I mange delstater er det mulig å skrive for eksempel Batman på stemmeseddelen hvis velgeren ikke liker kandidatene.

© Shutterstock

Valget fra A til Z: Det store valgalfabetet

Hva er en vippestat? Hvorfor fins det bare to store partier i USA? Og hvilken president benådet en fugl? Få svar på dette og mye mer i HISTORIEs valgalfabet.

26. september 2012 av Else Christensen

Administration 

Da den amerikanske republikkens forfatning ble utarbeidet i 1789, var det med den engelske kong Georg 3. friskt i minne.

Georg hadde presset de amerikanske kolonistene for skatter og holdt dem utenfor innflytelse, og grunnlovsfedrene ønsket derfor en modell som sikret at ingen enkeltperson skulle kunne misbruke makten sin igjen.

Inspirasjonen fant de hos den franske filosofen og adelsmannen Charles-Louis Montesquieu (1689-1755) og hans modell for tredeling av makten.

Ironisk nok hadde Montesquieu selv blitt inspirert i nettopp England i det engelske statsrettslige dokumentet Bill of Rights, som blant annet hindret kongen i å skrive ut skatter uten parlamentets samtykke.

I den amerikanske forfatningen er makten delt mellom Kongressen (den lovgivende), presidenten (den utøvende) og høyesterett (den dømmende).

På grunn av skillet mellom lovgivende og utøvende makt omtales regjeringen som «administrasjonen», altså instansen som administrerer (utøver) makten.

«Government» – regjering – viser til de tre maktinstansene som til sammen utgjør statsmakten, altså den dømmende, lovgivende og utøvende makten.

Ballot 

Den amerikanske stemmeseddelen kalles ballot og ble opprinnelig utformet av partiene eller velgeren selv.

I 1888 ble den første standardiserte stemmeseddelen tatt i bruk, men stadig med et tomt felt der velgeren kunne skrive sitt foretrukne parti hvis dette ikke sto på stemmeseddelen.

Mange stater har fortsatt dette feltet på seddelen, og noen velgere bruker det til å lufte sin misnøye ved å stemme på avdøde eller oppdiktede personer.

Da stemmeseddelen ble standardisert, begynte folk også å diskutere hvem som skulle ha lov til å stå på stemmeseddelen.

Dean Whigmore, en anerkjent jusprofessor, hadde i 1880 foreslått at partier som ønsket å stille, måtte legge frem ti underskrifter, men kravene i de forskjellige statene ble snart utvidet – blant annet fordi de store partiene på den måten kunne holde konkurrerende partier ute.

I dag greier som regel bare ytterst få kandidater fra andre partier enn de to store å komme på stemmeseddelen i alle stater.

Congress 

 

Antikkens Roma og Hellas har inspirert arkitekturen i Capitol-bygningen.

© Shutterstock

USAs lovgivende makt, Kongressen, er eldre enn presidentembetet og har alltid vært både elsket og hatet. Den amerikanske forfatteren Mark Twain (1835-1910) hørte til motstanderne, og skrev i selvbiografien sin:

«Tenk deg at du var et medlem av Kongressen. Og tenk deg at du var en idiot. Men nå gjentar jeg visst meg selv».

Nasjonens første kongress, Kontinentalkongressen, besto av delegater fra de 13 britiske koloniene i USA.

Den trådte første gang sammen i 1774, sendte ut uavhengighetserklæringen to år senere og ledet landet frem til 1789, da amerikanerne valgte sin første president.

Kongressen fryktet i begynnelsen at makten skulle gå til hodet på presidenten, og en av kongressens viktigste oppgaver er fortsatt å holde presidenten i sjakk og fungere som lovgivende makt.

Kongressens to kamre, Senatet og Representantenes hus, har forskjellige arbeidsoppgaver, men like stor makt.

Kamrene vedtar lover, skriver ut skatter, utsteder penger, regulerer handel med utlandet og velger presidenten og visepresidenten hvis valgmannskollegiet stemmer uavgjort.

Medlemmene velges ved direkte valg i de enkelte delstatene. Hvert valgdistrikt velger et antall representanter til Representantenes hus som gjenspeiler delstatenes folketall, i tillegg til to senatorer per delstat til Senatet, uavhengig av innbyggertallet.

Presidentens eget parti har ikke nødvendigvis flertall i Kongressen. Partiet kan gjerne havne i mindretall midt i presidentperioden da deler av Kongressen er på valg hvis befolkningen er misfornøyd med presidenten.

I slike tilfeller blir det uhyre vanskelig for presidenten å få gjennomført sin politikk.

