Tømreren James Marshall inspiserte kanalen som han og mennene hans nettopp hadde gravd. Kanalen skulle lede vann fra elva American River til et sagbruk som de var i gang med å bygge for godseieren John Sutter. Marshall målte dybden i kanalen og så noe som glimret. Han tenkte ikke videre over det og gikk tilbake til de andre.
Neste dag drev nysgjerrigheten James Marshall tilbake til kanalen. Snart så han noe metallisk som glimret i det brusende vannet. Marshall kjente pulsen dunke i ørene, og hjertet gjorde et byks
da han tok opp en klump på størrelse med en ert. Det skinte like sterkt som gull, så først trodde han at det kanskje bare var jernkisel. Marshall visste at jernkisel var skjørt, mens gull var mykt. Han la klumpen på en stor stein og slo på den med en mindre stein. Klumpen ble flat, men den gikk ikke i stykker.
“Gutter, jeg tror pinadø jeg har funnet en gullåre!” Tømreren James Marshall idet han finner det første gullet i California.
Marshall gikk med lange, raske skritt tilbake til de andre som arbeidet på sagen. “Gutter, jeg tror pinadø jeg har funnet en gullåre!” utbrøt han.
Smittet av Marshalls iver slapp alle alt de hadde i hendene. De bet i klumpen etter tur. En av arbeiderne, som hadde gravd gull i Georgia, erklærte: “Dette gullet er renere enn det jeg fant i Georgia.” Straks løp alle til kanalen og vasset uti det kalde vannet. De lukket sluse-porten i kanalen og fant snart små flak av gull. Ikke lenge etter sto alle mann og gravde i elvebreddene og i bunnen med lommeknivene sine – hver med sin egen drøm om rikdom og en sorgløs framtid. Utrolig nok ble de enige om å bygge ferdig sagbruket før de fortsatte gulljakten. En av mennene skrev i dagboken sin: “Alle mann vendte tilbake til sin vanlige jobb, men det var gull alle snakket om.”
Tømreren James Marshall fant i 1848 en gullklump i kanalen foran sagmøllen han var i ferd med å bygge. Allerede året etter kom det 100 000 lykkejegere til California.
Grunneier fortviler
To dager senere red James Marshall tilbake til arbeidsgiveren sin, John Sutter, for å fortelle om funnet. Sutter ble fortvilet. Han innså straks hva dette kom til å bety for planene hans.
John Sutter var kommet til California i 1839 med store drømmer om å skape et landbruksimperium. California var på det tidspunktet en del av Mexico, og Sutter var blant de første ikke-meksikanske innvandrerne i det svært tynt befolkede området.
Han kjøpte 200 km2 jord i den meget fruktbare Sacramento-dalen. Med hjelp fra de lokale indianerne bygget han et stort fort i stein laget av tørket leire. Fortet fungerte både som beskyttelse, handelsstasjon, bolig, stall og låve. Godset til Sutter blomstret. Han ansatte indianere til å dyrke jorden, og meksikanske cowboyer til å gjete kveget.
John Sutter forsøkte å bygge opp et landbruksimperium i California, men strømmen av gullgravere ødela hans store forretning.
I 1847 erobret USA California fra Mexico. Krigen ga John Sutter en uventet gave. 150 soldater fra Utah ble sittende fast i Sutter’s Fort, fordi de ikke kom seg over fjellene før vinteren satte inn. Mange av soldatene var dyktige håndverkere, dermed kunne Sutter endelig få bygget kornmøllen og sagbruket som han hadde ønsket seg lenge. Med møllen og sagen kom han til å få en dominerende rolle i område.
Et stort gullfunn ville endre alt. Soldatene, meksikanerne og indianerne kom til å forlate ham for å grave gull. Møllen og sagbruket kom ikke til å bli ferdigstilt, og horder av lovløse gullgravere kom til å rykke inn og ødelegge jorden hans, spise kornet og slakte kveget. Sutter ba derfor inntrengende Marshall om å holde gullfunnet hemmelig til begge byggeprosjektene var avsluttet.
Californias majestetiske natur var et yndet motiv for amerikanske malere på 1800-tallet. Her Sierra Nevada-fjellene malt av den tyske immigranten Albert Bierstadt.
California var et ubebodd paradis
Amerikas vestkyst lå nesten uberørt mens resten ble kolonisert på 1700-tallet. Befolkningstallet forble lavt – inntil gullfeberen brøt ut.
