Fange skriver til Stalin: “La meg drikke gift i min celle”

Moskva, USSR, 10/12 1937

Meget hemmelig
Personlig

Jeg anmoder om at ingen må lese dette brev uten uttrykkelig å ha fått tillatelse til det fra J.V. Stalin.

Til: J.V. Stalin.
Josef Vissarionovitsj:

Dette er kanskje det siste brevet jeg får anledning til å skrive til deg før min død. Jeg ber derfor om lov til å skrive uten å være formell i språkbruken.

Formen er viktig, ikke minst fordi jeg skriver brevet til deg alene. Om brevet eksisterer eller ikke eksisterer, vil også helt og aldeles være opp til deg.

Jeg har kommet til siste side i mitt drama og kanskje også i mitt liv som sådan. Jeg tenkte lenge over om jeg skulle gripe til penn og papir.

Men siden jeg har så liten tid igjen vil jeg ta avskjed med deg på forhånd – før det er for sent, før min hånd ikke lenger kan skrive, før mine øyne lukkes og mens min hjerne ennå fungerer noenlunde.

For å unngå misforståelser vil jeg begynne med å si til deg at så vidt verden som sådan (samfunnet) angår, så vil jeg ikke trekke noe tilbake som jeg allerede har skrevet ned (tilstått); min hensikt er heller ikke å be eller trygle deg om noe som kan føre min sak vekk fra den retningen den er på vei mot.

Men jeg skriver dette til deg slik at du personlig får det å vite. Jeg er ikke i stand til å forlate denne verden uten å skrive disse siste linjer til deg, da jeg plages av overveielser som du bør kjenne til.

Idet jeg står på kanten av et stup, hvorfra det ikke er noen vei tilbake, forteller jeg deg på mitt æresord at jeg avventer min død og at jeg er uskyldig i de forbrytelser som jeg tidligere tilsto.

Stor og dristig er den politiske idé som ligger bak en generell utrenskning. Måten det foregår på er at folk begynner å snakke om hverandre. På den måten får folk evig mistillit til hverandre, og ledelsen får lov til å eksistere og agere i full sikkerhet.

Tro for guds skyld ikke at jeg går i rette med meg selv. Det gjør jeg ikke engang i mine innerste tanker. Jeg er ikke født i går, og jeg vet utmer­ket godt at store planer, store ideer og store interesser går foran alt annet.

Det ville være smålig av meg å stille spørsmål om min egen person på en må­te som gjør at min sak blir stil­t side om side med de store verdenshistoriske oppgaver, som først og fremst hviler på dine skuldre.

Åh, Gud, hvis bare det var en måte hvor­på det kunne være mulig å vise deg hvordan min sjel er flådd i stykker. Hvis bare du kunne se hvor forbundet jeg er med deg, med kropp og sjel.

Nå, nok om det – tilgi meg. Ingen engel vil komme til syne og vriste Abrahams sverd fra hans hånd. Min skjebne må skje fyldest. Tillat meg nå å fremsette mine siste små ønsker.

Tusen ganger lettere for meg ville det være å dø uten å måtte gå gjennom den kommende rettssaken. Jeg vet simpelthen ikke om jeg vil være i stand til å beherske meg – du vet hvordan jeg er.

Jeg er ikke noen fiende, verken av partiet eller av USSR, og jeg vil gjøre alt det jeg kan for å tjene partiet, men under disse omstendigheter er min makt minimal og tunge følelser reiser seg i min sjel.

Jeg ville falle på kne, glemme skam og stolthet og be deg om ikke å la meg gå gjennom rettssaken. Det er nok ikke mulig, men skulle det likevel være tilfelle så vil jeg be deg om å la meg dø før rettssaken. Jeg vet naturligvis hvor strengt du ser på slike saker.

Hvis jeg blir dømt til døden, så bønnfaller jeg deg ved alt hva du har kjært om ikke å la meg skyte. La meg drikke gift i min celle i stedet. La meg få morfin så jeg faller i søvn og aldri våkner opp igjen.

For meg er dette viktig. Jeg vet ikke hvilke ord jeg skal finne på for å be deg om å vise meg denne nåde. Politisk betyr det tross alt ikke noe, og ingen vil få vite om det under alle omstendigheter. La meg få morfin, jeg bønnfaller deg...

Jeg ber også om lov til å si farvel til min hustru og min sønn. Min datter behøver jeg ikke å ta avskjed med. Det vil være for pinefullt for henne. Nadya og min far kan heller ikke tåle det. Men Anyut er ung og vil overleve.

Henne vil jeg gjerne veksle noen ord med en siste gang. Jeg vil gjerne møtes med henne før rettssaken.

Mitt argument er som følger: Hvis min familie får se hva jeg har innrømmet vil de kanskje bli så overrasket at de begår selvmord. Jeg må derfor forberede dem.

Det forekommer meg at dette både er i sakens interesse, og at det vil være til støtte for den offisielle fortolkning.

Hvis mitt liv – mot all forventning – blir skånet, vil jeg be om følgende: At jeg blir sendt til Amerika i x antall år eller – dersom det er den minste tvil om min skyld – så send meg til Petsjora eller Kolyma i 25 år.

Josef Vissarionovitsj! I meg har du mistet én av dine dyktigste forbundsfeller, et menneske som i sannhet er deg hengiven. Men alt dette er fortid. Jeg forbereder meg nå på å forlate denne verden.

For deg, partiet og saken føler jeg intet annet enn en stor og grenseløs kjærlighet. Jeg vil gjøre alt som er men­nes­ke­lig mulig og umulig.

Jeg har gjort dette på forhånd, da jeg ikke vet hvordan jeg har det i morgen og fremover. På tross av hodepine og med tårer i øynene skriver jeg dette.

Min samvittighet er ren nå, Koba. Jeg ber deg en siste gang om din tilgivelse (i ditt hjerte, ikke på annen måte). Jeg omfavner deg derfor i min sjel. Farvel for evig, og husk med vennlighet din fortvilede
N. Bukharin

Etterskrift

Bukharin ble henrettet ved skudd den 14. mars 1938. Han ble offisielt rehabilitert i 1988. Bukharin var én av de ca. 750.000 som ble myrdet under Stalins utrenskninger i 1930-årene.