Togrøverne var præriens ukronte helter

Litt over en kilometer fra Verdi tvinger ranerne lokomotivføreren til å blåse signal til «full stopp».

Signalet får togets såkalte bremsemenn til å slå på hver enkelt vogns bremser.

Samtidig kobler de tre ranerne fra alle passasjervogner slik at bare lokomotivet og kull- og eks-pressvogna fortsetter.

Noen kilometer lenger ute på sporet stopper de lokomotivet. En av mennene banker på den avlåste ekspressvogna og roper at han er togets konduktør.

Vakten som åpner døra, blir lagt i bakken, og så tømmer bandittene vogna for verdier.

Togranet ved Verdi var det første av sitt slag i Det ville vesten­.

Kuppet innledet togranernes storhetstid – en epoke der utspekulerte kriminelle kunne tjene formuer­ og samtidig utfordre tidens mest griske rikmenn.

Togranerne var godt forberedt

Nyheten om ranet av San Francisco-toget­ i 1870 spredte seg over hele USA:

«På gaten i dag er det store samtale- emnet det store ranet på jernbanen mellom Reno og Verdi», fortalte avisa Territorial Enterprise, der blant andre Mark Twain jobbet som journalist.

Ifølge avisen hadde ranerne stjålet verdier for 150 000 dollar. Det var en journalistisk overdrivelse.

I virkeligheten hadde ranerne «bare» sluppet unna med 41 000 – tilsvarende nesten 5 millioner kroner i dag – og så hadde ranerne måttet etterlate 8000 dollar i sølvbarrer og mynter som var for tunge å transportere bort på hesteryggen.

Banden hadde gjort forarbeidet godt. Et av medlemmene, John Chapman, hadde noen dager før dratt til San Francisco der han fikk tilgang på togenes forsendelseslister.

Etter noen dager så Chapman ordene «rød frakk» på en av listene.

Han visste at den sære beskjeden var transportfirmaet Wells Fargos kodeord for en stor forsendelse av penger til lønnsutbetaling av gruvearbeidere i Gold Hill, og skyndte seg å telegrafere togets tider til resten av banden, som lå i venteposisjon.

Ranet var allerede planlagt ned i minste detalj.

Bandemedlemmene visste at alle verdiene ville være samlet i togets såkalte ekspressvogn – en betegnelse togselskapene hadde overtatt fra de hestetrukne verditransportene.

Ranerne konsentrerte seg derfor om ekspressvogna, og flyktet til hest så snart byttet var i boks.

Da ranerne var borte, rygget togføreren raskt toget tilbake til Verdi for å slå alarm med telegrafen, bare for å oppdage at også det hadde bandittene forutsett:

Telegrafledningene var kappet, og toget måtte i stedet kjøre helt til Reno for å varsle myndighetene.

På det tidspunktet var ranerne over alle hauger.

Selv om alle sju ranere ble tatt etter kuppet, var selve fremgangsmåten under ranet så effektiv at stort sett alle senere togranere kopierte den.

Togran var en gruppejobb

De neste 40 årene eksploderte antall togran i Det ville vesten. Gjennomsnittlig hver 14. dag ble et tog stoppet og tømt for verdier.

De fleste togranerne innleder sin kriminelle karriere som diligence- eller postvognranere, men da jernbanen i 1870-årene begynte å innta det vestlige USA, skiftet mange til tog, som var langt mer lønnsomme å rane.

Jernbanene transporterte nemlig store verdier i form av gull og sølv fra gruvene i for eksempel California eller lønninger til gruvearbeidere.

Mens én enkelt person kunne plynd­re en di­li­gen­ce, krevde det minst fire mann å rane et tog.

Hvis ranerne var mange nok, kunne de finne på ganske enkelt å ta kontrollen over en stasjon og så bare vente på at toget helt av seg selv gjorde holdt.

Det var en risikabel taktikk ettersom muligheten for at vitner slo alarm eller gjorde motstand, var stor.

