Ville fester og overdådig luksus splitter USA

... Og les artikkelen om USA det overdådig rike og bunnløst fattige USA her:

Hotel Waldorf i New York har blitt forvandlet til det franske kongeslottet i Versailles.

Speil og kostbare gobelenger henger på veggene, 6000 fargesprakende orkideer pryder festlokalene, og musikk og latter blander seg med lyden av klirrende juveler.

700 gjester fra storbyens elite er samlet på hotellet om kvelden den 10. februar 1897 – alle kledd ut som historiske personer fra 1500-, 1600- og 1700-tallet.

På sin gylne trone tar vertinnen, Cornelia Bradley-Martin, imot sine gjester kledd ut som den skotske dronningen Maria Stuart, iført et overdådig rubinhalskjede som en gang tilhørte den franske kongefamilien.

Ved Cornelias side står hennes mann, som er maskert som en fransk 1700-tallskonge iført rosa brokade og hvite silkestrømper i røde sko med diamantspenner.

Ekteparet Bradley-Martins kostymeball har vært på alles lepper i flere uker – ikke minst fordi avisene har spredt rykter om bombetrusler og voldelige angrep fra anarkister og andre som er rasende over det dyre ballet midt i armod og massiv økonomisk krise.

Waldorfs ledelse har derfor skjerpet sikkerheten: Alle de nederste vinduene er dekket med plater og ca. 200 politifolk har lagt en jernring rundt bygningen.

Innenfor sirkulerer en håndfull detektiver diskret, og vertsparet ledsages av to livvakter. Gjestene grøsser frydefullt – en skandale er under oppseiling, og heldigvis er de invitert til den.

Gamle penger var best

Ikke mindre enn 1000 invitasjoner var blitt sendt ut til Bradley-Martins beryktede kostymeball vinteren 1897. Men det betydde ikke at hvem som helst fra New Yorks overklasse var innbudt.

Selv om byen på slutten av 1800-tallet var hjemsted for USAs aller rikeste, var det ikke slik at stor rikdom automatisk ga adgang til den fineste delen av selskapslivet.

Den avgjørende faktoren for å slippe inn var hvor formuen kom fra og hvor lenge den hadde vært i slekten. Slik var reglene for Europas aristokrater, og dem ville de rike i USA gjerne ligne.

Det var derfor best for amerikanerne å ha "gamle" formuer.

To personer gjorde seg til dommere over hvem som hadde ærverdige "gamle penger" og hvem som skulle foraktes som "nyrike oppkomlinger": Caroline Webster Schermerhorn Astor fra den ekstremt rike Astorfamilien, og etiketteksperten Ward McAllister.

Tysker skapte en formue i USA

Caroline Webster Schermerhorn Astor var født inn i en familie som hadde tjent en formue på shipping og som tilhørte "the old Knickerbockers – etterkommere av de opprinnelige nederlandske familiene som hadde kommet til Manhattan på 1600-tallet.

Menn av "Knickerbocker"-opphav hadde ikke vanlige jobber. Om Knickerbockerne kanskje flørtet litt med New Yorks forretningsliv, levde de mest av avkastningen fra landbesittelser som tidligere generasjoner hadde kjøpt.

Caroline Schermerhorn hadde giftet seg inn i den rikeste av "gamle penger"-familiene – Astorfamilien – som eide store deler av Manhattan.

Formuen var grunnlagt av tyske John Jacob Astor, som hadde emigrert til New York på 1780-tallet. Her kjøpte han opp så mye land at han ble USA's første multimillionær.

Johns sønnesønn, William Backhouse Astor, som var Carolines ektemann, nøt godt av den ublu store familieformuen.

Mens William tilbrakte mye av tiden sin på yachten sammen med skiftende kvinner, besluttet Caroline å skape et New York-aristokrati som kunne hevde dominansen overfor de nyrike.

Fru Astor allierte seg med advokaten Ward McAllister, som hadde lært seg europeisk kongelig etikette og det korrekte antrekket for enhver anledning.

McAllister utarbeidet et sinnrikt sett med regler som var nødvendig å kunne ved et middagsbord i de fineste kretsene. Ifølge advokaten var det nøyaktig 400 personer som tilhørte disse kretsene.

