Charles Sumner sitter på plassen sin i Senatet i Washington D.C. og frankerer konvolutter. Senatoren fra Massachusetts er en av landets største motstandere av slaveri, og han holder på å sende kopier til likesinnede av en allerede beryktet tale han holdt tre dager før, 19. mai 1856.
Noen nærmer seg plassen hans, så den nærsynte politikeren kniper øynene sammen og kikker opp. Han kjenner ikke Preston Brooks, som ruver over ham. Den noe yngre sørstatsmannen og slaveeieren fra Sør-Carolina er medlem av Representantenes hus, og han har skummet av raseri helt siden talen forleden.
«Mr. Sumner, jeg har nå lest talen Deres nøye to ganger, og den er ren bakvaskelse av Sør-Carolina og av Mr. Butler, som er min slektning», sier han sint med henvisning til en aldrende senator som Charles Sumner har valgt å gå til angrep på både politisk og personlig.
«Gi den abolisjonisten det han fortjener!» Demokratiske tilrop mens Sumner blir banket opp.
Sumner begynner å reise seg opp da Brooks uten å nøle løfter spaserstokken og slår senatoren i hodet med den. Fortumlet faller Sumner tilbake i setet mens Brooks hever stokken sin på nytt. Den er laget av massivt tre og utstyrt med et tungt gullhåndtak i enden. Nå regner slagene ned over den sittende mannen, som prøver å beskytte seg med hendene. Det renner blod fra Sumners øyne og flenger i hodebunnen, og han brøler høyt.
«Å gud!» klager Sumner da stokken splintres uten at det får Brooks til å holde opp. Slagene får Sumner til å miste synet øyeblikkelig, og han fortalte senere:
«Jeg kunne ikke lenger se overfallsmannen min, eller noe annet i rommet, jeg reagerte bare i et forsøk på selvforsvar.»
Senatoren prøver å finne ly mellom stolene til de andre medlemmene i det nesten tomme lokalet, men Brooks griper ham i kragen med den ene hånden og slår løs på ham med den tunge enden av stokken.
«Gi den abolisjonisten det han fortjener!» roper en av de andre demokratene fra sidelinjen.

Charles Sumner er blitt rost av ettertidens historikere for sin prinsippfasthet og konstante kamp for svartes rettigheter.
En reporter løper frem sammen med et par andre menn for å stoppe Brooks, men Brooks’ venn Lawrence Keitt, som også er medlem av Representantenes hus, viser pistolen sin mens han roper: «La dem være!»
Etter hvert klarer noen senatorer å trekke Brooks vekk. På gulvet ligger Sumner bevisstløs. Blodet gjør teppet rundt ham vått og fortsetter å dryppe mens et par vennlige sjeler bærer ham inn på en sofa i et rom ved siden av, og en lege blir tilkalt.
I mellomtiden plukker flere kongressmedlemmer fra sørstatene opp splinter fra Brooks’ stokk fra gulvet, som om de var hellige relikvier.

Preston Brooks var nødt til å gå med stokk etter at han ble skutt i låret under en duell i 1840.
Slavespørsmål delte USA
Den 45 år gamle Charles Sumner var den desidert mest ivrige og høyrøstede abolisjonisten – tilhenger av avskaffelsen av slaveri – i Kongressen. Som ung jusstudent hadde han reist til Europa, og i Frankrike hadde han møtt svarte medstudenter. Det gikk opp for ham at forskjellen mellom svarte og hvite i USA umulig kunne skyldes hudfarge, men derimot mangel på like muligheter.
Som mange andre i nordstatene mente han at slaveriet burde begrenses til de statene der det allerede var lovlig. Men etter hvert som landet vokste, ble spørsmålet om slaveri mer og mer presserende: Skulle det være tillatt å holde slaver i nye delstater eller ikke?
Spørsmålet ble ikke mindre kontroversielt av at slavestatene hadde uforholdsmessig stor innflytelse fordi hver slave talte som ⅗ borger med hensyn til delstatens befolkningstall, til tross for at de ikke kunne stemme. Dette betydde at slavestatene fikk flere medlemmer av Representantenes hus og valgmenn i forbindelse med presidentvalgene.

