Svarte ble slaktet under Tulsa-massakren

En uheldig skopussers snubling ble gnisten som antente noen av USAs blodigste raseopptøyer. I en blodrus plyndret Tulsas hvite innbyggere det såkalte Black Wall Street, drepte de svarte innbyggerne og brente bydelen ned til grunnen.

En uheldig skopussers snubling ble gnisten som antente noen av USAs blodigste raseopptøyer. I en blodrus plyndret Tulsas hvite innbyggere det såkalte Black Wall Street, drepte de svarte innbyggerne og brente bydelen ned til grunnen.

Tulsa Historical Society & Museum/AFP/U.S. Library of Congress/Ritzau Scanpix

Søyler av tykk røyk står opp så langt øyet rekker da O.W. Gur­ley ser ut av vinduet fra hotellet sitt i byen Tulsa, Oklahoma, den 1. juni 1921.

Den svarte hotelleieren fatter ikke hva han ser. Bydelen han har bodd i gjennom 15 år, er i ferd med å gå opp i flammer, og da Gurley løper ned trappene, hører han lyden av brannen bare noen få hus unna.

«Du må se å komme deg ut av hotellet, for vi brenner ned hele den forbannede skiten. Få gjestene ut», skriker tre hvite menn ute på gaten.

Hele natten har skuddene gjallet og blodet flytt i Greenwood-kvarteret, der Gurleys livsverk – det tre etasjer høye hotellet – ligger. Hotelleieren har håpet i det lengste at bygningen ville slippe unna mobben av opphissede hvite mennesker. Nå gjelder det bare å overleve.

Etter at han har fått ut gjestene, tar han kona Emma i hånden, og snart er ekteparet på flukt sammen med en gruppe av andre afroamerikanere. De har bare kommet et stykke ned i gaten da de hører lyden av to skudd. En ung mann faller død om ved siden av Gurley. I sjokk hører hotelleieren også et stønn fra kona før hun faller sammen.

Hotelleier O.W. Gurley så sitt livsverk bli fortært av flammene under massakren i Tulsa.

© Black Wall Street USA

«Emma!» roper ektemannen og kaster seg ned på knærne for å under­søke skuddsårene. Kona er blek, men har øynene åpne.

«Gurley, ikke tenk på meg. Du må komme deg vekk», insisterer hun.

Gurley ser Emma dypt inn i øynene en siste gang før han reiser seg og legger på sprang.

Uten å se seg tilbake flykter han andpusten gjennom gatene, som er dekket av glasskår fra knuste butikk­vinduer. Rundt ham flykter menn, kvinner og barn fra de hvites våpen og brennende fakler. Akkurat nå risikerer alle med mørk hud å bli slaktet som dyr i sør­statsbyen.

Hatet ulmet i Tulsa

Frem til begynnelsen av 1900-tallet var Tulsa bare en søvnig flekk i sørstaten Oklahoma, men i november 1905 fant arbeidere en stor oljeforekomst på et landområde som snart ble et av de rikeste oljefeltene i USA.

Oljen forvandlet Tulsa til en «boom town» som folk strømmet til i håp om å få del i rikdommen. Tilflyttere som ikke hadde råd til å kjøpe jord og bore etter olje, åpnet i stedet butikker, barer eller andre små virksomheter.

Snart ble Tulsa kjent som «Magic City». Fra 1900 til 1921 eksploderte innbyggertallet fra 1400 til 72 000.

Lenge før oljeeventyret startet, var en stor del av innbyggerne i Tulsa svarte som var brakt til området som slaver, og nå fant enda flere jobbsøkende afro­amerikanere veien til byen. Nesten hver eneste hvite middelklassefamilie i oljebyen ansatte svarte som sjåfører, stuepiker, gartnere eller vaskekoner.

“Tulsa står i fare for å miste sin status som Oklahomas hviteste by.” Skribent i avisen Tulsa Democrat

Om morgenen dro den svarte befolkningen inn til de hvite strøkene i den sørlige delen av byen for å arbeide lange dager. Selv bodde de på nordsiden av jernbanen i bydelen Greenwood, som huset nesten 11 000 innbyggere i 1921.

Mange levde i små, falleferdige hus, men svarte entreprenører kunne også tjene gode penger i bydelen. Mannen bak Green­woods populære kino, Dream­land Theatre, hadde egen bil.

