Vestens siste lovløse

De er herdede menn, vant til livet som kvegdrivere på hesteryggen, utmattende reiser over enorme avstander, og trusselen fra indianere. De er sønner av Det ville vesten.

Karene tjorer hestene foran saloonen og går inn i det nesten folketomme lokalet. De setter seg slik at de har utsikt til Montpelier Bank på motsatt side av gaten.

Etter en drink reiser Cassidy seg og går en tur. Han passerer banken, og merker seg hvor personalet sitter og hvor mange de er. Tilbake i saloonen instruerer han de andre.

Og så venter de. Tiden slås i hjel med den ene drinken etter den andre. Like før bankens stengetid kommer to velkledde funksjonærer ut på gaten. De stanser opp og småprater.

Tiden er inne.

Cassidy og Lay går raskt ut av saloonen. Med revolverne skjult under jakken styrer de rett mot de to mennene, tvinger dem med inn i banken igjen, og plasserer dem med ansiktet mot veggen.

Ranerne fyller raskt en sekk med penger og gull, før de løper ut på gaten. Meeks holder hestene klare.

De lovløse hopper opp og galopperer ut av byen. Bak dem har bankmennene styrtet ut på gaten.

«Ranere! Stopp dem!» roper de.

Men de lokale ser bare forvirret på hverandre, og ingen foretar seg noe. Sheriff Davis har vakt, og det går en god stund før han får mobilisert en flokk menn til forfølgelsen.

Da er det for sent. Cassidy og mennene hans er over alle hauger – på vei mot en øde dal på grensen mellom Utah, Wyoming og Colorado, et av bandens viktigste skjulesteder: Brown's Hole.

Butch Cassidy og The Sundance Kid innleder samarbeidet

Harry Alonzo Longabaugh er en høy mann på 185 centimeter. Han har en kraftig bart, mørkt hår og en aura av autoritet. Han er vant til å klare seg selv.

Han var bare 20 år gammel da han havnet 18 måneder i Sundance-fengslet i Wyoming for hestetyveri. Oppholdet gjorde at han er kjent som Sundance Kid – eller bare Sundance – blant Vestens lovløse.

Han hadde egentlig aldri sett for seg en kriminell løpebane. Det bare ble sånn. Han hadde sultet i flere dager, hadde ingen penger og kunne ikke finne arbeid. Til slutt stjal han en hest, en seksløper og litt mat på en ranch.

Siden har det gått fremover. Sundance er blitt en dyktig cowboy, en fantastisk rytter som vet å styre store kvegflokker og kan få jobb når han vil.

Rancherne spør ikke om folk er tidligere straffet, de ser bare mennene an. Og de risikerer heller ikke noe. De lovløse stjeler aldri fra arbeidsgiverne sine. Det er mot æreskodeksen deres.

I stedet går ranene først og fremst utover banker og pengetransporter.

Like etter bankranet i Montpelier blir Sundance rekruttert av Butch Cassidy, som innlemmer ham i den løst sammensatte banden sin – The Wild Bunch – på 20-30 mann.

De siste ti årene har de herjet Vesten, skapt seg et navn og utviklet et avansert nett av skjulesteder i hytter og huler, fra nord til sør i flere delstater.

Mennene bytter på å gjennomføre ranene. Butch Cassidy deltar ikke alltid selv, men han er som regel med på planleggingen. Han er bandens hjerne, og alle vet det.

Cassidy er ettersøkt i en rekke stater, og ansiktet hans pryder etterlysningsplakater overalt på togstasjoner og i salooner. Dusøren er på 4000 dollar, død eller levende.

Med Sundances inntreden blir The Wild Bunch enda villere. Han går godt sammen med Butch, og de to mennene blir snart Vestens mest berømte duo – ledere av en flokk utemmede og notorisk skyteglade cowboyer.

Tog fullt av penger

Den store kullgruven Castle Gate i det østlige Utah er bandens neste mål. Cassidy velger igjen Elza Lay og Bob Meeks til aksjonen.

Bandelederen har tidligere avstått fra ran i hjemstaten Utah, der han er et altfor kjent ansikt. Men byttet er for bra til å la ligge.

Gruvevirksomheten i Castle Gate er stor, og hver måned leveres arbeidernes lønninger med tog. Det er rett og slett å regne som en invitasjon.

