Tibet/1959: Det tradisjonsbundne og religiøse Tibet har vært okkupert av det kommunistiske Kina siden 1950. Nå, ni år senere, er motstanden mot okkupasjonsmakten stor, og i hovedstaden Lhasa ulmer opprøret. Som landets leder er Dalai Lama i kinesernes søkelys.

© Ullstein Bild

Dalai Lama tvunget på flukt av kinesisk invasjon

I 1959 eksploderer Tibets hovedstad Lhasa i uroligheter og protester mot den kinesiske okkupasjonsmakten. Landets leder, Dalai Lama, er i ytterste livsfare. En iskald natt sniker han seg ut av palasset sitt og innleder en 15 dager lang flukt gjennom Himalayafjellene mot friheten i India.

7. februar 2019 av Else Christensen

Regentpalasset i Tibets hovedstad, Lhasa, er under beleiring. Kinesiske bombekastere får den enorme hvite bygningen til å riste voldsomt, og brakene gir gjenlyd i fjellene rundt byen. 

Palassets murer er omringet av 30 000 tibetanere som forsøker å beskytte lederen sin, Dalai Lama. Fryktløst danner de et levende bolverk mellom lamaen og fremrykkende kinesiske soldater. 

Den frostklare nattehimmelen er opplyst av et fakkelhav, og i luften summer det av hissige slagord. Datoen er 17. mars 1959, og utenfor palasset hersker kaos. Innenfor er alt til gjengjeld fortsatt rolig.

I skjæret fra dusinvis av små lamper plassert på gull- og sølvasjetter, sitter de buddhistiske munkene og messer i den store bønnesalen. En tempeltjener står bøyd over lampene mens han omhyggelig fyller på olje. Ansiktet hans lyses opp av blussene. 

Et øyeblikk blir Dalai Lama stående i døråpningen mens han forsøker å ta inn over seg det fredelige synet. Så går han over til buddhastatuen i midten av salen, bøyer seg ned og legger forsiktig ned et hvitt silkeskjerf.

Ingen av munkene ser opp mens Dalai Lama plasserer det florlette tøystykket ved statuen, men de vet hva som skal skje nå – offeret er en religiøs, tibetansk handling som betyr at giveren skal ut på en lang reise. 

Dalai Lama vet at tempelets munker ikke vil røpe hemmelig-heten om at han skal flykte, men det er også en av de få tingene han er sikker på da han denne kvelden i mars 1959 gjør seg klar til å flykte fra hjemmet sitt høyt oppe på den tibetanske høysletten. 

Målet er uvisst. Han vil bare komme seg i sikkerhet slik at han kan innlede forhandlinger med den kinesiske okkupasjonsmakten.

Kinas leder Mao (nr. to fra høyre) under et møte med Dalai Lama (ytterst til høyre). I begynnelsen av okkupasjonen samarbeider de to lederne om Tibets forhold. 

© Ullstein Bild

Dalai Lama frykter for sitt liv

Nesten ni år har gått siden kinesiske tropper gikk over grensen til Tibet i 1950. Siden den gang har Dalai Lama, som sitt lands politiske og religiøse overhode, arbeidet for en fredelig løsning på okkupasjonen for det tibetanske folket.

Ved å holde seg på god fot med den kinesiske regjeringen i Beijing, har han forsøkt å få styret til å respektere tibetanernes tradisjonelle levevis og la folket dyrke sine buddhistiske guder som de har gjort i århundrer.

Kineserne har imidlertid vært alt annet enn lydhøre. Med undertrykkelse og rå vold har de forsøkt å tvinge tibetanerne til å underordne seg maoismens lære, samtidig som at de på offisielle møter har lovet Dalai Lama at de ikke har til hensikt å endre på noe i Tibet. 

Et løfte som viser seg å være rent symbolsk. Kinesernes regjering med Mao i spissen presser i stadig større grad Dalai Lama til å tjene kinesiske interesser på Tibets bekostning.

I slutten av 1950-årene ber Mao personlig Dalai Lama om å slå ned på motstandsbevegelsen som har vokst frem i Tibets stammesamfunn. Først da innser Dalai Lama at hans samarbeid aldri vil bringe fred til Tibet – bare kommunisme. Da han 10. mars 1959 avslår en invitasjon til et møte i det kinesiske hovedkvarteret i Lhasa, bryter konflikten ut i lys lue. 

