Den siste halvdelen av 1800-tallet vokser USA raskt mot vest. De opprinnelige innbyggerne, indianerne, blir stuet unna i reservater der lykkejegere og kriminelle kan boltre seg uten å bli forstyrret av politi og domstoler.

© Getty Images & Relativity Media/Tree Line Film/Lionsgate Entertainment

U.S. Marshals temmet Det ville vesten

Ran og brutale mord hører til dagsorden i Indianerterritoriet. 200 U.S. Marshals blir i 1874 derfor satt til å rydde opp i kaoset. Blant de beinharde tjenestemennene er en tidligere slave, som ender med å arrestere og drepe flere lovløse enn noen annen.

Den lille sølvstjernen med inngraveringen «United States Marshal» er det eneste som avslører at den svarte rytteren på den hvite hesten er lovens håndhever.

Bass Reeves rir rolig gjennom de skogkledde Cherokee-åsene mens han hele tiden speider etter spor. Han vet at raneren Bob Dozier og en av kumpanene hans har passert området bare noen timer før, og Reeves er oppsatt på å gjøre denne dagen i 1878 til forbryterens siste i frihet.

Dozier har drept tre uskyldige under sine tallrike kveg-, bank- og togran, men til nå har ingen marshal klart å stoppe den lovløse mannen.

Da en tordenbyge sletter de ferske sporene like etter solnedgang, bestemmer Ree­ves seg for å slå leir for natten. I silende regn rir han ned i en skogkledd kløft, der det eneste lyset kommer fra de nesten konstante lynglimtene.

Han har bare så vidt kommet til bunnen av kløften før et skudd visler forbi øret på ham. Reeves kaster seg ned i gjørma, kryper raskt i dekning bak noen trær og trekker seksløperen – en kraftig Colt.

Etter noen minutters drepende stillhet ser han plutselig en skikkelse bevege seg oppe på skrenten, og i samme øyeblikk avfyrer Bass Reeves to skudd. Skuddene har imidlertid avslørt posisjonen hans, så sekundet etter besvares ilden. Reeves kaster seg til siden og spiller død i gjørma.

I flere minutter hører han bare regn og torden, men så kommer skytteren frem fra skjulestedet sitt. Et lyn lyser opp hele kløften, og nå er ikke Reeves lenger i tvil: Det er Bob Dozier – en av Det ville vestens verste forbrytere.

Reeves spenner forsiktig hanen på revolveren og venter til Dozier har kommet helt tett innpå. Så reiser han seg opp, sikter mot forbryterens panne og beordrer ham til å slippe våpenet.

Dozier holder på å falle bakover av forskrekkelse, og forsøker å skyte først. Men på brøkdelen av et sekund har den lynraske U.S. Marshalen sendt et dødelig skudd gjennom halsen på morderen.

Bass Reeves arresterte mer enn 3000 forbrytere i sin tid som U.S. Marshal.

Bass Reeves arresterte mer enn 3000 forbrytere i sin tid som U.S. Marshal.

Død eller levende

Bob Dozier var bare en av flere tusen forbrytere U.S. Marshals fikk has på i Indianerterritoriet – en del av dagens Oklahoma.

Fra 1874 og frem til 1907, da Oklahoma ble en amerikansk stat og dermed fikk sitt eget politi og egne domstoler, var korpset avgjørende for å holde orden i det kaotiske territoriet. Bass Reeves var med hele veien og satte rekord for antall arrestasjoner og drepte forbrytere.

I 1874 var lovløsheten i Indianerterritoriet blitt så omfattende at territoriets høvdinger ba president Grant om å gripe inn.

Indianerne hadde nemlig bare lov til å arrestere og dømme sine egne, hvilket betydde at lykkejegere og tidligere soldater fra borgerkrigen kunne drepe, stjele og herje som det passet dem.

