Alt om utvandringen til Amerika: Derfor reiste skandinavene vestover

Det er jo det alle forteller: Amerika-brevene fra alle de utvandrede skandinavene; reklamebrosjyrene med de flotte bildene av den fruktbare jorda og ikke minst rederienes representanter i Norden – agentene – som garanterer at lykken venter på alle som reiser til Nord-Amerika.

Det er vanskelig å ikke la seg friste til å forlate det fattige livet i Norden, og familien Feilberg er verken den første eller siste som regner med en bedre fremtid i den nye verden.

Millioner av dansker, nordmenn, svensker og finner har i årenes løp pakket kofferten for å begynne et nytt liv i Nord-Amerika – mange av dem lokket av skruppelløse selgere som får prosenter hver gang en passasjer kjøper en billett til Amerika.

Fattigdommen florerte i Norden

Livsvilkårene i de laveste samfunnsklassene var barske og brutale i 1800-tallets Norden, mest av alt fordi landene i disse årene så en enorm befolkningsvekst.

Den svenske dikteren og biskopen Esaias Tegnér pekte i 1833 på “freden, vaksinen og potetene” som de viktigste grunnene til befolkningsveksten.

Historikerne holder fremdeles fast ved hans teori. En lang fredsperiode gjorde at mennene ikke lenger døde i kriger, og barnedødeligheten falt markant på grunn av bedre hygiene og legebehandling.

I tillegg førte effektive dyrkingsmetoder til at befolkningen i lange perioder hadde rikelig med mat. Også koppevaksinen, obligatorisk i Norge fra 1810, fikk den generelle dødeligheten til å falle.

Den positive utviklingen i landene hadde imidlertid en brutal skyggeside: overbefolkning. Skandinaviske familier fikk barn omtrent annet hvert år, og det betydde at det verken fantes jord eller arbeid nok til alle.

Selv de som hadde arbeid strevde for å brødfø seg selv. Husmenn og løsarbeidere måtte slite dagen lang uten utsikt til bedre livsvilkår – ikke minst fordi de store gård- og godseierne satt på nesten all jorda.

“En fattig arbeider i Värmland kunne ikke forbedre sin stilling. Den som var fattig, forble fattig,” lød det fra en svensk husmann.

Mange fra landet hadde søkt mot byene i håp om å finne arbeid, men også her var skillet mellom rik og fattig markant.

De fleste tilflytterne endte som ufaglærte arbeidere i de nye fabrikkene eller som tjenestefolk – fremdeles uten utsikt til bedre kår.

I stedet bodde de i overbefolkede og helsefarlige leiegårder. Det var nesten umulig for europeerne å bryte ut av fattigdommen.

“Den enkle arbeideren som ikke er håndverker har derfor ofte bare valget mellom Amerika og fattighuset,” skrev for eksempel en danske i et brev fra Bornholm i 1872.

Men etter 1840 hørte stadig flere skandinaver om “mulighetenes land” på den andre siden av Atlanteren.

Noen av de første til å reise av gårde var norske kvekere fra Stavanger i 1825, etter at de hadde blitt forfulgt i hjemlandet i årevis.

I 1838 beskrev svenske Carl Friman delstaten Wisconsin som “det herligste land”, og snart spredte drømmen om Amerika seg blant Nordens fattige.

Alle kunne få jord i Amerika

I Amerika var det nok arbeid. Ingen andre steder hadde en slik økonomisk vekst som USA, som konstant trengte mer arbeidskraft – og gjerne sterke nordiske menn som jobbet hardt.

“Det norske folk i alminnelighet har et godt omdømme her,” skrev en utvandret nordmann i et brev hjem.

På midten av 1800-tallet var det særlig jernbaneselskapene som lokket skandinaver med at de kunne få sin egen jordlapp for en beskjeden sum i Amerika – et utenkelig gode hjemme i Norden.

Selskapene hadde fått jorda gratis i forbindelse med etableringen av jernbanenettet, og nå kunne de selge den videre for 1,25 dollar pr. acre, et jordstykke som tilsvarte en liten fotballbane.