"Jamen det fins bare omlag 400 fasjonable personer i New York," uttalte han til avisa New York Tribune i 1888.

"Ut over det antallet finner du enten folk som ikke er komfortable i en ballsal eller som gjør andre ukomfortable," forklarte McAllister.

Det var spesielt én gruppe mennesker i New York som var interessert i overklassens selskapsliv: journalistene.

Pressen fulgte livet i de rikes klubb

New York-pressen dekket ivrig fru Astors selskaper for de 400 utvalgte notabiliteter.

Magasinet Town Topics berettet f.eks. hvordan fru Astor ofte mottok gjestene sine iført en svart parykk og stående foran sitt eget portrett i full størrelse.

Hennes tjenerstab på 18 personer serverte 20-rettersmenyer, som ca. 125 cateringkokker leverte til huset.

Mens avisenes satiretegnere gjorde narr av McAllister, måpet journalistene over de velhavendes avsindige kappløp om rikdom, luksus og fråtseri:

"Borgerskapet i New York er blitt verdens mest ekstravagante", skrev journalisten James D. McCabe i boken "New York By Gaslight" – "enorme summer brukes årlig på all slags fjas og fjolleri".

Adspredelsene omfattet bl.a. en fødselsdagsfest for en hund som fikk et diamanthalsbånd i gave. Til en annen fest lå det et fjell av sand på gulvet, og på vertens signal ga gjestene seg til å grave etter juveler.

Blant deltakerne i byens utskeielser var Vanderbiltene. Men selv om familien befant seg i millionærens toppklasse, tilhørte den ikke fru Astors 400 utvalgte.

Vanderbiltene var nemlig blitt rike på bl.a. investeringer i jernbaner, og den slags formue var, ifølge Caroline Astor, "nye penger".

Men Alva, som var gift med William Kissam Vanderbilt, var ikke tilfreds med å være utenfor det gode selskap.

Hun klekket derfor ut en plan: Hun skulle bane seg vei til fru Astors omgangskrets gjennom byggingen av et praktpalass i europeisk stil.

Luksusslott trumfet alt

Familien Vanderbilt kjøpte en tomt på hjørnet av 660 Fifth Avenue og 52nd Street, og Alva tilkalte sin yndlingsarkitekt, Richard Morris Hunt.

Arkitekten var utdannet i Paris og hadde utviklet en overdådig og storslått byggestil som falt i rike amerikaneres smak.

Utallige håndverkere og kunstnere jobbet i flere år mens et eventyrslott i hvit kalkstein og marmor langsomt reiste seg.

Slottet ble dekorert med bl.a. antikke gobelenger, kandelabre, gulv, paneler, peiser, rustninger og alabaster-badekar som Alva Vanderbilt og Richard Morris Hunt hadde kjøpt på reiser i Europa.

I 1882 – etter ca. fire års arbeid – sto praktbygningen endelig ferdig. Byens nobiliteter var betatt, men Alva var skuffet. Drømmepalasset, kalt Le Petit Chateau (det lille slottet) hadde ikke åpnet de dørene hun hadde regnet med.

For å nå målet trengte fru Vanderbilt en fest.

Her lå de rikes drømmepaleer:

Fru Astor måtte gi seg

I 1883 sendte Alva ut 1200 invitasjoner til et maskeball som skulle lokke selv de mest stivnakkede "old Knickerbockers" inn i Vanderbilt-hjemmet.

" Vanderbilt-ballet har satt New Yorks selskapsliv på ende," skrev The New York Times, ... "etter at det ble annonsert, har det forstyrret nattesøvnen og opptatt enhver tanke (...) hos samfunnets sosiale spisser.

Men Caroline Astor kunne bare konstatere at hun, i motsetning til resten av New Yorks overklasse, ikke hadde fått noen invitasjon til Alva Vanderbilts ball.

Ward McAllister ble tilkalt. I et delikat oppdrag snek han seg i kveldsmørket den 26. mars 1883 opp Fifth Avenue til nr 660– Vanderbilts Le Petit Chateau. Kort etter snek advokaten seg tilbake til fru Astors hjem i nr 350.

Her overbeviste McAllister sin arbeidsgiver om at hun var sjakkmatt. Hvis Caroline ville inviteres, måtte hun først invitere Alva Vanderbilt inn i sitt eget hjem.