Men det kunne også resultere i et større utbytte hvis ranerne hadde full kontroll over stasjonen og dermed kunne ta seg ekstra god tid til å plyndre toget.

Hvis banditt- ene samtidig ødela stasjonens telegraf, måtte toget helt til neste stasjon før myndighetene kunne varsles.

Nybyggerne hatet jernbanene

Bortsett fra de store verdiene som togene transporterte, ble jernbanene også et mål av mer ideologiske årsaker.

Selv om tog generelt ble sett på som et transportmessig fremskritt, var selskapene bak ofte svært mislikt blant særlig nybyggerne.

Selskapene hadde nemlig lokket mange bosettere til å slå seg ned langs de nybygde strekningene med løfter om billig land.

I begynnelsen bodde mange gratis på jorden jernbaneselskapene eide, mens de arbeidet for å gjøre den fruktbar.

Men så snart det begynte å vokse opp byer, eller jorden var klar til såing, krevde jernbanene store summer for jordstykkene, noe nybyggerne ikke hadde mulighet for å betale.

Mange var derfor nødt til å gå fra hus og hjem, før selskapene solgte eller leide den nå fruktbare jorda ut i mindre lodd til en høyere pris, og tjente godt på det.

Jernbanene visste også at det kunne bety liv eller død for en prærieby dersom den ble liggende ved de nyanlagte banestrekningene, så de tok seg godt betalt for å føre skinnene gjennom bestemte om­rå­der.

Jernbanenes griskhet fikk mange til å se på togranerne som hel­ter.

Bander som målrettet gikk etter jernbanene, kunne derfor se frem til all den hjelpen de lokale kunne yte, så lenge ranene ikke gikk ut over befolkningen­ i området.

Av samme årsak sørget de fleste tog­ranere for bare å bruke et minimum av vold når de gikk til angrep.

Hvis ingen kom til skade, var det nemlig vanskelig for or­dens­hånd­he­ver­ne å finne noen form for støtte blant nybyggerne.

Røverbaron eide jernbanen

I det sørvestlige USA var jernbanemagnaten Jay Gould særlig forhatt på grunn av sine brutale forretningsmetoder, som hadde gitt ham tilnavnet «røverbaron».

Gould brukte alle knep for å bli rik, og kjøpte opp jernbanestrekninger fra kriserammede selskap, blant annet Union Pacific – den første transkontinentale jernbanen i Nord-A­me­ri­ka.

I begynnelsen av 1870-årene kontrollerte han over 25 000 km jernbanestrekning, nok til å nå mer enn halvveis rundt jorden.

Gould hadde ingen problemer med å legge press på nybyggere og konkurrenter.

Da rikmannen Cornelius Vanderbilt forsøkte å kjøpe opp et av Goulds togselskaper, valgte røverbaronen å trykke nye aksjer like raskt som Vanderbilt kunne kjøpe dem opp.

Aksjene fikk Gould godkjent ved å bestikke de relevante myndighetene. Før Vanderbilt gjennomskuet svindelen, hadde Gould stukket en formue i egne lommer.

Senere brukte han disse midlene til å kjøpe opp jernbaner vest for Mississippi.

I den sparsomt befolkede regionen satte den skruppelløse forretningsmannen tommelskruene på de små byene og nybyggerne langs jernbanene sine.

Han presset fattige bønder bort fra landet sitt, for deretter å selge eller leie jordstykkene ut til skyhøye priser.

Da en bande av ekte ranere la seg på lur for å plyndre Goulds tog, ble de hyllet av de lokale.

Eventyrlystne borgere ble togranere

Jernbaneselskapenes elendige rykte fikk den konsekvensen at selv helt vanlige borgere begynte å anse togran som en av mange typer jobber – til og med en respektabel en.

I sine erindringer skrev Daniel Harvick, en cowboy fra Arizona, om hvordan han og en annen cowboy, John Smith, i februar 1889 ble togranere av ren kjedsomhet.