President Grant fant imidlertid en løsning: Indianerterritoriets hvite og svarte kriminelle skulle pågripes av USAs mar­shaler og fraktes til en domstol i Arkansas – like utenfor territoriets grenser. Isaac Parker, en dommer kjent for sin harde stil, ble sendt til Fort Smith i Arkansas, der han ansatte 200 nye U.S. Marshals til å patruljere det 192 000 km² store Indianerterritoriet.

U.S. Marshals var perfekte til oppgaven.

Som de føderale domstolenes eget politikorps hadde de allerede mye erfaring med å arrestere mistenkte og avlevere stevninger på tvers av statsgrensene.

Men det var et hav av forskjell på velregulerte steder som Massachusetts og det praktisk talt lovløse og tynt befolkede Indianerterritoriet.

Hver marshal patruljerte et område på størrelse med dagens London, og tjenestemennene skulle både passe på skytegale forbrytere og hevnlystne indianere.

I 1875 holdt Isaac Parker en tale for sine nyansatte marshaler i Fort Smith, og uttalte da de berømte ordene:

«Pågrip dem – døde eller levende».

Selv om  folk som Bass Reeves vant innpass i U.S. Mar­shals, måtte afroamerikanerne finne seg i å sitte på «barnerekken».

Selv om folk som Bass Reeves vant innpass i U.S. Mar­shals, måtte afroamerikanerne finne seg i å sitte på «barnerekken».

Bass Reeves levde blant indianere

Mellom de 200 spente nye tjenestemennene befant det seg én eneste afroamerikaner: den 190 centimeter høye Bass Reeves.

Kollegene levnet ham ikke mange sjanser i villmarken, men 37 år gamle Ree­ves var sannsynligvis bedre forberedt på livet som marshal enn noen av de andre. Han hadde vokst opp i en slavefamilie i Arkansas der han fikk herrens etternavn.

Senere ble han eierens personlige livvakt, og slik sedvanen var under den amerikanske borgerkrigen, dro han med sin hvite herre i kamp.

Han var en fantastisk skytter og imponerte selv de rasistiske hvite offiserene. Men etter krigen fikk han nok. I forbindelse med en heftig krangel under et kortspill ga han sin tidligere herre et knyttneveslag midt i ansiktet og flyktet hals over hode inn i Indianerterritoriet. Her lærte han å snakke muskogee og kunne dermed kommunisere med creek-indianerne.

De lokale lærte ham også å lete etter spor i naturen, slik at han med raskt blikk kunne konstatere når en rytter hadde ridd forbi. Etter noen år i villmarken stiftet Reeves familie og begynte å arbeide som speider og stifinner for U.S. Marshals i Arkansas.

Det gjorde han så bra at han i 1875 fikk tilbud om en lukrativ jobb som U.S. Marshal i det lovløse Indianerterritoriet, som han med egne ord kjente like godt «som en kokk kjenner kjøkkenet sitt».

Bass Reeves fikk med tiden mulighet til å bevise sine ferdigheter. Jim Webb, en hissig ranch-eier, hadde i 1883 drept en svart predikant på gården sin, og Reeves fikk i oppdrag å arrestere ham. Mar­sha­len tok en hvit kollega med seg, for han visste at de hvite ofte motsatte seg å bli arrestert av en svart marshal.

En tidlig morgen red de opp til våningshuset på ranchen, der Webb sto og fulgte med dem. De to marshalene hadde lagt sølvstjernene i lommen og ga seg ut for å være reisende som bare ville kjøpe litt frokost, men Webb fattet straks mistanke og lot demonstrativt den høyre hånden hvile på seksløperen i beltet.

Indianerne ble tvangsflyttet til dagens Oklahoma.

Indianerne ble tvangsflyttet til dagens Oklahoma.

© Getty Images

Likevel tok han de to marshalene med inn på kjøkkenet og ba dem vente på kokken. Mens de ventet, kikket Reeves ut gjennom et vindu og så Webb hviske fortrolig med en cowboy. Planen deres var gått i vasken, og Reeves visste instinktivt at han måtte handle først hvis han ville se solen gå ned igjen.