Delegate

Før 1824 var det politiske livet i USA preget av stor enighet, og partienes kongressmedlemmer utpekte selv kandidatene til presidentvalget.

Men med tiden oppsto det stadig flere politiske fraksjoner, og dermed ble det nødvendig for partiene å velge kandidatene på en mer formalisert måte.

Svaret ble partikonventet, der delegater utpeker partiets kandidat til presidentvalget. Partiene velger delegater i vinterens og vårens primærvalg i de enkelte delstatene, der innbyggertallet avgjør antall delegater.

Posten som delegat er et æresverv og blir gitt som takk for lang og tro tjeneste i partiet. Siden 1920 er det første primærvalget blitt avholdt i den lille østkyststaten New Hampshire (se N).

Electoral College

Når amerikanerne går til valg, stemmer de ikke på president-kandidatene, men på valgmenn som senere peker ut presidenten.

Selv om presidentkandidatenes navn opptrer på stemmesedlene, er det faktisk ikke dem amerikanerne stemmer på når de går til valg.

Presidentvalget er nemlig indirekte, og stemmene går derfor i stedet til en rekke valgmenn som har mandat til å peke ut landets neste president.

På tross av valgmennenes løfter om å stemme på en bestemt kandidat har det hendt at en valgmann har endret mening og stemt på en annen. Grunnene har vært mange.

Blant annet nektet 23 menn fra Virginia i 1836 å stemme på Richard M. Johnson slik de ellers hadde lovet, fordi de hadde hørt at han bodde sammen med en svart kvinne.

Henry D. Irwin fra Oklahoma nektet i 1960 å stemme for Richard Nixon som lovet, fordi han «ikke kunne fordra ham».

Utnevnelsen av valgmenn foregår på omtrent samme måte som når partiene finner delegater til partikonventet (se D).

Hver delstat har et bestemt antall valgmenn som gjenspeiler antall kongressmedlemmer delstaten har. Akkurat nå er det samlede antall valgmannsstemmer 538. Det krever 270 stemmer å bli president.

Valgmannskollegiet stemmer den første mandagen etter den andre onsdagen i desember etter valget. Valget til kollegiet er basert på «winner-take-all»-prinsippet, der vinneren i hver delstat får alle valgmannsstemmene i delstaten.

Valgmannssystemet betyr også at den kandidaten som får flest stemmer (kalt «popular votes») ikke nødvendigvis vinner valget.

Det har skjedd fire ganger i historien, i 1824, 1876, 1888 og senest i 2000, da George W. Bush vant over Al Gore på valgmannsstemmer. Systemet gjør det svært vanskelig for mindre partier å få valgmannsstemmer.

Founding Fathers

Da amerikanerne i 1787 skulle skape en ny nasjon, var uavhengighetserklæringen fra 1776 det eneste som forbandt dem.

Erklæringen slo fast at alle er skapt «like og frie» med lik rett til «liv, frihet og streben etter lykken».

Mennene som skrev forfatningen – The Founding Fathers – var imidlertid velstående og ønsket ikke å dele verken makt eller rikdom.

Dette gjaldt særlig de såkalte føderalistene, som fikk innarbeidet en rekke sinnrike ordninger, for eksempel valgmanns-systemet som sikret at presidenten ikke ble valgt direkte av folket.

Gerrymandering

Utformingen av valgkretser til kongressvalg er opp til hver enkelt delstat. Det fins ingen regler for utformingen, og guvernøren og det dominerende partiet har til tider forsøkt å sikre støtte ved å konstruere oppfinnsomme valgkretser.

Enten ved å pakke motstanderens parti inn i få valgkretser, noe som gir en haug med bortkastede stemmer, eller ved å spre partiets egne velgere for å få flertall i flest mulige kretser.

Metoden kalles gerrymandering, et uttrykk som stammer fra 1812, da guvernøren Elbridge Gerry, som senere ble visepresident, risset opp sine valgdistrikter så kreativt at et distrikt ble formet som en salamander.

Head of State

USAs president fungerer både som statsoverhode, regjeringsleder og sjef for de væpnede styrkene. Ikke alle presidenter har vært like gode til å vise ydmykhet i posisjonen.

USAs første president, Washington (1789-1797), var blant dem: Han helte etter sigende først til «Deres Høymektighet» da Kongressen skulle finne tiltaleform til nasjonens nye overhode.

Inauguration 

 

I 1932 ble presidenten ennå innsatt først fire måneder etter valget.
Praksisen stammet fra en tid da den nye presidenten ankom i hestevogn.

© Polfoto/Corbis

Før en president kan innta embetet, krever forfatningen at han eller hun skal avlegge ed på at de skal skjøtte sitt verv og overholde grunnloven.

Opprinnelig fant innsettelsen sted i mars, fire måneder etter at presidenten var blitt valgt. Dette kom av at den nyvalgte presidenten måtte ha tid til å komme seg hele veien til Washington i hestevogn.

Regelen ble først endret etter valget av Franklin D. Roosevelt i 1932. Han skulle tiltre mens landet sto midt i den økonomiske krisen som ble kjent som «The Great Depression».

De fire månedene nasjonen ventet på den nye presidentens ankomst førte til en forverring av krisen.

Dette fikk Kongressen til å endre reglene slik at de var mer i tråd med tidens krav og de raske transportmidlene, og innsettelsesseremonien ble flyttet frem til januar.

I dag er innsettelsen en storslått seremoni som direkteoverføres på tv.

Jack 

Som president og hærfører var Abraham Lincoln klar og tydelig, men i møte med kalkunen Jack kom hans mer myke sider frem.

Den staselige fuglen var en gave til presidentens julemiddag, men Lincolns lille sønn Tad ba tynt sin far om å la den leve. Presidenten ga etter, og Jack inntok gressplenen foran Det hvite hus.

Midt på 1800-tallet begynte den amerikanske middelklassen å holde kjæledyr, og for å virke folkelige fulgte president-ene moten.

Snart inntok kjæledyrene Det hvite hus. Selv den hyperallergiske John F. Kennedy hadde ni hunder som ble luftet fra den fornemme adressen. 

The Kennedy Effect 

Ung, flott og fra en familie med tilnærmet kongelig status var John F. Kennedy den ideelle presidenten.

Kennedyenes image – pleid gjennom pressebilder fra seilturer og lek og moro
på familiens landsted – signaliserte optimisme og overskudd, egenskaper som gikk rett hjem hos amerikanerne.

Kennedys stilsikre kone Jackie bidro til bildet av den perfekte presidentfamilie.

Law and Order

En av presidentens oppgaver er å utnevne landets åtte høyesterettsdommere og høyesterettspresidenten.

Dommerne velges på livstid og skal kontrollere den utøvende makten og sikre at lover er i overensstemmelse med forfatningen.

Den eldste i dommersetet var Oliver W. Holmes Jr. (1841-1935), som trakk seg som 90-åring. Lengst satt William Douglas, i 37 år.

Money 

Det koster å kjempe om presidentposten i verdens mektigste land, og parløpet mellom penger og politisk innflytelse har resultert i flere skandaler i USAs historie.

I 1860 brukte Lincoln en sum tilsvarende 2,8 millioner nåtidsdollar – 17 millioner kroner – på valgkampen.

I dag bruker kandidatene milliarder på å kapre velgere, gjennom alt fra tv-reklamer til svertekampanjer.

Pengene skaffes blant annet gjennom store såkalte fundraising-arrangementer, som tar en stor del av kandidatenes tid.

Blant annet deltok president Obama i gjennomsnitt på slike tilstelninger hver femte dag i 2011. Pengene kommer fra private givere eller organisasjoner, og sammenhengen mellom penger og politisk innflytelse har ofte ført til skandaler i det politiske livet.

Blant annet i 1971, da Nixon informerte staben om at givere med ambassadør-ambisjoner måtte bidra med minimum 250 000 dollar til valgkampen.

Ofte er skandalene blitt fulgt av tiltak som skal begrense pengenes innflytelse, for eksempel ved å innføre et tak på bidrag fra enkeltpersoner og virksomheter.

Men regelene er gjerne blitt omgått like raskt som de er innført, for eksempel i de såkalte PACs og Super-PACs – politiske interesseorganisasjoner som er partiuavhengige og derfor kan samle inn ubegrenset med valgkampmidler.

I 1976 ble det innført offentlig støtte til kandidatene fra de to store partiene, som så til gjengjeld bare fikk bruke et visst beløp i valgkampen.

Det skulle sikre rettferdighet og uavhengighet. Denne bastionen ble imidlertid brutt ned i 2008, da Barack Obama ble den første presidentkandidaten som takket nei til støtten slik at han kunne bruke ubegrensede midler på valgkampen.

I år har begge kandidater avslått den offentlige støtten.

New Hampshire

Andre tirsdag i mars det året det er valg, retter USA oppmerksomheten mot østkyststaten New Hampshire, der det første nomina-sjonsvalget, eller primærvalget, alltid finner sted.