I USA var interessen for at jorda i de avsidesliggende statene ble dyrket opp så stor at den amerikanske regjeringen vedtok den såkalte Homestead Act i 1862.

Loven gjorde det mulig for alle menn over 21 år å få et stykke udyrket jord på hele 160 acres, ca. 640 dekar.

Dette tilsvarte en stor gård i Norden, og for en fattig nordisk gårdsarbeider innebar tilbudet om jord en mulighet til å skape sin egen lykke i et friere og mer likestilt samfunn.

I 1838 skrev Carl Friman fra Wisconsin at “folk kan leve bedre her enn i noe annet land, fordi man lettere får noe godt ut av alle ting. Kornet er mye bedre her, og melken fetere.”

De mange såkalte amerika-brevene som de første skandinaviske emigrantene skrev hjem ble drivkraft i den masseutvandringen som fant sted fra slutten av 1860-tallet.

Amerika-feberen raste, selv om de aller fattigste gårdsarbeiderne neppe hadde råd til å betale de 100-150 kronene – en hel årslønn – som en billett på tredje klasse kostet.

Mange ble grepet av reiselyst, og ­rederienes agenter sto klare til å overbevise massen av fattige arbeidere om at utvandring til USA var det eneste riktige å gjøre.

Agentene var regelrette gribber

Rederibransjen hadde luktet at det var store summer å tjene på utvandrerne. Da masseutvandringen skjøt fart på slutten av 1860-tallet, hadde de raske dampskipene erstattet seilskipene.

Turen fra Europa til Amerika tok dermed ikke to måneder, men bare knapt to uker. Den raske overfarten gjorde ikke bare reisen lettere for utvandrerne, men var også en fordel for rederiene som kunne ha flere avganger med det samme antall skip.

De store dampskipene rommet også langt flere passasjerer – særlig på tredje klasse, der emigrantene ble stuet sammen som kveg.

For å selge billetter benyttet rederiene seg av såkalte utvandringsagenter som skulle lokke så mange skandinaver som mulig.

Agentene kretset rundt som sultne gribber i kvartalene nær havnene i København, Göteborg og Kristiania. Overalt hvor agentene så en sjanse kastet de seg over folk for å selge drømmen om Amerika.

Og når utvandrerne senere sto med billetten i hånden på kaia, forsøkte agentene å selge all slags utstyr til overfarten, bl.a. sengetøy, krus, tallerkener og bestikk.

En av de mest vellykkede utvandringsagentene var skåningen Hans Mattson, som mellom 1866 og 1881 var ansatt av både delstaten Minnesota og jernbane­selskapene St. Paul & Pacific Railroad og Northern Pacific Railway.

Mattson sørget bl.a. for å oversette amerikanske brosjyrer til svensk, slik at hans landsmenn kunne forstå hvilke fantastiske muligheter USA bød på.

I stykket “Minnesota og dets fordeler for innvandrere” fra 1867 kunne Mattson lokke svenskene med at “skoler, kirker, landsbyer og byer hadde sprunget opp som ved et trylleslag” i præriestaten, og heldigvis var “de siste spor etter indianerne nå nesten borte.”

Agentsystemet var bygget opp rundt hovedagenter med et nett av medarbeidere som iherdig prøvde å overtale skandinavene til å selge eiendelene sine for å sikre seg en billett.

Det var en lukrativ forretning for agentene å forføre kundene. De hadde ofte en lengre utdannelse innen bl.a. juss og ble vervet av utenlandske firmaer som f.eks. de store rederiene.

Den danske agenten Vincent Riber var ansatt av det ­britiske rederiet State Line, som betalte ham en årslønn på nesten 2000 danske kroner.

Riber fikk i tillegg ca. 10 kroner i provisjon for hver voksen passasjer, og halvparten for hvert barn.

Bare i 1883 solgte Vincent Riber 726 voksenbilletter og 172 barnebilletter og tjente samlet nesten 10.000 kroner – en skyhøy lønn som til og med overgikk inntekten til en ­høyesterettsdommer.

