Støyen på Larsens Plads er øredøvende. Promenaden går langs havnen i København, der dampskipet SS United States ligger ved kai den 4. mai 1911.
Hestevognene klaprer over de runde brosteinene med sine tunge lass av bagasje, og rutebåtene som frakter inn reisende fra de danske og svenske kjøpstedene tuter høylytt.
Her og der kan man høre bruddstykker av samtaler idet ivrige agenter fra de transatlantiske rederiene prøver å selge de siste ledige billettene til dem som ennå ikke har planlagt ferden over Atlanterhavet.
I vårmånedene stevner et skip av gårde mot New York annenhver uke, og hver gang blir indre havn i København forvandlet til et kaos.
Sekker og tønner står stablet overalt, mens et mylder av reisende og deres familier og venner forsøker å finne en liten flekk der det er plass til å ta farvel.
Man kan høre gråtkvalte og dirrende stemmer fra alle kroker og kriker, for ingen av partene vet om de noensinne vil se hverandre igjen.
Når avgangen for SS United States nærmer seg, trasker passasjerene opp landgangen: De presser hardt om billetten som de ofte har spart til i årevis.
Mange har solgt alt de eier – det eneste de har igjen er en papirlapp der det står “København-New York”. Men for dem er det nøkkelen til Amerika.
Når alle er om bord og de siste av passasjerenes store kofferter og reisekister er på plass i lasterommet, tuter hornet på SS United States med en siste hilsen til København.
Julie Feilberg er en av de mange skandinavene som befinner seg om bord på den 10.000 tonn tunge Amerika-damperen. Hennes mann Ditlev har krysset Atlanteren året før for å sikre seg et jordstykke på prærien i Canada.
Han har slitt alene i Saskatchewan-provinsen, dit Julie og parets fem yngste barn nå også er på vei.
Familiens tre eldste barn skal bli igjen hjemme i Danmark, og det er hardt å ta farvel – ikke minst for lillebroren Hans, som står på skipsdekket og knuger morens hånd.
“Hvorfor bygde ikke far det lille huset rett overfor moster?” spør den fem år gamle gutten mens tårene triller nedover kinnene.
Hans er for liten til å forstå at det venter et langt bedre liv for familien på den andre siden av havet.
“En fattig arbeider i Värmland kunne ikke forbedre sin stilling. Den som var fattig, forble fattig.” Svensk husmann
Det er jo det alle forteller: Amerika-brevene fra alle de utvandrede skandinavene; reklamebrosjyrene med de flotte bildene av den fruktbare jorda og ikke minst rederienes representanter i Norden – agentene – som garanterer at lykken venter på alle som reiser til Nord-Amerika.
Det er vanskelig å ikke la seg friste til å forlate det fattige livet i Norden, og familien Feilberg er verken den første eller siste som regner med en bedre fremtid i den nye verden.
Millioner av dansker, nordmenn, svensker og finner har i årenes løp pakket kofferten for å begynne et nytt liv i Nord-Amerika – mange av dem lokket av skruppelløse selgere som får prosenter hver gang en passasjer kjøper en billett til Amerika.

De fleste skandinaviske utvandrerne gikk i land i New York.
Fattigdommen florerte i Norden
Livsvilkårene i de laveste samfunnsklassene var barske og brutale i 1800-tallets Norden, mest av alt fordi landene i disse årene så en enorm befolkningsvekst.
Den svenske dikteren og biskopen Esaias Tegnér pekte i 1833 på “freden, vaksinen og potetene” som de viktigste grunnene til befolkningsveksten.
Historikerne holder fremdeles fast ved hans teori. En lang fredsperiode gjorde at mennene ikke lenger døde i kriger, og barnedødeligheten falt markant på grunn av bedre hygiene og legebehandling.
I tillegg førte effektive dyrkingsmetoder til at befolkningen i lange perioder hadde rikelig med mat. Også koppevaksinen, obligatorisk i Norge fra 1810, fikk den generelle dødeligheten til å falle.
Den positive utviklingen i landene hadde imidlertid en brutal skyggeside: overbefolkning. Skandinaviske familier fikk barn omtrent annet hvert år, og det betydde at det verken fantes jord eller arbeid nok til alle.
