Fest hos Amerikas overklasse, ca. 1890

Ville fester og overdÄdig luksus splitter USA

Gjestene pÄ New Yorks luksusfester rÞyker sigaretter rullet av 100-dollarsedler og spiser Þsters som verten har fylt med kostbare perler. Men fÄ kvartaler fra festene i byens praktpalasser vokser antallet fattige. Raseriet over de rikes Þdselhet er pÄ kokepunktet, og ryktene om en snarlig revolusjon brer seg.

Gjestene pÄ New Yorks luksusfester rÞyker sigaretter rullet av 100-dollarsedler og spiser Þsters som verten har fylt med kostbare perler. Men fÄ kvartaler fra festene i byens praktpalasser vokser antallet fattige. Raseriet over de rikes Þdselhet er pÄ kokepunktet, og ryktene om en snarlig revolusjon brer seg.

Imageselect, library of Congress, Serial and Government Publications division

... Og les artikkelen om USA det overdÄdig rike og bunnlÞst fattige USA her:

Hotel Waldorf i New York har blitt forvandlet til det franske kongeslottet i Versailles.

Speil og kostbare gobelenger henger pÄ veggene, 6000 fargesprakende orkideer pryder festlokalene, og musikk og latter blander seg med lyden av klirrende juveler.

700 gjester fra storbyens elite er samlet pĂ„ hotellet om kvelden den 10. februar 1897 – alle kledd ut som historiske personer fra 1500-, 1600- og 1700-tallet.

PÄ sin gylne trone tar vertinnen, Cornelia Bradley-Martin, imot sine gjester kledd ut som den skotske dronningen Maria Stuart, ifÞrt et overdÄdig rubinhalskjede som en gang tilhÞrte den franske kongefamilien.

Ved Cornelias side stÄr hennes mann, som er maskert som en fransk 1700-tallskonge ifÞrt rosa brokade og hvite silkestrÞmper i rÞde sko med diamantspenner.

Cornelia Bradley-Martin

Cornelia Bradley-Martin var utkledd som den skotske dronningen Maria Stuart pÄ ballet.

© Bridgeman

Ekteparet Bradley-Martins kostymeball har vĂŠrt pĂ„ alles lepper i flere uker – ikke minst fordi avisene har spredt rykter om bombetrusler og voldelige angrep fra anarkister og andre som er rasende over det dyre ballet midt i armod og massiv Ăžkonomisk krise.

Waldorfs ledelse har derfor skjerpet sikkerheten: Alle de nederste vinduene er dekket med plater og ca. 200 politifolk har lagt en jernring rundt bygningen.

Innenfor sirkulerer en hĂ„ndfull detektiver diskret, og vertsparet ledsages av to livvakter. Gjestene grĂžsser frydefullt – en skandale er under oppseiling, og heldigvis er de invitert til den.

Gamle penger var best

Ikke mindre enn 1000 invitasjoner var blitt sendt ut til Bradley-Martins beryktede kostymeball vinteren 1897. Men det betydde ikke at hvem som helst fra New Yorks overklasse var innbudt.

Selv om byen pÄ slutten av 1800-tallet var hjemsted for USAs aller rikeste, var det ikke slik at stor rikdom automatisk ga adgang til den fineste delen av selskapslivet.

Den avgjĂžrende faktoren for Ă„ slippe inn var hvor formuen kom fra og hvor lenge den hadde vĂŠrt i slekten. Slik var reglene for Europas aristokrater, og dem ville de rike i USA gjerne ligne.

Avis-illustrasjon satt i 1890-Ă„renes New York

Avisene dekket ivrig maskeballene i 1890-tallets New York.

© Imageselect, library of Congress, Serial and Government Publications division

Det var derfor best for amerikanerne Ă„ ha "gamle" formuer.

To personer gjorde seg til dommere over hvem som hadde ĂŠrverdige "gamle penger" og hvem som skulle foraktes som "nyrike oppkomlinger": Caroline Webster Schermerhorn Astor fra den ekstremt rike Astorfamilien, og etiketteksperten Ward McAllister.

Tysker skapte en formue i USA

Caroline Webster Schermerhorn Astor var fĂždt inn i en familie som hadde tjent en formue pĂ„ shipping og som tilhĂžrte "the old Knickerbockers – etterkommere av de opprinnelige nederlandske familiene som hadde kommet til Manhattan pĂ„ 1600-tallet.