Provisjonslønnen fikk mange til å glemme all moral, og de ­utnyttet skruppelløst folks mangel på kunnskap. Det holdt på å koste fire bornholmere dyrt: De hadde allerede inngått en kontrakt om jord i New Zealand da en agent oppsøkte dem i København.

Han overtalte dem til å reise med sitt selskap til Boston, for derfra kunne de nemlig veldig enkelt komme seg videre til New ­Zealand, fortalte agenten.

Da bornholmerne senere ble oppsøkt av en annen agent som solgte billetter ­direkte til New Zealand, avviste de ham derfor i starten – helt til han viste dem et verdenskart.

Krovert sendte folk over Atlanteren

Siden de fleste av de potensielle utvandrerne slet på markene utenfor de store byene, sørget hovedagentene ofte for å verve lokale hedersmenn.

Ingenting var mer effektivt enn at byens kjøpmann eller krovert begynte å snakke varmt om å utvandre til den nye verden.

Folk på landet stolte på de lange talene om det fantastiske USA når ordene kom fra respekterte borgere som skolelærere og avisredaktører.

Langtfra alle agenter fant det nødvendig å fortelle at de tjente penger på å få folk til å forlate hjemmet sitt.

I Humble sogn i Danmark arbeidet til og med sognets fogd som utvandringsagent – og sognet hadde da også Danmarks høyeste utvandringsprosent.

Nettverket av agenter eksploderte på 1870- og 1880-tallet og nådde snart ut til alle avkroker av Skandinavia. I Norge hadde de tre rederiene ­National Line, Allan Line og Thingvalla i alt ca. 1400 ansatte agenter på 1880-tallet.

Hovedagentene i København hadde ikke færre enn 1053 underagenter utenfor hoved­staden i 1886. Rittmester Wilhelm ­Sommer hadde allerede 20 år tidligere merket at det vrimlet av agenter.

“Overalt hvor jeg har kommet har jeg dessverre sett at befolkningen er grepet av en utvandringsmani fremkalt av ­omreisende agenter og hjemvendte ­emigranter,” skrev Sommer etter en rundreise på Sjælland i 1868.

Nettopp de hjemvendte utvandrerne, som fikk tilnavnet “yankees”, var blant agentenes viktigste våpen: De ble ikke registrert av myndighetene og drev en lyssky lobbyvirksomhet der de som oftest ble lønnet i form av en gratis hjemreise. Betingelsen var at de ­skaffet et visst antall nye utvandrere.

Når yankee-ene sto i Stetsonhatter og fortalte malerisk om sine eventyrlige opplevelser “over there” med en snert av amerikansk aksent, ble deres gam­le landsmenn imponert.

Å la seg lok­ke av en yankee kunne imidlertid være ­risikabelt. Unge skandinaviske jenter fikk f.eks. vite at de bare skulle skrive un­der på å arbeide et halvt år i USA hos “fine familier”, så ville de få reisen betalt.

I virkeligheten var det imidlertid snakk om “de usedeligste og mest beryktede husene i New York,” lød en advarsel trykt i en dansk lokalavis.

Antall yankees i Norden er uvisst, men historikerne vet at det britiske rederiet Allan Line sendte i alt 1300 svensk-amerikanere hjem til Sverige høsten 1881. Der fikk de ­provisjon for hver utvandrer de solgte en billett til.

Reisen var et mareritt

Mange av de nordiske utvandrerne opplevde at agentene sjelden holdt det de lovet.

Noen hadde solgt alt de eide for å få råd til billetten, men når de gikk om bord på skipet mot Amerika, var det verken fine salonger eller overdådige middager – slik de hadde sett i de flotte brosjyrene og i avisannonser.

For mange av dem ble overfarten til drømmelandet et rent mareritt.

De aller fleste utvandrerne fra Norden hadde bare råd til de rimeligste ­billettene på tredje klasse. Her lå de stuet sammen i køyer som sto så tett at det ikke var plass til å sette fra seg håndbagasjen.