Senere samme kveld dro en drosje av gårde til fru Vanderbilt. En lakei overbrakte et kort med to ord, " Mrs. Astor"– nok til at en ny verden åpnet seg for Alva.

Neste dag avla hun en visitt hos Caroline Astor, som til gjengjeld mottok den ønskede invitasjonen til maskeballet.

Ti år senere hadde fru Astor også reist et palass på Fifth Avenue, helt oppe ved Central Park – et område så eksklusivt at det ble for mye for en europeisk gjest.

Franskmann fikk nok

I 1895 ble en franskmann lamslått ved synet av "Millionaires' Row" – den biten av gata Fifth Avenue som lå ved Central Park. Her hadde flere rike newyorkere bosatt seg i nyoppførte palasser.

"Det er altfor åpenbart at penger ikke har noen betydning her. Det er altfor mange av dem," skrev den forargede franskmannen.

"De endeløse rekkene av luksuspalasser utbasunerer en galskapens overflod. Ingen butikker, unntatt et par kjolemakere og noen bildeforhandlere (...) bare enkeltstående boliger, som hver og en krever en inntekt man ikke engang tør å regne ut."

For franskmannen var den middelmådige smaken kvelende:

"På gulvene i de store salene, som er altfor høyloftede, ligger det altfor mange verdifulle persiske tepper, det er altfor mange gobelenger, for mange malerier på veggene i oppholdsrommene. I gjesteværelsene er møblene for utsøkte og for mange, og på middagsbordene er det for mange blomster, for mye sølvtøy og for mange krystallglass".

De styrtrike newyorkerne var imidlertid likeglade med europeerens dom og nøt fortsatt tilværelsen. Ikke minst i sommerresorten Newport.

En rik kvinne bedyret at hun "alltid satte av 300 000 dollar til underholdning for hver sesong i Newport."

Til sammenligning var den gjennomsnittlige årslønnen til en industriarbeider 564 dollar i 1890. Ingen bekymret seg over penger. Bare de fattige.

Krakket på Wall Street

Mens ekstravagante fester og ekstrem luksus fylte de rikes liv, levde store deler av New York i en verden preget av arbeidsløshet, fattigdom og sosial usikkerhet.

Byen opplevde nemlig to økonomiske dykk i perioden 1870-1900. Første gang i 1873, da børsen på Wall Street krasjet og måtte stenge i 10 dager.

"Panikk på Wall Street får prominente firmaer til å falle, finanskrisen sprer seg til alle deler av landet," rapporterte avisen The New York Herald.

Krakket førte til masseoppsigelser blant New Yorks arbeidere, som protesterte ved å demonstrere i gatene og ofte endte i klammeri med politiet.

Tjue år senere ble børsen på Wall Street rammet av enda et krakk. Forretninger og virksomheter stengte dørene en masse.

Tusenvis av immigranter og ufaglærte arbeidere sto plutselig uten arbeid og var ikke i stand til å forsørge familien.

Elendigheten var enorm – for eksempel hadde storbyen 20.000 hjemløse som overnattet på benker i parker og i gater.

Rike newyorkere lot seg imidlertid ikke påvirke av elendigheten blant de dårligst stilte i storbyen.

Hestevogner med lakeier i livré kjørte fortsatt opp og ned avenuene og satte fornemme passasjerer av foran palasser det strømmet munter musikk ut fra.

Men tidsånden var i ferd med å endre seg. Jernbanemoguler, oljebaroner og stålkonger som hittil hadde blitt hyllet som landets store sønner mistet mer og mer anseelse.

Deres livsstil ble ansett som upassende og praktpalassene ble sett på som et bevis på smakløs fråtsing.

"Hvis vår sivilisasjon blir ødelagt, som noen har spådd, så skjer det ikke via barbarer nedenfra. Våre barbarer kommer ovenfra," bemerket en aviskommentator i 1894.

Pressen beskrev i økende grad de rikes sløsing som udemokratisk:

"Deres fritidsvillaer anlagt i fjellsider eller ved kysten, deres kjempestore yachter med en stab som avventer eiernes sjeldne besøk – alt dette er ikke i harmoni med ånden i de amerikanske institusjoner," skrev en journalist.