Primærvalg har eksistert siden 1912, og velger delegatene som peker ut presidentkandidatene på partikonventene.

Kandidaten som vinner i New Hampshire, får et stort forsprang, og kandidatene bruker derfor store summer på den lille delstaten. De fleste delstatene avholder primærvalg, mens noen velger delegater på andre måter.

Ohio

Ohio er en av USAs mest ettertraktede vippestater (se S), og delstaten følges dessuten tett på valgdagen fordi det seirende partiet her også har seiret på landsbasis i de siste 13 presidentvalgene.

Ohio skryter også av å ha fostret hele åtte presidenter og strides med delstaten Virginia, som også har levert åtte presidenter, om retten til å kalle seg «presidentmoren». 

Parties

Norma Jean Almodovar, en av de mer fargerike og mindre påkledde kandidatene til guvernørposten i California i 1986.

© Getty images

Selv om det nesten er umulig for andre partier å vinne presidentposten (se E, F, M), fins det et vell av tredjepartier i USA.

Partiene kan i mange tilfeller få innflytelse, blant annet når de store partiene trekker inn merkesaker fra de mindre partiene i sin politikk.

De to gamle partiene frykter medvind til mindre partier på grunn av «spoilereffekten», der et mindre parti tar så mange stemmer fra det ene store partiet at det andre vinner.

Blant annet ble det nystartede partiet Progressive Party (Bull Moose på folkemunne) beskyldt for å være «spoiler» ved valget i 1912. Partiet fikk 27 prosent av stemmene – hovedsakelig republikanske – og sikret demokraten Woodrow Wilson seieren.

Bull Moose var grunnlagt av den tidligere republikanske presidenten Theodore Roosevelt fordi han ikke likte etterfølgeren i embetet, William Taft.

Navnet Bull Moose fikk partiet da Roosevelt, etter å ha blitt såret i et attentatforsøk, sa at han følte seg «fit as a bull moose» (sprek som en elgokse).

Quadrennially

Valget skal avholdes «quadrennially», altså hvert 4. år, mellom 2. og 8. november.

Frem til 1845 kunne delstatene sette en valgdato selv innenfor en 34-dagers-periode. Dette skulle gi bøndene tid til å få avlingene i hus og komme seg til byen for å stemme før snøen stengte veiene.

Da telegrafen kom, kunne valgresultatet spres raskere og dermed påvirke resultatet i andre stater. Kongressen fastsatte derfor en felles valgdag for hele USA: Tirsdagen etter den første mandagen i november.

Dagen skulle sikre at velgere som måtte reise langt for å stemme, kunne ta seg fri på søndagen på godt kristent vis før de bega seg til byen.

Roosevelt, Franklin Delano

Da Roosevelt døde i 1945, var det etter hele fire gjenvalg og 4422 dager i presidentstolen. Roosevelt brøt en uskreven regel som George Washington i sin tid etablerte da han avslo å stille til valg for en tredje periode.

Etter Roosevelts død gjorde Kongressen Washingtons uskrevne regel til lov. En president kan dermed maks sitte i to perioder, altså åtte år. 

Swing states

Velgere i Florida og Iowa kan se frem til stor oppmerksomhet fra årets presidentkandidater. De to statene er nemlig såkalte vippestater, delstater der ingen av de to store partiene har et klart flertall blant velgerne.

Ettersom presidenten ikke velges ved å få flertall i befolkningen, men ved å sikre seg flertallet i de enkelte delstatene, lønner det seg å målrette valgkampinnsatsen mot de delstatene der partilojaliteten er på vippen. 

Tea Party

I 1773 var de amerikanske kolonistene lei av alle skattene engelskmennene påla dem.

Da en transportavgift på te ble innført i Bostons havn, snek en gruppe kolonister seg om bord på tre britiske skip og dumpet lasten av te i vannet.

Episoden markerte starten på den amerikanske løsrivelsen, og «Boston Tea Party» ble siden et symbol på amerikanernes rett til å gjøre opprør mot en tyrannisk regjering.

Dette gjelder også den moderne Tea Party-bevegelsen, en koalisjon av grasrotbevegelser på ytterste høyrefløy og mektige firmaer og mediehus.

United States

Det viktigste valget i USAs historie fant sted 2. juli 1776, da delegater fra de 13 engelske koloniene stemte for å opprette en selvstendig republikk.

Den egentlige uavhengighetserklæringen, der delegatene redegjorde for grunnene til å rive seg løs, ble godkjent to dager senere, 4. juli.

Datoen er i dag USAs nasjonaldag.