Menn av "Knickerbocker"-opphav hadde ikke vanlige jobber. Om Knickerbockerne kanskje flĂžrtet litt med New Yorks forretningsliv, levde de mest av avkastningen fra landbesittelser som tidligere generasjoner hadde kjĂžpt.

Caroline Schermerhorn hadde giftet seg inn i den rikeste av "gamle penger"-familiene – Astorfamilien – som eide store deler av Manhattan.

Formuen var grunnlagt av tyske John Jacob Astor, som hadde emigrert til New York pÄ 1780-tallet. Her kjÞpte han opp sÄ mye land at han ble USA's fÞrste multimillionÊr.

"Jamen det fins bare omlag 400 fasjonable personer i New York." Ward McAllister

Johns sĂžnnesĂžnn, William Backhouse Astor, som var Carolines ektemann, nĂžt godt av den ublu store familieformuen.

Mens William tilbrakte mye av tiden sin pÄ yachten sammen med skiftende kvinner, besluttet Caroline Ä skape et New York-aristokrati som kunne hevde dominansen overfor de nyrike.

Fru Astor allierte seg med advokaten Ward McAllister, som hadde lĂŠrt seg europeisk kongelig etikette og det korrekte antrekket for enhver anledning.

McAllister utarbeidet et sinnrikt sett med regler som var nĂždvendig Ă„ kunne ved et middagsbord i de fineste kretsene. IfĂžlge advokaten var det nĂžyaktig 400 personer som tilhĂžrte disse kretsene.

"Jamen det fins bare omlag 400 fasjonable personer i New York," uttalte han til avisa New York Tribune i 1888.

"Ut over det antallet finner du enten folk som ikke er komfortable i en ballsal eller som gjĂžr andre ukomfortable," forklarte McAllister.

Det var spesielt Ă©n gruppe mennesker i New York som var interessert i overklassens selskapsliv: journalistene.

Pressen fulgte livet i de rikes klubb

New York-pressen dekket ivrig fru Astors selskaper for de 400 utvalgte notabiliteter.

Magasinet Town Topics berettet f.eks. hvordan fru Astor ofte mottok gjestene sine ifÞrt en svart parykk og stÄende foran sitt eget portrett i full stÞrrelse.

Hennes tjenerstab pÄ 18 personer serverte 20-rettersmenyer, som ca. 125 cateringkokker leverte til huset.

Mens avisenes satiretegnere gjorde narr av McAllister, mÄpet journalistene over de velhavendes avsindige kapplÞp om rikdom, luksus og frÄtseri:

"Borgerskapet i New York er blitt verdens mest ekstravagante", skrev journalisten James D. McCabe i boken "New York By Gaslight" – "enorme summer brukes Ă„rlig pĂ„ all slags fjas og fjolleri".

Mann i kostyme, ca. 1890

Fremstillingen av historiske drakter skulle gi arbeid til hjemlandets skreddere.

© Getty Images

Adspredelsene omfattet bl.a. en fÞdselsdagsfest for en hund som fikk et diamanthalsbÄnd i gave. Til en annen fest lÄ det et fjell av sand pÄ gulvet, og pÄ vertens signal ga gjestene seg til Ä grave etter juveler.

Blant deltakerne i byens utskeielser var Vanderbiltene. Men selv om familien befant seg i millionĂŠrens toppklasse, tilhĂžrte den ikke fru Astors 400 utvalgte.

Vanderbiltene var nemlig blitt rike pÄ bl.a. investeringer i jernbaner, og den slags formue var, ifÞlge Caroline Astor, "nye penger".

Men Alva, som var gift med William Kissam Vanderbilt, var ikke tilfreds med Ă„ vĂŠre utenfor det gode selskap.

Hun klekket derfor ut en plan: Hun skulle bane seg vei til fru Astors omgangskrets gjennom byggingen av et praktpalass i europeisk stil.

Luksusslott trumfet alt

Familien Vanderbilt kjÞpte en tomt pÄ hjÞrnet av 660 Fifth Avenue og 52nd Street, og Alva tilkalte sin yndlingsarkitekt, Richard Morris Hunt.

Arkitekten var utdannet i Paris og hadde utviklet en overdÄdig og storslÄtt byggestil som falt i rike amerikaneres smak.

Utallige hÄndverkere og kunstnere jobbet i flere Är mens et eventyrslott i hvit kalkstein og marmor langsomt reiste seg.