Litt over klokken tolv 21. april 1897 høres den karakteristiske tøffingen fra et damplokomotiv ved gruvebyen Castle Gate. Lay, Meeks og Cassidy står klare på post.

Lokalbefolkningen i det vesle samfunnet har den siste uken lagt merke til en tilsynelatende småsprø cowboy som har øvd inn merkelige triks med hesten sin.

Men de har ikke gjenkjent Cassidy, som har lært hesten å ikke være redd for et hvesende lokomotiv, men tvert imot stå helt rolig ved siden av det. Nå sitter mannen på hesten oppe på selve perrongen.

Toget ruller langsomt inn og bremser opp med et høyt hvin. Et par menn langer postsekker over på ventende kjerrer, men Cassidy kan ennå ikke se noe som ser ut som pengesekker.

Plutselig får han øye på tre gruvearbeidere 50 meter unna. Hver mann har en pengesekk under armen.

Cassidy sporer hesten og får følge av Elza Lay. De når frem til mennene på få sekunder, og Cassidy stikker revolveren i nakken på den forreste mannen, som instinktivt forsøker å stikke av.

Lay må slå ham hardt med skjeftet på seksløperen før de tre gruvearbeiderne motvillig gir fra seg sekkene. I det samme kommer to menn ut fra en landhandel like ved.

«Idioter! Kom dere inn igjen, ellers peprer jeg dere fulle av bly!» brøler Lay.

De to sjokkerte mennene adlyder. Ingen andre vitner er villige til å risikere livet for å prøve å stanse de lovløse. De bakser et øyeblikk med å få de tunge pengesekkene opp på hestene, før de rir vekk alt det remmer og tøy kan holde.

Med denne ville farten kommer hestene snart til å bli utmattet, men det gjør ingenting, for noen få kilometer unna står Meeks klar med uthvilte hester.

Kjeltringene setter kursen mot en hytte i det isolerte prærieområdet Robbers Roost, og snart er de i sikkerhet.

I Castle Gate forsøker en gruvefunksjonær å telegrafere til sheriffen, men forgjeves. The Wild Bunch har kappet telegraftråden.

Ordensmakten vet utmerket godt at banden gjemmer seg i det enorme prærieområdet, men det er ingenting å gjøre med det.

Sheriffen mangler både mannskap og lokalkunnskap. Dagen etter ranet skriver Utahs ledende avis, The Tribune:

«Hvis det er banden fra Robbers Roost som står bak gårdsdagens ran, kan kullselskapet glemme å få se pengene igjen. Ranerne er for velorganiserte, og prærien for stor og øde. Det kommer til å gå sheriffens folk ille hvis de forsøker å spore opp kjeltringene».

I Robbers Roost er Cassidy og kumpanene hans i strålende humør. De har sikret seg et bytte på over 7000 dollar og føler seg nærmest uovervinnelige.

Men de vet godt at det vil være klokt å holde lav profil en stund. Sundance og flere andre bandemedlemmer har sluttet seg til Cassidy, Lay og Meeks, og mennene hygger seg med å fortelle røverhistorier og skryte av tidligere bedrifter, mens leirbålet knitrer og stjernene blinker langt over dem.

Etter et par måneders lediggang i ødemarken får mennene en voldsom trang til å ta seg en skikkelig tur på byen. Nå skal noen av pengene svis av.

Butch Cassidy og The Sundance Kid festet i tre døgn

Morgensolen stråler over Baggs i Wyoming da åtte mann fra The Wild Bunch rir inn i byen med Cassidy og Sundance i spissen.

De har for en gangs skyld ikke tenkt å være diskret. Tvert imot! De skyter opp i luften, hoier og ler – nå skal kuppet feires på skikkelig vis. Mennene holder hestene an foran Jack Ryans saloon og velter inn.

Jack Ryan smiler bak bardisken og ser tilfreds på de nye gjestene. Det er tydeligvis ingen søndagsskolebarn han har fått på besøk. De skyter vilt rundt seg, roper og skriker, men Ryan vet at lovløse vanligvis ikke
raner salooner.

De positive forventningene blir snart bekreftet da han blir rikelig kompensert med én dollar per skuddhull i taket. Det i seg selv utgjør en pen liten sum for den fornøyde eieren.