Den mest velstående forretnings­mannen i bydelen var imidlertid O.W. Gurley. Med Gurleys tre etasjer høye hotell og de mange fine forretningene virket Greenwood så fornem at strøket fikk tilnavnet Black Wall Street.

Den øko­nomiske suksessen til mange av de svarte innbyggerne i bydelen skapte misnøye blant de hvite, som mente at tidligere slaver ikke burde håve inn større summer enn dem selv.

En enda større bekymring i hvite kretser var at den svarte befolkningen vokste i sørstatsbyen. "Tulsa står i fare for å miste sin prestisjefylte status som Oklahomas hviteste by", lød en advarsel i avisen Tulsa Democrat.

De hvite innbyggerne kunne imidlertid glede seg over at Jim Crow-lovene fortsatt sørget for at svarte og hvite levde strengt adskilt. Etter at USA avskaffet slaveriet i 1865, hadde president Lincoln proklamert at svarte hadde vunnet "retten til livet, til friheten og til å søke lykken".

I over tre timer trollbandt stumfilmen “En nasjons fødsel” USAs kinogjengere.

© Badmachine

Film utløste Ku Klux Klan-feber

Hele 25 millioner amerikanere kjøpte i 1915 billett til D.W. Griffiths storfilm “En nasjons fødsel”, som ble den tidens største kassasuksess. Amerikanerne elsket handlingen, der Ku Klux Klan frelste uskyldige hvite som ble tyrannisert av mulatter og svarte.

“Jeg får lyst til å gå ut og drepe den første neger jeg ser”, skal en kinogjenger ha uttalt etter filmen. Stumfilmen skapte en Ku Klux Klan-feber i sørstatene.

Organisasjonen var blitt forbudt i 1869 på grunn av sin voldelige linje, men ble i november 1915 gjenfødt i staten Georgia, der en gruppe menn iført hvite hetter satte fyr på et kors – en idé som stammet fra “En nasjons fødsel”. I tiden etterpå strømmet hvite amerikanere til klanen.

Likevel var ikke afro­amerikanerne blitt likeverdige medborgere, ettersom sørstatene allerede på 1870-tallet innførte lover for å skille svarte og hvite.

Innbyggere med ulik hudfarge kunne ikke gå på samme skole eller sitte i samme togkupé, og hvis svarte ikke lærte seg å lese og skrive, mistet de stemmeretten.

I Tulsa fikk svarte heller ikke gå inn i butikker der hvite handlet. De kunne imidlertid gjerne arbeide i butikken med enkle oppgaver uten kundekontakt.

Hatet mot afroamerikanere økte i Tulsa, og mot slutten av 1910-tallet oppsto det enkelte voldelige sammenstøt mellom hvite og svarte i Tulsa.

Lokalavisen Tulsa Tribune spredte også rasistiske budskap, og skribenter begynte å omtale Greenwood som «Little Africa» eller «Niggertown» – en bydel som ifølge sjefredaktør Richard Lloyd Jones fløt over av "brennevin, stoff, dårlige niggere og våpen". Redaktøren påpekte til og med at "en dårlig nigger er det verste som kan gå på to bein".

I 1921 skulle det ikke mer til enn en uskyldig hendelse for å få rasehatet til å koke over i oljebyen.

Lynsjing av svarte tok for alvor fart i USA fra slutten av 1800-tallet.

© History Archive

Uhell utløste raseopptøyer

Mandag 30. mai 1921 begynte som alle andre dager for 19 år gamle Dick Rowland. Den svarte tenåringen arbeidet som skopusser med å gni og polere skoene til hvite herrer i en butikk i Tulsa sentrum.

Da Rowland skulle gå på toalettet om formiddagen, havnet han imidlertid i en ubehagelig situasjon. Butikken hadde bare et toalett for hvite, så Rowland måtte opp i fjerde etasje i en bygning like ved for å komme til et lite toalett med skiltet "Kun for fargede".

Svarte hadde lov til å bruke heisen, og da Rowland skulle ned igjen, snublet han på vei inn i heisen og dultet borti heisoperatøren, den hvite kvinnen Sarah Page. Hun kjente Rowland fra heisturene, men begynte likevel å skrike og slå tenåringen med vesken sin mens han prøvde å holde igjen armen hennes.

"Jeg er blitt overfalt", hvinte Page da døren åpnet seg i første etasje. Rowland fikk panikk og løp vekk, men neste dag pågrep politiet den unge skopusseren og buret ham inne i en celle i øverste etasje i rettsbygningen.