Slottet ble dekorert med bl.a. antikke gobelenger, kandelabre, gulv, paneler, peiser, rustninger og alabaster-badekar som Alva Vanderbilt og Richard Morris Hunt hadde kjÞpt pÄ reiser i Europa.

I 1882 – etter ca. fire Ă„rs arbeid – sto praktbygningen endelig ferdig. Byens nobiliteter var betatt, men Alva var skuffet. DrĂžmmepalasset, kalt Le Petit Chateau (det lille slottet) hadde ikke Ă„pnet de dĂžrene hun hadde regnet med.

For Ä nÄ mÄlet trengte fru Vanderbilt en fest.

Her lÄ de rikes drÞmmepaleer:

Fru Astor mÄtte gi seg

I 1883 sendte Alva ut 1200 invitasjoner til et maskeball som skulle lokke selv de mest stivnakkede "old Knickerbockers" inn i Vanderbilt-hjemmet.

" Vanderbilt-ballet har satt New Yorks selskapsliv pÄ ende," skrev The New York Times, ... "etter at det ble annonsert, har det forstyrret nattesÞvnen og opptatt enhver tanke (...) hos samfunnets sosiale spisser.

Men Caroline Astor kunne bare konstatere at hun, i motsetning til resten av New Yorks overklasse, ikke hadde fÄtt noen invitasjon til Alva Vanderbilts ball.

Ward McAllister ble tilkalt. I et delikat oppdrag snek han seg i kveldsmþrket den 26. mars 1883 opp Fifth Avenue til nr 660– Vanderbilts Le Petit Chateau. Kort etter snek advokaten seg tilbake til fru Astors hjem i nr 350.

Her overbeviste McAllister sin arbeidsgiver om at hun var sjakkmatt. Hvis Caroline ville inviteres, mÄtte hun fÞrst invitere Alva Vanderbilt inn i sitt eget hjem.

"Det er altfor Ă„penbart at penger ikke har noen betydning her. Det er altfor mange av dem." En franskmann

Senere samme kveld dro en drosje av gĂ„rde til fru Vanderbilt. En lakei overbrakte et kort med to ord, " Mrs. Astor"– nok til at en ny verden Ă„pnet seg for Alva.

Neste dag avla hun en visitt hos Caroline Astor, som til gjengjeld mottok den Ăžnskede invitasjonen til maskeballet.

Ti Ă„r senere hadde fru Astor ogsĂ„ reist et palass pĂ„ Fifth Avenue, helt oppe ved Central Park – et omrĂ„de sĂ„ eksklusivt at det ble for mye for en europeisk gjest.

Franskmann fikk nok

I 1895 ble en franskmann lamslĂ„tt ved synet av "Millionaires' Row" – den biten av gata Fifth Avenue som lĂ„ ved Central Park. Her hadde flere rike newyorkere bosatt seg i nyoppfĂžrte palasser.

"Det er altfor Ă„penbart at penger ikke har noen betydning her. Det er altfor mange av dem," skrev den forargede franskmannen.

"De endelÞse rekkene av luksuspalasser utbasunerer en galskapens overflod. Ingen butikker, unntatt et par kjolemakere og noen bildeforhandlere (...) bare enkeltstÄende boliger, som hver og en krever en inntekt man ikke engang tÞr Ä regne ut."

Fifth Avenue, 1890-tallet

Rike newyorkere samlet seg pÄ byens mondene gate Fifth Avenue.

© Getty Images

For franskmannen var den middelmÄdige smaken kvelende:

"PÄ gulvene i de store salene, som er altfor hÞyloftede, ligger det altfor mange verdifulle persiske tepper, det er altfor mange gobelenger, for mange malerier pÄ veggene i oppholdsrommene. I gjestevÊrelsene er mÞblene for utsÞkte og for mange, og pÄ middagsbordene er det for mange blomster, for mye sÞlvtÞy og for mange krystallglass".

De styrtrike newyorkerne var imidlertid likeglade med europeerens dom og nĂžt fortsatt tilvĂŠrelsen. Ikke minst i sommerresorten Newport.

En rik kvinne bedyret at hun "alltid satte av 300 000 dollar til underholdning for hver sesong i Newport."

Til sammenligning var den gjennomsnittlige Ă„rslĂžnnen til en industriarbeider 564 dollar i 1890. Ingen bekymret seg over penger. Bare de fattige.