Under det såkalte Missourikompromisset i 1820 ble det satt en strek langs Missouris sørlige grense, og det ble vedtatt at slaveri var tillatt sør for streken, men ikke nord for streken.
Striden resulterte i et stort kompromiss i 1850, der de nye delstatene New Mexico og Utah fikk lov til å bestemme selv om det skulle være tillatt å holde slaver eller ikke. Flertallet av politikere fra nord var sikre på at nasjonens enhet var bevart for ettertiden, men Sumner var rasende. Slaveri ble tillatt i visse former i begge statene, og sørstatene kunne dermed øke makten sin.
Men flertallet i nord var ennå ikke på hans side. Mange bedrifter og deres ansatte var avhengig av produkter fra sør, spesielt bomull, og de ønsket ikke å brenne for mange broer overfor partnerne sørpå.
Likevel klarte Sumner med knapt flertall å bli valgt inn i Senatet for Massachusetts i 1851.
Aktivister med økser
Den nye senatoren ble raskt en forhatt mann i sørstatene og symbolet på de mest ekstreme abolisjonistene. Den 24. mai 1854 knuste sinte demonstranter i hjembyen hans Boston dørene til byens tinghus med økser for å befri den unge slaven Anthony Burns, som hadde rømt fra Virginia. Demonstrantene mislyktes, men drepte en fengselsvakt, og i sør var det bred enighet om at blodet var på Sumners hender på grunn av hans taler mot slaveriet.
USA var allerede ved kokepunktet, og neste slag mellom slaveeiere og abolisjonister skulle utkjempes i Kansas, som var på nippet til å bli ny delstat. I nord støttet organisasjoner motstandere av slaveriet som ønsket å flytte til delstaten, men selvtektsmenn fra sørstatene strømmet til. De sto bak både overfall og drap på dem som var imot slaveriet. Ved statens første valg stemte mer enn 6000, selv om bare 1500 velgere var registrert.

Slavene Anthony Burns og Thomas Sims eskorteres med politi tilbake til Virginia mens Bostons borgere skriker til betjentene.
Resultatet var nok en stat i slaveeiernes hender, der nye lover ikke engang forholdt seg til den amerikanske grunnloven. Innbyggerne kunne bl.a. dømmes til hardt straffarbeid for ytringer som støttet abolisjonistene, og det var dødsstraff for dem som hjalp rømte slaver.
Konflikten fikk vidtrekkende politiske konsekvenser. Whigpartiet ble splittet da det var klart at dets mer moderate kurs overfor sørstatene hadde spilt fallitt. Politikerne som mente at det var behov for en mer konfronterende kurs, slo seg sammen i en ny gruppering: Det republikanske partiet.
I starten hadde partiet bare tre av Senatets 62 medlemmer – inkludert Charles Sumner – men Sumners beryktede tale skulle snart endre det.
Knyttnevene satt løst i Kongressen
Preston Brooks’ overfall på Charles Sumner var verken første eller siste gang det kom til håndgripeligheter blant de amerikanske politikerne. Ofte handlet det like mye om ære som politikk.

1798: Stokk kjempet mot ildrake
Etter flere måneders fornærmelser brøt striden mellom Roger Griswold fra Connecticut og Matthew Lyon fra Vermont ut i lys lue i 1798. Griswold overfalt Lyon med en stokk, mens Lyon forsvarte seg med en ildrake. Griswold unngikk sanksjoner fordi et flertall i Kongressen var på hans side.

1858: Slagsmål endte med latter
I 1858 kommer det til munnhuggeri i Representantenes hus under en debatt om Kansas’ forfatning. Håndgemeng utvikler seg til et masseslagsmål mellom 50 politikere. Da et medlem mister parykken sin og får satt den på seg baklengs, begynner alle å le, og opptrinnet dør ut.