Mennene fester i tre døgn, og bruker en formue i saloonen. Ryan vet like godt som alle andre hvor pengene kommer fra, men han bryr seg ikke. Han blir godt betalt, og skal komme til å bli en viktig alliert for banden fremover.

Da det kommer de åtte lovløse for øret at distriktets sheriff og hans menn er på vei mot Baggs, må de imidlertid avbryte festen. De haster av gårde til skjulestedet Hole in the Wall.

The Wild Bunch nyter virkelig livet i månedene som følger. De fester og svir av pengene i de små præriebyene. Men snart kaller eventyret igjen.

I august 1897 bestemmer Sundance seg for å trekke nordover sammen med Kid Curry og Walt Punteney. De vil rane banken i Red Lodge, Montana. Det er en smal sak, mener gruppen.

De har til og med så mye selvtillit at de kontakter sheriffen og foreslår at han forlater byen et par dager mot betaling. Sheriff Dunn aksepterer, men i smug arrangerer han i stedet en varm velkomst.

En stille morgen, 22. september 1897, stanser den lovløse trioen i Lavina, sør i Montana, for å proviantere. De aner ikke at ordensmakten er like i hælene på dem.

Etter å ha gjort unna innkjøpene, som de betaler med en sjekk fra et tidligere ran, rir de ut av byen igjen og slår leir ved bredden av en brusende elv. Sundance og Punteney er på vei ned etter vann da sheriffens godt bevæpnede folk plutselig dukker opp mindre enn hundre meter unna.

«Overgi dere frivillig!» brøler sheriff Dunn. Men det har de lovløse aldeles ikke tenkt å gjøre.

Sundance og Punteney kaster seg i dekning og åpner ild med seksløperne, mens Logan fyrer løs på sheriffen og mennene hans med Winchester-riflen.

Under den korte, men intense skuddvekslingen blir Logan skutt i hånden og Sundance truffet i armen, før de tre ranerne må overgi seg.

De er nå fanger hos sheriffen og hans følge av profesjonelle dusørjegere, som innkasserer den nette sum av 1875 dollar.

Etter noen uker hos sheriff Dunn blir ranerne overført til Lawrence County Jail, der de møter et annet bandemedlem, Tom O'Day.

En dommer krever 10 000 dollar i kausjon, og alt ser temmelig svart ut for mennene. Men 31. oktober flykter de alle fire fra det dårlig sikrede fengselet.

De stjeler noen hester og splitter seg opp for å forvirre forfølgerne mest mulig.

O'Day og Punteney blir raskt fanget igjen, men Kid Curry og Sundance kommer seg sørover til Wyoming.

Sundance får snart arbeid på ranchen til en venn i Little Snake River Valley, ved Baggs. Her roer han ned de neste månedene med vanlig cowboyarbeid.

Denne gangen hadde Sundance vært svært nær en lang fengselsstraff. Han merker at lovens håndhevere er blitt mer effektive.

Mennene i banden har vent seg til at noen av dem blir arrestert eller skutt fra tid til annen.

Det har aldri skremt dem, men nå merker de et ekstra press. Ryktet sier at det berømte Pinkerton Detektivbyrå holder øye med dem, og det liker de dårlig.

Detektivene fører nøye logg over bevegelsene til alle kjente lovløse, og 2. juni 1899 får byrået en ny sak å arbeide med.

Jakten avblåses

Nær Wilcox Station i Wyoming blir toget med en pengetransport fra Union Pacific Railway ranet av seks maskerte menn, ledet av Sundance og Flatnose Harvey.

De truer seg inn i vognen der pengeskapet oppbevares og sprenger skapet med dynamitt.

Braket gir gjenlyd langt unna, og mens det fremdeles ryker av vognen, blir den tømt for penger og gull til den uhyrlige sum av 50 000 dollar.

Ranerne fyller sekkene sine og flykter ut over prærien, der de som vanlig deler seg raskt opp. Tre mann rir mot Hole in the Wall i Big Horn-fjellene mot vest, mens tre andre drar sørover.

Tilbake ved toget er både passasjerer og ansatte i sjokk etter den voldsomme eksplosjonen.

Etter en stund får de det svært medtatte toget i bevegelse igjen, og ved neste stasjon blir det telegrafert til Union Pacifics hovedkvarter i Omaha i Nebraska:

«Ran en mil vest for Wilcox. Postvogn sprengt i luften, pengeskapet tømt. Ingen sårede», lyder den kortfattede beskjeden.