På midten av 1500-tallet hadde spanske kolonister erobret det meste av Mellom-Amerika, og California var bare et steinkast unna. Men da spanjolene undersøkte vestkysten av USA, fant de et område bebodd av spredte indianerstammer og tilsynelatende blottet for de edle metallene som Mellom-Amerika var rikt på.
California var derfor uinteressant for Spania, som verken hadde ressurser eller befolkning til å iverksette en kolonisering av det enorme området. I stedet fikk området ligge nesten urørt, og først i 1769 – mer enn 200 år senere – begynte en kolonisering av området.
Langs kysten etablerte spanjolene og siden meksikanerne små landsbyer som hadde vokst opp rundt misjonsstasjonene San Diego, Santa Barbara, Santa Cruz og San Francisco. Men selv i 1790 var det fortsatt bare noen få hundre spansktalende mot 150 000-300 000 kaliforniske indianere.
I 1821 ble landområdet en del av det nye uavhengige Mexico, men i 1848 overtok USA området etter seier i den meksikansk-amerikanske krigen. På dette tidspunktet bodde det færre enn 100 000 ikke-innfødte i California - i 1860 hadde tallet steget til 380 000.
Ryktet sprer seg
Hemmeligheten var altfor fantastisk til at den kunne holdes på i de seks ukene det ville ta å fullføre byggingen. John Sutter ble selv – til tross for sine bekymrede forutanelser – grepet av den berusende tanken at han plutselig kunne bli styrtrik.
Han fortalte i et brev at det snart kom til å skje store ting i Sutter’s Fort. Flere av medarbeiderne hans bemerket at Sutter oppførte seg underlig.
“Alle forlot meg, fra sekretæren til kokken”. Gullfeberen betydde at gründere som John Sutter ikke kunne holde på arbeidskraften.
I Sutter’s Fort slapp nyheten raskt ut. En av mennene som arbeidet med byggingen av sagen, kom til fortets butikk og betalte for varene sine med en liten gullklump. Flere og flere begynte å bli borte fra arbeidet for å lete etter gull i stedet.
Soldatene fra Utah var de første, og til slutt dro også indianerne av gårde. “Alle forlot meg, fra sekretæren til kokken. Jeg ble nødt til å begynne å høste hveten alene, mens de andre gravde og vasket gull. Selv indianerne klarte jeg ikke å holde på lenger,” skrev John Sutter fortvilet i dagboken sin. I de neste par ukene gikk nyheten fra munn til munn og nådde etter hvert San Francisco.
Bokhandlerne solgte stabler av bøker til menn med gullfeber. Bøkene beskrev bl.a. metoder for å teste kostbart metall samt de raskeste reiserutene.
Forretningsmann starter gullfeber
Sam Brannan var en av de første forretningsmennene som fikk nyss om at det hadde skjedd noe spesielt. Brannan drev alt en butikk i Sutter’s Fort, og sørget nå for å bli den første som solgte gullgraverutstyr.
“Alt tyder på at menneskene her har gått fra sans og samling! Alle stopper opp og spør seg selv: “Er jeg sprø? Er det jeg ser med mine egne øyne virkelig gull, eller er det bare fantasien min?’” skriver Brannan i dagboken sin.
Den 12. mai var Brannan på plass i San Francisco for å spre ryktet og få kunder til butikken sin i Sutter’s Fort. Han gikk nedover hovedgaten og viftet med hatten mens han holdt en flaske fylt med gull høyt hevet og ropte: “Gull! Gull fra American River!” Folk flokket seg rundt ham, og synet av det kostbare metallet var gnisten som skulle til for å få folk i fyr og flamme. På tre dager forlot to tredjedeler av alle menn San Francisco. De gikk fra koner og barn eller solgte husene sine billig.
I begynnelsen av 1850-årene var San Franciscos havn ofte så proppfull at skipene måtte vente lenge før de kunne legge til.
San Francisco gikk fra landsby til metropol
Gullfeberens menneskestrøm fikk Californias småbyer til å vokse eksplosivt – ikke minst San Francisco, som med sin plassering ut mot havet var første stopp for de fleste håpefulle gullgravere.
I 1776 bygget spanske soldater et fort ved San Francisco-bukta. Like ved fortet etablerte spanske misjonærer bosetningen “Misión San Francisco de Asís”. Langsomt vokste det frem en liten by, som fikk navn etter misjonsstasjonen. I 1847 hadde byen 850 innbyggere, tolv handelskontor, to hoteller, to aviser og en rekke bevertningssteder. To moloer var alt som var bygget av byens senere så berømte havn.
