Den 17. juni 1994 snegler en hvit Ford Bronco seg ned en motorvei i Los Angeles i omkring 55 km/t og med ti politibiler etter seg. I baksetet sitter den tidligere NFL-stjernen O.J. Simpson med et desperat uttrykk i ansiktet og presser en pistol mot sin egen tinning. Han er mistenkt for å ha begått et dobbeltdrap på ekskona Nicole Brown Simpson og elskeren hennes, Ronald Goldman, fire dager tidligere.
I alt 95 millioner amerikanere følger med på den merkverdige biljakten, som blir filmet av flere nyhetshelikoptere. Biljakten ender etter cirka en time, da O.J. oppgir flukten og bilen blir parkert i innkjørselen hans, der en hær av politi og presse venter på ham.
22 år senere kunne en ny generasjon av seere oppleve biljakten og den spektakulære rettssaken som fulgte, i Netflix-serien «The People v. O.J. Simpson».
Se traileren til «The People v. O.J. Simpson»
Rodney King spøker i skyggene
Før O.J. Simpson ble beryktet, var han berømt for sin nesten overnaturlige fart på amerikanske fotballbaner. Senere fulgte en karriere som sportskommentator og filmskuespiller, før han en sommerdag i 1994 inntok forsidene som hovedmistenkt i knivdrapet på ekskona Nicole Brown Simpson og elskeren hennes, Ronald Goldman.
Ekskona hadde tidligere beskyldt O.J. for vold, og blodspor ved likene stemte med blodtypen hans.
Men før «The People v. O.J. Simpson» begynner med disse gruoppvekkende scenene, presenteres seeren for opptakene av Los Angeles-politiets vold mot den svarte drosjesjåføren Rodney King i 1991. Opptakene og den etterfølgende frifinnelsen av politifolkene bak overfallet kastet USA ut i alvorlige raseuroligheter.
Da rettssaken mot O.J. rullet fra januar til oktober i 1995, var Rodney King-saken stadig fersk i minnet hos særlig den afroamerikanske befolkningen. O.J.s advokatlag argumenterte for at klienten deres var det siste offeret for en ond, rasistisk kultur i Los Angeles-politiet. Bevisene som pekte mot O.J. – blodet som ble funnet nær likene, og en blodig skinnhanske på eiendommen hans – var plantet av politiet for å få ham til å fremstå som den skyldige.
Men forsvarsadvokatene plantet også selv materiale for å overbevise juryen om O.J.s sterke tilhørighet til afroamerikansk kultur – selv om O.J. mest tilbrakte tid med hvite venner og gjorde en dyd av alltid å si: «Jeg er ikke svart, jeg er O.J.»
I et av seriens beste øyeblikk skal juryen besøke Simpsons hjem før rettssaken begynner. Kort tid før skifter forsvarsadvokaten Johnnie Cochran ut alle innrammede bilder i huset av O.J. og de hvite vennene hans med bilder av O.J. sammen med afroamerikanere. Afrikanske masker og kunstverker knyttet til borgerrettighetsbevegelsen kommer på veggene, og forvandlingen fra hvit kjæledegge til afroamerikansk rollemodell er fullendt.
Det kan virke som lettvint Hollywood-dramatikk, men hele opptrinnet fant sted i virkeligheten, og det samme kan sies om det meste av serien. Fra O.J.s nedsmelting i vennen Robert Kardashians leilighet, der han truer med å begå selvmord, til innesperringen av juryen på et hotell i de 265 dagene rettssaken pågår.
Alt sammen er nøyaktige gjengivelser av det medie- og rettssalssirkuset som utspilte seg etter pågripelsen av O.J. – satt i scene av hovedpersonen selv og laget hans av forfengelige og skruppelløse advokater.
«Århundrets rettssak» er et sublimt drama
«The People v. O.J. Simpson» vekker ikke bare den berømte rettssaken til live med en særdeles sterk sans for historiske detaljer. Den formidler også viktige innsikter om et korrupt rettssystem og en strukturell rasisme som plager USA den dag i dag.
Klippet av O.J. Simpson som ikke fikk på seg hansken, gikk verden rundt:
Serien tar seg et par friheter underveis, særlig når det gjelder O.J. Simpsons nære venn og forsvarer, Robert Kardashian. Det var for eksempel ikke Kardashian som ringte Robert Shapiro og overtalte ham til å forsvare O.J. Simpson i retten, slik serien påstår.
Men alt i alt har det ikke vært noe stort behov for å pynte på fortellingen når virkeligheten overgår fantasien og til og med er så dramatisk.