Krakket pÄ Wall Street

Mens ekstravagante fester og ekstrem luksus fylte de rikes liv, levde store deler av New York i en verden preget av arbeidslĂžshet, fattigdom og sosial usikkerhet.

Byen opplevde nemlig to Þkonomiske dykk i perioden 1870-1900. FÞrste gang i 1873, da bÞrsen pÄ Wall Street krasjet og mÄtte stenge i 10 dager.

"Panikk pÄ Wall Street fÄr prominente firmaer til Ä falle, finanskrisen sprer seg til alle deler av landet," rapporterte avisen The New York Herald.

Krakket fĂžrte til masseoppsigelser blant New Yorks arbeidere, som protesterte ved Ă„ demonstrere i gatene og ofte endte i klammeri med politiet.

Tjue Är senere ble bÞrsen pÄ Wall Street rammet av enda et krakk. Forretninger og virksomheter stengte dÞrene en masse.

Tusenvis av immigranter og ufaglĂŠrte arbeidere sto plutselig uten arbeid og var ikke i stand til Ă„ forsĂžrge familien.

Elendigheten var enorm – for eksempel hadde storbyen 20.000 hjemlĂžse som overnattet pĂ„ benker i parker og i gater.

Rike newyorkere lot seg imidlertid ikke pÄvirke av elendigheten blant de dÄrligst stilte i storbyen.

Hestevogner med lakeier i livré kjÞrte fortsatt opp og ned avenuene og satte fornemme passasjerer av foran palasser det strÞmmet munter musikk ut fra.

Men tidsÄnden var i ferd med Ä endre seg. Jernbanemoguler, oljebaroner og stÄlkonger som hittil hadde blitt hyllet som landets store sÞnner mistet mer og mer anseelse.

Deres livsstil ble ansett som upassende og praktpalassene ble sett pÄ som et bevis pÄ smaklÞs frÄtsing.

“Deres fritidsvillaer anlagt i fjellsider eller ved kysten, deres kjempestore yachter med en stab som avventer eiernes sjeldne besþk(...)” Amerikansk journalist

"Hvis vÄr sivilisasjon blir Þdelagt, som noen har spÄdd, sÄ skjer det ikke via barbarer nedenfra. VÄre barbarer kommer ovenfra," bemerket en aviskommentator i 1894.

Pressen beskrev i Ăžkende grad de rikes slĂžsing som udemokratisk:

"Deres fritidsvillaer anlagt i fjellsider eller ved kysten, deres kjempestore yachter med en stab som avventer eiernes sjeldne besĂžk – alt dette er ikke i harmoni med Ă„nden i de amerikanske institusjoner," skrev en journalist.

Streiker og uroligheter rammet USA

Avgrunnen mellom New Yorks mange fattige og ubegripelig rike ble dypere og dypere mens den verste Ăžkonomiske krisen siden borgerkrigen herjet nasjonen. Krisetegnene i USA var mange.

I 1892 satte staten Pennsylvania sin milits inn mot streikende stÄlverksarbeidere i byen Homestead. To Är senere spredte en omfattende streik seg blant ansatte ved jernbanene.

Streiken brÞt ut i Chicago, der arbeidere som produserte jernbanevogner pÄ Pullman-fabrikkene protesterte mot avskjedigelser og drastiske nedskjÊringer av lÞnningene.

Fattige amerikanere i New Yorks slumkvarterer, slutten av 1800-tallet

Slumkvartalenes boliger var fattige pÄ frisk luft og dagslys.

© Getty Images

Mange sank til bunnen i New York

Millioner av utarmede emigranter fra spesielt Europa sÞkte lykken i USA pÄ slutten av 1800-tallet.

Mange innvandrere kom med skip til New York, der de ble sluset inn i byens slumkvarterer, som pÄ 1880-tallet strakte seg fra det ytre Brooklyn og inn til Lower Manhattan.

Her bodde tusenvis av lutfattige familier i smÄ, mÞkkete leiligheter med dÄrlig utluftning og nesten ikke dagslys.

Mens rike newyorkere mottok ekstremt hÞye salÊrer som bankfolk og forretningsledere, kunne de fattige putte to-tre dollar i lomma om dagen ved Ä skuffe skitt pÄ byggeplasser, hente avfall eller sy klÊr pÄ fabrikker.