Streiker og uroligheter rammet USA

Avgrunnen mellom New Yorks mange fattige og ubegripelig rike ble dypere og dypere mens den verste økonomiske krisen siden borgerkrigen herjet nasjonen. Krisetegnene i USA var mange.

I 1892 satte staten Pennsylvania sin milits inn mot streikende stålverksarbeidere i byen Homestead. To år senere spredte en omfattende streik seg blant ansatte ved jernbanene.

Streiken brøt ut i Chicago, der arbeidere som produserte jernbanevogner på Pullman-fabrikkene protesterte mot avskjedigelser og drastiske nedskjæringer av lønningene.

Formannen for jernbanearbeidernes fagforening, Eugene V. Debs, oppfordret til nasjonal boikott av Pullmans vogner.

Da opp mot 125 000 jernbanearbeidere fulgte oppfordringen, ble mye av landets jernbanetrafikk stående stille – til president Grover Cleveland satte inn militære tropper og opphevet boikotten.

Etter hvert nådde rykter om folkelig oppstand, revolusjon og klassekrig i USA utlandet – nyheter som ikke styrket det amerikanske aksjemarkedet.

Men det var det råd med, mente landets aller rikeste, bl. a. ekteparet Bradley-Martin, som tilhørte fru Astors 400 utvalgte. Amerikanerne skulle bokstavelig talt feste seg ut av problemene.

Til dette formål ville Bradley-Martin-paret i begynnelsen av 1897 holde et overdådig kostymeball på Hotel Waldorf.

Rikt ektepar havnet i unåde

Bradley-Martin hadde ikke de minste skrupler når det gjaldt å bruke noen hundre tusen dollar på et ball.

Paret så seg selv som velgjørere som kunne bruke festen til å løfte den kjedelige stemningen og bedre den økonomiske situasjonen som sprang ut fra henholdsvis sosial uro og sammenbrudd i aksjemarkedet.

Problemene startet da fru Bradley-Martin sendte et tips om kostymeballet til pressen. Avisredaktører, politikere og predikanter uttrykte forargelse over den vulgære oppvisningen av rikdom på et tidspunkt da ufattelig mange mennesker led økonomisk nød.

Prester oppfordret medlemmene av sine menigheter til ikke å delta på festen. Kritikere hevdet at det planlagte ballet ville bli en orgie i fråtsing og skjørlevnet, mens massene sultet.

En rektor fant det uansvarlig å bære ved til et bål som kunne føre til revolusjon og samfunnsomstyrtelse.

Den forestående rikmannsfesten ble også for mye for en pastor i Brooklyn.

"Gud ha medlidenhet med de frysende, sultende fattige i disse dager, og må en syklon av rettferdighet ramme dette ball av egoisme," tordnet han.

En annen pastor advarte:

"Jeg mener at dette ballet er en tilskyndelse til anarki!"

En politiker gikk enda lenger. Han mente at det ville være velfortjent hvis en anarkist kastet en bombe midt under Bradley-Martin-ballet og sprengte de "dansende spradebasser og deres damer til konfetti og rød klistermasse".

Besøk av skattevesenet ble dråpen

Kritikken stoppet ikke Bradley-Martin- ballet, som ble en lang festmaraton med middag, drikk og dans. Arrangementet varte til kl. 04.00 om natten, da sanseløst berusede millionærer ble slept ut i drosjer og kjørt hjem.

I tillegg til enorme mengder whisky, konjakk og vin konsumerte gjestene 60 kasser Möet & Chandon-champagne, datidens dyreste bobler.

Men om Bradley-Martin-paret hadde trodd at kritikken ville stilne etter ballet, måtte de tro om igjen.

Ballets verter holdt ut kritikken i to år. Men da New Yorks skattevesen, i lys av den åpenbare rikdommen, fordoblet parets skattebidrag, var begeret fullt.

Bradley-Martin tømte huset og sendte møblene over Atlanteren til London.

Deretter tok ekteparet avskjed med over 60 venner på Hotel Waldorf Astoria, der gjestene ble servert skilpaddesuppe, silderogn og vårlam mens orkesteret spilte populære spanske og afroamerikanske låter som "When You Ain't Got No Money, You Needn't Come Round".

Etter det forlot Bradley-Martin New York og flyttet til England.