Selv de som hadde arbeid strevde for å brødfø seg selv. Husmenn og løsarbeidere måtte slite dagen lang uten utsikt til bedre livsvilkår – ikke minst fordi de store gård- og godseierne satt på nesten all jorda.
“En fattig arbeider i Värmland kunne ikke forbedre sin stilling. Den som var fattig, forble fattig,” lød det fra en svensk husmann.
Mange fra landet hadde søkt mot byene i håp om å finne arbeid, men også her var skillet mellom rik og fattig markant.
De fleste tilflytterne endte som ufaglærte arbeidere i de nye fabrikkene eller som tjenestefolk – fremdeles uten utsikt til bedre kår.
I stedet bodde de i overbefolkede og helsefarlige leiegårder. Det var nesten umulig for europeerne å bryte ut av fattigdommen.
“Den enkle arbeideren som ikke er håndverker har derfor ofte bare valget mellom Amerika og fattighuset,” skrev for eksempel en danske i et brev fra Bornholm i 1872.
Men etter 1840 hørte stadig flere skandinaver om “mulighetenes land” på den andre siden av Atlanteren.
Noen av de første til å reise av gårde var norske kvekere fra Stavanger i 1825, etter at de hadde blitt forfulgt i hjemlandet i årevis.
I 1838 beskrev svenske Carl Friman delstaten Wisconsin som “det herligste land”, og snart spredte drømmen om Amerika seg blant Nordens fattige.
Alle kunne få jord i Amerika
I Amerika var det nok arbeid. Ingen andre steder hadde en slik økonomisk vekst som USA, som konstant trengte mer arbeidskraft – og gjerne sterke nordiske menn som jobbet hardt.
“Det norske folk i alminnelighet har et godt omdømme her,” skrev en utvandret nordmann i et brev hjem.
På midten av 1800-tallet var det særlig jernbaneselskapene som lokket skandinaver med at de kunne få sin egen jordlapp for en beskjeden sum i Amerika – et utenkelig gode hjemme i Norden.
Selskapene hadde fått jorda gratis i forbindelse med etableringen av jernbanenettet, og nå kunne de selge den videre for 1,25 dollar pr. acre, et jordstykke som tilsvarte en liten fotballbane.
I USA var interessen for at jorda i de avsidesliggende statene ble dyrket opp så stor at den amerikanske regjeringen vedtok den såkalte Homestead Act i 1862.
Loven gjorde det mulig for alle menn over 21 år å få et stykke udyrket jord på hele 160 acres, ca. 640 dekar.
“Kornet er mye bedre her, og melken fetere.” Carl Friman
Dette tilsvarte en stor gård i Norden, og for en fattig nordisk gårdsarbeider innebar tilbudet om jord en mulighet til å skape sin egen lykke i et friere og mer likestilt samfunn.
I 1838 skrev Carl Friman fra Wisconsin at “folk kan leve bedre her enn i noe annet land, fordi man lettere får noe godt ut av alle ting. Kornet er mye bedre her, og melken fetere.”
De mange såkalte amerika-brevene som de første skandinaviske emigrantene skrev hjem ble drivkraft i den masseutvandringen som fant sted fra slutten av 1860-tallet.
Amerika-feberen raste, selv om de aller fattigste gårdsarbeiderne neppe hadde råd til å betale de 100-150 kronene – en hel årslønn – som en billett på tredje klasse kostet.
Mange ble grepet av reiselyst, og rederienes agenter sto klare til å overbevise massen av fattige arbeidere om at utvandring til USA var det eneste riktige å gjøre.

Rundt 12 millioner immigranter fra hele verden ankom Ellis Island i New York fra 1892 til 1952. Bare i 1907 ble over en million sendt fra øya og videre inn i USA.
Agentene var regelrette gribber
Rederibransjen hadde luktet at det var store summer å tjene på utvandrerne. Da masseutvandringen skjøt fart på slutten av 1860-tallet, hadde de raske dampskipene erstattet seilskipene.
Turen fra Europa til Amerika tok dermed ikke to måneder, men bare knapt to uker. Den raske overfarten gjorde ikke bare reisen lettere for utvandrerne, men var også en fordel for rederiene som kunne ha flere avganger med det samme antall skip.
De store dampskipene rommet også langt flere passasjerer – særlig på tredje klasse, der emigrantene ble stuet sammen som kveg.
For å selge billetter benyttet rederiene seg av såkalte utvandringsagenter som skulle lokke så mange skandinaver som mulig.
Agentene kretset rundt som sultne gribber i kvartalene nær havnene i København, Göteborg og Kristiania. Overalt hvor agentene så en sjanse kastet de seg over folk for å selge drømmen om Amerika.
Og når utvandrerne senere sto med billetten i hånden på kaia, forsøkte agentene å selge all slags utstyr til overfarten, bl.a. sengetøy, krus, tallerkener og bestikk.

De fleste utvandrerne reiste med eiendelene sine i en stor kiste. Den ble populært kalt amerikakoffert.
En av de mest vellykkede utvandringsagentene var skåningen Hans Mattson, som mellom 1866 og 1881 var ansatt av både delstaten Minnesota og jernbaneselskapene St. Paul & Pacific Railroad og Northern Pacific Railway.
Mattson sørget bl.a. for å oversette amerikanske brosjyrer til svensk, slik at hans landsmenn kunne forstå hvilke fantastiske muligheter USA bød på.
I stykket “Minnesota og dets fordeler for innvandrere” fra 1867 kunne Mattson lokke svenskene med at “skoler, kirker, landsbyer og byer hadde sprunget opp som ved et trylleslag” i præriestaten, og heldigvis var “de siste spor etter indianerne nå nesten borte.”
Agentsystemet var bygget opp rundt hovedagenter med et nett av medarbeidere som iherdig prøvde å overtale skandinavene til å selge eiendelene sine for å sikre seg en billett.
Det var en lukrativ forretning for agentene å forføre kundene. De hadde ofte en lengre utdannelse innen bl.a. juss og ble vervet av utenlandske firmaer som f.eks. de store rederiene.
Den danske agenten Vincent Riber var ansatt av det britiske rederiet State Line, som betalte ham en årslønn på nesten 2000 danske kroner.
Riber fikk i tillegg ca. 10 kroner i provisjon for hver voksen passasjer, og halvparten for hvert barn.
Bare i 1883 solgte Vincent Riber 726 voksenbilletter og 172 barnebilletter og tjente samlet nesten 10.000 kroner – en skyhøy lønn som til og med overgikk inntekten til en høyesterettsdommer.
Provisjonslønnen fikk mange til å glemme all moral, og de utnyttet skruppelløst folks mangel på kunnskap. Det holdt på å koste fire bornholmere dyrt: De hadde allerede inngått en kontrakt om jord i New Zealand da en agent oppsøkte dem i København.
Han overtalte dem til å reise med sitt selskap til Boston, for derfra kunne de nemlig veldig enkelt komme seg videre til New Zealand, fortalte agenten.
Da bornholmerne senere ble oppsøkt av en annen agent som solgte billetter direkte til New Zealand, avviste de ham derfor i starten – helt til han viste dem et verdenskart.








Reisen til Amerika foregikk i etapper
For flertallet av utvandrerne i Norden gikk turen til USA via England. Reisen var lang og foregikk ofte i flere etapper med både tog og skip, før flere dampskipsselskaper tilbød direkteforbindelser.
Hangö
Ca. 250.000 av de 400.000 finnene som utvandret til Amerika mellom 1860 og 1930 reiste fra Hangö til England. Emigrantene brukte dampskipene som fraktet smør til Storbritannia.
Hamburg
Sammen med Bremen ble Hamburg et knutepunkt for strømmen av utvandrere til USA. Skipene var ganske primitive, og ifølge en danske var maten så elendig at ”griser ville si nei til både mat og drikke om bord”.
København
De fleste danskene var en tur innom hovedstaden når de skulle reise til Amerika - i starten ofte med et mellomstopp i Tyskland. Fra 1880 kunne danskene seile direkte til New York med det danske rederiet Thingvalla Line.
Kristiansand
Med sin beliggenhet i sør ble Kristiansand et knutepunkt for norsk trafikk over Atlanterhavet. På begynnelsen av 1800-tallet seilte skip herfra til Quebec, Canada, med et lite antall utvandrere og kom tilbake med tømmer. Senere ble byen det siste stoppet i Skandinavia for Thingvalla Line, som seilte direkte til New York herfra.
Göteborg
Den mest populære ruta for svenskene gikk med skip fra Göteborg til Hull på den engelske østkysten. Derfra reiste de videre til Liverpool med tog. Ca. 80 prosent av svenskene reiste via England.
Hull
Beliggenheten på østkysten av England ble gull verdt for Hull under utvandringen. Fra 1836 til 1914 passerte 2,2 millioner emigranter gjennom byen for å komme til Liverpool på motsatt side av øya. De fleste av dem kom fra Norden.
Liverpool
Emigranttransporten fikk sitt sentrum i Liverpool, som på 1700-tallet hadde blitt et viktig bindeledd mellom bomullsprodusenter i USA og tekstilindustrien i England. Ca. 9 millioner mennesker reiste fra Liverpool til Amerika og Australia mellom 1830-1930.
Krovert sendte folk over Atlanteren
Siden de fleste av de potensielle utvandrerne slet på markene utenfor de store byene, sørget hovedagentene ofte for å verve lokale hedersmenn.
Ingenting var mer effektivt enn at byens kjøpmann eller krovert begynte å snakke varmt om å utvandre til den nye verden.
Folk på landet stolte på de lange talene om det fantastiske USA når ordene kom fra respekterte borgere som skolelærere og avisredaktører.
Langtfra alle agenter fant det nødvendig å fortelle at de tjente penger på å få folk til å forlate hjemmet sitt.
I Humble sogn i Danmark arbeidet til og med sognets fogd som utvandringsagent – og sognet hadde da også Danmarks høyeste utvandringsprosent.
Nettverket av agenter eksploderte på 1870- og 1880-tallet og nådde snart ut til alle avkroker av Skandinavia. I Norge hadde de tre rederiene National Line, Allan Line og Thingvalla i alt ca. 1400 ansatte agenter på 1880-tallet.
Hovedagentene i København hadde ikke færre enn 1053 underagenter utenfor hovedstaden i 1886. Rittmester Wilhelm Sommer hadde allerede 20 år tidligere merket at det vrimlet av agenter.
“Overalt hvor jeg har kommet har jeg dessverre sett at befolkningen er grepet av en utvandringsmani fremkalt av omreisende agenter og hjemvendte emigranter,” skrev Sommer etter en rundreise på Sjælland i 1868.
Nettopp de hjemvendte utvandrerne, som fikk tilnavnet “yankees”, var blant agentenes viktigste våpen: De ble ikke registrert av myndighetene og drev en lyssky lobbyvirksomhet der de som oftest ble lønnet i form av en gratis hjemreise. Betingelsen var at de skaffet et visst antall nye utvandrere.
Når yankee-ene sto i Stetsonhatter og fortalte malerisk om sine eventyrlige opplevelser “over there” med en snert av amerikansk aksent, ble deres gamle landsmenn imponert.
Å la seg lokke av en yankee kunne imidlertid være risikabelt. Unge skandinaviske jenter fikk f.eks. vite at de bare skulle skrive under på å arbeide et halvt år i USA hos “fine familier”, så ville de få reisen betalt.
I virkeligheten var det imidlertid snakk om “de usedeligste og mest beryktede husene i New York,” lød en advarsel trykt i en dansk lokalavis.
Antall yankees i Norden er uvisst, men historikerne vet at det britiske rederiet Allan Line sendte i alt 1300 svensk-amerikanere hjem til Sverige høsten 1881. Der fikk de provisjon for hver utvandrer de solgte en billett til.

Den amerikanske skjønnmalingen av den brutale virkeligheten ble understreket i denne svenske anti-emigrasjonstegningen fra 1869.
Propaganda lovet gull og grønne skoger
Både amerikanske delstater og selskaper trykket store brosjyrer for å lokke utvandrere til landet, og her var det ingen grenser for lovsangen til USA.
Northern Pacific Railway Company fortalte for eksempel leserne at klimaet på prærien i Minnesota og Wisconsin var så sunt at det kunne kurere selv den verste sykdom.
En brosjyre utgitt av delstaten Minnesota ”glemte” å konvertere vintertemperaturen fra fahrenheit til celsius slik at leserne skulle tro at det var ca. 0 grader og ikke de reelle -18 grader.
I Sverige begynte konservative grupper å bekymre seg over at propagandaen fungerte så bra at alle de dyktigste og mest hardtarbeidende ungdommene ville forlate landet.
Sogneprester begynte å advare utvandrerne om at de risikerte sjelen ved å reise ut og bosette seg blant kjettere.
Og i aviser ble det satt inn annonser og reklamer med advarsel om den harde virkeligheten med hardt slit og blodtørstige indianere som ventet på utvandrerne overalt.
Reisen var et mareritt
Mange av de nordiske utvandrerne opplevde at agentene sjelden holdt det de lovet.
Noen hadde solgt alt de eide for å få råd til billetten, men når de gikk om bord på skipet mot Amerika, var det verken fine salonger eller overdådige middager – slik de hadde sett i de flotte brosjyrene og i avisannonser.
For mange av dem ble overfarten til drømmelandet et rent mareritt.
De aller fleste utvandrerne fra Norden hadde bare råd til de rimeligste billettene på tredje klasse. Her lå de stuet sammen i køyer som sto så tett at det ikke var plass til å sette fra seg håndbagasjen.
Det verste var likevel stanken av oppkast når passasjerene i skipets dyp ble sjøsyke. Toalettforholdene var elendige, og etter et par dager stinket det av avføring og urin.
Danske Julie Feilberg, som i 1911 var på vei til Canada med fem av barna sine, hadde så store problemer med å takle stanken at hun og barna oppholdt seg på det forblåste dekket på dagtid.
“Det er ikke morsomt å sitte i åtte timer på et dekk i storm og sludd uten ly. Det er uutholdelig å være der nede i den kvelende luften og stanken,” skrev hun i et brev hjem til Danmark.
“Det er svenskene som er så ondskapsfulle.” Christian Andersen
Generelt var overfarten ganske så anstrengende for barnefamiliene. Svenske Ida Lindgren reiste med familien på andre klasse, men også her var reisen langt fra en fornøyelse.
“Lugaren er bekmørk, så vi har lyset tent midt på dagen,” skrev Ida.
En mørk lugar var likevel bedre enn den støyen og oppstandelsen med tilhørende slagsmål som jevnlig brøt ut i de store sovesalene blant drikkfeldige menn som ville slå ihjel tid.
Ifølge danske Hans Jensen, som dro fra København til New York i 1889, begynte bråket allerede tidlig på dagen:
“Klokka syv om morgenen ble det liv i køyene. Man kunne høre munnspill med skrattende toner. Svenskene begynte å drikke igjen, av store brennevinskanner som de hadde fått fylt i Danmark.”
Skandinavene stimlet tett sammen på overfarten, men mange dansker skrev i brevene hjem at de syntes svenskene drakk altfor mye og ble grove. 17 år gamle Christian Andersen hadde en slik opplevelse i 1894:
“Det er svenskene som er så ondskapsfulle. Andre dagen var en svenske blitt så full at han slo en danske i det ene øyet og forskjellige andre steder. Etterpå gikk han opp på dekk og rev i stykker klærne på fire dansker.”

Boken inneholdt også taleøvelser med engelske gloser.
Dropp passet og pass på pengene
For de skandinaviske emigrantene var det en helt ukjent situasjon å plutselig stå midt i New York. Den danske globetrotteren Holger Rosenberg publiserte derfor heftet ”100 nyttige raad for udvandrere” i 1911. Den inneholdt alt fra viktige forberedelser før turen til uvurderlige tips når innvandreren sto i en amerikansk bar for første gang.
Andre ganger var stemningen mye bedre. Praten og dansen gikk muntert og ubekymret når munnspillene og felene spilte opp.
“Vi hadde det ordentlig morsomt på havet. Vi danset fra morgen til kveld. Nordmennene og svenskene i ene enden av skipet, og engelskmennene og irene i andre enden,” skrev norske Karl Hansen Frøseth, som var på vei til Minnesota med sin kone i 1884.
Så mange mennesker stuet sammen under elendige sanitære forhold gjorde at skipene jevnlig utviklet seg til et sykdomshelvete.
I de store sovesalene på tredje klasse, der hundrevis av mennesker oppholdt seg døgnet rundt, var det nesten umulig å unngå sykdom. Særlig kolerautbrudd var vanlig, og den livstruende mage-tarm-sykdommen var passasjerenes største frykt.