Sheriff William McCullough lovet Rowland en rett­ferdig rettergang, men allerede om formiddagen 31. mai lå det en anspent atmosfære over byen.

Tidligere på dagen hadde avisen Tulsa Tribune omtalt heishendelsen og forklart leserne at den svarte tenåringen hadde klort opp Pages "hender og ansikt og revet i stykker klærne hennes".

Da avisguttene viftet med kveldsutgaven, vakte utropene deres enda større oppsikt: "Ekstra! Ekstra! Neger lynsjes i kveld! Les alt om saken."

Svarte innbyggere kunne bare slukke tørsten fra en vannpost med påskriften “Fargede”.

© Library of Congress

Jim Crow-lover delte befolkningen

På begynnelsen av 1900-tallet innførte Oklahomas myndigheter Jim Crow-lover som skilte fargede og hvite. Navnet stammet fra et show der hvite med svertede ansikter karikerte svarte.

Forbudt for svarte å bade sammen med hvite

Naturrikdommer gjorde Oklahoma til et sant olje- og gruvemekka. Her jobbet svarte og hvite side om side, men fra 1903 måtte de kle seg om hver for seg. “Negrenes bad og omkledningsskap skal adskilles fra den hvite rase”, het det i statens vedtekter.

Lærere fikk bøter for fellesundervisning

I 1904 slo loven fast at lærere som underviste på skoler med både fargede og hvite elever, ville bli “ansett som skyldige i en forseelse” og straffet med bøter på 10-50 dollar. I staten North Carolina forbød loven også at bøker skiftet hender mellom elever fra fargede og hvite skoler.

Svarte mistet stemmeretten

I en ny lov fra 1907 het det at en borger bare kunne avgi stemme under et valg hvis vedkommende “kunne lese eller skrive ethvert avsnitt i statens forfatning”. Mange svarte hadde aldri lært å lese og skrive, og loven fjernet derfor i praksis disse borgernes stemmerett.

Selv i døden skulle svarte og hvite adskilles

Begravelsesbyråer måtte skjelne mellom hvite og fargede, da en lov i 1907 påbød å transportere borgere med forskjellig hudfarge i separate likvogner. For Oklahomas myndigheter var det maktpåliggende at borgerne heller ikke etter døden skulle behandles som likeverdige.

Tog og sporvogner hadde separate kupeer

Fra 1908 kvitterte politiet med bøter på 100 til 1000 dollar hvis transportselskapene ikke delte tog og sporvogner opp i separate kupeer for fargede og hvite. Ble en passasjer oppdaget i feil kupé, måtte lovovertrederen punge ut med 5 til 25 dollar.

Telefonkiosker ble oppdelt etter hudfarge

Hadde en svart eller en hvit inn­bygger behov for å ringe, måtte han eller hun tenke seg godt om. Fra 1915 måtte telefonselskapene sørge for rasedelte telefonkiosker, og Oklahomas fargede innbyggere kunne utelukkende ringe fra kiosker med skiltet “Kun for svarte”.

I det øyeblikket sheriff McCullough leste avisoverskriften, viss­te han at situa­sjonen kunne utvikle seg til en katastrofe. Snart hørte han hvite innbyggere rope foran rettsbygningen.

"Gi oss niggeren!" skrålte mengden, som ble større time for time.

"Her blir det ingen lynsjing. Enhver som prøver å ta seg opp til gutten i fengselet, må ta livet av meg først", sa sheriffen for å roe gemyttene.

Men lynsje­stemningen var umulig å stanse, og situasjonen ble enda mer spent da grupper av svarte fra Greenwood dukket opp. De ønsket å hindre at Rowland ble skutt eller hengt, og flere var bevæpnet.

“Finn en pistol, og få tak i en nigger”. Politibetjent på vei mot Greenwood

"Nigger, hva skal du med den pistolen?" ropte en eldre hvit mann ved 22-tiden mot en av de svarte som var møtt frem. Uten tanke for at han rakk motstanderen til brystkassen, grep den gamle hvite mannen etter afroamerikanerens våpen, som gikk av i luften under basketaket.

Smellet utløste et brak av skudd, og kulene føk i alle retninger mens folk flyktet fra tumultene. På kort tid lå mer enn 20 mennesker enten døde eller sårede foran rettslokalet. De fremmøtte fra Greenwood løp tilbake til bydelen, men lynsjestemningen blant de hvite i Tulsa lot seg ikke lenger stoppe.