Veto

 

President Reagan bruker et skatte-
skjema med et vetosymbol til å vise hva han vil gjøre med forslag til skatteøkning.

© Polfoto/Corbis

En av presidentens viktigste fullmakter er muligheten for å legge ned veto mot forslag vedtatt i Kongressen.

Når Kongressen har vedtatt et lovforslag eller et budsjett, skal det legges frem for presidenten, som har ti dager på å underskrive det.

Hvis presidenten er uenig, kan han legge ned veto ved å sende forslaget tilbake uten underskrift og med en forklaring på vetoet. Deretter kreves det to tredjedeler av stemmene i begge kamre å vedta forslaget.

Hvor ofte presidentene har brukt vetoretten, varierer mye. Franklin D. Roosevelt er den som har lagt ned flest vetoer – 635 i hans fire perioder.

Fordi Roosevelt var populær og hadde stor støtte i befolkningen, stemte Kongressen ned bare to prosent av hans vetoer.

Til gjengjeld måtte den 14. presidenten, Franklin Pierce, kjent som en av USAs verste presidenter, se hele 52 prosent av sine vetoer bli nedstemt av Kongressen.

Den andre formen for veto er «lommevetoet», der presidenten «putter forslaget i lommen og glemmer det».

Hvis dette skjer når Kongressen er på ferie, faller lovforslaget bort. Hvis Kongressen derimot er samlet, går lovforslaget gjennom uten presidentens underskrift.

Washington (D.C.)

I 1783 nektet guvernøren i USAs daværende hovedstad Philadelphia å beskytte Kongressen mot en bøling sinte soldater som ikke hadde fått lønn.

Kongressen måtte flykte, og det ble tydelig at nasjonalregjeringens sikkerhet burde være uavhengig av delstaten den lå i.

Derfor ble District of Columbia opprettet, og i 1791 ble landets nye hovedstad lagt hit. Hovedstadens borgere tilhørte ikke en bestemt delstat og hadde derfor ikke stemmerett ved Kongressen.

Innbyggerne i Washington (D.C.) kan fortsatt ikke stemme ved Kongressen, men kan stemme til presidentvalget.

Første X

I 1789 kunne amerikanerne for første gang gå til valgurnene for å peke ut nasjonens første president. Eller rettere, den herskende klassen av hannkjønn kunne, for valget var forbeholdt hvite, jordeiende menn.

George Washington vant valget, noe som ikke var overraskende ettersom han var uhyre populær og dessuten ikke hadde noen motkandidater.

Siden har de fleste amerikanere fått stemmerett. Unntaket er for eksempel tidligere straffedømte, som ikke kan stemme i Kentucky og Virginia.

Yellow dog democrat  

Uttrykket «yellow dog democrat» stammer fra sørstaten Texas, der de demokratiske kjernevelgerne kjekket seg med at hvis Jesus stilte opp for republikanerne og demokratene stilte med en gammel gul hund, så ville de stemme på hunden.

Å bli kalt «en gul hund» er ikke en fornærmelse, men snarere en ære, fordi det vitner om stor lojalitet.

Uttrykket ble for alvor populært i valgkampen mellom presidentkandidatene Al Smith (demokrat) og Herbert Hoover (republikaner) i 1928, da mange demokratiske velgere i sør ikke var særlig begeistret for verken Al Smiths politikk eller hans katolske tilhørighet, men stemte på ham likevel.

I 1964, da den demokratiske presidenten Lyndon B. Johnson innførte like rettigheter for svarte amerikanere, ble det imidlertid for mye for sørstatenes gule hunder.

Johnsons motkandidat gikk på valg mot borgerrettighetene og vant sørstatene.
I dag har de gule hundene fått følge av «Blue Dog Democrats» – sentrumssøkende demokrater – og sørstatene er fortsatt primært republikansk.

Zachary Taylor

USAs 12. president bar sitt struttende kinnskjegg med stolthet, men han er helt klart i mindretall når det gjelder ansiktshår.

Bare 16 av USAs 44 presidenter har båret skjegg. Presidentenes ansiktsbehåring har i høyeste grad fulgt moten, og selv Lincoln måtte gi etter.

I 1861 så en ung fan, 11 år gamle Grace Bedell, et bilde av Lincoln og ble bekymret over hans hårløse ansikt. Grace skrev derfor et brev til Lincoln der hun på det sterkeste rådet ham til å anlegge skjegg.

«Skjegg er populært blant damene, og mange vil nok få sine menn til å stemme på deg slik at du blir president», skrev Grace.

 

Kanskje du er interessert i