Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Når fiffen samlet seg til ball, var deltakerne å finne blant de såkalte «New Yorks 400»: Sosietetsdronningen Caroline Astor førte en oversikt over de 400 personene som etter hennes mening forsto å te seg ordentlig i en ballsal.

Samfunn - Nord- og søramerikansk historie

USAs kakser nektet seg ingenting

Mangemillionærer som Vanderbilt, Carnegie og Astor kjempet på slutten av 1800-tallet om å overgå hverandre i pengeforbruk. Og det var på New Yorks luksushoteller fiffen virkelig fikk vist frem sin ekstravaganse og rikdom for den måpende offentligheten.

Ute foran Waldorf-Astoria-hotellet og nedover langs 5th Avenue sto hestevognene i kø. Kalenderen viste 10. februar 1897, og tjenerne og kuskene bar fløyel, brokade, lange støvler og hatter prydet med fjær. Hotellets ansatte – kledd ut som musketerer – geleidet de 700 gjestene som var invitert til tiårets kostymeball, på plass.

Kvinner kledd ut som Madame de Pompadour, Marie Antoinette eller Katarina den store med gigantiske silkekjoler, store, hvite parykker og glitrende diamanter feide inn i lobbyen, ført av menn som skulle forestille Ludvig 14., kardinal Richelieu eller Peter den store. Bankmannen Oliver Belmont troppet opp som Henrik 8. Ryktene ville ha det til at hans håndlagte rustning med detaljer i gull hadde kostet ham 8000 dollar – rundt en million kroner i dag.

Innenfor ble gjestene mottatt av Cornelia Bradley-Martin, som hadde leid de to nederste etasjene av Waldorf-Astoria-hotellet for å feire en forestående tur til Europa. Med speil, tapeter, gobeliner, malerier og blomster hadde hun omdannet selskapslokalene til det franske Versailles-slottet. Vertinnen var kledd som Maria Stuart, og iført Marie Antoinettes ekte kronjuveler tok hun imot gjestene sittende på en trone.

Tonene fra New York-filharmonikernes strykere lokket gjestene inn i den store ballsalen, der fat bugnende av eksotisk frukt, pyramider av champagneglass fylt med verdens dyreste dråper, og de lekreste franske delikatesser, pirret gjestenes øyne, ganer og nesebor.

Overklassens privatliv var offentlig

I dagene som fulgte overgikk pressen seg selv med reportasjer fra ballet. En avis skrev at «kommende generasjoner vil datere alle begivenheter som før eller etter Bradley-Martin-ballet», mens en av de få kritiske journalistene skrev: «En halv million dollar (cirka 60 millioner kroner i dag, red.) har gått opp i dilldall og blomster. Mrs. Bradley-Martin har triumfert og heist seg selv opp på forfengelighetens vulgære trone».

Reportasjene krevde ikke det store forarbeidet, for fiffen inviterte nærmest journalistene med inn. Alle de største sosiale begivenhetene i New York foregikk nemlig på offentlige steder, og Waldorf-Astoria-hotellet var det foretrukne. I andre land ble de rikes fester og middagsselskaper holdt i private palasser og herskapshus, der aristokratiet fikk være i fred for de misunnelige blikkene fra den gemene hop.

Men i takt med USAs eksplosive økonomiske vekst ble formuer som verden aldri hadde sett maken til, skapt på få tiår innenfor tungindustrien, bankvirksomhet, eiendomshandel, børsspekulasjon og jernbaner. Rikmenn som John Jacob Astor, Cornelius Vanderbilt og Andrew Carnegie hadde begynt med to tomme hender, og ville vise verden at de hadde oppfylt den amerikanske drømmen. Ved å vise frem sin suksess ville de inspirere andre til å arbeide hardere.

Loddrett jernbane trakk folk

Driftige forretningsfolk hadde snart innsett at det var penger å tjene på de superrikes krav om luksus og ønske om å vise seg frem. Luksushotellene skjøt opp på New Yorks fineste adresser, og hotellenes oppgave var å gi de rike gjestene en opplevelse som de ikke kunne få andre steder – ikke engang hjemme.

I 1859 åpnet Fifth Avenue Hotel. De 400 rommene på hotellet var oppsiktsvekkende nok utstyrt med egne bad og egen kamin, og 400 ansatte sto på pinne for å oppfylle gjestenes ønsker. Men hotellets store attraksjon var byens første personheis, «den loddrette jernbanen», som ble drevet av en stor dampmaskin i kjelleren. «Store mengder forgylt tre, tung fløyel, tykke tepper, rosentre og grønne gardiner skaper både et utseende og et velvære som alle og enhver ville ønske seg», skrev magasinet Harper's Weekly om hotellets interiør.

Hotellene kjempet alle om å overgå hverandre i luksus for å lokke til seg «New Yorks 400». De 400 var det øvre samfunnslags absolutte elite, utnevnt av sosietetsdamen Caroline Astor, som var overklassens ledende smaksdommer.

«Det fins bare rundt 400 personer i det fasjonable New York», uttalte rikmannen Ward McAllister. «Hvis man beveger seg utenfor denne kretsen, treffer man på folk som ikke hører hjemme i en ballsal, eller som får andre til å føle at de ikke hører hjemme der».

