Stokkeslag delte USA i to

Sumner begynner å reise seg opp da Brooks uten å nøle løfter spaserstokken og slår senatoren i hodet med den. Fortumlet faller Sumner tilbake i setet mens Brooks hever stokken sin på nytt. Den er laget av massivt tre og utstyrt med et tungt gullhåndtak i enden. Nå regner slagene ned over den sittende mannen, som prøver å beskytte seg med hendene. Det renner blod fra Sumners øyne og flenger i hodebunnen, og han brøler høyt.

«Å gud!» klager Sumner da stokken splintres uten at det får Brooks til å holde opp. Slagene får Sumner til å miste synet øyeblikkelig, og han fortalte senere:

«Jeg kunne ikke lenger se overfallsmannen min, eller noe annet i rommet, jeg reagerte bare i et forsøk på selvforsvar.»

Senatoren prøver å finne ly mellom stolene til de andre medlemmene i det nesten tomme lokalet, men Brooks griper ham i kragen med den ene hånden og slår løs på ham med den tunge enden av stokken.

«Gi den abolisjonisten det han fortjener!» roper en av de andre demokratene fra sidelinjen.

En reporter løper frem sammen med et par andre menn for å stoppe Brooks, men Brooks’ venn Lawrence Keitt, som også er medlem av Representantenes hus, viser pistolen sin mens han roper: «La dem være!»

Etter hvert klarer noen senatorer å trekke Brooks vekk. På gulvet ligger Sumner bevisstløs. Blodet gjør teppet rundt ham vått og fortsetter å dryppe mens et par vennlige sjeler bærer ham inn på en sofa i et rom ved siden av, og en lege blir tilkalt.

I mellomtiden plukker flere kongressmedlemmer fra sørstatene opp splinter fra Brooks’ stokk fra gulvet, som om de var hellige relikvier.

Slavespørsmål delte USA

Den 45 år gamle Charles Sumner var den desidert mest ivrige og høyrøstede abolisjonisten – tilhenger av avskaffelsen av slaveri – i Kongressen. Som ung jusstudent hadde han reist til Europa, og i Frankrike hadde han møtt svarte medstudenter. Det gikk opp for ham at forskjellen mellom svarte og hvite i USA umulig kunne skyldes hudfarge, men derimot mangel på like muligheter.

Som mange andre i nordstatene mente han at slaveriet burde begrenses til de statene der det allerede var lovlig. Men etter hvert som landet vokste, ble spørsmålet om slaveri mer og mer presserende: Skulle det være tillatt å holde slaver i nye delstater eller ikke?

Spørsmålet ble ikke mindre kontroversielt av at slavestatene hadde uforholdsmessig stor innflytelse fordi hver slave talte som ⅗ borger med hensyn til delstatens befolkningstall, til tross for at de ikke kunne stemme. Dette betydde at slavestatene fikk flere medlemmer av Representantenes hus og valgmenn i forbindelse med presidentvalgene.

Striden resulterte i et stort kompromiss i 1850, der de nye delstatene New Mexico og Utah fikk lov til å bestemme selv om det skulle være tillatt å holde slaver eller ikke. Flertallet av politikere fra nord var sikre på at nasjonens enhet var bevart for ettertiden, men Sumner var rasende. Slaveri ble tillatt i visse former i begge statene, og sørstatene kunne dermed øke makten sin.

Men flertallet i nord var ennå ikke på hans side. Mange bedrifter og deres ansatte var avhengig av produkter fra sør, spesielt bomull, og de ønsket ikke å brenne for mange broer overfor partnerne sørpå.

Likevel klarte Sumner med knapt flertall å bli valgt inn i Senatet for Massachusetts i 1851.

Aktivister med økser

Den nye senatoren ble raskt en forhatt mann i sørstatene og symbolet på de mest ekstreme abolisjonistene. Den 24. mai 1854 knuste sinte demonstranter i hjembyen hans Boston dørene til byens tinghus med økser for å befri den unge slaven Anthony Burns, som hadde rømt fra Virginia. Demonstrantene mislyktes, men drepte en fengselsvakt, og i sør var det bred enighet om at blodet var på Sumners hender på grunn av hans taler mot slaveriet.