De kinesiske embetsfolkene er rasende, og flere tusen tibetanere samler seg foran Norbulingka, Dalai Lamas palass i hovedstaden Lhasa – dels for å hindre ham i å forandre mening, dels for å hindre kineserne i å angripe palasset og fengsle Tibets overhode.

Nå sju dager senere – den 17. mars – truer kineserne med å bombe palasset sønder og sammen. 

Brakene fra bombekasterne og etterretninger om at kinesisk personellkjøretøy og tunge feltkanoner er på vei mot Lhasa, overbeviser Dalai Lama om at trusselen mot hans liv må tas på alvor. 

Han ser bare en utvei. Hvis han vil redde seg selv, sine nærmeste og – i siste instans – Tibet, må han flykte nå i natt.

Smuglet ut med rifle over skulderen

Etter besøket i tempelrommet går Dalai Lama tilbake til værelset sitt for å skifte klær. Han tar av seg munkekjortelen og ifører seg med uvante bevegelser for første gang i sitt liv et par bukser og en lang, svart soldatfrakk. Over den ene skulderen kaster han en rifle, og over den andre slenger han en sammenrullet thangka.

Thangkaene – overdådig dekorerte ikonografiske, hellige malerier – følger alltid Tibets reisende munker. Maleriet er lett å rulle sammen og henge opp et nytt sted. Denne thangkaen er helt spesiell, for den har tilhørt den 2. Dalai Lama og er ca. 500 år gammel.

Klokken er 22 da Dalai Lama forlater palasset sitt. To vakter fører ham gjennom den mørke parken som er omkranset av høye murer. Dalai Lama har bodd mesteparten av sitt liv på Norbulingka, og parken har dannet ramme om hans barndoms mest sorgløse stunder.

Hit kom han for å se påfugler og for å fôre fiskene i de små vannene. I hagens tjenesteboliger bodde “feiemennene” – de eldre tjenerne som i de ensomme barndomsårene var hans eneste lekekamerater og fortrolige.

Tid til å dvele ved fortiden har Dalai Lama imidlertid ikke, for ved porten venter hans kammerherre og to andre betrodde medarbeidere. 

Med myndig stemme forteller kammerherren vaktpostene at selskapet skal på inspeksjonstur. Respektfullt gjør de honnør, og den tunge døren med den solide låsen åpner seg.

Ingen oppdager lamaen

Utenfor palasset møter synet av tusenvis av tibetanere Dalai Lama. Den store folkemengden roper slagord ut i den iskalde natten. Bestemt beveger han og hans følge seg bort fra menneskemengden. Dalai Lama legger merke til at de flestes øyne er skarpt rettet mot porten inn til Norbulingka.

Som en selvfølge går han ut fra at det skjuler seg kinesiske spioner i vrimmelen, og som bare venter på å gripe ham. Andre fra palasset har blitt kroppsvisitert og avhørt når de har våget seg ut. Ingen later imidlertid til å finne ham det minste interessant. 

Da selskapet hans har kommet ut på veien til Kyichu-elven, blir de stanset av en liten gruppe mennesker som har hørt at lamaen vil flykte. Dalai Lama sender en av sine embetsmenn bort for å snakke med gruppen, mens han selv holder seg på avstand og gjør seg umake for å ligne en soldat.

I mørket kan han ikke se om noen ser ut til å kjenne ham igjen, men etter en kort stund får gruppen lov til å begi seg videre. Fortrøstningsfullt fortsetter gruppen langs den øde veien, mens stemmene dør hen i mørket bak dem. 

En time senere glir gruppen i skinntrukne båter over den 50 m brede Kyichu-elven. På den andre siden venter Dalai Lamas mor, søster og bror. De forlot Norbulingka tidlig på formiddagen, forkledd som stammefolk. Også hans religiøse lærere og flere av ministrene er blitt smuglet ut under presenninger på planet av tunge lastebiler. 

Til sin glede ser Dalai Lama også en gruppe på 30 bevæpnede medlemmer av khampa-stammen – kjernen i Tibets motstandsbevegelse. 

Med seg har de en liten flokk ponnier. Dalai Lama skal først og fremst bort fra Lhasa. Når han er borte, vil situasjonen falle så mye til ro at tibetanerne kan gjenoppta forhandlingene med Kinas regjering i Beijing. 