Fettere bak luksushotell

I 1891 gikk fetterne William Waldorf Astor og John Jacob Astor 4. inn for å bygge et enda finere hotell i New York. De to lekket tegningene av hotellet til New York Times, som kvitterte med å skrive at hotellet ville bli «et veritabelt palass» og «det mest luksuriøse hotellet i hele USA».

Da hotellet åpnet to år senere, var interessen enorm, og de mange skuelystne ble ikke skuffet. Waldorf-Astoria var en kombinasjon av europeisk eleganse og Astor-familiens personlige stil. Hotellets mest eksklusive restaurant var innredet som Caroline Astors spisestue, der bare landets rikeste og mest prominente kunne gjøre seg håp om å bli invitert på middag. Men for den nette sum av rundt 100 dollar – cirka 13 000 kroner i dag – kunne fjorten gjester få fornemmelsen av å være i det astorske hjem.

Astor-fetterne ansatte den kjente hotelldirektøren George Boldt til å bestyre hotellet. Boldt var en mester i PR, og det første han gjorde var å arrangere en overdådig åpningsfest. 1500 spesielt inviterte gjester fra New York, Boston, Baltimore og Philadelphia, kledd i kjoler fra Paris og smykker fra Tiffany og Cartier, ble oppfordret til å spasere rundt og se på suitene som var utsmykket i ulike stilarter, inspirert av Venezia, Vinter-palasset i St. Petersburg, Medici-familiens Firenze og Solkongens hoff.

Etter en overdådig middag underholdt New Yorks symfoniorkester i den 30 meter lange og tre etasjer høye ballsalen.
«Så mange er bekvemmelighetene», skrev en invitert journalist, «så luksuriøst er alt som tilbys, at hvis en mann som kommer til New York ønsker å være av noen betydning, så må han oppholde seg på Waldorf-Astoria».

De rikes utstillingsvindu

Hotelldirektør Boldt sørget for at de mest prominente gjestene ble overøst med champagne, blomster og sigarer, mens de mindre bemidlede omtrent ble ignorert eller direkte fornærmet. En gjest som satte spørsmålstegn ved prisen på oppholdet, ble bortvist fra hotellet for alltid, mens Boldt demonstrativt rev regningen i stykker foran øynene på måpende tilskuere i lobbyen.

Å bli ønsket velkommen på Waldorf-Astoria var en anerkjennelse av posisjonen i det fine selskap, og ga mulighet for å boltre seg i hotellets 50 restauranter, barer, palmehager og salonger.

Planen med hotellet virket. Sosietetsfolk fra hele landet strømmet til for å vise seg frem i sin fineste skrud.

«Fra et diskré tebord under en palme overvåket jeg disse ekstravagansens vakre elever oppstilt i flott slagorden», skrev forfatteren H.G. Wells om et besøk i lobbyen.

Hver dag besøkte tusenvis av mennesker hotellet. De fleste ønsket bare å få et glimt av de rike og berømte som spaserte opp og ned den 100 meter lange, teppebelagte, speildekorerte mar-morgangen som forbandt hotellets to fløyer – vittige hoder døpte snart korridoren Peacock Alley, Påfuglsmuget.
I takt med at rike forretningsmenn gjorde Waldorf-Astoria til sin egen dagligstue, ble hotellet en slags forlengelse av finansgaten Wall Street.

Aksjetips ble formidlet videre i barene, millionhandler ble inngått i salongene, og i 1901 kjøpte finansmannen J.P. Morgan et stål-imperium av Andrew Carnegie i en av suitene. Prisen var 480 millioner dollar, som tilsvarer rundt 60 milliarder kroner i dag. Som en service til kundene opprettet hotellet en budtjeneste og en egen telefonsentral til å holde gjestene informert om finansielle nyheter.

De rikeste hotellkundene brukte samtidig millioner på de private praktpalassene som skjøt opp på Manhattans dyreste adresser. Under lange reiser i Europa støvsugde de den gamle verden for antikviteter til luksushjemmene sine.

På begynnelsen av 1900-tallet snudde imidlertid stemningen blant folk. De rikes monopoler presset prisene i været, og regjeringen grep inn og gjennomførte antimonopollover. Befolkningen ble klar over at de surt opptjente pengene deres finansierte overklassens ekstravagante livsstil, og den absolutte eliten ble ikke lenger sett på som forbilder, men snarere som sjofle røverbaroner.

Den nye generasjonen demonstrerte ikke sin rikdom på luksushoteller. Overklassens sosiale liv flyttet i stedet inn i private hjem eller ut på nattklubbene. Den ene grunnleggeren av Waldorf-Astoria-hotellet, William Waldorf Astor, følte seg ikke lenger velkommen i hjemlandet, og flyttet til England, der han kjøpte seg et slott. Den andre, John Jacob Astor 4., gikk, symbolsk og tragisk nok, ned med tidens største og mest luksuriøse passasjerskip Titanic.

Waldorf-Astoria-hotellet gjenvant aldri sin posisjon, og i 1929 ble hotellet, som hadde vært rammen rundt så mange storslåtte fester, revet. Den kostbare tomten skulle i stedet brukes til en gigantisk kontorbygning.

Les også:

Våpen

Når ble hangarskipet oppfunnet?

2 minutter
Andre verdenskrig

Britisk spesialstyrke spredte frykt bak fiendens linjer

15 minutter
Middelalderen

Korstogene: Hellig krig

7 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul