Vådeskudd utløste Amerikas frihetskamp

Hundrevis av rødjakker marsjerer 19. april 1775 gjennom nattemørket i den nordamerikanske kolonien Massachusetts.

De har kurs mot byen Concord – en velkjent høyborg for opprørske kolonister som drømmer om å bli uavhengige av Storbritannia.

Selv om de britiske soldatene allerede befinner seg dypt inne i fiendeland, er ikke rødjakkene bekymret. De tilhører en fryktet elitestyrke som ingen amerikansk milits av bønder og lærere ennå har våget å skyte på.

På veien skal britene gjøre holdt i byen Lexington og arrestere to opprørsledere, og deretter fortsette til Concord for å finne og destruere illegale våpen.

Snart går det opp for de lange rekkene av marsjerende soldater at det hemmelige oppdraget deres er avslørt. På bakketopper blusser varder opp, og kirkeklokker begynner å kime.

Rødjakkene fortsetter å marsjere – selv om opprørslederne har flyktet, kan ikke kanoner, kruttønner og resten av rebellenes forsyninger flyttes så raskt.

Etter tre timers marsj avløses den beksvarte natten av daggry, og nå oppdager britene til sin forbløffelse at oppdraget kanskje blir vanskeligere enn de hadde forestilt seg.

Det løper militsfolk langs landeveien som rødjakkene marsjerer på. Amerikanerne forsøker tydeligvis å komme forbi, og holder seg akkurat utenfor skuddhold.

Rødjakkene føler seg imidlertid sikre på at deres 735 mann er mange nok til å avskrekke militsen fra å angripe. For sikkerhets skyld stopper de likevel opp og lader muskettene.

Mange av de britiske soldatene håper at det vil komme til kamp, slik at de kan gi opprørerne en skikkelig lærepenge.

Under sitt månedslange opphold i Boston har soldatene måttet tåle mange fornærmelser, og de er blitt ydmyket en rekke ganger av sivile amerikanere – uten at offiserene har gitt dem lov til å slå tilbake mot oppviglerne.

Sjansen for hevn byr seg da rødjakkene marsjerer inn i Lexington. På lang avstand ser rødjakkene at byens 60-70 mann store borgermilits har tatt oppstilling på allmenningen.

Utsikten til å komme kraftig i undertall får kommandanten, kaptein John Parker, til å gi sine folk en siste instruks:

«La de britiske soldatene passere. Ikke ryk på dem med mindre de forulemper dere. Stå fast, og ikke skyt, med mindre de skyter på dere. Men hvis de ønsker krig, så la den begynne her».

Britenes tre forreste kompanier marsjerer inn på allmenningen mens de utstøter kampropet «huzza!». En løytnant roper, «legg ned våpnene, forbannede rebeller».

Hans overordnede, major John Pitcairn, vil unngå det skal ende med et blodbad, så han rir opp til fortroppen og får den til å stanse. Samtidig befaler han amerikanerne å legge ned våpnene og gå hjem.

Kaptein Parker gir sine menn ordre om å beholde våpnene, men forlate allmenningen uten å skyte. Situasjonen er i ferd med å løse seg da et skudd plutselig flerrer luften.

Om det er et vådeskudd eller en overivrig britisk soldat eller lokal opprører som trykker på avtrekkeren, vet ingen i dag. Men skuddet får øyeblikkelig konsekvenser.

Rødjakkene løfter muskettene og fyrer av en salve mot militsen, slik at den flykter i panikk. Britene stormer frem og gjennomborer sårede amerikanere, før Pitcairn gjenvinner kontrollen over folkene sine og får dem tilbake på geledd.

Da kruttrøyken letter, ligger åtte militsmenn døde på allmenningen, og ti andre er såret. Den årelange konflikten mellom amerikanske kolonister og den britiske regjeringen har for første gang ført til kamphandlinger.

Trefningen i Lexington skal imidlertid vise seg bare å være starten på en lang og blodig dag som tvinger de ellers så uovervinnelige rødjakkene til et ydmykende tilbaketog.

Amerikanerne forberedte seg på krig

Storbritannia hadde hatt besittelser i Nord-Amerika siden 1607, og på 1700-tallet hadde imperiet 13 kolonier på store deler av kontinentets østkyst.

Koloniene hadde en høy grad av selvstyre, men protesterte stadig mot lovene som sørget for at Storbritannia tjente grovt på handelen med dem.

Skatter og avgifter steg i kjølvannet av en ni år lang krig mellom Storbritannia og Frankrike på amerikansk jord fra 1754 til 1763.

Britene vant, men tømte samtidig statskassen, og de knapt to millioner kolonistene i Amerika – de fleste av dem utvandrede eller deporterte briter – skulle fylle den igjen.

Kolonistene levde allerede med en rekke forhatte lover, for eksempel forbudet mot å importere billig sukker fra land utenfor Det britiske imperiet.

Men britene fant på nye, kreative avgifter – for eksempel innkvarteringsloven av 1765, som påla koloniene å betale for losji og bespisning av britiske soldater.

Rødjakkene ble etter hvert mer oppfattet som en okkupasjonsmakt enn vern mot indianere og franskmenn. De mest misfornøyde kolonistene dannet undergrunnsbevegelsen «Sons of Liberty» – Frihetens sønner – som i det skjulte arbeidet for et uavhengig Amerika.

I 1773 nådde konflikten kokepunktet, da bevegelsens medlemmer snek seg om bord på handelsskip i Boston havn og kastet britisk te i sjøen som en protest mot den systematiske utbyttingen av amerikanerne.

Regjeringen i London svarte med en lovpakke som slo hardt ned på opprørere og ga de britiske styrkene i Nord-Amerika utvidete fullmakter.

Undergrunnsbevegelsen begynte å forberede seg på krig ved å plyndre britiske våpendepoter for å bygge opp hemmelige arsenaler. Når krigen brøt ut, skulle kanoner og ammunisjon utleveres til borgermilitsene som alle 13 amerikanske kolonier hadde opprettet.

Et av disse arsenalene ble plassert i byen Concord 30 kilometer fra Boston, der britene hadde utstasjonert 4000 rødjakker for å bevare grepet om kolonien Massachusetts.

VIDEO: Britene var klar til angrep fra første stund:

I april 1775 fikk Bostons kommandant, general Gage, nyss om arsenalet i Concord, og sendte vel 700 soldater ut for å ødelegge kanonene som en lojal kolonist hadde sladret om.

Gage visste at han lekte med ilden, og ville for alt i verden unngå at ransakingen utløste krig:

«Sørg for at mennene ikke plyndrer innbyggerne eller ødelegger privat eiendom», formante han offiserene sine.

Gage sendte sine beste enheter i felten og ga ordre om at de skulle marsjere om natten for å ta opprørerne på sengen, før de flyttet arsenalet i Concord.

18. april, dagen før aksjonen, summet Boston av liv. Britisk kavaleri salet hestene sine, robåter ble satt på elva, og offiserer ble sett i dyp samtale på byens moloer – langt fra nysgjerrige ører.

En spion i den indre kretsen rundt general Gage snappet likevel opp planen og advarte undergrunnsbevegelsen.

Kirketårn sendte hemmelig signal

Før en eneste rødjakke hadde forlatt Boston, visste halve Massachusetts at britene ville slå til mot Concord. Sølvsmeden Paul Revere var en av de første som fikk høre om aksjonen. Han bodde midt i Boston og var aktiv i Sons of Liberty.

Så snart han hørte om general Gages planer, satte han i gang en nøye avtalt prosedyre som skulle varsle borgermilitsene i distriktet rundt byen. Klokken 22.00 sendte Revere to menn opp i spiret på Old North Church for
å tenne varsellys.

Opprørerne i omlandet visste nemlig at ett lys betydde at britene forlot byen gjennom den sørlige porten, mens to lys betydde at de ville ro over elva nordvest for byen. Reveres hjelpere tente to lys.

Lyset var også et signal til at rebellene skulle sale en rask hest, slik at Revere kunne komme seg fort innover i landet med nytt fra Boston.

Deretter ble Revere i all hast rodd over elva av medsammensvorne, hoppet i salen og red mot Lexington og Concord.

Underveis stoppet han ved vertshus og gårder og ba dem mobilisere borgermilitsen. Snart var flere ryttere på vei gjennom natten for å vekke alle våpenføre menn i området.

I Lexington rakk Revere å advare de to ettersøkte opprørslederne før britene rykket inn og kom i kamp med byens milits. Lyden av skudd fikk den ene av dem til å utbryte begeistret:

«Det er en ærerik dag for Amerika», for nå hadde hans landsmenn tatt de første besluttsomme skrittene mot frihet fra britenes tyranni.

Mens noen av rødjakkene skjøt i vei i Lexington, hastet andre mot Concord. Aksjonens øverstkommanderende, oberst Smith, hadde delt styrkene sine for å nå raskt frem til opprørernes hemmelige arsenal.

Han sendte soldater til broen nord i byen, slik at militsen ikke kunne komme byen til unnsetning den veien. Deretter begynte ransakingen.

Slag og fløyels-hansker i Concord

Til britenes store ergrelse fant de bare noen vogner og enkelte håndvåpen. Opprørerne hadde allerede tømt det store kruttdepotet som spionen hadde fortalt om.

Soldatene oppførte seg som ekte gentlemen, men tanken på å bli gjort til latter fikk en offiser til å gripe tak i vertshusinnehaveren i Concord og slå ham med pistolskjeftet helt til han avslørte at opprørerne ikke hadde rukket å grave opp tre store kanoner som de hadde gjemt på et jorde.

Mens ransakingene pågikk, dukket flere militser opp på et avtalt samlingspunkt nord for byen. Da de var oppe i 400 mann, satte de i velordnet marsj mot broen, som bare ble bevoktet av rundt hundre britiske soldater.

De forreste i militsen bar musketter med påsatte bajonetter og lignet på ingen måte den uorganiserte fillehæren rødjakkene hadde regnet med å møte.

Britenes første salve drepte to militsmenn, men amerikanerne fortsatte fremover på snorrette rekker, stanset opp og fyrte av flere salver.

«Ildgivningen deres var så kraftig at vi ikke hadde annet valg enn å vike», forklarte en britisk menig senere. Rødjakkene trakk seg tilbake og måtte ha hjelp av hele den britiske styrken for å slå tilbake angrepet.

Klokken 12.00 ga oberst Smith opp å finne flere våpen i Concord, og beordret styrkene sine på marsj tilbake mot Boston.

I åssider og skoger langs veien ventet 1500 militsfolk, og i løpet av noen timer vokste styrken til mer enn 4000 mann. De gjorde britenes retrett til et blodbad.

Halvannen kilometer øst for Concord falt rødjakkene i det første bakholdet. «Det krydde av rebeller i skråningene på begge sider av veien», fortalte en britisk soldat senere.

Seks av kameratene hans ble drept i kampene, før et bajonettangrep tvang militsen på flukt inn i skogen. Smith ledet styrkene sine fremover, men snart haglet muskettkuler på nytt over britene.

Amerikanerne skjøt fra gjemmestedene sine i skogen og felte ytterligere 30 rødjakker. Også kaptein Parker fra Lexington, innsmurt i blod, lå i bakhold, slik at mennene hans kunne ta hevn for tapene de hadde lidd ved daggry.

Smiths kavaleri jaget dem imidlertid raskt vekk fra bakketoppen der de hadde tatt oppstilling.

Britene vurderte å overgi seg

Den vedvarende ildgivningen fra fiender som straks etter forsvant i buskaset, tæret på britenes kampmoral. De før så velordnede geleddene var for lengst avløst av kaotisk flukt mot Boston.

Ingen adlød lenger ordrer, og alle småløp. Noen av offiserene vurderte til og med å heve det hvite flagget:

«Vi kunne velge å nedlegge våpnene eller bli skutt én etter én», skrev en britisk offiser som befant seg blant de paniske soldatene. Men så hørte han oppmuntrende rop fra sine landsmenn.

Ute i det fjerne fikk de øye på lange, rette rekker av britiske soldater på bakketoppen utenfor Lexington. To svarte kanoner glimtet i ettermiddagssolen og ga de utmattede mennene nye krefter.

General Gage var blitt bekymret da han hørte at borgermilitsen visste alt om den hemmelige aksjonen hans mot Concord. Fem timer etter at de første soldatene hadde forlatt Boston, sendte han derfor tusen mann til av gårde for å dekke Smiths retrett.

Så snart amerikanerne kom på skuddhold, braket britenes kanoner i Lexington løs og satte en midlertidig stopper for militsens angrep.

Britene tok seg tid til å operere de mest alvorlig sårede, før unnsetningsstyrkens leder, general Percy, ga ordre om at to sterke flanker skulle beskytte hovedstyrkens tilbaketrekning, mens kanonene hele tiden skulle holdes skuddklare og kjøres i posisjon i tilfelle det dukket opp større grupper av militsfolk igjen.

Og det gjorde det. General Percy måtte forbløffet og imponert konstatere:

«Rebellene angrep oss på en meget spredt og uvanlig måte, men med mot og utholdenhet. De visste utmerket godt hva de skulle gjøre. Folk som hadde stemplet militsen som uorganiserte bøller, tok grusomt feil. Den har med menn som var i kamp mot indianerne og kanadierne, og ettersom dette landet er dekket med skog og åser, gir militsens kampmetoder den en stor fordel».

Ved landsbyen Menotomy utviklet geriljakrigen seg til voldsomme gatekamper. Her ble britene beskutt fra vinduer og uthus og svarte med å storme bygningene og drepe alle de møtte.

Byens vertshus ble gjennomhullet av hundre skudd fra britiske musketter, og i et hus like ved betalte elleve menn fra militsen med sine liv da britene stormet inn og stakk dem ned med bajonetter.

Rødjakkene mistet 40 mann under de hissige kampene, som skulle vise seg å bli dagens blodigste. Amerikanernes tapstall på 25 drepte og bare 9 sårede viser at rødjakkene var blitt mer nådeløse av dagens ydmykelser.

Broen var ødelagt

Amerikanerne skygget rødjakkene og slo til når terrenget ga dem mulighet til å ligge i bakhold. Militssoldater til hest be­gynte også å gå etter de utmattede britene.

n av dem var 54-årige Hezekiah Wyman, som rødjakkene snart skulle begynne å frykte.

Wyman var en dyktig jeger og skarpskytter, og den høye, gråhårede herren angrep gjentatte ganger. Hver gang gikk han av hesten like utenfor de britiske muskettenes rekkevidde og støttet den lange jaktriflen sin på salen.

Så ventet han og tok nøye sikte. Når britenes fortropp nærmet seg, felte han den nærmeste soldaten, svang seg opp på hesten igjen og red videre.

Under konstant beskytning fortsatte britene til broen over elva Charles i landsbyen Cambridge. Kom de over den, ville de være i sikkerhet.

Men til soldatenes forferdelse hadde militsen fjernet plankene på broen, og nå risikerte de å bli fanget mellom elva og 3-4000 fiender.

General Percy beordret omgående styrkene sine å gå nordover på en grusvei som ledet til Charlestown. Herfra kunne rødjakkene seiles over til Boston av den britiske marinen.

Siste del av retretten foregikk i ilmarsj og endte på toppen av Bunker Hill – en ås med utsikt over Boston. Her hadde uthvilte britiske styrker tatt oppstilling, og bak rekkene kastet Smith og Percys utmattede menn seg ned på bakken.

Etter noen minutter sov hundrevis av menn i gresset. De hadde marsjert 64 kilometer på under ett døgn, og blitt beskutt i åtte timer.

Kampene hadde kostet 73 britiske soldater livet, 174 var såret og 53 savnet etter en aksjon som ingen hadde trodd ville bli vanskelig.

Kampene ved Lexington og Concord hadde demonstrert at borgermilitsen kunne hamle opp med rødjakkene. Seieren ga amerikanerne mot til å kaste seg ut i væpnet opprør mot mektige Storbritannia.