I raseri sparket opphissede menn inn dørene til våpenbutikker og rev rifler, revolvere og ammunisjon ned fra hyllene.

"Finn en pistol, og få tak i en nigger", opmuntret en politibetjent, som selv gjorde seg klar til å dra mot Greenwood for å angripe. Noen av de verste raseopptøyene i USAs historie var nå i full gang.

Postkort med motiver fra Tulsa-massakren var populære suvenirer blant rasistiske hvite i USA.

© SMU Central University Libraries

Sørstater boblet av hat

Selvtekt og raseopptøyer var ikke uvanlig i sørstatene i 1921. Siden 1915, da Ku Klux Klan gjenoppsto, skjedde lynsjinger stadig oftere.

Skjult bak kutter torturerte og drepte Ku Klux Klan-medlemmer mennesker de mente hadde feil hudfarge.

Også i andre deler av USA eskalerte rasehatet og førte til sammenstøt der hvite angrep afroamerikanere, og særlig 1919 ble et voldelig år. I løpet av den såkalte røde sommeren brøt det ut mer enn 25 raseuroligheter, og selv byer i nordstatene opplevde blodige kamper mellom hvite og svarte.

Rasehatet var likevel verst i sør, der Ku Klux Klan pustet til ilden. I Tulsa hadde de første medlemmene av foreningen lagt hånden på Bibelen i 1918 og sverget å kjempe for klanens mål om å sikre "hvitt overherredømme".

Tulsa-avdelingen vokste raskt, og fra andre organisasjoner i USA var meldingen klar: "Den beste måten å øke medlemstallet på er opptøyer."

Mange av de hvite som hentet frem våpnene sent på kvelden 31. mai 1921 og satte kursen mot Greenwood, var også Ku Klux Klan-medlemmer, men den dagen skjulte de seg ikke bak kuttene.

Folkemengden var så stor og hele byen så kaotisk at ingen så noen grunn til å maskere seg. Sannsynligheten for å bli dømt for vold mot svarte var uansett minimal.

Nürnberg-lovene omhandlet ikke bare jøder, men også svarte og romfolk.

© Album/Fine Art Images/Imageselect

Nazistene lot seg inspirere av Jim Crow-lovene

Da nazistene kom til makten i 1933, skjelte Hitler begeistret til Jim Crow-lovene i USA. Sørstatenes politikk med å dele inn innbyggerne etter hudfarge og opphav inspirerte til Nürnberg-lovene som Hitler innførte i 1935.

Lovene slo bl.a. fast at kun borgere av “tysk eller artsbeslektet blod” kunne være riksborgere og nyte godt av fulle politiske rettigheter. Lovene forbød også omgang mellom jøder og såkalte ekte riksborgere.

Black Wall Street sto i flammer

Jernbanen som skilte Greenwood fra de hvite strøkene i byen, var forvandlet til en frontlinje i en krigssone da klokken nærmet seg midnatt 31. mai 1921. For å forsvare bydelen hadde bevæpnede svarte tatt oppstilling i bygninger langs baneanlegget.

På den andre siden av skinnene samlet de hvite seg til en selvbestaltet hær. Mens kulene føk gjennom luften, holdt Greenwood-forsvarerne stand i to timer, men til slutt ble presset for massivt.

De hvite amerikanerne var ti ganger så mange og stormet nå inn i Greenwood, der de skjøt vilt rundt seg. Kruttrøyken lå som en tung tåke over gatene. Luften stinket av svovel. En nådeløs jakt var i gang.

En av de første svarte inn­byggerne som fikk merke lynsjestemningen, var en ung svart mann i cowboyskjorte. Han løp inn i et kuleregn da en gjeng med hvite skjøt om kapp for å treffe ham.

Gjernings­mennene gikk deretter bort til det gispende offeret på asfalten og så på ham uten å gjøre mine til å hjelpe, inntil en ambulanse kom med hylende sirener. "Kom dere vekk herfra. Ikke rør den skitne negeren!" ropte mennene til ambulansefolkene, som kjørte forskrekket vekk fra kaoset.

Den svarte bydelen i Tulsa brant ned til grunnen.

© SMU Central University Libraries

I tillegg til skytevåpen brakte mange av de hvite selvtektsmennene kanner med olje og bensin i kjøretøy som rullet inn i Black Wall Street.