Målet er i første omgang de øde transhimalayiske fjellene i sør. I det ufremkommelige terrenget fins det bare ujevne stier, tråkket opp gjennom århundrer av handelsfolk på vei mot India.

Området er en høyborg for motstandsbevegelsens geriljastyrker, og landskapet hindrer kineserne i å patruljere med personellkjøretøy. 

Ruten går langs usikre småstier over flere fjellpass. Og foruten å være på vakt for de kinesiske troppene må gruppen kjempe mot det ustadige tibetanske været på denne årstiden, med snøstormer og minusgrader. 

Under flukten er Dalai Lama beskyttet av 30 mann fra Tibets opprørsbevegelse, Khampa. De følger lamaen overalt.

© Ullstein Bild

Glir ned skråninger

Gruppen saler opp uten å hvile, og de lommekjente motstandsfolkene leder gruppen mot sørøst. Porten til Transhimalaya går over det nesten fem km høye fjellpasset Che-La – “Sandpasset”. 

Den første delen av veien er bare en smal, steinet sti, som smyger seg langs en høyderygg høyt over Kyichu-elven. I mørket kjemper ponnier, bærere og Dalai Lama seg vei med den frådende elven dypt under seg. 

Forsiktig leder motstandsfolkene gruppen frem, mens de kniper øynene sammen for ikke å miste stien av syne.

Ved tretiden om morgenen slår gruppen leir for natten, men allerede ved daggry, etter få timers søvn, kaster Dalai Lama seg i salen igjen.

Vårsolen skinner vakkert over fjelltoppene da oppstigningen mot Sandpasset begynner. Klatreturen over hver eneste lille høyde på stien foregår på alle fire, mens nedturene unnagjøres ved å gli på ryggen ned de sandete skråningene som har gitt passet dets navn. 

Sent på ettermiddagen passerer den siste ponnien Che-La, og kort etter brer lettelsen seg over at alle er velberget over passet og langt unna Lhasa.

Tårevåt avskjed med lamaen

Området på den andre siden er en øde og mennesketom dal kalt Den lykkelige dal. Fra en liten brygge krysser de Tsangpo-elven på en primitiv pram.

Da den lille farkosten anløper bredden på motsatt side, står en stor gruppe mennesker klar til å hilse Dalai Lama velkommen. Mange av dem er geriljasoldater og lokale krigere – lett gjenkjennelige med sine hvite drakter og gule emblemer på armen. 

Landsbyboerne er bekymret for den kinesiske okkupasjonen og for hva den vil bety for dem og deres århundregamle livsform. Flere av dem gråter da de tar farvel med sin mangeårige leder.

En av tilhengerne, en gammel mann, overrekker Dalai Lama en hvit hest, en gave som etter tibetansk skikk sies å bringe lykke. 

Eskorten hans er nå oppe i 350 tibetanske soldater og minst et halvt hundre motstandsfolk. Om dagen deler følget seg i mindre grupper, og motstandsfolkene rir alltid i forveien for å rekognosere og skaffe hjelp.

Kineserne ødelegger Norbulingka

Underveis kommer det stadig flere rykter om kinesernes jakt på Dalai Lama. Dagsrittene intensiveres, og fluktgruppen tilbringer nesten atten timer daglig i salen – i raskt tempo, med bare få pauser underveis.

I fem døgn fortsetter de langs smale stier på vei inn mot den delen av landet hvor motstandsbevegelsen har overtaket. I byen Chenye finner gruppen ly i et kloster. Her kaller Dalai Lama sine rådgivere til seg og drøfter om de skal fortsette eller innlede forhandlinger med kineserne herfra.

Gruppen bestemmer seg for å fortsette til Lhuntse – en av fjellområdets mest avsidesliggende byer, gjemt mellom bratte klipper og dype kløfter. 

Her ligger Lhuntse Dzong, et festningslignende kloster som i århundrer har vært sentrum for stedets religiøse og politiske liv. Klosteret vil være et godt og trygt utgangspunkt for forhandlingene med kineserne.

Dagen etter, under marsjen mot Lhuntse, innhenter tibetanske embetsmenn lamaens følge. De bringer sjokkerende nytt fra Lhasa. Hovedstaden er lagt i ruiner av kineserne. To døgn etter Dalai Lamas flukt begynte kinesiske bomber å hagle over først Norbulingka, deretter Lhasa by og klostre.

