I ukene opp mot den fjerde torsdagen i november summer det av aktivitet i de amerikanske skolene. Det er thanksgiving-tid – høsttakkefesten – og barna undervises i hvordan de første engelske innvandrerne, de såkalte pilegrimene, ankom Plymouth Rock i Massachusetts på skipet Mayflower i 1620.
År etter år gjenfortelles historien om hvordan nybyggerne overlevde den første harde tiden med hjelp fra de lokale indianerne, wampanoag-stammen. Og hvordan de med hardt arbeid, flid og gudfryktighet bygde opp kolonien New England.
Dagens thanksgiving bryter med den tradisjonelle
På thanksgiving-torsdagen avholdes parader og opptog. Om kvelden setter amerikanerne seg til bords for å spise den tradisjonelle thanksgiving-middagen, som består av fylt kalkun, søtpoteter, tranebærsaus og gresskarpai, mens man takker Gud og hverandre for året som har gått.
Høsttakkefesten er tilsynelatende en ubrutt tradisjon som stammer helt tilbake fra de første bosetterne i New England. Det er i hvert fall hva de fleste amerikanere tror.
Men utover navnet har våre dagers thanksgiving heller lite til felles med den første høsttakkefesten pilegrimene feiret.
De sterkt religiøse separatistene ble forfulgt i England og seilte derfor til den nye verden i skipet Mayflower. Med om bord var også mer tvilsomme typer som historiebøkene ikke forteller om.
Pilegrimer utvandrer fra England
Pilegrimene, eller pilegrimsfedrene som de første engelske innvandrerne er kjent som, har blitt mytiske figurer i USA. Bare navnet, pilegrimene, vitner om deres særegne status blant bølgene av innvandrere som skulle følge dem over Atlanterhavet.
Pilegrimene var medlemmer av en engelsk protestantisk sekt som kalte seg separatistene. De mente at troen skulle praktiseres slik som de første kristne angivelig gjorde det. Det innebar blant annet at hver menighet skulle ha frihet til å velge den formen for gudstjeneste som de ønsket.
Ikke overraskende fikk ideen en kjølig mottakelse av den etablerte kirken, og ethvert tilløp til private gudstjenester ble straffet med store bøter og fengsling.
To prester som hadde inspirert separatistene ble til og med henrettet for å oppildne til religiøst opprør.
Separatistene følte derfor ikke lenger at det var mulig å dyrke sin tro i England. De ville finne et sted der de kunne bygge opp et samfunn som svarte til de første kristne menighetenes, der Guds ord var bestemmende for alle deler av livet.
De nye engelske koloniene i Amerika ville være det ideelle stedet.
Mayflower ankrer opp ved Plymouth
Den 15. august 1620 stevnet Mayflower ut fra Southampton. Av de 102 som seilte med Mayflower til Amerika var det faktisk bare 28 som var separatister. Resten var vanlige engelskmenn drevet av desperasjon eller eventyrlyst.
Separatistene utgjorde altså bare 1⁄4 av passasjerene på skipet, men likevel er det bare dem det fortelles om i senere historieskrivning. Det var nemlig separatistene som kunne tillegges de amerikanske verdiene, ikke eventyrere og småforbrytere.
Etter tre måneders seilas nådde Mayflower endelig Amerika. Det første stedet de gikk i land var på spissen av Cape Cod i våre dagers Massachusetts, ca. 30 km fra der byen Plymouth ble anlagt.
De gikk altså ikke – som myten hevder – i land på Plymouth Rock, en stor klippe ca. 200 meter fra Plymouth. Faktisk nevnes ikke Plymouth Rock før i 1720-årene, og først rundt den amerikanske revolusjonen begynte myten om landgangen på Plymouth Rock å bli utbredt.
På det tidspunktet hadde historien om pilegrimene blitt så populær at det ville være hensiktsmessig å utpeke et spesielt sted som skulle være der de første gang hadde satt sine bein på amerikansk jord.
Mayflower-pakten blir sett på som en forløper for uavhengighetserklæringen. Det er nesten glemt at pilegrimene var kongetro. Foto: Bettmann/Corbis
Tidlig utkast til grunnloven
Dagen etter ankomsten underskrev kolonistene Mayflower-pakten. Det er i høy grad dette dokumentet som har sikret dem deres senere heltestatus.