De hvite innbyggerne i Tulsa hadde ikke bare tenkt å drepe en mengde svarte, men også brenne ned forretninger og boliger. Bygningene var selve manifestasjonen av de svartes suksess i byen.

Dører ble sparket inn, og de lovløse veltet inn i bygninger og karet til seg det de fant av verdigjenstander. Deretter stablet de opp tremøblene og helte brennbar væske over. Lyden av fyrstikker mot svovel varslet at ilden snart ville blusse opp, og brannstifterne løp videre til neste hus.

En gruppe på rundt 500 hvite tok oppstilling ved veiene og sørget for å skremme bort brannfolk, slik at bygningene kunne brenne ned til grunnen.

Klokken seks om morgenen herjet brannene i store deler av Greenwood, og røyken la seg som en uhyggelig sky over gatene nærmest jernbanen. Fedre og mødre tok barna i hånden og flyktet nordover.

Hvis de ikke rakk å komme seg vekk før bensinpatruljene ankom, fikk de en grusom behandling. Et eldre afro­amerikansk par nektet å la seg skremme vekk og knelte side om side ved sengen og ba til Gud da en gjeng hvite menn sparket inn døren.

Uten å nøle satte innbryterne en pistol mot nakken på de to og trykket på avtrekkeren. Det drepte ekteparet ble etterlatt ved sengen mens hjemmet deres gikk opp i flammer.

Etter den amerikanske borgerkrigen og slaveriets avskaffelse begynte fargede i USA å drømme om likhet.

© Heritage Images/Getty Images

1865: Slaveriet blir avskaffet

Etter mer enn 200 års utnyttelse av slaver på det amerikanske kontinentet blir slaveriet formelt avskaffet. Avskaffelsen vedtas i lov i kjølvannet av nordstatenes seier i den amerikanske borgerkrigen. En tilleggslov gir svarte stemmerett.

© Pharos

1896: Lover skiller svarte og hvite

Homer Plessy går til sak fordi et jernbaneselskap har nektet ham adgang til en kupé “kun for hvite”. Høyesterett erklærer at oppdeling etter rase ikke strider mot forfatningen. Etter dette innfører flere stater de såkalte Jim Crow-lovene.

© Alpha Historica/Alamy/Imageselect

1955: Rosa Parks går forrest

Aktivisten Rosa Parks setter seg på de fremste setene forbeholdt hvite i en buss i sørstaten Alabama. Da hun nekter å flytte seg, blir hun anholdt. Hendelsen utløser borgerrettsbevegelsens første store protester.

© US Congress

1964: Segregering etter hudfarge og rase forbys ved lov

Borgerrettighetsloven blir vedtatt av Kongressen. Loven gjør en ende på segregering på bakgrunn av hudfarge, rase og religion på offentlige steder som parker, hoteller og restauranter. Også diskriminering på arbeidsplassen forbys.

© Howard Sochurek/Getty Images

1968: Luther King blir drept

Borgerrettighetsforkjemperen Martin Luther King blir myrdet i Memphis i staten Tennessee. Drapet fører til masseopptøyer i mer enn 100 byer over hele landet.

© Ted Soqui/Getty Images

1992: Politivold fører til uroligheter

Betjenter i Los Angeles blir frikjent for å ha brukt overdreven vold mot svarte Rodney King, som betjentene har jult opp. Avgjørelsen ut­løser tre dagers protester.

© Eli Wilson/Shutterstock

2020: Protester rammer hele USA

Afroamerikanske George Floyd blir drept under en anholdelse i Minneapolis. Rettighetsbevegelsen Black Lives Matter står bak protester i hele USA, som også sprer seg ut over landets grenser og vinner oppbakking fra mennesker av alle hudfarger.

Gurley gjemte seg under bygning

Hotelleier O.W. Gurley kom seg unna før hotellet sto i brann. Under flukten måtte han la den halvt bevisstløse kona ligge igjen, og ved sjutiden om morgenen 1. juni befant han seg i livsfare.

Gatene var fulle at hatske hvite mennesker, og selv om den velstående Gurley var en respektert mann i Tulsa, ble han nå en skyteskive på grunn av hudfargen.

Da den 53 år gamle afro­amerikaneren kjente at han begynte å bli sliten, forsto han at han burde skjule seg fremfor å fortsette flukten. Gurley ålte seg ned i en sprekk under en skolebygning, og derfra kunne han se hva som skjedde på gaten.