Hovedstadens hus sto i brann, og i og omkring Norbulingka fløt tusenvis av lik. Da angrepene stilnet av, trengte kineserne inn i sommerpalassets ruiner. Her undersøkte de nøye ansiktet på hvert enkelt lik for å se om Dalai Lama var blant de drepte. 

Ingen vet hvor mange liv som er gått tapt. Men en ting er sikkert: Norbulingka – Dalai Lamas barndomshjem – er jevnet med jorden.

Dalai Lama er rystet, men samtidig er nyhetene for voldsomme til at det går opp for ham der og da hva det innebærer. Standhaftig holder han fast ved sin beslutning om å søke til Lhuntse Dzong og derfra kontakte kineserne. 

Hans gruppe er nå på vei inn i Transhimalayas mest ugjestmilde områder. Fjellkjeden strekker seg over mer enn 1000 kilometer og enkelte steder er den mer enn 200 kilometer bred.

Hver dag må selskapet overvinne et nytt pass. Mange av passene ligger i en høyde av rundt fem kilometer, og her ligger snø og is fortsatt tykt. 

Lengre nede er stiene gjørmete og glatte, og det er vanskelig for ponniene å gå. Underveis når de til byen E-Chhudhogyang, en forblåst flekk uten trær og busker og med en jordbunn av askefarget sand.

Selve byen har bare 400-500 innbyggere, og alle er svært fattige. Landsbyboerne inviterer Dalai Lama og hans følge innenfor som gjester, et tilbud de med glede tar imot, selv om noen av dem må sove i fjøset. 

Etter flere dager på hesteryggen i ulendt terreng er alle i følget utmattet og ømme i hele kroppen, og mange har fått gnagsår fra de harde salene.

Dalai Lama utroper sin eksilregering

Under oppholdet i E-Chhudhogyang får de en nyhet som er like trist som det ørkenaktige landskapet omkring dem. Kineserne har oppløst Tibets regering og dermed endelig avbrutt enhver form for samarbeid med Dalai Lama. 

Han bestemmer seg derfor for å benytte oppholdet i Lhuntse Dzong til å utrope en eksilregjering. På den måten kan han i det minste gjøre det klart for tibetanerne at han ikke frivillig har gitt fra seg makten.

To dager senere – på reisens ellevte dag – ser Dalai Lama omsider Lhuntse Dzong. Med massive, hvite murer som er bygd for å holde fiender og røvere ute, og et svart, skrånende tak kneiser klosteret høyt på en klippe mellom de snøkledde Himalaya-fjellene.

Mer enn tusen mennesker har tatt oppstilling langs veien som leder opp til klosteret, viftende med brennende røkelse. På terrassen står et munkeorkester og spiller religiøs musikk. 

Takknemlig over å ha nådd trygt frem, holder Dalai Lama straks en buddhistisk seremoni, etterfulgt av en høytidelig innvielse av den nye tibetanske eksilregjeringen.

I en kort erklæring tar Dalai Lama avstand fra 17-punktsavtalen, kontrakten som frem til nå har dannet grunnlag for forholdet mellom det offisielle Tibet og den kinesiske okkupasjonsmakten. Straks etter proklamerer han en ny regjering, som fra nå skal være den eneste lovlige myndigheten i Tibet.

Dalai Lamas opphold i Lhuntse Dzong varer to dager, og i løpet av oppholdet strømmer munker og landsbyledere til for å møte lamaen. 

De jubler mot Tibets leder og feirer den nye regjeringen. Oppløftet glemmer Dalai Lama nesten alle vanskeligheter og strabaser, men så kommer enda en dårlig nyhet; kineserne har begynt å flytte rundt på tropper i fjellene i nærheten. Som buddhistisk sentrum er Lhuntse Dzong i stor fare for et direkte angrep.

Dalai Lama søker straks til et nærliggende kloster, og i all sin gru forstår den unge lederen at han aldri vil få fred så lenge han er i Tibet. 

Ved midnatt sender han et sendebud mot India. Budet skal undersøke Dalai Lamas mulighet for asyl i det store nabolandet. Og ved femtiden om morgenen begir han seg i sporene på sendebudet – mot den indiske grensen. 

Over 35 000 soldater jakter på Dalai Lama, da han i mars 1959 flykter fra sommer-palasset Norbulingka. Målet er India mot sør.