De som signerte Mayflower-pakten aksepterte en lokalregjering basert på flertallsavgjørelse, og kolonistene sverget på at de ville følge lokalstyrets lover og regler.
Regjeringen ville til gjengjeld bare bli sittende hvis den hadde støtte fra borgerne den regjerte. Det var med andre ord en svært demokratisk forfatning.
John Adams, en av de ledende skikkelsene bak den amerikanske revolusjonen, utropte dette dokumentet som grunnlaget for den amerikanske forfatningen.
Mayflower-pakten er siden John Adams’ uttalelse blitt betraktet som det første store skrittet mot det amerikanske demokratiet. Samtidig har pilegrimene blitt tillagt det demokratiske sinnelaget som siden revolusjonen har vært utnevnt til amerikanernes verdi nummer en.
John Adams og hans samtid overså behendig at pilegrimene i Mayflower-pakten faktisk hadde sverget evig troskap til den samme tronen som de nylig hadde gjort opprør mot og frigjort seg fra.
De ignorerte også at de kongetro pilegrimene neppe var samfunnsreformatorer, men bare prøvde å få et lokalstyre til å fungere best mulig i en ny og hard verden.
Pilegrimer plyndret indianerne
Da kolonistene nådde Amerika kom de umiddelbart på kant med de lokale wampanoag-indianerne fordi de plyndret flere gravhauger, et matvarelager og en boplass.
Kolonistene så på byttet som en slags gave fra Gud. Men indianerne så naturlig nok annerledes på det, og det kom til væpnede sammenstøt.
Riktig nok ble ingen drept, men pilegrimenes tyveri gjorde at forholdet forble svært spent.
Den 29. desember 1620 grunnla pilegrimene byen Plymouth.
Byggingen gikk raskt, men en stor del av kolonistene var svekket av sykdommer de hadde pådratt seg under overfarten. Mange hostet voldsomt, en del led av skjørbuk, og i løpet av vinteren ble kolonistene svakere og svakere.
Bare 50 mann overlevde de mørke og kalde månedene, og pilegrimene var nå tvunget til å søke hjelp hos wampanoag-indianerne. Da kolonistene hadde levert tilbake alt det de hadde stjålet, forbarmet indianerne seg og kom med mat til de utmagrede kolonistene.
Med indianernes hjelp ble kolonistene igjen sunne og friske, og som takk inviterte de representantene fra wampanoag-stammen til høstfest i september 1621.
Forholdet mellom kolonister og indianere ble ofte romantisert. I virkeligheten begynte pilegrimene med å stjele fra indianerne. Foto: Bettmann/Corbis
Det ble gås eller and til thanksgiving
Høstfesten varte i flere dager med store måltider, konkurranser og leker for å feire en vel overstått innhøsting. Med tanke på venner og familie i England beskrev Plymouths første guvernør, Edward Winslow, høstfesten i dagboken sin slik:
“Avlingene er i hus. Fire menn ble sendt ut på fuglejakt slik at vi kunne få en helt spesiell feiring etter at vi har høstet fruktene av arbeidet vårt. På en dag drepte de fire så mange fugler at vi, med litt annet ved siden av, kunne bespise selskapet nesten en hel uke.”
Ut ifra denne beskrivelsen og andre passasjer i dagboken kan historikerne konkludere med at menyen ved denne høstfesten ikke hadde så mye å gjøre med våre dagers fylte kalkun, tranebærsaus, søtpoteter og gresskarpai.
Fuglene som Winslow skriver om har neppe vært kalkuner fordi de, til tross for sin lave intelligens, faktisk er sky og vanskelige å fange.
Så med tanke på det store antallet fugler som åpenbart ble spist, og på de enorme flokkene av ender og gjess som fins i området, er det mer sannsynlig at det har stått and på menyen.
Hvis de har vært fylt, har fyllet bestått av urter og løk fordi engelskmennene på dette tidspunktet ikke brukte brød som fyll.
Både hvite og søte poteter hadde funnet veien fra Sør-Amerika til de europeiske middagsbordene i 1621, men var enda ikke vanlig kost.
Søtpoteter var spesielt dyre fordi man mente det var et afrodisiakum – et elskovsfremmende middel – så heller ikke det har stått på menyen.