USA var allerede ved kokepunktet, og neste slag mellom slaveeiere og abolisjonister skulle utkjempes i Kansas, som var på nippet til å bli ny delstat. I nord støttet organisasjoner motstandere av slaveriet som ønsket å flytte til delstaten, men selvtektsmenn fra sørstatene strømmet til. De sto bak både overfall og drap på dem som var imot slaveriet. Ved statens første valg stemte mer enn 6000, selv om bare 1500 velgere var registrert.

Resultatet var nok en stat i slaveeiernes hender, der nye lover ikke engang forholdt seg til den amerikanske grunnloven. Innbyggerne kunne bl.a. dømmes til hardt straffarbeid for ytringer som støttet abolisjonistene, og det var dødsstraff for dem som hjalp rømte slaver.

Konflikten fikk vidtrekkende politiske konsekvenser. Whigpartiet ble splittet da det var klart at dets mer moderate kurs overfor sørstatene hadde spilt fallitt. Politikerne som mente at det var behov for en mer konfronterende kurs, slo seg sammen i en ny gruppering: Det republikanske partiet.

I starten hadde partiet bare tre av Senatets 62 medlemmer – inkludert Charles Sumner – men Sumners beryktede tale skulle snart endre det.

Skjøgen ved navn slaveri

Den 19. mai 1856 var til og med damenes galleri i Senatet fylt til fulle, for ingen ville gå glipp av senator Sumners ord om den politiske utviklingen i Kansas.

Og enten man så ham som en helt eller som djevelen selv, skuffet talene hans aldri. Sumner var beryktet for å gi alt og holdt seg ikke tilbake for å bli personlig. Mange mente han virket som en bedrevitende snobb som snakket til andre som om de var barn.

«Det er begått en forbrytelse som er enestående i fortidens annaler. Det er voldtekt av jomfruelig territorium», sa Sumner med dårlig skjult hentydning til rykter om slaveeiere i sør som voldtok sine kvinnelige slaver og fikk barn med dem.

Flere av sørstatspolitikerne gløttet forarget opp mot kvinnene på galleriet.

«Striden er ikke lenger lokal, men nasjonal. Nå, mens jeg taler, samler tykke skyer seg i horisonten og truer med å formørke landet, som allerede pulserer av hviskede ord om borgerkrig», fortsatte han.

Mot slutten av den fem timer lange talen gikk Sumner til angrep på navngitte kolleger – inkludert Andrew Butler, en aldrende politiker som ikke var til stede fordi han hadde problemer med å snakke på grunn av en hjerneblødning. Han beskrev Butler som en klovn som det bare kunne forventes vrøvl fra. Til slutt gjorde Sumner til og med narr av Butlers selvoppfatning som en gentleman:

«Han har tatt en elskerinne som, selv om hun er stygg i andres øyne, alltid har vært ham kjær – som, selv om hun i resten av verdens øyne er korrupt, i hans er kysk. Jeg snakker om skjøgen ved navn slaveri!»

Slaveeierne ble sjokkert, og tre dager senere overfalt Preston Brooks ham i det samme lokalet. Sumner ble slått halvt fordervet, og selv Brooks trengte legehjelp etter angrepet fordi han hadde kommet til å slå seg selv over øyet med stokken sin.

300 dollar i bot

Etter angrepet hjelper Sumners venner ham hjem fra Senatet, og han blir ivaretatt av flere leger. Mens han ligger og svever mellom liv og død, sprer nyheten om det blodige overfallet seg som ild i tørt gress.
Reaksjonene deler landet i to: I nord er overfallet et angrep på ytringsfriheten, demokratiet og nasjonen selv, samt bevis på hvordan slaveriets ondskap siver inn overalt.

I sør regnes Brooks som en helt. Han har forsvart æren til seg selv, sin familie og sin stat. Overfallet handler ikke om politikk, men om Yankees som ser ned på sørstatenes tradisjoner og levesett med avsky og vemmelse. I ukene og månedene etterpå mottar Brooks et utall av stokker som givere oppfordrer ham til å bruke hvis Sumner ytrer seg igjen.