Hundrevis av hvite løp forbi skjulestedet, mange med fakler i hendene. Til hotelleierens skrekk stoppet en gruppe opp da en hvit tenåring ropte:

"Jeg er sikker på at jeg så en gjemme seg under skolen der borte."

"Ok, la oss sjekke", svarte en mann og pekte riflen mot sprekken og fyrte av. Gurley hadde krøpet baklengs så langt han kunne i hulrommet og unngikk dermed kulene.

Et kort øyeblikk trodde hotelleieren at han hadde sluppet unna, men så ble noen av rutene på skolen knust. Snart sivet en illevarslende røyk­lukt ned i skjulestedet hans. Skolen sto i flammer.

"Å bli liggende her betyr døden, men jeg dør også hvis jeg forlater stedet", tenkte han.

Til slutt måtte hotelleieren kravle hostende mot utgangen. Heldigvis var veien foran skolen nå forlatt av de hvite. Horden hadde stormet videre nordover i Greenwood, der den nyoppførte baptistkirken var det neste målet for flammene.

Rasistiske amerikanere drev ren heksejakt på svarte medborgere overalt i sørstatene.

© Bibliothèque nationale de France

Hvite slepte svarte til fangeleirer

På vei ut kjente Gurley plutselig en jagende smerte i hånden da skår fra de knuste vindusrutene skar en dyp flenge i kjøttet. Blodet piplet ned langs skjorteermet, som hadde vært kritthvitt og nystrøket om morgenen.

Gurley snek seg nervøst av gårde, men møtte heldvis en "hvit gentleman", som han formulerte det. Han sto med en tilårskommen hag­le og holdt vakt over 15 svarte som var tatt til fange. Gurley rakte hendene i været og overga seg.

Sammen med fangene ble Gurley presset ned til baseballstadionen i byen, McNulty Park, som i løpet av morgenen var blitt omdannet til interneringsleir. Uten noen forklaring – utover hudfargen – arresterte politibetjenter og uautoriserte hvite de fargede innbyggerne og samlet fangene i tre leirer i byen.

Fangene gikk i rekker med bøyd hode mens hvite tilskuere – også kvinner og barn – hånet og spyttet på dem.

Enkelte moret seg også med å skyte ned mot bakken, slik at fangene måtte hoppe og danse for ikke å bli truffet i beina. I flere tilfeller rikosjetterte kuler på brosteinene og såret fangene.

En motorsykkelkonstabel spente seks svarte fast til motorsykkelen sin med et tau. Deretter ga han gass, og fangene måtte løpe etter alt de kunne i flere kilometer mot interneringsleiren.

Bevæpnet med geværer og bajonetter eskorterte tropper fra Nasjonalgarden fargede innbyggere til interneringsleirer etter rasemassakren i Tulsa.

© Oklahoma Historical Society/Getty Images

Fire andre sadistiske innbyggere fant en svart mann som beveget seg på et rullebrett fordi beina hans var amputerte.

Mennene vippet mannen av brettet og bandt et tau rundt den lengste beinstumpen. Den andre enden av tauen festet de til en bil og kjørte deretter hoiende gjennom Tulsa med stakkaren hengende bak vognen. Huden hans ble flerret opp av det harde veidekket, og hodet dunket over sporvognsskinner og brostein. Mannen ble aldri mer sett i live.

O.W. Gurley kunne prise seg lykkelig over å ha kommet frem til fangeleiren på baseballbanen uten å ha blitt mis­handlet på veien. I leiren forbandt en lege den sårede hånden, men sjelen hans var fortsatt et åpent sår. Gurleys livsverk hadde brent ned, og han hadde mistet kona si. Midt oppi sorgen hørte han plutselig en velkjent stemme:

"Du godeste, der er Gurley."

Stemmen kunne bare tilhøre Emma, og da Gurley snudde seg, kom hustruen løpende. Hun hadde bare besvimt på gaten og sto nå uskadd foran ham.

"Gurley, hva har de gjort med hånden din?" spurte Emma, etter at paret hadde omfavnet hverandre i en lang, takknemlig klem.

"Det er bare en skramme", sa han.

De siste overlevende fra Tulsa-massakren kom i 2005 til Washington for å fortelle politikerne om sine opplevelser under massakren i 1921.

© Manuel Balce Ceneta/AP/Ritzau Scanpix

Tulsa-massakre ble fortiet i 50 år

Raseopptøyene i Tulsa sjokkerte USA og ble fordømt av den amerikanske presidenten Warren G. Harding. Likevel klarte Oklahomas myndigheter å dekke over historien om massakren, og i løpet av noen få år var den nesten glemt.

