Hva er FN?
I hovedkvarteret til FN – De Forente Nasjoner – i New York City vaier organisasjonens flagg.
Flagget er blått med et emblem av kloden innrammet av to olivengrener. Olivengrenene er et symbol på fred, og verdenskartet symboliserer alle verdens mennesker.
Siden FN ble opprettet den 24. oktober 1945, i kjølvannet av 2. verdenskrig, har den internasjonale organisasjonen jobbet for å leve opp til flagget og gjøre verden til et fredeligere sted.
I dag er medlemstallet på i alt 193 land, noe som er nesten alle verdens nasjoner. Nasjonene under FN forplikter seg til å bevare freden gjennom internasjonalt samarbeid og kollektive sikkerhetstiltak.
For å bli medlem av FN må man underskrive FN-pakten.
I pakten er FNs fire hovedformål listet opp:
- å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet.
- å utvikle vennskapelige forhold mellom nasjoner.
- å få i stand internasjonalt samarbeid om løsningen av internasjonale problemer.
- å fremme respekten for menneskerettighetene og være et sentrum for samordning av nasjoners virke.
Hvem grunnla FN?
FN ble planlagt under krigen
Den 30. oktober 1943 møttes representanter for Kina, Sovjetunionen, Storbritannia og USA i Moskva og ble enige om å opprette en internasjonal organisasjon for fredsbevaring etter krigens slutt.
Avtalen fikk navnet Moskva-erklæringen (Moscow Declaration), og året etter ble de første detaljerte planene lagt for FN.
Det var imidlertid først under San Francisco-konferansen (25. april - 26. juni 1945) at grunnprinsippene for FN ble stadfestet.
51 nasjoner underskrev FN-pakten den 26. juni 1945. I dag blir den originale FN-pakten oppbevart i National Archives i Washington DC.
Representanter for i alt 50 land – herunder Norge og Danmark – deltok på San Francisco-konferansen. Her utarbeidet de FN-pakten og den Internasjonale domstolen, som er FNs primære juridiske organ.
Sverige sluttet seg først til FN i 1946, og Finland måtte vente til 1955 siden deres søknad om medlemskap fra 1947 ble forsinket pga. den kalde krigen.
Hva er FNs verdensmål?
FN skal styrke klimaet
FNs verdensmål ble vedtatt i New York den 25. september 2015.
De består av 17 konkrete mål og 169 delmål som har til formål å utjevne global ulikhet og styrke klodens skrantende klima gjennom politisk arbeid og en bedre prioritering av ressurser.
FNs 17 verdensmål er:
- Avskaffe alle former for fattigdom i verden.
- Avskaffe sult, oppnå matvaresikkerhet og forbedret ernæring, samt fremme bærekraftig landbruk.
- Sikre et sunt liv for alle og fremme trivsel for alle aldersgrupper.
- Sikre alle lik tilgang til kvalitetsutdannelse og fremme alles mulighet til livslang læring.
- Oppnå likestilling mellom kjønnene og styrke kvinners og jenters rettigheter og muligheter.
- Sikre at alle har tilgang til vann og kloakk, og at dette forvaltes bærekraftig.
- Sikre at alle har tilgang til pålitelig, bærekraftig og moderne energi til en overkommelig pris.
- Fremme vedvarende, inkluderende og bærekraftig økonomisk vekst, full og produktiv beskjeftigelse samt anstendig arbeid til alle.
- Bygge robust infrastruktur, fremme inkluderende og bærekraftig industrialisering og understøtte innovasjon.
- Redusere ulikhet i og mellom land.
- Gjøre byer, lokalsamfunn og bosettinger inkluderende, trygge, robuste og bærekraftige.
- Sikre bærekraftig forbruk og produksjonsformer.
- Handle raskt for å bekjempe klimaforandringer og deres konsekvenser.
- Bevare og sikre bærekraftig bruk av verdens hav og deres ressurser.
- Beskytte, gjenopprette og støtte bærekraftig bruk av økosystemer på land, bekjempe ørkenspredning, stanse utpining av jorda og tap av biodiversitet.
