Nordens svarte samvittighet

På 1960-tallet håpet leger over hele verden at det psykedeliske stoffet LSD kunne brukes til å kurere sinnslidelser. Intet sted ble eksperimentene dog utført mer ukontrollert enn på Frederiksberg Hospital.

Under andre medisinske forsøk med LSD skrev forsøkspersonene under på å delta - og fikk deretter terapi for å bearbeide opplevelsen. Slik var det ikke på Frederiksberg. Her fikk forsøkspersonene bare et glass vann som var tilsatt LSD og ble etterlatt i et kjellerrom, i noen tilfeller fastspent. Dosen var også opp mot 10 ganger høyere enn i lignende eksperimenter.

De aller fleste forsøkspersonene led ikke av alvorlige psykiske lidelser, men av alt fra angst, stamming, tretthet og dårlige nerver. Noen var homoseksuelle, noe som ble ansett som en psykisk sykdom.

Eksperimentene var psykisk nedbrytende, og mange forsøkspersoner endte i misbruk eller begikk selvmord. Mellom 400 og 500 pasienter fikk LSD på Frederiksberg Hospital, hvorav den yngste bare var 15 år gammel. I 1986 fikk 154 av de overlevende erstatning.

I første halvdel av 1900-tallet var leger, politikere og opinionsdannere i Norden særdeles opptatt av eugenikk. Troen på at samfunnet kan forbedre innbyggernes arvemasse ved å sterilisere mennesker med uønskede karaktertrekk ble satt ut i livet.

Spesielt i Sverige så politikerne på tvangssterilisering som et vidundermiddel som kunne brukes mot «biologisk mindreverdige», som en statlig utredning fra 1929 formulerte det. Der det i andre land oftest gikk ut over såkalte åndssvake, rettet Sverige søkelyset mot en hel etnisk minoritetsgruppe – «sigøynere».

De ble sett på som et samfunnsskadelig element som staten gjerne ville vært foruten. Politikerne bestemte seg for å innføre tvangssteriliseringer for å sikre at de med tiden ville «dø ut».

Av en befolkningsgruppe på ca. 8000 romer ble offisielt ca. 700 sterilisert av den svenske staten i årene 1934-1976, men historikerne mener at det finnes et betydelig mørketall.

I 2014 innledet den finske regjeringen en storstilt undersøkelse av forholdene i landets barneomsorg i perioden 1937-1983. Etter to år forelå det skremmende resultatet.

Alle de 299 intervjuede personene hadde opplevd omsorgssvikt, vold, psykisk terror eller seksuelle overgrep. Barnas klær var ikke blitt skiftet, men nærmest slitt av kroppene deres. Feilernæring var utbredt og mange av barna hadde derfor fysiske og psykiske skader.

På toppen av dette kom den direkte mishandlingen. Mange hadde blitt utsatt for daglig juling, trusler, ydmykelser og latterliggjøring.

For barn plassert i fosterhjem var bildet det samme, og undersøkelsen avdekket at den offentlige kontrollen stort sett hadde vært ikke-eksisterende.

Etter offentliggjøringen av konklusjonen ga den finske regjeringen en offisiell unnskyldning til alle ofrene for den nesten systemiske barnemishandlingen som hadde funnet sted. Det anslås at ca. 150 000 barn ble plassert på barnehjem eller i fosterfamilier i denne perioden.

I 1905 fikk Norge endelig sin selvstendighet etter 500 år i en uønsket union med Danmark og siden Sverige. Den unge nasjonen slo fast at Norge skulle være for nordmenn. Men i realiteten hadde landet også en større samisk befolkningsgruppe. I enkelte områder i nord utgjorde de faktisk et flertall.

Det norske Storting vedtok en rekke lover rettet direkte mot samene. Målet var å assimilere dem og undertrykke deres kulturelle særpreg. Tusenvis ble tvangsflyttet fra sine forfedres land slik at etniske nordmenn kunne bruke jorden. Staten innførte til og med et tak for hvor store hus samene kunne bygge, og noen steder ble det et krav å kunne snakke perfekt norsk for å eie jord. I tillegg ble titusenvis av samisk rein drevet til slakting; ifølge politikerne var det ikke plass til dem, og dessuten ødela de gårdene.

Nordmennene var ikke alene om overgrep mot samene. Også Sverige og Finland innførte diskriminerende lover på begynnelsen av 1900-tallet, men forfølgelsen nådde aldri samme omfang som i Norge.

Øya Sprogø midt i Storebælt huset i årene 1923-1961 en spesiell anstalt for kvinner. Den skulle kurere «moralsk defekte» kvinner for deres samfunnsskadelige lidelser. I virkeligheten hadde kvinnene rett og slett blitt ofre for den rådende samfunnsmoralen.

Kvinner risikerte å bli sendt til Sprogø hvis de for eksempel tigget, stjal, ikke hadde fast bopel eller var «seksuelt løsslupne» – dvs. hadde sex før ekteskapet eller flere partnere. På den isolerte øya kunne de ikke lenger skade samfunnet med sin umoralske oppførsel.