1902: Demokrat ville ikke være kolonist
Senator John McLaurin fra Sør-Carolina gikk mot partilinjen da demokraten i 1902 motsatte seg annektering av Filippinene. Hans partikollega Benjamin Tillman kalte ham «forræder», og det endte i en slåsskamp der flere andre senatorer ble slått. Begge senatorene ble idømt en bot.

1985: Kalte kollega for pyse
I en tale på et republikansk partimøte kalte Robert Dornan sin demokratiske kollega Thomas Downey både en pyse og en militærnekter. Den 4. mars 1985 førte det til håndgemeng mellom de to, der Dornan tok tak i Downeys slips og strammet til. Dornan nektet å be om unnskyldning.
Skjøgen ved navn slaveri
Den 19. mai 1856 var til og med damenes galleri i Senatet fylt til fulle, for ingen ville gå glipp av senator Sumners ord om den politiske utviklingen i Kansas.
Og enten man så ham som en helt eller som djevelen selv, skuffet talene hans aldri. Sumner var beryktet for å gi alt og holdt seg ikke tilbake for å bli personlig. Mange mente han virket som en bedrevitende snobb som snakket til andre som om de var barn.
«Det er begått en forbrytelse som er enestående i fortidens annaler. Det er voldtekt av jomfruelig territorium», sa Sumner med dårlig skjult hentydning til rykter om slaveeiere i sør som voldtok sine kvinnelige slaver og fikk barn med dem.
Flere av sørstatspolitikerne gløttet forarget opp mot kvinnene på galleriet.
«Striden er ikke lenger lokal, men nasjonal. Nå, mens jeg taler, samler tykke skyer seg i horisonten og truer med å formørke landet, som allerede pulserer av hviskede ord om borgerkrig», fortsatte han.
«Han har tatt en elskerinne som, selv om hun er stygg i andres øyne, alltid har vært ham kjær – som, selv om hun i resten av verdens øyne er korrupt, i hans er kysk. Jeg snakker om skjøgen ved navn slaveri!» Charles Sumner om sørstatspolitikeren Andrew Butler.
Mot slutten av den fem timer lange talen gikk Sumner til angrep på navngitte kolleger – inkludert Andrew Butler, en aldrende politiker som ikke var til stede fordi han hadde problemer med å snakke på grunn av en hjerneblødning. Han beskrev Butler som en klovn som det bare kunne forventes vrøvl fra. Til slutt gjorde Sumner til og med narr av Butlers selvoppfatning som en gentleman:
«Han har tatt en elskerinne som, selv om hun er stygg i andres øyne, alltid har vært ham kjær – som, selv om hun i resten av verdens øyne er korrupt, i hans er kysk. Jeg snakker om skjøgen ved navn slaveri!»
Slaveeierne ble sjokkert, og tre dager senere overfalt Preston Brooks ham i det samme lokalet. Sumner ble slått halvt fordervet, og selv Brooks trengte legehjelp etter angrepet fordi han hadde kommet til å slå seg selv over øyet med stokken sin.