De to hadde i månedsvis ventet på å drive kveg på tvers av statene da Harvick fikk nok av ensformigheten:

«Smitty, la oss dra ut og rane et tog eller åpne et eiendomsmeglerkontor. Hva som helst bare det er anstendig og ærlig», foreslo Harvick.

«Jeg er lei av å arbeide dag og natt hele våren, sommeren og høsten».

Mens de åpenlyst sto og diskuterte planene om å rane et tog, sluttet to andre menn seg til samtalen og erklærte at dette ville de også være med på.

En måned senere slo de fire mennene til og ranet et tog for et sted mellom 7000 og 40 000 dollar.

Bortsett fra historiene om alle pengene som dyktige togranere kunne stjele, var det også eventyrlysten som drev mange unge menn.

Det ble en slags manndomsprøve for mange å prøve å rane et tog.

Derfor skjedde det relativt ofte at ranere vendte tilbake til sivile yrker etter kort tid – hvis de ikke havnet i fengsel.

Både Smith og Harvick ble tatt, men før det rakk de å skjule utbyttet fra tograidet.

Etter at de hadde sonet straffen, gikk de tilbake til å være lovlydige borgere i det østlige USA.

Men en dag bestemte de to gamle vennene seg for å ta tur en vestover igjen, og ikke lenge etter kom de hjem som velholdne karer.

Ingen kunne bevise det, men alle mistenkte dem for å ha hentet utbyttet fra sine dager som togranere.

Cassidy gjorde ran til en kunst

De fleste togran var preget av tilfeldigheter.

Bandittene utnyttet raskt muligheter som oppsto eller improviserte når et tog skulle plyndres. Denne fremgangsmåten endret bankraneren Robert Leroy Parker – bedre kjent som Butch Cassidy.

I 1898 hadde tre medlemmer av gjengen hans ranet et tog i Nevada, og Cassidy var svært imponert over utbyttet. Han bestemte seg derfor for å gjøre tog til bandens hovedmål.

Men Cassidy var ikke typen til å kaste seg hodestups ut i et slikt foretagende.

Hvis han skulle rane et tog, måtte det gjøres ordentlig og forberedes ned til minste detalj. Heldigvis hadde han fra sin tid som diligence- og bankraner opp-arbeidet en sterk organisasjon og penger nok til å forberede et stort kupp.

Cassidy visste at det første jernbane- selskapene ville gjøre etter et ran, var å samle en bevæpnet gruppe, en såkalt posse, til å spore opp og fange ranerne.

Derfor sørget han for at uthvilte hester ble stallet opp langs hele ruten fra stedet der toget skulle plyndres, til bandens skjulested i ødemarken i Wyoming – 280 kilometer unna.

Dermed kunne mennene hans hele tiden bytte til nye hester, mens forfølgerne var nødt til å gi hestene sine en hvil.

Normalt tok turen en uke, men med friske hester kunne banden nå frem på bare to-tre dager.

Etter elleve måneders forberedelse var Cassidy og gjengen hans klar til å slå til.

Dynamitt løste alle problemer

Litt over klokken 2 natt til 2. juni 1899 ble togselskapet Union Pacifics ekspresstog nr. 1 stoppet av to menn med varsel­lam­per utenfor byen Wilcox i staten Wyoming.

Toget besto av to togsett med hvert sitt lokomotiv, og togføreren i det forreste så ingen annen utvei enn å stoppe da lampene anga fare forut.

Han visste at sporet lenger fremme krysset en trebro som kunne ha blitt skylt bort. Det gikk imidlertid raskt opp for alle at mennene ikke var ansatt ved jernbanen.

«Så snart toget stoppet, gikk konduktør Storey frem for å se hva som foregikk», forklarte togets postfunksjonær, Robert Lawson, senere til en avis.

«Der så han flere menn med pistoler, og en av dem ropte at de ville sprenge toget med dynamitt».

