Den forventningsfulle menneskemengden står klar til å ta imot presidentkandidat Millard Fillmore da han den 26. juni 1856 ankommer byen Newburgh i staten New York om bord på en hjuldamper. New York er Fillmores hjemstat, og han er kommet for å holde en tale forut for presidentvalget den 4. november.
Fillmore stiller for det såkalte American Party – et parti som bygger på en nasjonalpatriotisk, protestantisk ideologi. I sin tale kommer Fillmor raskt inn på emnet som ligger hans hjerte nær: innvandring.
«Utenlandske bøller ved valgstedene slår gråhårede amerikanere ned som hunder.» Redaktøren for avisen New York Sunday Times, Thomas R. Whitney.
«Jeg har ikke noe imot utlendinger. Jeg mener at jeg er deres venn», proklamerer Fillmore og fortsetter:
«Men hvis noen sekt eller trosretning – angivelig organisert og med religiøse formål for øye – bruker sin organisasjon til politiske formål, så vil jeg imøtegå dem med politisk opposisjon.»
«Amerikanere skal styre amerikanere», erklærer han til tordnende bifall.
Tilhørerne elsker den klare meldingen, for de er selv protestanter. Akkurat som Fillmore frykter forsamlingen i Newburgh at de katolske innvandrerne fra Irland og Tyskland vil overta samfunnet og ødelegge USA.
Her får du bakgrunnen for det innvandrerkritiske og voldsklare American Party, som på midten av 1800-tallet skapte en opphetet politisk stemning i USA som i bemerkelsesverdig grad minner om den vi opplever i dag.
Angsten har 200 år på baken
På midten av 1800-tallet opplevde USA en rask demografisk forandring. Titusenvis – og i enkelte år hundretusenvis – av immigranter strømmet til landet fra Europa.
Hoveddelen av nykommerne var tyskere og irer på flukt fra fattigdom og uro som herjet Europa på den tiden. Innvandrerne skilte seg på ett vesentlig punkt fra amerikanerne, hvis forfedre hadde kommet til USA fra spesielt England: De var hovedsakelig katolikker – ikke protestanter.
I årene 1840–1850 økte antall katolske amerikanere fra 663 000 til 1 606 000 – gruppen gikk fra å utgjøre ca. 4 prosent av befolkningen til omkring 7 prosent.
Emnet var særdeles ømtålig. Amerikanerne hadde avskydd katolisismen helt siden de engelske puritanerne på 1600-tallet slo seg ned i New England, Massachusetts.
Hjemme i England hadde de strengt anti-katolske puritanerne kritisert det de mente var katolske elementer i den anglikanske kirken (Church of England) – en kritikk som hadde ført til omfattende forfølgelser av puritanerne og ansporet dem til å utvandre.
Protestanter startet voldelige opptøyer i Philadelphia i 1844 fordi biskopen hadde besluttet at byens skoler også skulle ha en latinsk utgave av Bibelen.
Puritanernes frykt for å bli undertrykt av katolisismen – og dermed paven – kom i stor grad til å danne grunnlaget for amerikanernes forhold til religion. På midten av 1800-tallet hadde puritanernes anti-katolske følelser derfor spredt seg til alle deler av det protestantiske USA.
«Papismen (nedsettende betegnelse for katolisismen, red.) er i kraft av sin organisasjon under kontroll av en utenlandsk tyrann», skrev Samuel Morse – protestant og oppfinner av telegrafen – i 1835 og fortsatte: «Papismen er et politisk og despotisk system som skal motgås av alle sanne patrioter.»
Morse mente heller ikke at den etablerte pressen var til å stole på – den spredte «fake news»: «Amerikanere, hvis dere lener dere på pressen, klamrer dere dere til et knekket strå som ikke oppfyller deres behov. Den tør ikke angripe papismen.»
Rykter nører opp under hatet
En gruppe innvandrerkritiske amerikanere samlet seg i 1849 i et hemmelig selskap med det patriotiske navnet «Order of the Star Spangled Banner» (Stjernebannerets orden).
Ordenen gjorde flittig bruk av kultiske elementer som hemmelige passord og kodespråk. Medlemskap var forbeholdt protestantiske menn over 21 år som kunne holde på en hemmelighet.
