennomhullet av granater og kanonkuler**. Dette gjelder spesielt bygningene som ligger like ved elven. Dørene til butikkene er brutt opp, og alt av verdi er fjernet.
Regnskapsbøker, notatblokker, brev og papirer fra både private og av offentlig karakter er fjernet for så å bli spredt ut over gatene og tråkket på.
Folks private eiendom er beslaglagt og ødelagt.
Nordstatssoldatene slo seg ned i de store herskapshusene. Her tilranet de seg alt som var av mat og det som ellers behaget dem. Flere hus har brent ned. Jeg håper jeg aldri blir vitne til den slags ødeleggelser igjen.
Til tross for vanskelighetene virker folk i byen glade og vel til mote. Det er som om de har avfunnet seg med situasjonen. Patrioter av det kaliberet er sjeldne å finne. De vil gå inn i historien.
I byen fikk vi besøk av brigadegeneral Patrick*.
Han var omgitt av flere adjutanter og bar et flagg som viste at han kom i fredelig ærend.
Vi byttet aviser, og flere av våre menn kjøpte piper, hansker og andre artikler fra de menige som rodde brigadegeneralens båt over elven.
Soldatene hadde masse alkohol med seg, og de lo og snakket med våre folk som om de alle hadde vært venner siden gutteårene.
Jeg har ingen flere nyheter å fortelle – bortsett fra at jeg dør av lengsel etter å høre fra dere der hjemme.
Sørstatsgeneralen Robert E. Lee vant slaget ved Fredericksburg, men tapte krigen til slutt. På tross av hans nederlag ble han hyllet som en helt – og endte bl.a. på frimerker.
Jeg har ikke fått brev på hele tre uker, og du kan nok tenke deg hvor ivrig jeg er etter å høre nytt fra dere alle.
Posten er svært uregelmessig. Jeg håper å få et brev snart. Men jeg kan fortelle at Dunlap Griffin er død. Han døde i Richmond av sårene han fikk i det siste slaget.
Kaptein Hance har det bra. Men Frank Fleming er i dårlig form. Han ble utnevnt til løytnant for kort tid siden.
«Jeg håper at jeg aldri blir vitne til den slags ødeleggelser igjen.» Tally Simpson, 1862.
Pres Hix kom for å hente de jordiske levningene av broren Nap og Johnnie Garlington* i går.
De tar de døde med til Richmond i dag. Deretter vil de straks bli ført hjem. Jeg har mottatt pakken med klær som ble sendt til Columbia. Pakken inneholdt en skjorte, et halstørkle og to par sokker.
Jeg antar at det var den pakken du tidligere sendte til Columbia slik at den kunne videresendes til Barnwell i Richmond. Jeg er deg svært takknemlig for den.
Når kommer forresten Harry** hjem?
Jeg håper inderlig at freden snart senker seg over vårt høyt elskede land.
Måtte vi alle snart møtes og være glade.
Din venn
Tally
Etterskrift
Julen 1862 ble Tally Simpsons siste. Han falt bare 24 år gammel i slaget ved Chickamauga den 20. september 1863. Nord og sør kjempet mot hverandre i ytterligere halvannet år.
Først da sørstatene overga seg 9. april 1865 stoppet blodsutgytelsene. Krigen hadde da vart i fire år og kostet 620 000 amerikanere livet.