Pilot fløy 8300 km feil og ble amerikanernes yndling
Flygeren Douglas Corrigan sa han ville fly til California. 28 timer senere sto han i Irland. Bommerten gjorde ham straks til USAs flygende sensasjon.
Douglas «Wrong Way» Corrigan fløy over Atlanteren i et ombygd Curtiss Robin-fly.
Hei, du kjører feil vei». Et par forbipasserende brølte av latter, og pekte med tommelen i motsatt retning av dit 31-åringen Douglas Corrigan var på vei.
Denne kvelden i august 1938 satt han i en åpen bil med San Antonios borgermester ved sin side. Langs ruten jublet byens innbyggere.
Alle hadde kommet for å se ham: Piloten som ville fly fra New York til California, men i stedet endte i Dublin i Irland – mer enn 8300 kilometer fra den planlagte destinasjonen.
Da bilen stanset, ble Corrigan mottatt av tusenvis av mennesker, og borgermesteren overrakte ham nøklene til byen.
Corrigan takket, og fortalte deretter hvordan han – den erfarne flygeren – hadde lest kompassretningen feil.
«Alle lo. Jeg lo tilbake, fordi de trodde på historien jeg nettopp hadde fortalt dem», skrev Douglas Corrigan senere i sin selvbiografi «That’s My Story».
Selv om sitatet tyder på det motsatte, holdt Corrigan fast på at han havnet i Irland ved en feiltakelse. Historien leverte han imidlertid alltid med et bredt glis. For, som flere påpekte: han hadde mange gode grunner til å spille dum.
Corrigan fikk nei til solotur
I 1927 hadde Corrigan hjulpet Charles Lindbergh med å bygge flyet som pioneren fløy alene over Atlanterhavet – som tidenes første.
Etter Lindberghs bragd bestemte Corrigan seg for at en dag ville også han gjennomføre den turen. Myndighetene stakk imidlertid kjepper i hjulene for ham gang på gang.
Første skritt mot å leve ut drømmen tok Corrigan da han i 1933 kjøpte et utrangert Curtiss Robin-fly.
Motoren var ikke kraftig nok til en tur over Atlanteren, derfor erstattet Corrigan den med en Wright J-6-5 med 165 hestekrefter og fem sylindere.
Samtidig bygde og installerte han selv de ekstra drivstofftankene som var nødvendige til en så lang flytur. Myndighetene var likevel ikke imponert, og forbød ham å legge ut på en transatlantisk flygning.
Senere fikk han beskjed om å installere flere drivstofftanker, men heller ikke det viste seg å være nok for statens inspektører.
Nå krevde de at han skulle skaffe seg en radiooperatørlisens – selv om flyet hans ikke hadde noen radio.
I 1937 trodde Corrigan at han omsider hadde tilfredsstilt myndighetene, men så forsvant flygeren Amelia Earhart et sted over Stillehavet, og ingen ville gi sin velsignelse til nok en farefull solotur.
Året etter fikk han likevel lov til å foreta en flygning nonstop tvers over det amerikanske kontinentet – fra New York til Long Beach i California. Men, som det senere skulle vise seg, endte Corrigan et helt annet sted.
Han leste kompasset feil
Tidlig om morgenen 17. juli 1938 troppet Corrigan opp på Floyd Bennett Field i New York. Han hadde papirene i orden, sjokoladeplater til proviant, og et kart med ruten til California tegnet inn.
Han sjekket motoren grundig med lommelykt før han spurte flyplassjefen hvilken retning han skulle starte i.
«Det er det samme. Bare du ikke flyr mot bygningene på vestsiden av startbanen», lød svaret.
«Jeg flyr mot øst», erklærte Corrigan, og lukket døren til cockpiten.
Tåken lå tungt over New York da flyet langsomt slapp startbanen. De fulle bensintankene tynget flyet, derfor bestemte Corrigan seg for å holde kursen et par kilometer før han manøvrerte flyet i retning California.
Da han var kommet opp i 150 meters høyde, oppdaget han imidlertid at kompasset var ødelagt. Dermed måtte han sette sin lit til reservekompasset, som lå på gulvet og var innstilt på en vestlig kurs.
Det han ikke visste, var at han leste kompassretningen feil. Det var i alle fall det han fortalte senere. Uansett fortsatte han, svært beleilig, i østlig retning – mot Europa.
I løpet av de første to timene kunne Corrigan av og til skimte trær gjennom hull i tåkebankene, senere en stor by, før skydekket ble tettere både under og over flyet.
Han måtte nå utelukkende styre etter kompasset.
Bensintanken var lekk
Etter ti timer begynte føttene hans plutselig å kjennes kalde. Corrigan så ned og oppdaget at drivstofftanken var lekk, så han var våt på føttene.
Lekkasjen bekymret ham imidlertid ikke, for det hadde han opplevd før. Men da mørket igjen begynte å senke seg, lyste han med lommelykten under instrumentpanelet og oppdaget at bensinpytten nå var blitt til en over to centimeter dyp dam. Da ble han nervøs.
Han risikerte at væsken ville fosse ut av kabinen og ned i den glovarme eksosen og antenne.
Hvis det skjedde i 1800 meters høyde, ville ikke Corrigan ha store muligheter for å overleve.
Straks grep han en medbrakt skrutrekker og slo hull i høyre side av gulvet i cockpiten, slik at flybensinen kunne strømme ut i trygg avstand fra eksosen.
Men faren var ikke over. For Corrigan hadde planlagt å fly motoren forsiktig, ettersom det er mest drivstoffbesparende.
Men med en lekk bensintank ville drivstoffet bare få mer tid til å fosse ut hvis han fortsatte på denne måten. Løsningen ble å sette opp farten.
RKO betalte Corrigan over 100 000 dollar for filmrettighetene til selvbiografien hans.
Corrigan landet på feil sted
Da morgenlyset neste dag kunne anes gjennom skydekket, hadde ikke Corrigan sett land på 24 timer, og samtidig fryktet han at det kunne danne seg is på vingene i skydekket. Derfor begynte han å gå ned.
I 1000 meters høyde kom han under skydekket, og så vann overalt – til sin store overraskelse, ifølge selvbiografien.
Corrigan visste ikke nøyaktig hvor han var, men da han få minutter senere så en liten fiskebåt, konkluderte han at han ikke kunne være langt fra land. Og ganske riktig – snart så han grønne åser i horisonten.
Like etter landet Corrigan sørvest for Dublin. Han var ventet, for en avis hadde allerede skrevet om en flyger på ville veier.
Han ble raskt ført til den amerikanske ambassadøren John Cudahy for å redegjøre for hva han gjorde i Irland.
Corrigan satte seg ned og forklarte at det hadde vært tett tåke, og at han måtte ha lest kompassretningen feil.
«Det var tåke da du lettet, sier du? Hm, hele historien virker tåkete. Kom igjen, fortell meg hva som egentlige skjedde», lokket Cudahy.
«Jeg kan ingen annen historie».
«Så du står på ditt?»
«Dette er min historie – men jeg er sannelig ikke stolt av navigeringen».
Lett humrende holdt Corrigan på historien til sin dødsdag i 1995.