De blodige kampene i Kansas mellom dem som støttet slaveriet, og abolisjonistene kalles ofte for forløperen til den amerikanske borgerkrigen.
Striden om slaveriet endte i borgerkrig
Frem mot borgerkrigen i 1861 ble kløften mellom nord og sør bare dypere. En rekke begivenheter gjorde det vanskeligere og vanskeligere komme frem til kompromiss og økte mistilliten mellom partene.
1777: Vermont forbyr slaveri
Vermont blir den første staten som forbyr slaveri. De andre nordstatene følger etter. Dermed oppstår striden mellom nord og sør og kampen for å spre eller avskaffe slaveriet i nye deler av USA.
1820: Linje deler landet mellom slave og fri
For å opprettholde balansen blir Missouri en slavestat og Maine en fri stat under det såkalte Missourikompromisset. Slaveri forbys i nye vestlige territorier nord for breddegrad 36° 30′. Linjen delte landet i to.
1854: Kansas ender i borgerkrig
Borgerkrigslignende tilstander ses i Kansas da tilhengere av slaveri griper til våpen for å sikre seg den nye delstaten. I motsetning til kompromisset fra 1820 overlates spørsmålet til folkeavstemninger.
1857: Nord blir beskyldt for forgiftning
I 1857 blir gjester på National Hotel i Washington syke, og opp mot 40 dør etter å ha besøkt restauranten. Hotellet brukes hovedsakelig av sørstatsfolk. De anklager nordstatsfolk for å stå bak et komplott.
1859: Hvit oppfordrer til slaveopprør
Abolisjonisten John Brown angriper et våpenlager i Harpers Ferry i Virginia med det formål å utløse et slaveopprør. Elleve dør, og Brown blir hengt. I nord får han status som helgen – i sør er han terrorist.
1861: Sørstater river seg løs
Da Abraham Lincoln vinner presidentvalget i 1860, løsriver Sør-Carolina seg fra USA. Ti andre sørstater følger etter. Dette utløser den amerikanske borgerkrigen som koster mer enn 600 000 mennesker livet.
300 dollar i bot
Etter angrepet hjelper Sumners venner ham hjem fra Senatet, og han blir ivaretatt av flere leger. Mens han ligger og svever mellom liv og død, sprer nyheten om det blodige overfallet seg som ild i tørt gress.
Reaksjonene deler landet i to: I nord er overfallet et angrep på ytringsfriheten, demokratiet og nasjonen selv, samt bevis på hvordan slaveriets ondskap siver inn overalt.
I sør regnes Brooks som en helt. Han har forsvart æren til seg selv, sin familie og sin stat. Overfallet handler ikke om politikk, men om Yankees som ser ned på sørstatenes tradisjoner og levesett med avsky og vemmelse. I ukene og månedene etterpå mottar Brooks et utall av stokker som givere oppfordrer ham til å bruke hvis Sumner ytrer seg igjen.
Det gjør han ikke foreløpig. Sumner er så medtatt at plassen hans i Senatet står tom i et par år. I sørstatene blir han anklaget for å overdrive skadene sine, men i nordstatene fører lidelsene hans til enorm støtte til det republikanske partiet.

Stokken som ble brukt til å banke opp Sumner, er i dag utstilt på Old State House Museum i Boston.
Brooks’ eneste straff er en bot på 300 dollar som han idømmes av en særdeles vennligsinnet dommer. Han trekker seg frivillig fra Representantenes hus da et flertall finner ham uverdig til å bli sittende. Men ved et ekstraordinært valg i Sør-Carolina gjenvelges han nesten enstemmig. Karrieren blir imidlertid ikke lang. Han dør allerede i 1857 av akutt og smertefull krupp.
Men ugjerningen hans har fått dominobrikkene til å falle.
I presidentvalget i 1856 er republikanerne nær ved å vinne over demokraten James Buchanan. En knepen seier til Buchanan i tre nordlige stater avgjør utfallet. For sørstatene er det nå krystallklart: Sørstatene kan ikke vinne et presidentvalg uten støtte i nord, mens kandidater fra nordstatene kan ignorere sørstatene.
Massachusetts’ lovgivende forsamling gjenvelger med overveldende flertall Charles Sumner til Senatet, hvor han nå har selskap av 19 andre republikanere. Han blir like opprørt som mange andre i nordstatene da et flertall av ultrakonservative høyesterettsdommere i 1857 slår fast at slaven Dred Scott ikke kan betraktes som en fri mann, selv om han har bodd i fire år i en stat som ikke tillater slaveri.
Dommen øker splittelsen ytterligere og understreker at ingen svart person – fri eller ufri – kan betraktes som statsborger i USA og nyte godt av grunnlovens beskyttelse. For sørstatene er avgjørelsen en selvfølge, men i nord er det tydelig at dommerne driver politikk med formål å spre slaveriet og styrke sørstatene.
Det er klart for nordstatene at noe må gjøres. USA er på vei mot et åpent oppgjør.