Det verste var likevel stanken av oppkast når passasjerene i skipets dyp ble sjøsyke. Toalettforholdene var elendige, og etter et par dager stinket det av avføring og urin.

Danske Julie Feilberg, som i 1911 var på vei til Canada med fem av barna sine, hadde så store problemer med å takle stanken at hun og barna oppholdt seg på det forblåste dekket på dagtid.

“Det er ikke morsomt å sitte i åtte timer på et dekk i storm og sludd uten ly. Det er uutholdelig å være der nede i den kvelende luften og stanken,” skrev hun i et brev hjem til Danmark.

Generelt var overfarten ganske så anstrengende for barnefamiliene. Svenske Ida Lindgren reiste med familien på andre klasse, men også her var reisen langt fra en fornøyelse.

“Lugaren er bekmørk, så vi har lyset tent midt på dagen,” skrev Ida.

En mørk lugar var likevel bedre enn den støyen og oppstandelsen med tilhørende slagsmål som jevnlig brøt ut i de store sovesalene blant drikkfeldige menn som ville slå ihjel tid.

Ifølge danske Hans Jensen, som dro fra København til New York i 1889, begynte bråket allerede tidlig på dagen:

“Klokka syv om morgenen ble det liv i køyene. Man kunne høre munnspill med skrattende toner. Svenskene begynte å drikke igjen, av store brennevinskanner som de hadde fått fylt i Danmark.”

Skandinavene stimlet tett sammen på overfarten, men mange dansker skrev i brevene hjem at de syntes svenskene drakk altfor mye og ble grove. 17 år gamle Christian Andersen hadde en slik opplevelse i 1894:

“Det er svenskene som er så ondskapsfulle. Andre dagen var en svenske blitt så full at han slo en danske i det ene øyet og forskjellige andre steder. Etterpå gikk han opp på dekk og rev i stykker klærne på fire dansker.”

Andre ganger var stemningen mye bedre. Praten og dansen gikk ­muntert og ubekymret når munnspillene og felene spilte opp.

“Vi hadde det ordentlig morsomt på havet. Vi danset fra morgen til kveld. Nordmennene og svenskene i ene enden av skipet, og engelskmennene og irene i andre enden,” skrev norske Karl Hansen ­Frøseth, som var på vei til Minnesota med sin kone i 1884.

Så mange mennesker stuet sammen under elendige sanitære forhold gjorde at skipene jevnlig utviklet seg til et sykdomshelvete.

I de store sovesalene på tredje klasse, der hundrevis av mennesker oppholdt seg døgnet rundt, var det nesten umulig å unngå sykdom. Særlig kolerautbrudd var vanlig, og den livstruende mage-tarm-sykdommen var passasjerenes største frykt.

For mange nordiske utvandrede endte Amerika-drømmen på havet. ­Den 21 år gamle dansken Jens Andersen opplevde koleraen på nært hold da han krysset Atlanteren i 1866.

Nesten 100 av SS Peruvians 758 passasjerer endte med å dø av sykdommen, og Jens trodde han skulle samme vei.

Han hadde allerede skrevet avskjedsbrev til familien hjemme på Møn i Danmark, men overlevde etter pleie og karantene i New York. Så bra gikk det ikke med den svenske familien han møtte på skipet.

Den utvandrede faren hadde vært en tur hjemme i Sverige for å hente kone og tre barn, men ­allerede før skipet nådde kysten av Amerika måtte faren gravlegge hele sin familie på havet.

Hjemme i Norden var folk splittet

Den massive utvandringen satte kraftige spor i hjemlandene – ikke bare i form av brutte familiebånd og savn, men også fordi mange små sogn risikerte å bli borte når de unge utvandret og dermed reduserte tilveksten av nye generasjoner i lokalsamfunnet.

På statlig nivå hadde folkeflukten til Nord-Amerika i starten vært en kjærkommen anledning for de nordiske landene til å få tynnet ut den store overbefolkningen.