Ble et medlem spurt om ordenen og dens arbeid, skulle han svare «I know nothing» – jeg vet ingenting – et svar som på folkemunne ble synonymt med bevegelsen.
Know Nothing-bevegelsen talte ved sin stiftelse i 1849 bare 36 medlemmer, men tallet vokste raskt i takt med den katolske immigrasjonen. I de tettbefolkede amerikanske byene ble fiendtligheten mot katolikkene synlig i gatebildet.
En ung mann med hatten på snei ble Know Nothing-bevegelsens bilde på den ideelle, protestantiske amerikaner – kjent som «Citizen Know Nothing».
«Alle katolikker – og personer som er vennlig innstilt overfor den katolske kirke – er onde bedragere, løgnere, skurker og kujonaktige mordere», proklamerte plakater i storbyen Boston, hvor katolikker utgjorde rundt 30 prosent av befolkningen.
Rykter om at katolikker planla giftmord, og at irske tjenestefolk myrdet sitt protestantiske herskap, svirret blant protestantene i byene på østkysten.
Det økende hatet til katolikkene fikk Know Nothing-bevegelsens medlemmer til å søke politisk innflytelse. Blant merkesakene var en utvidelse av ventetiden for å oppnå statsborgerskap fra 5 til 21 år samt et forbud mot å stemme eller stille til valg for personer som ikke var født i USA.
Vold sikrer avisomtale
Mange protestantiske arbeidere var redde for at katolikkene ville fortrenge dem fra fabrikkene, og frykten ga seg uttrykk i vold og hærverk.
Katolske kirker fikk ruter knust og dører slått inn av Know Nothing-medlemmer – i noen stater brente de kirker ned til grunnen. Prester ble truet og spyttet på og fikk klærne revet i stykker. I byen Ellsworth i Maine ble en katolsk prest dyppet i tjære og rullet i fjær før han ble jaget ut av byen.
Volden sikret Know Nothing-bevegelsen omtale i avisene, og retorikken ble skarpere.
Propagandategninger skulle vise hvordan irske og tyske katolikker stjal valgene og sådde splid blant USAs protestanter.
«Utenlandske bøller ved valgstedene slår gråhårede amerikanere ned som hunder. Disse eldre borgeres valgrett blir utfordret av det dumme og fordrukne avfallet fra Europas byer», skrev Know Nothing-medlemmet og redaktøren for New York Sunday Times, Thomas R. Whitney, forut for valget til Kongressen i 1854–1855.
Hvis Whitney forsøkte å unnskylde et dårlig valgresultat på forhånd, kunne han ha spart seg anstrengelsene. Da stemmene var talt opp, var det klart at medlemmer av Know Nothing-bevegelsen hadde sikret seg i alt 52 plasser i Kongressens to kamre.
Slagsbror blir martyr
Parallelt med suksessen skjøt medlemstallet i været. Ifølge historikeren Tyler Anbinder rundet bevegelsen allerede i 1854 en million medlemmer – blant dem var den senere presidenten Ulysses S. Grant og Sam Houston, helten fra den texanske frigjøringskrigen mot Mexico.
«Som en enorm strøm av oppdemmet vann etter at slusene er sprengt, buldret medlemstallet frem i strie strømmer», konstaterte redaktør Thomas R. Whitney.
«Bevegelsen er blitt en gigant, skjebnebestemt til å knuse korrupsjonen, fjerne demagogene og ryste Amerikas papistiske struktur», erklærte han begeistret.
«Utlendinger har avgjort hvilken regjering vi skal ha her i landet.» Henry Winter Davis, medlem av Know Nothing-bevegelsen.
Know Nothing-bevegelsen fikk enda mer vind i seilene i begynnelsen av 1855, og det takket være William «Bill the Butcher» Poole. Utover å være et ivrig medlem av Know Nothing-bevegelsen, var slakteren Poole også bokser og litt av en slagsbror.
Etter en konfrontasjon mellom Poole og hans rival – den irske bokseren John Morrissey – i februar 1855, ble Poole under et besøk på en bar hardt såret av skudd fra noen av Morrisseys menn.
Knapt to uker senere døde Poole av skadene, og han ble gjort til martyr. Hans siste ord – «Farvel, gutter, jeg døde som en sann amerikaner» – ble gjentatt i bøker og pamfletter, og begravelsen var en stor begivenhet med 6000 sørgende.