Da Sumner døde, ble kisten hans plassert i Capitol, hvor flere tusen besøkte den. Bl.a. Sumners gode venn, den kjente svarte borgerrettighetsforkjemperen Frederick Douglass.
Sumner syntes Lincoln var ettergivende
Da Charles Sumner kom til hektene, kastet han seg inn i kampen for å få Abraham Lincoln valgt til president, men han hadde ikke mye til overs for politikken hans da først sørstatene var beseiret.
Det tok flere år for Charles Sumner å komme seg etter de mange stokkeslagene han fikk av sin kollega Preston Brooks.
Da han vendte tilbake til politikken, var mottakelsen lunken – også blant partifellene hans. De fryktet at han ville skremme bort moderate velgere før presidentvalget i 1860.
Under borgerkrigen utnyttet han sitt store europeiske nettverk til å sikre at Storbritannia og Frankrike ikke grep inn i krigen til fordel for sørstatene. Men han var kritisk overfor Lincoln, som i Sumners øyne var for ettergivende overfor forræderne. Som leder for partiets radikale fløy ønsket han full likestilling mellom hvite og svarte, og at regjeringen skulle begrense plantasjeeiernes makt.
Etter krigen var han sterkt kritisk til regjeringens relativt milde håndtering av de beseirede, og han ble snart sett på som en ekstremist igjen. Hans ideer om full likestilling ble avvist. Med tiden innførte sørstatene raseskillet.
Charles Sumner kom seg aldri helt – fysisk eller mentalt – etter overfallet, og han døde som en skrøpelig eldre herre i en alder av 63 år etter 23 år i Senatet.
Krigens første trefning
Året etter stiller slaverimotstanderen Abraham Lincoln opp til Senatet. En rekke debatter mot demokraten Stephen Douglas gjør ham landskjent – hatet i sør og elsket i nord. Adskillige ganger nevner han overfallet på Sumner og gjør det klart for tilhørerne at de står overfor et valg mellom to vidt forskjellige verdenssyn.
Velgerne ender opp med å gi demokratene en syngende lusing, og den populære Lincoln blir den republikanske presidentkandidaten ved valget i 1860. Sørstatspolitikere truer med å trekke statene sine ut av unionen hvis Lincoln vinner, men trusselen avskrekker ikke Charles Sumner. Han kaster seg inn i valgkampen med støtte til Lincoln, og mange velgere støtter til og med kravet hans om full avskaffelse av slaveriet, selv om presidentkandidaten deres er mer moderat.
I fulle kirker, på markedsplasser og i forsamlingshus tordner han mot sørstatene og flere kompromisser:
«Dere bes om å gi slipp på prinsippene deres, stemmen deres og sjelen deres for å berolige sørstatene», advarer han.

Mange tusen var møtt opp for å se og høre Lincolns innsettelsestale i 1861.
Sumners ord bidrar til å forene nordstatene. Det er slutt med stemmene som mener at slaveriet kan fortsette i de statene der det allerede eksisterer. Og velgerne i nord vet at stemmene deres er avgjørende. Det viser seg i 1860, da Abraham Lincoln vinner presidentvalget uten støtte fra en eneste sørstat. Dermed er terningene kastet.
Rett før nyttår løsriver Sør-Carolina seg fra unionen, og ti andre stater følger etter. Offisielt starter den amerikanske borgerkrigen den 12. april 1861 med bombardementet av Fort Sumter i Sør-Carolina, men både da og nå er overfallet på Charles Sumner i Senatet blitt kalt for krigens første trefning.
For da Brooks banket Sumner med stokken sin og nesten drepte ham, var der ingen vei tilbake.