Like etter gikk de to marshalene ut til mennene på verandaen, som satt med trukne revolvere på en benk. Reeves forsøkte å virke avslappet og snakket om vind og vær, til Jim Webb så vekk et kort øyeblikk.

Nå var sjansen der. Reeves sparket lynraskt revolveren ut av hånden på Webb og grep ham om halsen med venstre hånd, mens høyrehånden trakk Colten og presset den inn i munnen på forbryteren.

«Jeg overgir meg», kom det gurglende fra en forskrekket Webb. Den andre cowboyen fyrte av to bomskudd mot Reeves før den store marshalen fikk pekt revolveren mot angriperen og drept ham med et skudd i magen.

Til Bass Reeves’ store frustrasjon fikk ikke Jim Webb sin velfortjente straff. En ukjent velgjører betalte 17 000 dollar i kausjon, men den hissige rancheieren dukket aldri opp til rettssaken. Noen år senere skulle Reeves imidlertid få nok en sjanse til å la rettferdigheten seire.

Fengselet var et rent helvete

Det var ikke så underlig at Jim Webb hadde det travelt med å komme seg vekk fra arresten i Fort Smith. I rettsbygningens kjeller ble fangene nemlig stuet sammen i to celler på i alt 300 m², der nærmere 150 menn og kvinner fra villmarken ofte måtte sitte i ukevis. En besøkende, Anna Dawes, var dypt sjokkert over forholdene.

«Dette mørke, overbefolkede hullet avgir den verste stank du kan forestille deg. Det er et helvete på jord – middelalderlig barbari», skrev hun i en artikkel om arresten. Og Dawes overdrev ikke: Cellene var ikke utstyrt med toaletter, men bøtter, og fangene måtte gå i flere uker uten bad eller klesskift.

Stanken av urin, skitt og svette var så ille at den trengte inn i rettslokalet i første etasje, der dommer og advokater forsøkte å holde masken. Dessuten var vinduene i cellene så bitte små at dagslyset ble redusert til evig tussmørke. På toppen av alt dette ble ikke fangene holdt atskilt.

Dermed måtte kvegtyver og whiskysmuglere dele celle med mordere og voldtektsforbrytere. Et opphold i fengselet medførte så mye voldelige overfall og sjikane at det kunne føles som en befrielse å komme en etasje opp til Isaac Parker – dommeren kjent som «Hanging Judge» – og få sin dom.

I 1884 fikk Bass Reeves endelig en mulighet til å få has på Jim Webb da han fikk et tips om at morderen gjemte seg i en landhandel i Arbuckle-fjellene. Da Reeves og medhjelperen hans nærmet seg stedet til hest, så de en bevæpnet Webb hoppe ut gjennom et vindu og løpe mot hesten sin rundt hundre meter unna.

Men da Bass Reeves sperret veien, snudde rancheieren og sprintet mot skogbrynet, der han stanset og hevet riflen.

«Før jeg hadde kommet meg av hesten, hadde han skutt en knapp av frakken min og fyrt av enda et skudd, som gikk rett gjennom tøylene», fortalte Bass Reeves senere til en avis.

Men den erfarne mar­shalen var som alltid like iskald. Han løftet Winchester-riflen sin fra sadelhylsteret og tok sikte. Lyden fra to raske skudd smalt ut over fjellene, før Jim Webb falt lydløst i bakken. Det var med stor tilfredshet Bass Reeves undersøkte liket:

«Da jeg plukket ham opp, kunne jeg se at de to skuddene mine hadde truffet bare en halv tomme fra hverandre. Han var 400 meter unna da jeg skjøt ham».

Bragden ble omtalt i en rekke aviser, men det var den hvite kollegaen, ikke Bass Reeves, som fikk æren av å ha satt en stopper for Jim Webb. En svart mesterskytter som fikk has på en hvit cowboy, var mer enn offentligheten kunne tåle.

Kort etter fant Bass Reeves’ navn likevel veien til avisoverskriftene. Under en patrulje på «the whisky trail» – en rute som ble brukt til å smugle whisky inn til indianerne – falt den store marshalen i bakhold.

