Etter Brexit: Historien er full av brutte unioner
I juni 2016 stemte britene mot fortsatt medlemskap i EU. Og historien er full av fellesskap, føderasjoner og unioner som gikk i oppløsning med blodige konflikter og kriger som følge.
Det tysk-romerske riket: Napoleon knuste det tyske tusenårsriket
Unionen: I år 800 ble Karl den store kronet i Roma som keiser av Det tysk-romerske riket, som ble sett som arvtakeren til Vestromerriket. Under skiftende keisere kom riket til å omfatte store deler av Vest- og Sentral-Europa.
Prisen var at keiserens makt ble innskrenket – det store rikets enkelte deler ble styrt av fyrster som formelt sto under keiserens overherredømme, men i realiteten hadde stor selvbestemmelse. Keiseren ble valgt av fyrster fra de enkelte regionene. Ofte var det en sønn av den sittende keiseren som ble valgt, og den mektige Habsburg-slekten satt på keisertronen i århundrer frem til 1740.
Bristepunktet: Det allerede løst sammensatte keiserriket ble svekket av interne stridigheter etter 1740. På den ene siden sto Østerrike med en lang rekke allierte, på den annen side Preussen, som også hadde rikelig med vennligsinnede nasjoner bak seg. Samtidig lå riket i strid med Frankrike.
I 1801 annekterte Frankrike under ledelse av Napoleon noen besittelser ved Rhinen. Det lyktes Napoleon å vinne en del mellomstore tyske stater ved å tildele dem råderett over mindre stater. Men andre kjempet fortsatt imot.
Slaget ved Austerlitz
I 1805 gikk en koalisjon av stater med Østerrike i spissen til angrep på Frankrike, men fikk bank under slaget ved Austerlitz. Etter seieren skapte Napoleon Rhin-forbundet av tyske stater som strakte seg fra elva Elbe til Alpene. Det tysk-romerske riket eksisterte i realiteten ikke mer, og 6. august 1806 nedla keiser Frans 2. keiserkronen. Napoleon hadde tatt livet av det tyske tusenårsriket.
Ettervirkningen: Etter Napoleons fall i 1814 ble nyordningen av Europa besluttet på Wienerkongressen. Det tyske forbund ble opprettet, det ny sterke Tyskland ble med tiden dominert av det velorganiserte Preussen og utviklet seg til en egentlig nasjonalstat med en sterk selvfølelse og nasjonalisme. Konsekvensene fikk verden merke gjennom 1. verdenskrig, 2. verdenskrig og en påfølgende kald krig.
Kalmarunionen: Blodbad knuste skandinavisk fellesskap
Unionen: Da adelige fra Danmark, Sverige og Norge i 1397 møttes i den svenske byen Kalmar, kunne den danske dronning Margrete 1. se sitt livs ambisjon bli til virkelighet.
Kalmarunionen gjorde den 15 år gamle Erik av Pommern til konge av de tre landene – og dermed også dagens Finland, Island og Grønland. Danmark hersket over Norden, selv om de enkelte landene beholdt egen lovgivning og administrasjon og hadde riksråd som i vid utstrekning tok egne avgjørelser.
Selv om Erik formelt var konge, beholdt Margrete den egentlige makten frem til sin død i 412, da Erik endelig kunne leve opp til navnet. Da han døde hadde utskrivning av krigsskatter og soldater ført til bondeopprør i alle tre land, og da hans etterfølger, Kristoffer av Bayern, døde barnløs i 1448, var unionen i realiteten fortid.
Bristepunktet: Da Kristoffer døde valgte Sverige sin egen konge, og danske konger satt deretter bare sporadisk på den svenske kongemakten. I 1520 gjorde den dansk-norske Kristian 2. et forsøk på å erobre Sverige. Det lyktes delvis, men da han ble innsatt i Stockholm samme år, fikk han 82 fremtredende svenske adelsmenn drept.
Han trodde det ville sikre varig makt, men tok feil. I 1521 ble han sparket ut av stormannen Gustav Vasa, som to år senere ble svensk konge. Dermed var unionen endelig opphevet.
Etterspillet: Oppløsningen av Kalmarunionen fikk ikke noen umiddelbar stor effekt. Både Gustav Vasa og den nye dansk-norske kongen Fredrik 1. fryktet at Kristian 2. skulle prøve å få makten tilbake, og derfor holdt broderlandene fred.
Men på lengre sikt førte oppløsningen til at de to selvstendige nasjonene Danmark og Sverige igjen og igjen røk i tottene på hverandre. Det rammet særlig Danmark hardt da landet flere ganger måtte se seg som taper i kostbare kriger mot broderlandet, som hadde blitt en erkefiende.
Det stockholmske blodbadet
Inkariket: Spansk erobring tok livet av Sør-Amerikas kjemperike
Unionen: Inkaene i Sør-Amerika kalte landet sitt Tahuantinsuyu. Navnet betyr kvartett og refererer til rikets fire provinser, hvis hjørner møttes ved hovedstaden Cusco. Cusco var opprinnelig selvstendig, og i 1438 startet det vesle kongedømmet et stort erobringstokt.
De fleste erobringer skjedde ved hjelp av fredelig innlemmelse – lederne av andre kongedømmer og bystater ble tilbudt luksusvarer, og når de gikk med på en innlemmelse i riket, ble barna deres brakt til Cusco, der de ble opplært i inkaenes administrasjon og tradisjoner.
De fire provinsene ble ledet av hver sin guvernør, som lå under den sentrale ledelsen i Cusco. Provinsene beholdt i vid utstrekning sitt eget språk og tradisjoner, men ble underlagt den sentrale administrasjonen i Cusco.
Bristepunktet: I 1526 nådde den spanske oppdagelsesreisende og erobreren Fransisco Pizarro Inkariket. Landet var tydeligvis rikt, og han dro til Spania for å få kongelig godkjennelse til å erobre.
Før han kom tilbake, hadde det brutt ut borgerkrig i Inkariket. Samtidig hadde en koppe-epidemi spredt av de spanske erobrerne krevd mange liv i riket. Den svekkede staten var lett å erobre for Pizarro. Mesteparten av det mektige riket måtte underkaste seg i løpet av få år, men først i 1572 ble den aller siste delen av inkariket slått ned, og den siste lederen henrettet.
Etterspillet: Erobringen av det mektige Inkariket ga spanjolene en enda større bit av den søramerikanske kaka. Det kom til å påvirke nær sagt alle deler av søramerikansk kultur, samtidig med at Spania med de nyerobrede rikdommene kunne styrke sin maktposisjon i Europa.
De spanske erobrernes hardhendte erobring var samtidig årsak til at store mengder kunnskap om blant annet økonomi, landbruk og administrasjon gikk tapt med inkarikets undergang.
Mellom-Amerikas forente provinser: Et kort og blodig liv
Unionen: 15. september 1821 erklærte fem provinser i Mellom-Amerika seg uavhengig av Spania. Spanjolene trakk seg uten motstand, men snart begynte blodet å flyte. Regionale og politiske stridigheter gjorde at mange områder ikke ville samle seg under en sentralregjering. I stedet valgte sentralregjeringen å stemme for en sammenslåing med Mexico.
Mexicanernes ankomst utløste flere sverdslag, og landet trakk seg tilbake i 1823. 1. juli 1823 erklærte provinsene seg uavhengige av alle andre land og dannet Mellom-Amerikas forente provinser. De enkelte provinsene var ledet av en statsminister som var underlagt føderasjonens president. Bare rike menn av europeisk herkomst hadde stemmerett.
Bristepunktet: Sammenbruddet begynte allerede før føderasjonen var dannet. Konservative og liberale krefter sloss konstant om blant andet kirkens innflytelse, og det kom til flere opprør før de liberale fikk makten i en årrekke.
I 1837 samlet den guatemalanske grisebonden Rafael Carrera en katolsk bondehær, og landet havnet i regulær borgerkrig. I 1838 trakk Nicaragua seg fra føderasjonen, som nå kun eksisterte på papiret. President Morazán ble drevet ut av landet, og da han i 1842 fra Costa Rica prøvde å gjenskape Mellom-Amerikas forente provinser, ble han henrettet. Med ham forsvant føderasjonen endelig.
Ettervirkningen: Den oppløste føderasjonen ble til Guatemala, Honduras, Costa Rica, El Salvador og Nicaragua. Fem svake nasjoner, preget av undertrykkelse, borgerkriger, grensekriger, dårlig økonomi og uheldig innflytelse fra stormakter og multinasjonale virksomheter. Betegnelsen bananrepublikk stammer fra disse landene.
Sovjetunionen: Åpenheten kom for sent
Unionen: Den russiske revolusjon hadde kostet tsar-familien livet, og en blodig borgerkrig hadde tatt i hundretusenvis av andre liv da Sovjetunionen – eller SSSR – i 1922 ble stiftet på ruinene av Det russiske imperium.
SSSRs historie ble preget av undertrykkelse og tvang. Takket være en heftig industrialisering og store seiere under 2. verdenskrig ble Sovjetunionen en supermakt. Sovjetunionen ble samtidig Vestens motstander i den kalde krigen som preget verden i tiårene etter andre verdenskrig.
Utover den direkte makten i 15 republikker hadde SSSR avgjørende innflytelse i flere land i blant annet Øst-Europa og Asia.
Bristepunktet: Det lyktes aldri å få den sosialistiske planøkonomien til å fungere. Borgerne manglet goder og mat, mens korrupsjonen og svartebørsen vokste. Samtidig kostet våpenkappløpet med Vesten milliarder.
Da Mikhail Gorbatsjov overtok makten i 1985 prøvde han seg med åpenhet og fri debatt. Det kom for sent. Det fantes flere kritiske spørsmål enn svar, og samtidig våknet frihetsdrømmene i republikker der befolkningens språk og kultur var blitt undertrykt.
Ledere fra Russland, Ukraina og Hviterussland underskrev i desember 1991 et dokument som oppløste Sovjetunionen.
Gorbatsjovs løsnede tøyler førte til et kuppforsøk i august 1991. Da hadde Litauens befolkning allerede stemt for løsrivelse. Gammelkommunistenes kupp ble nedkjempet, men i kaoset løsrev Estland og Latvia seg også. Sovjetunionens oppløsning var i full gang, og 31. desember 1991 ble unionen offisielt opphevet.
Ettervirkningen: Sovjetunionens fall ble feiret i den vestlige verden, som sto som seierherre i den kalde krigen. Nye demokratiske land oppsto på ruinene av SSSR, mens andre havnet i nye diktaturer.
Mange av de tidligere sovjetrepublikkene ble rammet av usikkerhet, fattigdom og korrupsjon, og i Russland oppsto en ny klasse av oligarker, som ble søkkrike ved å overta tidligere statseiendom. Flere tidligere republikker ble rammet av borgerkriger og grensestridigheter som stadig ikke er løst. Mange av de tidligere sovjetrepublikkene og østblokklandene under sovjetisk innflytelse har siden blitt medlemmer av EU.