Pikehjemmet fungerte ikke som et fengsel – det ble betraktet som en behandlingsanstalt – men i praksis hadde jentene ingen sjanse til å slippe unna og oppholdet var uten tidsbegrensning. For å sikre at kvinnene ikke ga sine dårlige gener videre, ble en stor del av de anbrakte tvangssterilisert.

Anstalten på Sprogø hadde i årene 1911-1961 et mannlig motstykke på øya Livø i Limfjorden. I alt ble ca. 500 kvinner og 740 menn plassert i de to institusjonene.

På 1930-tallet var svenskene plaget av dårlig tannhygiene. Utsiktene til et svimlende beløp til tannpleien fikk myndighetene til å lete etter en forebyggende løsning.

Første skritt var å belyse hva som førte til hull i tennene. Mistanken rettet seg mot sukker og søtsaker. For å lage et kontrollert forsøk ble Vipeholm, en anstalt for «åndssvake» (utviklingshemmede) i Lund, valgt ut til eksperimentet.

Fra 1945 til 1955 ble pasientenes kost, uten deres samtykke, endret til en sukkerholdig diett. Noen fikk klissete brød tilsatt sukker, andre fikk masser av sjokolade. I et samarbeid med godterifabrikantene ble det sågar utviklet en spesiell «Vipeholmstoffee» – en ekstra sukkerholdig og klissete karamell skapt for å sette seg mellom tennene.

Resultatet var entydig: Sukker etterlot hull i tennene – pasientenes tenner var fullstendig ødelagt. Forsøket ga viktig kunnskap til tannpleien, men ingen vet hvordan pasientene opplevde det. De ble aldri spurt.

Finland var frem til 1917 et storhertugdømme styrt av den russiske tsaren. Etter bolsjevik-revolusjonen i Russland fikk finnene endelig sin uavhengighet i 1918 – men i maktens vakuum brøt det ut en borgerkrig mellom de «røde» (sosialistene) og de «hvite» (konservative).

Til sammen sendte de konservative ca. 80 000 finske sosialister til fangeleirer som var et rent helvete på jord. Rundt 5000 ble henrettet i løpet av bare få måneder. Kvinner og barn helt ned til ni år ble også drept.

«De røde» forble innesperret etter at «de hvite» hadde vunnet borgerkrigen. I leirene var det så å si ingen mat, og hygienen var så elendig at de innsatte døde av dysenteri og kopper. Da spanskesyken nådde Finland, herjet også den i leirene.

Verst rammet var Tammisaari-leiren, hvor det i gjennomsnitt døde 30 mennesker om dagen sommeren 1918. Totalt bukket 12-14 000 fanger under i leirene.

Den finske staten forsøkte lenge å dekke over uhyrlighetene. Først i 1973 ble det utbetalt erstatning til de overlevende.

Etter andre verdenskrig intensiverte Danmark sine bestrebelser på å gjøre Grønland til et «sivilisert samfunn». For å utdanne den nye generasjonen beslutningstakere, hentet den danske staten som del av et eksperiment 22 grønlandske barn i alderen seks-syv år til Danmark.

I løpet av det neste halvannet året skulle barna lære det danske språket og stifte bekjentskap med dansk kultur. Deretter skulle de tilbake til Grønland for å «bygge bro» til det danske samfunnet.

Den opprinnelige ideen var å bruke foreldreløse barn, men de ansvarlige fant kun seks brukbare barn, så rekrutteringsgrunnlaget ble utvidet til barn av enslige forsørgere. I mange tilfeller visste ikke foreldrene hva de sa ja til, og mange så aldri barna sine igjen.

De 22 barna ble plassert i fosterfamilier i Danmark. Seks av dem ble adoptert og returnerte aldri til Grønland. De som vendte tilbake måtte sendes til en dansk skole siden de hadde glemt det grønlandske språket.

I Danmark gikk eksperimentet raskt i glemmeboken, men det kom til å prege barna som verken følte seg hjemme i Danmark eller Grønland. Halvparten av dem endte i misbruk og fikk psykiske lidelser. I 2021 saksøkte de seks overlevende grønlandske barna den danske staten. Saken endte i et forlik hvor de fikk 250 000 kroner hver i erstatning.

Under 2. verdenskrig døde rundt 13 000 sovjetiske krigsfanger i Norge mens de utførte slavearbeid for den tyske okkupasjonsmakten. Soldatene ble begravd flere steder i landet, men under den kalde krigen fryktet den norske regjeringen at de døde kunne gi sovjetiske spioner et påskudd for å reise rundt i landet og «besøke gravsteder».

Dette førte i 1951 til «Operasjon Asfalt». De jordiske levningene av tusenvis av soldater ble gravd opp og fraktet til en massegrav på øya Tjøtta i Nord-Norge. Den offisielle begrunnelsen var at de gamle gravene måtte renoveres, men de opprinnelige minnesmerkene ble hensynsløst veltet eller til og med sprengt. Beinrester og likdeler ble måket ned i papirsekker uten at det ble gjort forsøk på å identifisere den enkelte soldat.

«Vi stappet likdeler i sekker så det stakk ut bein og knokler overalt. Likene var fulle av mark, og stanken var forferdelig, fortalte en av sjømennene som hadde ansvaret for transporten.

Masseutgravingen utløste for øvrig også en diplomatisk krise med Sovjetunionen.