Da gullgraverne begynte å strømme til i 1849, ankom 40 000 av dem med skip til San Francisco. Den vesle havnebyen eksploderte av liv, og det ble bygd hus langs de bratte åssidene. På ett år vokste befolkningen til 20 000, og i 1860-årene passerte folketallet 50 000. Hoteller, butikker, bordeller og dansehaller skjøt opp over alt i byen. Det var hit alle de suksessrike gullgraverne valfartet når de skulle bruke rikdommen sin. San Franciscos raske vekst økte behovet for mer effektiv transport mellom øst og vest.
I 1869 ble den siste skinnen lagt på jernbanen som krysset det amerikanske kontinentet. Nå lå ville Vestens Paris, som byen ble kalt, åpen for hele USA.
100 000 strømmer til California
Den 29. mai skrev “Californian” – den vesle lokalavisen i Sutter’s Fort: “Gull! Gull!! Gull!!!” med krigstyper på forsiden av det som skulle vise seg å bli siste utgave. Avisen gikk inn fordi alle de ansatte stakk av for å finne gull. Soldatene på fortet deserterte, og fangevokterne i arresten tok fangene med seg for å grave gull.
En postrytter ble sendt av gårde mot østkysten med den store nyheten, samtidig som amerikanere, meksikanere og indianere fra hele California begynte å strømme til Sutter’s Fort. I 1848 kom cirka 6000 lykkejegere til California, primært fra Oregon-territoriet og fra Mexico. Mange av dem tjente store formuer ved å samle det lett tilgjengelige gullet. De heldige tjente tusenvis av dollar om dagen.
Få måneder etter gullfunnet i Sutter’s Fort nådde nyheten østkysten mot slutten av sommeren 1848. Da var det for sent å reise til California. Ingen ville rekke å krysse Rocky Mountains og Sierra Nevada før vinteren satte inn.
Gullgraverne innførte industrielle metoder for å lette arbeidet med å sikte fra leire og småstein ved hjelp av elvevann.
I løpet av vinteren vokste ryktene om mengden av gull seg stadig større. Så da snøen begynte å smelte på vårparten, sto tusenvis klare til å begi seg tvers over det enorme kontinentet til et nesten ubebodd og ukjent land.
Opp mot 60 000 amerikanere dro i vogntog over prærien, gjennom skoger og over kalde fjellkjeder. Også fra utlandet strømmet folk til. Det ene skipet etter det andre kom til San Francisco fra Sør- og Mellom-Amerika, fra Europa, Asia og Australia, fulle av folk som søkte lykken. Bare i 1849 kom nesten 100 000 mennesker til California – de såkalte “forty-niners”. De fleste slo seg ned i området rundt Sutter’s Fort.
Gullfunnet var enormt. Gullåren var nesten 200 km lang, og fra 1848 til 1853 ble det utvunnet 370 tonn. I dag ville gullet hatt en verdi på 7,2 milliarder dollar.
Helt frem til 1855 var gullgruvene i California proppfulle av håpefulle gullgravere. Gruvedriften fortsatte etter 1855, men ble snart drevet av store selskaper.
En del av gullgraverne ble svært rike. Men de aller fleste fant nesten ingenting. De hadde ofret alt for å forfølge drømmen om rikdom og lykke. Mange overlevde ikke; hver tolvte døde av sult, sykdommer eller av volden i gruveleirene. Verst gikk det likevel utover Californias indianere. Før 1848 bodde det 150 000 indianere her. I 1870 var det bare 30 000 igjen. Mange steder var det snakk om regulært folkemord for å fordrive indianerne fra de rike landområdene deres.
Også for John Sutter ble gullfunnet en katastrofe. Han skrev i dagboken sin: “Sutter’s Fort er oversvømt av folk og har blitt en veritabel basar.” Sutter greide ikke skaffe arbeidskraft til å drive jorda si, og gullgraverne plyndret avlingene og stjal kveget hans. I løpet av to år hadde Sutter mistet alt han hadde arbeidet for.
Gulljaktens store vinner ble nasjonen USA. Før 1848 bodde det færre enn 15 000 amerikanere og meksikanere i California. Bare sju år senere, i 1855, var det kommet mer enn 300 000 innvandrere til området som senere skulle bli USAs mest folkerike stat.