© Ullstein Bild

Avskjed med familien

Av sikkerhetshensyn deler gruppen seg i tre. Sammen med sin yngre bror velger Dalai Lama veien over enda et høyt pass, Lagoe-La. Mens de kjemper seg i vei på ponniene blir de imidlertid overrasket av en voldsom snøstorm, som gjør det nesten umulig å ta seg videre.

Kulden går gjennom marg og bein på tross av at de er pakket inn i klær av tykt skinn. De mister følelsen i både fingre og tær, og for å holde varmen velger de å trekke dyrene i stedet for å ri. Det er snart slutt på fôret til dyrene, og selv klarer de seg med litt brød og kondensert melk som de har hatt med fra Lhasa.

I byen Lhora får Dalai Lama til sin glede se moren og søsteren igjen etter at de noen dager før hadde slått inn på en annen rute. Den natten overnatter de alle i en liten landsby, og neste morgen begir de seg i samlet tropp opp i Karpo-La-passet. 

Her får vinden snøen til å piske som nåler i ansiktene deres. Samtidig skinner solen. Skjæret fra den hvite snøen brenner i øynene, som føles som om de er fulle av sand. 

Bare noe få har mørke briller med seg. Resten prøver å bekjempe snøblindheten ved å dekke øynene med farget stoff eller med håret fra sine egne lange hestehaler, som de tibetanske mennene har viklet rundt hodene sine.

De har knapt lagt passet bak seg før en høy brølende lyd får følget til å fare sammen. Brølet av flymotorer skjærer gjennom stillheten mellom fjellene. 

Med høy hastighet og i lav høyde stryker et kampfly inn over gruppen bakfra. Alle innser at den lille mørke karavanen i det snøkledde landskapet er et tydelig mål fra luften.

Desperat kaster alle seg av ponniene og forsøker å gjemme seg bak store steiner, trær eller på bare flekker der snøen har blåst bort. Fra skjulestedene tar soldatene ladegrep på geværene sine og gjør seg klar for et håpløst angrep på fienden.

Med et brak passerer flyet over hodene på Dalai Lamas følge og forsvinner i lav høyde ut i fjellandskapet. 

Møtet skjer så raskt at ingen rekker å notere seg kjennemerkene på vinger og skrog, men Dalai Lama er ikke i tvil; flyet var kinesisk. Han er nå jaget vilt helt til han krysser grensen til India.

Dalai Lama når India

Da selskapet kommer frem til Mangmang, den siste bebyggelsen i Tibet, vender sendebudet tilbake med beskjed om at den indiske regjeringen ønsker Dalai Lama velkommen. 

I Mangmang føler Dalai Lama seg endelig trygg, for det øde området kan bare nås langs en smal sti. Dessuten har motstandsgruppen plassert soldater og motstandsfolk på stien for å holde vakt.

For første gang i de nesten to ukene han har vært på flukt, vurderer Dalai Lama å kle av seg før han går til ro i teltet landsbyboerne har satt opp for ham. Men med ett bryter det ut et voldsomt uvær som ødelegger alle utsikter til en god natts søvn. 

Regnet pisker hardt mot den tynne teltduken, og selv om Dalai Lama forsøker å sove sittende, blir han likevel våt fra ytterst til innerst. 

Det hjelper ikke stort at han allerede er forfrossen og avkreftet av feberen som de siste par dagene har fått kroppen til å brenne og gjort beina kraftløse. Nå kan ikke sykdommen lenger holdes tilbake. 

Neste morgen greier ikke Dalai Lama å stå på beina, og magen trekker seg sammen i kraftige diaréanfall. Noen av mennene hjelper ham inn på et loft over et fjøs, hvor han kan ligge varmt og tørt, men den kvalmende stanken får bare magen til å gjøre enda mer opprør.

Stadig svekket av dysenteri blir han dagen etter lagt på en dzomo – et bredrygget og kantete dyr som er en krysning mellom vanlig kveg og en jakokse. 

Sammen med familien og sine nærmeste embetsmenn kjemper Dalai Lama seg på det kraftige dyret over grensen til India mot en uviss fremtid – avkreftet og dypt ulykkelig over å måtte forlate sitt land.

Les mer

Dalai Lama: The Path to Freedom, Abacus, 2005. Tsering Shakya: The Dragon in the Land of Snows, Pimlico, 1999. Melvyn C. Goldstein: A History of Modern Tibet, 1913-1951, University of California Press, 1992.

Kanskje du er interessert i