For mange nordiske utvandrede endte Amerika-drømmen på havet. Den 21 år gamle dansken Jens Andersen opplevde koleraen på nært hold da han krysset Atlanteren i 1866.
Nesten 100 av SS Peruvians 758 passasjerer endte med å dø av sykdommen, og Jens trodde han skulle samme vei.
Han hadde allerede skrevet avskjedsbrev til familien hjemme på Møn i Danmark, men overlevde etter pleie og karantene i New York. Så bra gikk det ikke med den svenske familien han møtte på skipet.
Den utvandrede faren hadde vært en tur hjemme i Sverige for å hente kone og tre barn, men allerede før skipet nådde kysten av Amerika måtte faren gravlegge hele sin familie på havet.









Utvandringen gikk i bølger
Den store utvandringen fra Norden til Nord-Amerika pågikk i ca. 80 år. Spesielt konjunktursvingningene avgjorde hvor mange dansker, nordmenn, svensker og finner som utvandret.
Rød = dansker
Hvit = finner
Oransje = nordmenn
Gul =svensker
1850-tallet
Nordmennene var de første som reiste ut, allerede på 1820-tallet – i hele landet sprer de positive brevene ønsket om å reise.
1862
Den amerikanske regjeringen vedtar den såkalte Homestead Act. Loven gjør det mulig for alle menn over 21 år å få et stykke gratis udyrket jord på ca. 640 dekar.
1870-årene
Emigrasjonen slår for alvor gjennom i USA, men Skandinavia er ennå ikke helt med på bølgen. Størstedelen av tilflytterne kommer fra England, Irland og Tyskland.
1880-årene
Høykonjunktur i USA betyr at antallet emigranter fra bl.a. Skandinavia stiger eksplosivt.
1890-årene
Utvandringsagentene får først sent øye på Finland, så den første store finske utvandringsbølgen kommer fra slutten av 1880-tallet.
1900-årene
På tross av at Wall Street opplever sitt første børskrakk i 1901 og enda en finanskrise i 1907, flytter tusenvis av skandinaver fremdeles til USA.
1910-årene
Verdenskrigen fra 1914-18 blir starten på en kraftig nedgang i utvandringen til USA.
1929
Børskrakket i USA fører til depresjon og setter en stopper for innvandringen til Amerika. Fra 1930 emigrerte bare noen få skandinaver, og det reiste faktisk flere ut av det kriserammede USA.
Hjemme i Norden var folk splittet
Den massive utvandringen satte kraftige spor i hjemlandene – ikke bare i form av brutte familiebånd og savn, men også fordi mange små sogn risikerte å bli borte når de unge utvandret og dermed reduserte tilveksten av nye generasjoner i lokalsamfunnet.
På statlig nivå hadde folkeflukten til Nord-Amerika i starten vært en kjærkommen anledning for de nordiske landene til å få tynnet ut den store overbefolkningen.
I Danmark kjøpte myndighetene til og med enveisbillett til noen av landets kriminelle bare for å bli kvitt dem. Men i takt med emigrasjonen som økte år for år, økte også bekymringene.
I konservative og nasjonale kretser ble utvandrerne sett på som forrædere som hadde sviktet fedrelandet; de var ikke annet enn usle hunder som tørstet etter å tappe Amerikas melk og honning i stedet for å brette opp ermene og kjempe for sitt eget land.

Hver uke var havner i Skandinavia fylt til kaikanten med familie og venner som skulle si farvel. Her Christiania (Oslo) i 1905.
I Sverige ble organisasjonen “Nationalföreningen mot emigrationen” etablert i 1907. Den arbeidet for å få unge til å bli i de avsides landområdene i stedet for å utvandre.
En lignende bevegelse oppsto i Norge året etter. På det tidspunktet hadde de fleste av de 800.000 nordmennene som forlot Norge til fordel for USA allerede dratt.
I Finland, som først for alvor opplevde masseutvandring fra slutten av 1800-tallet, var myndighetene så negative til emigrasjon at aviser som brakte positive artikler om utvandring ble beslaglagt.