- Støtte fredelige og inkluderende samfunn. Sørge for rettssikkerhet til alle og bygge opp effektive, ansvarlige og deltakende institusjoner på alle nivåer.
- Styrke det globale partnerskapet for bærekraftig utvikling og øke midlene for å nå målene.
En av de tilstedeværende under vedtakelsen av FNs 17 verdensmål var den daværende amerikanske presidenten Barack Obama.
I sin tale under behandlingen av verdensmålene slo han fast at arbeidet med å komme i mål blir hardt, men at vi ikke har råd til å la være:
“Vi gjør oss ingen illusjoner om de utfordringer som ligger foran oss. Men vi vet også at dette er noe vi er forpliktet til å gjøre... Vår felles menneskelighet tvinger oss til å handle”.
Video: Hør hele Barack Obamas tale til FN
Hva er FNs erklæring om menneskerettigheter?
I 1948 utarbeidet FN en verdenserklæring om menneskerettigheter, som består av i alt 30 artikler.
Menneskerettighetene oppsummeres i den første artikkelen i erklæringen, som sier at "alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd”.
Som leder av FNs menneskerettighetskommisjon var USAs daværende førstedame Eleanor Roosevelt drivkraften bak utformingen av Verdenserklæringen om menneskerettigheter i 1948.
Erklæringen er ikke formelt juridisk bindende, men i 1966 vedtok FN to menneskerettighetskonvensjoner til beskyttelse av:
Borgerlige og politiske rettigheter som har til formål å beskytte det enkelte menneskes frihet og verdighet.
Økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter inneholder krav til staten om å verne om og treffe positive foranstaltninger for å sikre borgernes grunnleggende livsvilkår.
Hvilke land er ikke med i FN?
Fire stater står utenfor FN
I alt fire stater står utenfor det gode selskap i FN.
Det dreier seg om:
- Kosovo
- Taiwan
- Palestina
- Vatikanstaten.
Kosovo erklærte seg uavhengig fra Serbia i 2008 og har siden søkt om medlemskap. Flere av medlemslandene er imidlertid imot å oppta Kosovo; det gjelder både Russland og Kina, som er medlemmer av FNs sikkerhetsråd og dermed kan nedlegge veto mot opptak.
Taiwan hadde sete i FN under navnet Kina frem til 1971, da landet mistet sin plass til fordel for Folkerepublikken Kina, som på det tidspunktet ble erklært som legitimt medlem.
Det palestinske selvstyret søkte senest om anerkjennelse som suveren stat i 2014, men bare åtte av de i alt 15 medlemmene i FNs sikkerhetsråd stemte for.
Vatikanstaten er ikke medlem av FN fordi den romersk-katolske kirken må være politisk nøytral. Siden 1964 har Vatikanet som den eneste uavhengige staten i verden hatt status som permanent observatør i FN.