I Danmark kjøpte myndighetene til og med enveisbillett til noen av landets kriminelle bare for å bli kvitt dem. Men i takt med emigrasjonen som økte år for år, økte også bekymringene.

I konservative og nasjonale kretser ble utvandrerne sett på som forrædere som hadde sviktet fedrelandet; de var ikke annet enn usle hunder som tørstet etter å tappe Amerikas melk og honning i stedet for å brette opp ermene og kjempe for sitt eget land.

I Sverige ble organisasjonen “Nationalföreningen mot emigrationen” etablert i 1907. Den arbeidet for å få unge til å bli i de avsides land­om­rådene i stedet for å utvandre.

En lignende bevegelse oppsto i Norge året etter. På det tidspunktet hadde de fleste av de 800.000 nordmennene som forlot Norge til fordel for USA allerede dratt.

I Finland, som først for alvor opplevde masseutvandring fra slutten av 1800-tallet, var myndighetene så negative til emigrasjon at aviser som brakte positive artikler om utvandring ble beslaglagt.

I Danmark kunne pressen skrive og trykke det de ville, men mange aviser endret holdning til utvandringen på 1880-tallet. I stedet for å bringe historier om Amerikas fortreffelighet ble overskriftene nå mer kritiske.

Langelands Tidende var fremdeles full av solskinnshistorier om USA i 1869, men da utvandringen var på sitt høyeste i Danmark i 1882, var tonen en helt annen.

Avisen brakte to negative emigrasjonsartikler – den ene om utvandrernes elendige kår i New York, og den andre om en gutt som hadde stjålet fra sin husbond for å kunne dra til Amerika men som vendte hjem og “tok sin straff”.

Utvandringen gikk mot slutten

Til tross for økende motstand fra stadig flere, mistet lykkejegerne i Skandinavia interessen for Nord-Amerikas påståtte fantastiske kvaliteter først et stykke inn på 1900-tallet.

Etter børskrakket i 1929 skylte den økonomiske krisen inn over det meste av verden, og intet land ble hardere rammet enn USA. Den økonomiske depresjonen ble en bremsekloss for en masseutvandring som allerede var i ferd med å dabbe av etter at den amerikanske regjeringen hadde innført en kvoteordning i 1921.

Strømmen av ­emigranter hadde vært massiv i flere tiår, og det nye kontinentet var i ferd med å fylles opp. I årene fram til 1930 hadde til sammen 2,6 millioner skandinaver forlatt hjemstedet for å søke lykken i Amerika.

Selv om mange klarte seg bra og skapte seg en akseptabel tilværelse i USA, endte livet til et stort antall i fortvilelse. Hardt slit i hjemlandet var i bunn og grunn bare blitt byttet ut med hardt slit i Amerika.

Mange var utvilsomt skuffet over den nye til­værelsen, men i brevene hjem ble livet i USA ofte pyntet på, siden det ble ansett som flaut å ikke ha suksess i det forjettede Amerika.

“De fortalte ikke hvor hardt det i ­virkeligheten var å skape seg et liv langt fra bebyggelse der man ofte kom i nærkontakt med indianere,” uttalte danske Hans Rasmussen, som hadde flyttet til Nebraska på 1870-tallet.

Også Julie Feilberg erfarte at ingen kom lett til lykken. Etter seks års slit på jordstykket i provinsen Saskatchewan skrev hun i et brev hjem at “vi blir aldri rike, ei heller uavhengige”.

Hun hadde ikke nølt med å reise av gårde, men som hos mange andre utvandrere var tvilen en hyppig gjest:

“Mitt sinn svinger sterkt mellom frykt og håp, glede og sorg. Noen ganger ­gripes jeg av en sjelekval i min rådvillhet og synes at vi har kastet barna ut i noe vi ikke kan redde dem ut av.”

Julie og Ditlev Feilberg klarte seg bra og flyttet aldri tilbake igjen. Men som så mange andre nordiske utvandrere erfarte paret at løftet om gull og grønne skoger i Nord-Amerika var noe helt annet enn det beinharde slitet de møtte.