Union Pacific har sitt eget vaktkorps, men selskapets ledelse er rasende over det store ranet og velger å tilkalle Pinkertons detektiver, som dermed blir direkte involvert i jakten.

Samtidig setter dusørjegere med blodhunder etter de lovløse. Selv et helt kompani fra kavaleriet kastes inn i forfølgelsen. Aldri har The Wild Bunch opplevd noe lignende.

Flatnose, Sundance og et tredje bandemedlem har flyktet sørover. Underveis blir de angrepet av dusørjegere og må flere ganger skyte seg fri.

De har som alltid plassert uthvilte hester på en i forveien godt tilrettelagt fluktrute, og til slutt klarer de å slippe helt unna forfølgerne.

Ranerne er i sikkerhet, og de har penger nok til å nyte livet og slappe av i lang tid.

For Pinkertons detektiver kjølner sporene, men de er likevel optimistiske. De sitter nå med en omfattende loggbok med nøyaktige notater og signalementer.

Løkken strammes rundt Butch Cassidy og The Sundance Kid

Århundret har skiftet fra det 19. til det 20., før banden slår til igjen. Datoen er 19. september år 1900.

Sundance, Cassidy og Will Carver galopperer over prærien mens morgenkulden biter i kinnene.

Ranerne holder seg til sine gamle vaner. Da de rir inn i byen Winnemucca i delstaten Nevada, binder de hestene ved saloonen nærmest banken.

Her tar de et par drinker og venter rolig et par timer, før de går målrettet inn gjennom bankens hovedinngang presis klokken 12.00 med revolverne trukket.

Carver holder døren, mens Sundance og Cassidy samler en håndfull ansatte og kunder langs veggen.

«Gentlemen! Opp med hendene! Fort, og ikke noe bråk!»

Mens Sundance dekker hoveddøren, sparker Cassidy opp døren til bankdirektørens kontor.

Direktøren er i ferd med å forhandle med en hestehandler, og de to mennene ser overrasket opp. Cassidy har blitt vill i blikket, høy på adrenalin, og trekker en lang kniv.

«Mine herrer! Dere kan få en svært tett barbering hvis dere ikke gjør akkurat som jeg sier», hveser han.

Bankdirektøren skynder seg å rekke tre sekker med penger og gull frem mot Cassidy, mens hestehandleren sitter som forsteinet.

Snart er Cassidy ute hos de andre igjen. De lovløse drar fem gisler med seg ut i bakgården før de hopper over gjerdet, binder byttet fast til hestene – og forsvinner i en støvsky.

Hele ranet klaffet perfekt, og tok under ti minutter. Nå er det eneste problemet at gullet er tungt. Og når forfølgerne får samlet seg, kan de kanskje innhente dem. Ranerne bestemmer seg for å begrave gullet og hente det senere.

De tre mennene rir deretter mot nord, så fort remmer og tøy kan holde. Først da de har krysset grensen til Idaho, slår de leir.

En ny delstat betyr nemlig nye lover, nye sheriffer, og problemer med koordineringen av etterforskningen. Det gir de lovløse litt ro.

De setter seg og teller kontantene fra ranet. En del legger de til side til en kjøpmann i nærheten.

Banden har tidligere tvunget ham til å utlevere hatter og mat fordi de ikke hadde penger akkurat da, men Butch Cassidy har høytidelig lovet å komme tilbake og betale senere.

Han velger nå å gi den forbløffede kjøpmannen dobbelt så mye som han skylder ham. Cassidy og Sundance sier deretter farvel til Will Carver, og rir videre alene.

I mellomtiden samarbeider Pinkerton-detektivene allerede tett med banken i Winnemucca. Dusøren på de lovløse blir hevet til 10 000 dollar per mann.

Avskjedsfest i Texas

Cassidy og Sundance har begynt å vurdere fremtiden sin nøye. De vet at hver bevegelse de gjør blir fulgt tett av detektiver og dusør-jegere over hele landet. En ny tanke begynner å ta form i hodene på dem.

De har massevis av gull og kontanter, og kan få en god start i et nytt land. Til slutt blir de enige om å dra til Argentina. De avtaler også at de i Sør-Amerika skal holde seg på riktig side av loven.