Liste over FNs medlemsland
Her kan du se alle FNs medlemsland i alfabetisk rekkefølge samt årstall for når de ble medlemmer:
Afghanistan (1945)
Albania (1955)
Algerie (1962)
Andorra (1993)
Angola (1976)
Antigua og Barbuda (1981)
Argentina (1945)
Armenia (1992)
Aserbajdsjan (1992)
Australia (1945)
Bahamas (1973)
Bahrain (1971)
Bangladesh (1974)
Barbados (1966)
Belgia (1945)
Belize (1981)
Benin (1960)
Bhutan (1971)
Bolivia (1945)
Bosnia-Hercegovina (1992)
Botswana (1966)
Brasil (1945)
Brunei (1984)
Bulgaria (1955)
Burkina Faso (1960)
Burundi (1962)
Canada (1945)
Chile (1945)
Colombia (1945)
Costa Rica (1945)
Cuba (1945)
Danmark (1945)
Djibouti (1977)
Dominica (1978)
Den dominikanske republikk (1945)
Ecuador (1945)
Egypt (1945)
Ekvatorial-Guinea (1968)
El Salvador (1945)
Elfenbenskysten (1960)
Eritrea (1993)
Estland (1991)
Etiopia (1945)
Fiji (1970)
Filippinene (1945)
Finland (1955)
De forente arabiske emirater (1971)
Frankrike (1945)
Gabon (1960)
Gambia (1965)
Georgia (1992)
Ghana (1957)
Grenada (1974)
Guatemala (1945)
Guinea (1958)
Guinea-Bissau (1974)
Guyana (1966)
Haiti (1945)
Hellas (1945)
Honduras (1945)
Hviterussland (1945)
India (1945)
Indonesia (1950)
Irak (1945)
Iran (1945)
Irland (1955)
Island (1946)
Israel (1949)
Italia (1955)
Jamaica (1962)
Japan (1956)
Jemen (1947)
Jordan (1955)
Kambodsja (1955)
Kamerun (1960)
Kapp Verde (1975)
Kasakhstan (1992)
Kenya (1963)
Kina (1945)
Kirgisistan (1992)
Kiribati(1999)
Komorene (1975)
Kongo-Brazzaville (1960)
Kongo-Kinshasa (1960)
Kroatia (1992)
Kuwait (1963)
Kypros (1960)
Laos (1955)
Latvia (1991)
Lesotho (1966)
Libanon (1945)
Liberia (1945)
Libya (1955)
Liechtenstein (1990)
Litauen (1991)
Luxembourg (1945)
Madagaskar (1960)
Malawi (1964)
Malaysia (1957)
Maldivene (1965)
Mali (1960)
Malta (1964)
Marokko (1956)
Marshalløyene (1991)
Mauritania (1961)
Mauritius (1968)
Mexico (1945)
Mikronesiaføderasjonen (1991)
Moldova (1992)
Monaco (1993)
Mongolia (1961)
Montenegro (2006)
Mosambik (1975)
Myanmar (1948)
Namibia (1990)
Nauru (1999)
Nederland (1945)
Nepal (1955)
New Zealand (1945)
Nicaragua (1945)
Niger (1960)
Nigeria (1960)
Nord-Korea (1991)
Nord-Makedonia (1993)
Norge (1945)
Oman (1971)
Pakistan (1947)
Palau (1994)
Panama (1945)
Papua Ny-Guinea (1975)
Paraguay (1945)
Peru (1945)
Polen (1945)
Portugal (1955)
Quatar (1971)
Romania (1955)
Russland (1945)
Rwanda (1962)
Saint Kitts og Nevis (1983)
Saint Lucia (1979)
Saint Vincent og Grenadinene (1980)
Salomonøyenes (1978)
Samoa (1976)
San Marino (1992)
São Tomé og Príncipe (1975)
Saudi-Arabia (1945)
Senegal (1960)
Den sentralafrikanske republikk (1960)
Serbia (2000)
Seychellene (1976)
Sierra Leone (1961)
Singapore (1965)
Slovakia (1993)
Slovenia (1992)
Somalia (1960)
Spania (1955)
Sri Lanka (1945)
Storbritannia (1945)
Sudan (1956)
Surinam (1975)
Sveits (2002)
Sverige (1946)
Swaziland (1968)
Syria (1945)
Sør-Afrika (1945)
Sør-Korea (1991)
Sør-Sudan (2011)
Tadsjikistan (1992)
Tanzania (1961)
Thailand (1946)
Togo (1960)
Tonga (1999)
Trinidad og Tobago (1962)
Tsjad (1960)
Tsjekkia (1993)
Tunisia (1956)
Turkmenistan (1992)
Tuvalu (2000)
Tyrkia (1945)
Tyskland (1973)
Uganda (1962)
Ukraina (1945)
Ungarn (1955)
Uruguay (1945)
USA (1945)
Usbekistan (1992)
Vanuatu (1981)
Venezuela (1945)
Vietnam (1977)
Zambia (1964)
Zimbabwe (1980)
Øst-Timor (2002)
Østerrike (1955)