Det gjør han ikke foreløpig. Sumner er så medtatt at plassen hans i Senatet står tom i et par år. I sørstatene blir han anklaget for å overdrive skadene sine, men i nordstatene fører lidelsene hans til enorm støtte til det republikanske partiet.

Brooks’ eneste straff er en bot på 300 dollar som han idømmes av en særdeles vennligsinnet dommer. Han trekker seg frivillig fra Representantenes hus da et flertall finner ham uverdig til å bli sittende. Men ved et ekstraordinært valg i Sør-Carolina gjenvelges han nesten enstemmig. Karrieren blir imidlertid ikke lang. Han dør allerede i 1857 av akutt og smertefull krupp.

Men ugjerningen hans har fått dominobrikkene til å falle.

I presidentvalget i 1856 er republikanerne nær ved å vinne over demokraten James Buchanan. En knepen seier til Buchanan i tre nordlige stater avgjør utfallet. For sørstatene er det nå krystallklart: Sørstatene kan ikke vinne et presidentvalg uten støtte i nord, mens kandidater fra nordstatene kan ignorere sørstatene.

Massachusetts’ lovgivende forsamling gjenvelger med overveldende flertall Charles Sumner til Senatet, hvor han nå har selskap av 19 andre republikanere. Han blir like opprørt som mange andre i nordstatene da et flertall av ultrakonservative høyesterettsdommere i 1857 slår fast at slaven Dred Scott ikke kan betraktes som en fri mann, selv om han har bodd i fire år i en stat som ikke tillater slaveri.

Dommen øker splittelsen ytterligere og understreker at ingen svart person – fri eller ufri – kan betraktes som statsborger i USA og nyte godt av grunnlovens beskyttelse. For sørstatene er avgjørelsen en selvfølge, men i nord er det tydelig at dommerne driver politikk med formål å spre slaveriet og styrke sørstatene.

Det er klart for nordstatene at noe må gjøres. USA er på vei mot et åpent oppgjør.

Krigens første trefning

Året etter stiller slaverimotstanderen Abraham Lincoln opp til Senatet. En rekke debatter mot demokraten Stephen Douglas gjør ham landskjent – hatet i sør og elsket i nord. Adskillige ganger nevner han overfallet på Sumner og gjør det klart for tilhørerne at de står overfor et valg mellom to vidt forskjellige verdenssyn.

Velgerne ender opp med å gi demokratene en syngende lusing, og den populære Lincoln blir den republikanske presidentkandidaten ved valget i 1860. Sørstatspolitikere truer med å trekke statene sine ut av unionen hvis Lincoln vinner, men trusselen avskrekker ikke Charles Sumner. Han kaster seg inn i valgkampen med støtte til Lincoln, og mange velgere støtter til og med kravet hans om full avskaffelse av slaveriet, selv om presidentkandidaten deres er mer moderat.

I fulle kirker, på markedsplasser og i forsamlingshus tordner han mot sørstatene og flere kompromisser:

«Dere bes om å gi slipp på prinsippene deres, stemmen deres og sjelen deres for å berolige sørstatene», advarer han.

Sumners ord bidrar til å forene nordstatene. Det er slutt med stemmene som mener at slaveriet kan fortsette i de statene der det allerede eksisterer. Og velgerne i nord vet at stemmene deres er avgjørende. Det viser seg i 1860, da Abraham Lincoln vinner presidentvalget uten støtte fra en eneste sørstat. Dermed er terningene kastet.

Rett før nyttår løsriver Sør-Carolina seg fra unionen, og ti andre stater følger etter. Offisielt starter den amerikanske borgerkrigen den 12. april 1861 med bombardementet av Fort Sumter i Sør-Carolina, men både da og nå er overfallet på Charles Sumner i Senatet blitt kalt for krigens første trefning.

For da Brooks banket Sumner med stokken sin og nesten drepte ham, var der ingen vei tilbake.