Mennene, som var en del av Cassidys bande, koblet straks det første togsettet fra det andre. Deretter truet de lokomotivføreren på det forreste togsettet til å kjøre over broen litt lenger fremme.

Så snart toget hadde passert broen, sprengte Cassidys menn den med et øredøvende brak.

Det sørget for at ingen fra det andre togsettet kunne komme etter dem.

Deretter dukket ytterligere fire medlemmer av Cassidys bande opp og truet postarbeiderne i togets ekspress­vogn med å sprenge vogna også hvis de ikke åpnet.

«Burt Bruce, lederen for postarbeiderne, nektet å åpne døra og beordret alle lys slukket», forklarte Lawson.

«Det ble snakket høyt og truet med å sprenge vogna i lufta, men dørene forble lukket.

Etter et kvarters tid ble to skudd avfyrt mot vogna. Kort etter fulgte en fryktelig eksplosjon, og en av dørene ble fullstendig ødelagt og de fleste av vognas vinduer knust».

Etter denne demonstrasjonen truet ranerne igjen med å sprenge hele vogna hvis ikke folkene inne i den overga seg, noe de raskt gjorde.

I forvirringen var nøklene til penge- skapet blitt borte, så Cassidys menn festet dynamittkubber på pengeskapet og sprengte det i lufta så penger og verdipapirer ble spredt over et stort område rundt toget.

I hast samlet banden sammen så mange penger de klarte før de red bort fra stedet i full galopp.

Alle elsket gentleman-ranerne

Cassidys møysommelige forberedelser gjorde det mulig for banden å unnslippe de rundt 400 forfølgerne som ble sendt etter dem.

Og selv om Union Pacific og Pacific Express, som hadde hatt pengene i toget, utlovet 4000 dollar per raner – nesten 500 000 kroner i dag – unnslapp de alle.

Etter å ha skjult seg i et par måneder slo banden til igjen etter samme mønster, og igjen kom de seg unna med pengene. Cassidy hadde funnet oppskriften på det perfekte togranet.

Mens noen togranerbander kunne være ytterst brutale, gjorde andre ranere det de kunne for å skade så få som mulig.

Tross en milelang liste av ran drepte for eksempel Butch Cassidy aldri noen og anså seg selv for å være en såkalt gentleman-raner.

Et medlem av Cassidys bande, «The Wild Bunch», gikk så langt i sine bestrebelser på å være en gentleman at han etter å ha såret en sheriff i en skudduell tilbød å betale mannens­ legeregninger.

Cassidys bande la seg i det hele tatt i selen for å gjøre godt inntrykk på vanlige folk.

Da banden i 1874 stoppet et tog ved Gads Hill Station i delstaten Missouri, undersøkte de passasjerene nøye og ba dem vise hendene.

De som vise frem hender med tydelige tegn på hardt arbeid, fikk lov til å beholde eiendelene sine, mens passasjerer med myke hender ble fraranet alt.

Togselskapene svarer igjen

Jernbaneselskapene, med Jay Gould i spissen, kunne ikke bare sitte og se på trusselen fra de mange togranere.

Hver gang en bande hadde ranet et tog, ble grupper av bevæpnede ordenshåndhevere sendt etter skurkene for å pågripe dem «døde eller levende».

Enorme dusører ble utlovet til den som kunne få kloa i eller lede til de skyldige.

Men det hjalp ikke stort.

Ofte ble forbryterne tatt, men like ofte hadde de allerede gjemt unna rovet.

Det var ikke uvanlig at arresterte togranere ­so­net straffen og så vendte til­bake til stedet der de hadde gravd ned ty­ve- godset.

Pengene brukte de gjerne til å kjøpe en farm der de kunne leve et godt og helt vanlig liv uten de store bekymringene.

Loven arbeidet for togranerne

Men togran var et farlig yrke, og mange togranere ble drept.

Selve ranet var som regel ufarlig, men under flukten ble mange skutt og såret av de forfølgende ordenshåndheverne.