Han ble plutselig omringet av tre svarte revolvermenn og tvunget til å stige av hesten. Reeves gjenkjente dem straks som de lovløse Bruner-brødrene, og fant rolig arrestordren på dem frem fra innerlommen.

Reeves spurte brødrene hvilken dato det var, slik at han kunne ta seg av papirarbeidet.

«Det er visst heller vi som skal ta oss av deg», sa den ene av brødrene og grep etter revolveren. Men mar­sha­len var raskere på avtrekkeren.

Han skjøt to av brødrene med Colten, før han grep rundt løpet på den tredje brorens våpen og slo ham bevisstløs. Etter to minutters arbeid var det tre forbrytere mindre å bekymre seg om i Indianerterritoriet.

I nybyggerbyene ute i Det ville vesten var marshalen en uunnværlig del av livet. Han prøvde etter beste evne å holde orden på alle lykkejegerne som fant veien dit.

Jobben var dødelig

Bass Reeves var en dyktig marshal, men at han overlevde alle skuddvekslingene med lovløse, må sies å ha vært ren flaks. Av de 200 nye marshalene som lyttet til dommer Parkers velkomsttale i 1875, mistet hele 67 livet i Indianerterritoriet. Tjenestemennene måtte ofte ta seg av organiserte bander som skjøt for å drepe. Et eksempel på dette var Dalton-brødrene.

De fem brødrene i banden begynte faktisk sin karriere som håndhevere av lov og orden, og jaget forbrytere blant annet i Indianerterritoriet.

Men da den eldste av dem, en U.S. Marshal, ble drept i tjenesten og de andre i en periode ikke fikk utbetalt lønn, valgte de å skifte side. Brødrene gjennomførte en rekke tog- og bankran og drepte tre U.S. Marshals underveis, før de selv ble skutt og drept i 1892.

Arbeidet som marshal krevde mye mer enn gode skyteferdigheter. Det beviste den etter hvert 55 år gamle Bass Reeves i 1893. En 26 år gammel småkriminell ved navn Wilson hadde sammen med en kamerat drukket tett en ettermiddag i Red Dog Saloon i Keokuk Falls.

Deretter sjanglet de ut til leiren sin i villmarken. Dagen etter fant lokalbefolkningen et lik flytende i en bekk. To fingre manglet på den ene hånden, og offerets hodeskalle så ut som om det var delt av et øksehogg.

Noen dager senere ble Wilson arrestert av Bass Reeves, som fant en blodig øks blant mannens eiendeler. Wilson hevdet at han hadde drept en hare med øksen, men den forklaringen fikk Reeves raskt tilbakevist da han undersøkte leiren der mannen holdt til.

Han undret seg over at det var spor etter to bål, hvorav det ene var blitt tent helt inntil et tre. Reeves fjernet asken og gravde litt.

Ganske riktig – nede i den tørre jorden fant han blod. Her hadde Wilson hogd kameraten til døde og forsøkt å skjule blodet ved å tenne et bål. Wilson ble senere dømt til døden i Fort Smith.

Territoriet tas fra indianerne

I 1893 visste Bass Reeves at karrieren som U.S. Marshal gikk mot slutten, men det var ikke alderen som tynget. Grunnen var først og fremst at hvite farmere var ivrige etter å slå seg ned og drive jordbruk i området.

Allerede i 1889 hadde president Harrison tillatt at ytterligere 50 000 mennesker kunne ri inn i det nordlige Indianerterritoriet og beslaglegge 8000 km² jord. Et ukemagasin beskrev hvor fort området ble forvandlet fra villnis til by:

«Mandag klokken 12 var det null innbyggere i Guthrie. Før solnedgang var det minst 10 000. I timene mellom var gater anlagt, tomter stykket ut, og et bystyre etablert.»

Regionen var ikke lenger en livsfarlig villmark, og i 1893 begynte regjeringen til og med å stykke ut resten av Indianerterritoriet – hvem som helst kunne gjøre krav på 160 tønner land, rundt 800 mål, så sant de ville dyrke jorden.