Massakren var ikke del av pensum på skolen. Historiebøkene omtalte den ikke, og episoden var heller ikke nevnt i brannvesenets arkiver i Tulsa.

I 1971 ønsket Tulsas bystyre å minnes begivenheten, men da lokalpolitikerne leste de svartes beretninger og så bildene, ombestemte de seg. Heller ikke byens store aviser var interessert i å skrive om emnet.

Men snart begynte historikere å dokumentere massakren, og i 1996 iverksatte delstaten en offisiell gransking. Den kom frem til at svarte overlevende og etterkommere hadde rett på kompensasjon.

Myndighetene dekket over massakre

Midt på dagen 1. juni stoppet grusomhetene på Black Wall Street. Nasjonalgarden hadde ankommet Tulsa og erklært unntakstilstand i byen.

Brannbiler rullet inn i de svarte strøkene for å slokke brannene, men store deler av Greenwood lå allerede i ruiner. Over 1150 hjem og forretninger var brent ned til grunnen, og i gatene lå sårede og drepte beboere.

I statistikkbøkene registrerte myndighetene at 36 mennesker døde, hvorav 12 hvite. Senere har historikere anslått at dødstallet lå nærmere 300.

“Dette er syndens lønn. Niggerne gjorde noe galt og fikk som fortjent.” En hvit innbygger i Tulsa om drapene på de svarte

Ifølge vitner hadde hvite tulsanere det travelt med å fjerne likene om ettermiddagen 1. juni. Folk så lastebiler med lik kjøre ut av byen for å dumpe kroppene i massegraver. To hvite gutter fulgte skremt med da tre menn tømte et lass med lik.

En av mennene så blikket deres og øynet muligheten til å innpode dem litt lærdom:

"Dette er syndens lønn. Niggerne gjorde noe galt og fikk som fortjent."

Generelt følte de hvite innbyggerne ingen anger. I Tulsa Tribune uttrykte redaktør Jones tilfredshet med at Greenwood var jevnet med jorden, og skrev at "et strøk som Niggertown må vi aldri tillate igjen i Tulsa".

Mens over 6000 svarte ble internert og arrestert i forbindelse med opptøyene, gikk nesten alle hvite fri. Offisielt endte den svarte befolkningen i Tulsa med å få skylden.

Etter urolighetene ble det nedsatt en jury som skulle undersøke forløpet. Konklusjonen var at urolighetene utelukkende ble forårsaket av "en grup­pe fargede menn som ville be­skyt­te Dick Rowland", og "det var ingen oppildnet stemning blant de hvite, ikke noe snakk om lynsjing og ingen våpen".

Etter protestene i USA som følge av George Floyds død krevde overlevende og etterkommere av svarte borgere fra Tulsa nok en gang erstatning for massakren – inntil videre uten hell.

Juryen hevdet også at svarte innbyggere i Tulsa generelt skapte problemer ved å tro på like rettigheter. Ingen av de hvite innbyggerne i Tulsa ble noensinne stilt til ansvar for drapene, ødeleggelsene og tyveriene som fant sted mellom 31. mai og 1. juni 1921.

Ironisk nok ønsket ikke heisoperatør Sarah Page engang å anklage Dick Row­lands, som sheriffen hadde fått smuglet trygt ut av byen mens den hvite mobben hadde satt kursen mot Green­wood. Uten anklage ble Rowlands derfor frifunnet.

I løpet av sommeren og høsten 1921 var Greenwood ikke noe annet enn en teltleir der 8000 hjemløse forsøkte å bygge opp bydelen igjen. Mange svarte forlot Tulsa for å glemme grusomhetene, deriblant ekteparet Gurley, som slo seg ned i Los Angeles.

I årene som fulgte, fikk Ku Klux Klan-avdelingen i Tulsa til gjengjeld tusenvis av nye medlemmer. Raseopptøyene i byen viste tydelig den enorme avstanden mellom hvit og svart i USA.

Likevel ble hendelsen glemt med tiden fordi myndighetene i Oklahoma dekket over uhyrlighetene ved å ødelegge dokumenter som omhandlet opptøyene i 1921.

Først på 1970-tallet begynte amerikanske historikere å grave i det som skjedde under massakren, slik at den heretter vil bli husket.