Hvis det endelig lyktes ordensmakten å spore en tograner til skjulestedet hans, resulterte det gjerne i skuddvekslinger der togranerne ble drept.

Enkelte ordenshåndhevere foretrakk til og med å drepe den mistenkte fremfor å bringe ham for en domstol, for jernbanenes største problem i kampen mot togranerne viste seg å være loven selv.

På 1800-tallet var det ikke en føderal forbrytelse å begå togran, og det var derfor opp til de enkelte delstatene å tiltale togranere etter lokalt lovverk.

Lovene var som regel så dårlig formulert at ranerne lett kunne utnytte smutthull i de mangelfulle lovtekstene.

De færreste stater hadde dødsstraff for togran, men det presset jernbane-selskapene på for å få innført opp gjennom 1880-årene.

Tanken var at dødsstraffen ville virke avskrekkende på folk med ransplaner, men resultatet ble det stikk motsatte.

Da California i 1891 innførte dødsstraff for togran, steg antall ran markant.

Det skyldtes at jurymedlemmene i sakene ikke var villige til å dømme dødsstraff for plyndring av de forhatte jernbane-selskapene så lenge plyndringen ikke hadde resultert i sivile tap eller drap.

Mange juryer ville derfor heller la togranerne gå fri enn dømme dem til døden for ugjerningene deres.

Jernbanenes siste store håp var å samle et flertall i Washington for å gjøre togran til en føderal forbrytelse.

Dermed kunne hele statsapparatet settes inn mot ranerne. Som William Pinkerton, en av de mange private ordenshåndheverne jernbanene hyret til å beskytte togene, forklarte det:

«Hvis det blir en forbrytelse mot De forente staters regjering å rane et tog, er det nesten sikkert at vi snart vil se slutten på denne typen ‘arbeid’».

Det skulle ta lang tid før en slik lov trådte i kraft. Først i 1902 ble en føderal­ lov mot jernbaneran vedtatt.­

Og på det tidspunktet hadde en helt annen utvikling så godt som satt en stopper­ for togranene.

Jernbaneranenes endelikt

På slutten av 1800-tallet begynte de store gull- og sølvgruvene i det vestlige USA å gå tomme.

Samtidig hadde mange reisende gått over til sjekker fremfor kontanter, og de store pengetransportene var færre.

Det gjorde livet som tograner vanskelig ettersom det nærmest var umulig å planlegge angrep mot de få togene som transporterte verdier nok til at det var verdt risikoen og bryet.

Det gjaldt også Butch Cassidy og hans bande, som begikk sitt siste togran i juli 1901. Målet var Great Northern Express, som banden ranet i Montana nær den kanadiske grensen.

Etter ranet flyktet Cassidy og bandemedlemmet Sundance Kid til Argentina. Pinkertons detektiver hadde imidlertid ikke tenkt å gi opp jakten på togranerne, og de to mennene måtte først flykte til Chile og deretter Bolivia.

Butch Cassidy og Sundance Kid ble skutt og drept av bolivianske militære i 1908.

Noen få togranere fortsatte sitt lyssky arbeid helt opp i 1920-årene, men de aller fleste skiftet yrke.

Fra 1919 ble alkohol forbudt i stort sett hele USA, og mange tidligere togranere brukte nå sine erfaringer med å unngå ordensmakten til å smugle sprit over grensen fra Canada og Mexico.

Fascinasjonen for togranerne holdt seg likevel til det siste. En av Det ville vestens siste togranere, William Carlisle, ble i The New York Times minnet med en lang nekrolog etter sin død i 1964.

Kort før Carlisles død hadde Associated­ Press fått en prat med den aldrende tograneren om det å leve et liv på evig flukt fra loven.

«Det var bare en vill idé. Ville jeg gjort det igjen?» spurte Carlisle seg selv.

«Nei. Jeg har tenkt mye over det de siste årene – og faktisk har de siste 20 lovlydige årene vært mine beste».