Et par måneder senere finner Pinkertons detektiver et varmt spor. De får bekreftet noen løse rykter om at salooneieren Ryan, som ble rik på å huse de lovløses fester, har begynt å handle med «svart gull» – helt bokstavelig.

Store mengder mørkfarget gull har skiftet eier i Ryans nye, flotte Home Ranch Saloon, og detektivene gjetter seg til at gullet må ha blitt svertet av en dynamitteksplosjon. Det tyder på at det dreier seg om The Wild Bunch.

Cassidy og Sundance er på vei ut av landet. Men først vil de treffe sine gamle kumpaner i Fort Worth i Texas for å få sagt ordentlig farvel.

Bandens harde kjerne samles for siste gang: Butch Cassidy, Sundance Kid, Benjamin Kilpatrick, Will Carver og Kid Curry. Sistnevnte er den eneste av dem som har menneskeliv på samvittigheten.

De fem innlosjerer seg på et billig hotell i byens livligste kvartal. Fort Worth er en viktig stasjonsby, der store kvegflokker blir samlet for å transporteres videre med tog.

Byen yrer av liv, og ranerne kan kjenne seg temmelig trygge på at de ikke vil bli gjenkjent. De fester grundig med sprit, bordellbesøk og historier fra gamle dager.

Ingen gjenkjenner dem. Byen er så vant til fremmede, fulle cowboyer. Det hadde vært mer påfallende hvis de hadde oppført seg pent.

De nye tidene merkes i Fort Worth. Det kjører til og med noen biler rundt i gatene. Bandemedlemmene ser nysgjerrig, men skeptisk på de osende, støyende og saktegående maskinene. Selv kan de ikke forestille seg et bedre transportmiddel enn hesten.

Til gjengjeld lar de seg begeistre over at det flere steder går an å bli fotografert. 21. november år 1900 bestemmer de seg – med en god del alkohol innabords – for å få tatt et gruppebilde til minne om den ville tiden de har hatt sammen.

De stiller opp i sin fineste stas. Fotografiet (lenger oppe i artikkelen) har siden blitt en klassiker.

Fotografen er så stolt av arbeidet sitt at han setter et ekstra eksemplar ut i vinduet som reklame. Et par uker senere går detektiv Fred Dodge forbi på fortauet.

Idet han har passert fotografens vindu, bråstopper han og snurrer rundt på hælen. Han går tilbake og ser en gang til.

Kan det virkelig stemme!?! Butch Cassidy ser ham rett inn i øynene. Og iført søndagsklær! For en mundur – det er fjernt fra det støvete cowboyutstyret bandelederen ellers alltid har operert i.

Fred Dodge varsler omgående Pinkerton, spør ut fotografen, og bestiller 50 eksemplar av bildet. Han slår det opp overalt sammen med en etterlysningstekst.

Detektiven vet ikke at banden har kjent ham igjen på gaten og delt seg. The Wild Bunch er igjen over alle hauger. Denne gangen for alltid.

Turister i New York

Butch Cassidy og Sundance Kid er på vei til New York, men langs hver sin rute. Sundance skal nemlig først innom en kvinne i Pennsylvania.

Hun heter Ethel Place og er en gammel flamme. Da hun ser ham, aksepterer hun tilbudet hans om å bli med til Sør-Amerika.

Paret ankommer New York i midten av januar 1901, og innlosjerer seg på et luksushotell under navnene Harry og Ethel Place.

Nå er det bare å vente på Cassidy. Det er liten risiko for å bli oppdaget i den pulserende storbyen. De tar turer i hestedrosje, vandrer i parkene og langs vannet, og nyter et for Sundance hittil ukjent fenomen: frisk sjøluft.

Da Cassidy ankommer noen dager senere, innlosjerer de seg alle tre i en suite på Manhattan, med utsikt til de travle gatene.

De har nok en gang klart å lure Pinkertons detektiver, som forgjeves gjennomsøker hver eneste liten avkrok i Vesten.

Detektivbyråets eier, William Pinkerton, skriver senere til sin bror Robert og beklager seg over at de lovløse lekte turister i New York, mens detektivene hans mistet kostbar tid langt ute i vest.

20. februar 1901 går Cassidy, Sundance og Ethel om bord på dampskipet Herminius. De tre amerikanerne starter et nytt liv i landflyktighet, mens de ser Frihetsstatuen bli mindre og mindre i det fjerne. Kursen er satt mot Buenos Aires i Argentina.