I Danmark kunne pressen skrive og trykke det de ville, men mange aviser endret holdning til utvandringen på 1880-tallet. I stedet for å bringe historier om Amerikas fortreffelighet ble overskriftene nå mer kritiske.
Langelands Tidende var fremdeles full av solskinnshistorier om USA i 1869, men da utvandringen var på sitt høyeste i Danmark i 1882, var tonen en helt annen.
Avisen brakte to negative emigrasjonsartikler – den ene om utvandrernes elendige kår i New York, og den andre om en gutt som hadde stjålet fra sin husbond for å kunne dra til Amerika men som vendte hjem og “tok sin straff”.

Flotte plakater fra de
store rederiene lokket
skandinavene til USA.
Ny forskning: Det var individualistene som dro av gårde til det forjettede land
Den danske økonomen og forskeren Anne Sofie Beck Knudsen har som en del av et større prosjekt kartlagt at de skandinavene som emigrerte til USA har mer spesielle fornavn enn dem som ble igjen i hjemlandet.
“Det er en klar sammenheng mellom spesielle fornavn og individualistiske trekk, det viser forskning fra psykologien,” har Beck Knudsen uttalt i forbindelse med forskningen sin.
Fra 1850 til 1920 reiste omtrent en fjerdedel av alle innbyggerne i Skandinavia til Nord-Amerika. De aller fleste etterlot familie og venner uten å vite om de ville se dem igjen, noe som i seg selv tyder på en høy grad av individualisme, ifølge forskeren.
Beck Knudsen mener dessuten å kunne påvise at individualistenes utvandring kan ha medvirket til at de nordiske landene i dag er velferdsstater med høy grad av omfordeling.
“Utvandringen tappet praktisk talt Skandinavia for individualister, som hadde gjort vår kultur mer individualistisk hvis de hadde blitt hjemme,” har den unge forskeren sagt.
Utvandringen gikk mot slutten
Til tross for økende motstand fra stadig flere, mistet lykkejegerne i Skandinavia interessen for Nord-Amerikas påståtte fantastiske kvaliteter først et stykke inn på 1900-tallet.
Etter børskrakket i 1929 skylte den økonomiske krisen inn over det meste av verden, og intet land ble hardere rammet enn USA. Den økonomiske depresjonen ble en bremsekloss for en masseutvandring som allerede var i ferd med å dabbe av etter at den amerikanske regjeringen hadde innført en kvoteordning i 1921.
Strømmen av emigranter hadde vært massiv i flere tiår, og det nye kontinentet var i ferd med å fylles opp. I årene fram til 1930 hadde til sammen 2,6 millioner skandinaver forlatt hjemstedet for å søke lykken i Amerika.
“Vi blir aldri rike, ei heller uavhengige.” Julie Feilberg
Selv om mange klarte seg bra og skapte seg en akseptabel tilværelse i USA, endte livet til et stort antall i fortvilelse. Hardt slit i hjemlandet var i bunn og grunn bare blitt byttet ut med hardt slit i Amerika.
Mange var utvilsomt skuffet over den nye tilværelsen, men i brevene hjem ble livet i USA ofte pyntet på, siden det ble ansett som flaut å ikke ha suksess i det forjettede Amerika.
“De fortalte ikke hvor hardt det i virkeligheten var å skape seg et liv langt fra bebyggelse der man ofte kom i nærkontakt med indianere,” uttalte danske Hans Rasmussen, som hadde flyttet til Nebraska på 1870-tallet.
Også Julie Feilberg erfarte at ingen kom lett til lykken. Etter seks års slit på jordstykket i provinsen Saskatchewan skrev hun i et brev hjem at “vi blir aldri rike, ei heller uavhengige”.
Hun hadde ikke nølt med å reise av gårde, men som hos mange andre utvandrere var tvilen en hyppig gjest:
“Mitt sinn svinger sterkt mellom frykt og håp, glede og sorg. Noen ganger gripes jeg av en sjelekval i min rådvillhet og synes at vi har kastet barna ut i noe vi ikke kan redde dem ut av.”
Julie og Ditlev Feilberg klarte seg bra og flyttet aldri tilbake igjen. Men som så mange andre nordiske utvandrere erfarte paret at løftet om gull og grønne skoger i Nord-Amerika var noe helt annet enn det beinharde slitet de møtte.