Gresskar har trolig blitt spist, men ikke i form av gresskarpai. Pilegrimene hadde verken smør, mel eller sukker til å lage pai med, og oppskriften på den tradisjonelle gresskarpaien stammer fra midten av 1700-tallet.
Den tradisjonelle tranebærsausen ble heller ikke servert i 1621.
På den tiden fantes det sannsynligvis ikke sukker i kolonien, fordi det var for dyrt. Hvis tranebær inngikk som en del av festmåltidet, har de blitt spist friske eller servert i wampanoag-retter.
Menyen til høstfesten besto først og fremst av fugler, vilt, mais, maisgrøt, maisbrød, lokale frukter og grønnsaker, nøtter og indianske retter.
Thanksgiving feires til feil tid
Et annet feilaktig innslag i den moderne høsttakkefesten er forbløffende nok selve datoen for feiringen. Ganske visst takket kolonistene indianerne for deres hjelp under høstfesten i 1621, men festen var ikke pilegrimenes thanksgiving-dag.
Først i 1623 holdt innbyggerne i Plymouth det de kalte thanks-giving: ikke en fest, men en stille takksigelsesdag med bønn og lovprisning.
På 1700-tallet var det denne “religiøse” 1623-varianten av thanksgiving som ble markert årlig i New England.
Guvernørene i hver koloni fastsatte en dag på høsten til takksigelse og lovprisning. Og etter hvert som folk på begynnelsen av 1800-tallet flyttet vestover, tok de den puritanske høytiden med seg.
På den måten spredte helligdagen seg med tiden til hele landet.
Og i 1861 bestemte president Abraham Lincoln at thanksgiving skulle legges til den siste torsdagen i november.
Rundt 1880 ble det imidlertid bestemt at pilegrimenes første høstfest i 1621 skulle være “Den første thanksgiving”. Det skjedde fordi amerikanerne lette etter helligdager som de kunne gjøre til sine egne.
Og beretningen om nybyggernes aller første harde år hadde ganske enkelt mer sus over seg enn fortellingen om en dag som ble tilbrakt i stille bønn to år senere.
På 1800-tallet var USA fremdeles en ung nasjon som var i ferd med å skape sin egen identitet og kultur. Og nasjonale helligdager var viktige i den sammenhengen:
Befolkningen skulle ha en dag der de kunne samles og hylle verdiene nasjonen var tuftet på.
Det var derfor mindre viktig hvilken betydning thanksgiving hadde på pilegrimenes tid, og desto viktigere hvilken betydning den hadde i 1800-tallets USA.
Indianere ble tatt inn i varmen med thanksgiving
Først i 1890-årene ble thanksgiving det feiringen er i dag.
Under de årelange konfliktene mellom indianere og nybyggere på 1700- og 1800-tallet harmonerte bildet av pilegrimene og indianere som festet sammen nemlig ikke med folks virkelighet.
Fortellingene om indianernes deltagelse i festen ble derfor helt utelatt. Og først da indianerne var totalt overvunnet, begynte amerikanerne igjen å dyrke det fredelige samværet mellom pilegrimene og indianerne, symbolisert ved deres felles første thanksgiving.
Innvandrere ble undervist av barn
Endringene i fortellingen om thanksgiving skjedde samtidig med at USA selv endret seg radikalt. I 1880-årene skylte nye bølger av immigranter inn over kontinentet, hovedsakelig fra Øst- og Sør-Europa.
De hadde både andre språk, religioner og skikker enn de første immigrantene, som primært kom fra England og Irland, og mange anså dem for å være en trussel mot den amerikanske livsstilen.
De måtte derfor lære å bli gode amerikanere.
Ettersom flere av de nye immigrantene var analfabeter, lærte de om det nye fedrelandet fra sine barn, som raskt tilegnet seg språk og leseferdigheter i skolen.
I undervisningen av barna ble pilegrimene gjort til idealet for hvordan innvandrere skulle være. Og i ukene opp mot thanksgiving lærte man om disse idealinnvandrerne gjennom skuespill og ved å lese om dem.
Når barna i dag trekker i pilegrimskostymer og indianerklær, er det altså ikke for å gjengi historien korrekt – de viderefører bare en tradisjon for lynkurs i amerikanske verdier.