Hele USA kjente nå Know Nothing-bevegelsen, og tiden var inne til å erobre Det hvite hus.
Millard Fillmore ble den siste presidenten for Whig-partiet (1850–1853) – senere stilte han som presidentkandidat for Know Nothing-bevegelsen.
Storpartis kollaps etterlot tomrom
Mange Know Nothing-medlemmer kom i 1850-årene fra det tidligere så suksessfulle Whig-partiet som etter et katastrofevalg i 1852 begynte å gå i oppløsning.
«Den beste regjering er den som regjerer minst», lød angivelig demokraten Andrew Jacksons valgspråk.
Men Jackson levde ikke opp til sitt motto da han ble valgt til president i 1829. Han sikret seg utstrakt makt ved å anbringe venner i nøkkelposter og nedla veto mot lovforslag han ikke likte. Han brukte sin vetorett 12 ganger – mer enn hans seks forgjengere tilsammen.
Selv Jacksons partikolleger ble så lei ham at de i 1834 stiftet et nytt parti. I deres øyne oppførte Jackson seg som en konge, så de tok navn etter det samtidige engelske Whig-partiet, som var mot den britiske monarkens privilegier.
I USA markedsførte whiggerne seg som den lille manns parti, og strategien virket. I 1840 sikret partiet seg presidentposten og et flertall i Kongressen.
Partimedlemmene var imidlertid ikke enige om så mye – slett ikke i forhold til spørsmålet om slaveriet. Nedturen rammet med et katastrofevalg i 1852. Fire år senere ble partiet oppløst og etterlot et politisk tomrom i USA.
Velgerne svikter på valgdagen
I 1855 organiserte Know Nothing-bevegelsen seg som et offisielt parti, American Party. Deretter presenterte partiet sin kandidat som USAs neste leder – Millard Fillmore.
I årene 1850–1853 hadde Fillmore tjent som USAs president, valgt som Whig-partiets kandidat. I mellomtiden hadde Whig syknet hen, og den prominente politikeren var på utkikk etter et nytt politisk hjem.
Fillmore, som allerede var svært kritisk til den katolske innvandringen, gikk over til American Party. Sommeren 1856 innledet han sin kampanje og holdt sin svovel-tale i Newburgh i New York.
Men da velgerne gikk til stemmeurnene den 4. november 1856, vraket de Fillmore. Bare 21,5 prosent stemte på American Party-kandidaten. Og Henry Winter Davis, et fremtredende partimedlem, beskyldte straks immigrantene for å være skyld i nederlaget:
«Utlendinger har avgjort hvilken regjering vi skal ha her i landet.»
Tre partier kjempet om makten i USA
Demokratene: Delstatenes rett er viktigst
Partiet satte delstatenes rettigheter over forbundsstatens makt. Derfor støttet partiet sørstatenes rett til å holde slaver. Demokratene var imot begrensning av innvandring fordi de betraktet det som unødig statlig innblanding.
Republikanerne: Forbundsstaten skal styrkes
Partiet gikk inn for en sterk forbundsstat som kunne sikre gode forhold for industrien. Partiet betraktet slaveriet som en kilde til splittelse og ønsket å avskaffe det. Immigranter var velkomne, for de sikret arbeidskraft.
American Party: Innvandringen skal stoppes
Motstanden mot katolsk innvandring bandt American Party sammen, mens slavespørsmålet splittet partiet. Den ene delen ville avskaffe slaveriet, fordi Demokratene gikk inn for det, mens den andre delen ville bevare slaveriet.
Sannheten var en annen. Partiet tapte fordi brorparten av befolkningen var mer opptatt av slavespørsmålet enn av den katolske innvandringen.
Valgets vinner ble Det demokratiske partiet, som fikk presidentposten, samt Det republikanske partiet, som for første gang sto på stemmeseddelen. Republikanerne var imot slaveriet og for innvandringen.
Mens Know Nothing-bevegelsen og American Party i de følgende årene falt fra hverandre pga. uenighet om slaveriet, ble Det republikanske partiet et av USAs to store partier.
I dag er Republikanernes merkesaker imidlertid – ironisk nok – vanskelig å skjelne fra dem Know Nothing-bevegelsen kjempet for i 1850-årene.