Befolkningstallet eksploderte, og de nye byene begynte å organisere sine egne politikorps. Dermed ble behovet for U.S. Marshals mindre og mindre etter hvert som nye byer og lokalt politi kom til.

Men til tross for alle de nye innbyggerne var Oklahoma ennå ikke formelt blitt en av Amerikas forente stater, og så sent som i 1904 var en nå gråhåret 66 år gammel Bass Reeves fremdeles å se på hesteryggen i Indianerterritoriet. Mot slutten av karrieren fant han til og med frem til to texanere som var ettersøkt for mord.

«God morgen, mine herrer», sa Reeves.

«Jeg snakker ikke med niggere», sa den ene. Det gikk noen lange sekunder, før den andre texaneren spurte:

«Er ikke du Bass Reeves?»

«Nei», kom det rolig fra marshalen.

Likevel trakk texanerne våpen og ga Reeves beskjed om å gå av hesten. Texanerne spurte om han ville si noen siste ord før de drepte ham. Reeves svarte at han hadde et brev fra kona på innerlommen, og spurte om de ville lese det høyt.

Han fant frem et ark fra sadeltasken og rakte det til en av texanerne med skjelvende hender. Plutselig, akkurat i det øyeblikk forbryterne så ned på brevet, kastet Reeves frem høyre hånd og klemte hardt til rundt halsen på den ene av texanerne og grep revolveren hans.

«Son of a bitch, du er arrestert», ropte Reeves. Det skremte den andre forbryteren så kraftig at han overga seg.

U.S. Marshals ivaretar i dag en rekke oppgaver – blant annet vitnebeskyttelse.

U.S. Marshals ivaretar i dag en rekke oppgaver – blant annet vitnebeskyttelse.

© Getty Images

Bass Reeves var stjernen

Tre år senere, i 1907, red Reeves sin siste tur gjennom villmarken. I november det året ble Oklahoma offisielt en stat og fikk sitt eget politikorps. Dermed hadde U.S. Marshals som føderalt politi utspilt sin rolle som ordenshåndhever i villmarken.

I den forbindelse trykket Weekly Times-Journal et stort portrett av Bass Reeves, U.S. Marshals’ mest dødbringende representant, som nå skulle bli pensjonist:

«Når det føderale styret opphører – når Oklahoma blir en stat – vil han bytte ut seksløperen med plogen og leve av jordbruk. I hans hender har revolveren vært et potent redskap i kampen for å ta tilbake territoriene fra de lovløse, hestetyvene og spritselgerne».

Avisen smurte tykt på, men så var da også Reeves’ gjerninger enestående. Med mer enn 3000 arrestasjoner og 14 drepte forbrytere, alle skutt i selvforsvar, var han den mest effektive marshalen i tjenestens historie. Reeves ble utrolig nok selv aldri truffet av en eneste kule.

Det viste seg snart at den gamle ringreven ikke helt klarte å slippe taket i faget sitt. Da 69-åringen Bass Reeves hadde levert inn marshalstjernen, bestemte han seg for å bli lokalpoliti i byen Muskogee.

Reeves måtte bruke spaserstokk for å gå patrulje, men etter et år kunne en lokalavis likevel rapportere at det ikke hadde funnet sted en eneste forbrytelse i den gamle mannens distrikt. I 1910 sovnet Bass Reeves stille inn i en by der lyden av biler var begynt å konkurrere med hestevrinsk og piskesmell.

Med Bass Reeves forsvant også en egen type U.S. Marshal. Etter at han gikk av med pensjon, fikk tjenesten i stedet karakter av en spesialenhet. Vitnebeskyttelse og rømte fanger fikk øverste prioritet hos tjenesten.

I dag går tjenestemennene vanligvis i dress på jobb, men uttrykket U.S. Marshals vil likevel alltid vekke assosiasjoner til den ranke rytteren med en seksløper i beltet og en sølvstjerne på brystet.