Mange arbeidere svettet i klesindustriens sweat-shops – smĂ„ fabrikklokaler hvor hundrevis av ufaglĂŠrte arbeidet 12-timersskift for en ussel lĂžnn.

Fattige barn kunne ogsÄ bidra til familiens inntekt ved Ä selge aviser eller pusse sko.

Formannen for jernbanearbeidernes fagforening, Eugene V. Debs, oppfordret til nasjonal boikott av Pullmans vogner.

Da opp mot 125 000 jernbanearbeidere fulgte oppfordringen, ble mye av landets jernbanetrafikk stĂ„ende stille – til president Grover Cleveland satte inn militĂŠre tropper og opphevet boikotten.

Etter hvert nĂ„dde rykter om folkelig oppstand, revolusjon og klassekrig i USA utlandet – nyheter som ikke styrket det amerikanske aksjemarkedet.

Men det var det rÄd med, mente landets aller rikeste, bl. a. ekteparet Bradley-Martin, som tilhÞrte fru Astors 400 utvalgte. Amerikanerne skulle bokstavelig talt feste seg ut av problemene.

Til dette formÄl ville Bradley-Martin-paret i begynnelsen av 1897 holde et overdÄdig kostymeball pÄ Hotel Waldorf.

Rikt ektepar havnet i unÄde

Bradley-Martin hadde ikke de minste skrupler nÄr det gjaldt Ä bruke noen hundre tusen dollar pÄ et ball.

Paret sÄ seg selv som velgjÞrere som kunne bruke festen til Ä lÞfte den kjedelige stemningen og bedre den Þkonomiske situasjonen som sprang ut fra henholdsvis sosial uro og sammenbrudd i aksjemarkedet.

Problemene startet da fru Bradley-Martin sendte et tips om kostymeballet til pressen. AvisredaktÞrer, politikere og predikanter uttrykte forargelse over den vulgÊre oppvisningen av rikdom pÄ et tidspunkt da ufattelig mange mennesker led Þkonomisk nÞd.

Prester oppfordret medlemmene av sine menigheter til ikke Ä delta pÄ festen. Kritikere hevdet at det planlagte ballet ville bli en orgie i frÄtsing og skjÞrlevnet, mens massene sultet.

En rektor fant det uansvarlig Ä bÊre ved til et bÄl som kunne fÞre til revolusjon og samfunnsomstyrtelse.

Salongen i familien Vanderbilts “Le Petit Chateau” lignet en sal i et europeisk slott.

© aLtairisfar/architectural record, Getty Images & Shutterstock

Den forestÄende rikmannsfesten ble ogsÄ for mye for en pastor i Brooklyn.

"Gud ha medlidenhet med de frysende, sultende fattige i disse dager, og mÄ en syklon av rettferdighet ramme dette ball av egoisme," tordnet han.

En annen pastor advarte:

"Jeg mener at dette ballet er en tilskyndelse til anarki!"

En politiker gikk enda lenger. Han mente at det ville vĂŠre velfortjent hvis en anarkist kastet en bombe midt under Bradley-Martin-ballet og sprengte de "dansende spradebasser og deres damer til konfetti og rĂžd klistermasse".

BesÞk av skattevesenet ble drÄpen

Kritikken stoppet ikke Bradley-Martin- ballet, som ble en lang festmaraton med middag, drikk og dans. Arrangementet varte til kl. 04.00 om natten, da sanselĂžst berusede millionĂŠrer ble slept ut i drosjer og kjĂžrt hjem.

I tillegg til enorme mengder whisky, konjakk og vin konsumerte gjestene 60 kasser Möet & Chandon-champagne, datidens dyreste bobler.

Men om Bradley-Martin-paret hadde trodd at kritikken ville stilne etter ballet, mÄtte de tro om igjen.

Ballets verter holdt ut kritikken i to Ă„r. Men da New Yorks skattevesen, i lys av den Ă„penbare rikdommen, fordoblet parets skattebidrag, var begeret fullt.

Bradley-Martin tĂžmte huset og sendte mĂžblene over Atlanteren til London.

Deretter tok ekteparet avskjed med over 60 venner pÄ Hotel Waldorf Astoria, der gjestene ble servert skilpaddesuppe, silderogn og vÄrlam mens orkesteret spilte populÊre spanske og afroamerikanske lÄter som "When You Ain't Got No Money, You Needn't Come Round".

Etter det forlot Bradley-Martin New York og flyttet til England.