Hva er fascisme? Fra Mussolini og Hitler til i dag

I øsende regn marsjerer 25 000 svartkledde demonstranter gjennom Romas gater. Svartskjortene er Benito Mussolinis hær av bøller.

De har terrorisert hans politiske motstandere siden 1919. Bevegelsen har gradvis fått fastere grunn under føttene, og i 1921 kan den tidligere sosialisten og journalisten stifte Det nasjonale fascistiske parti - og dermed bli fadder til fascismen som ideologi.

I oktober 1922 kulminerer Mussolinis ambisjoner for fascistpartiet da den italienske kongen Vittorio Emanuele 3. utnevner ham til ny regjeringssjef.

Ifølge Mussolini er det svartskjortenes marsj mot Roma som har sørget for fascistenes makt, men i realiteten har maktoverføringen allerede skjedd da de svartkledde går gjennom hovedstadens gater.

På bare tre år har Benito Mussolini klart å bruke italienernes sinne etter første verdenskrig til å starte en raskt voksende folkebevegelse.

Selv om Italia kjemper i krigen på vinnernes side, får ikke landet noen av landområdene i Lilleasia som italienerne hadde håpet på. Til gjengjeld har deltakelsen i krigen kostet menneskeliv og enorme pengesummer.

Italienerne er forbitret over fiaskoen, og Mussolini er raskt ute med å gi regjeringen skylden i avisen han selv grunnla før krigen, Il Popolo d’Italia.

«Italia trenger en leder. En mann som – når det kreves – har kunstnerens følsomme ånd og krigerens sterke hånd. En mann som kjenner og elsker sitt folk, og som kan styre og kue det med vold om nødvendig», skriver han.

Benito Mussolini vokser opp i enkle kår i landsbyen Predappio i Nord-Italia. Moren hans er lærer, faren smed. Selv følger han i morens fotspor og arbeider en kort periode som skolelærer før han blir journalist og deretter frivillig i første verdenskrig.

Før krigen har Mussolini vært en glødende sosialist, men sosialistene støtter ikke Italias deltakelse i krigen. Den unge Mussolini blir kastet ut av partiet etter å ha argumentert for å gå inn i krigen i sin rolle som sjefredaktør for den sosialistiske avisen Avanti.

Etter krigen oppstår det en rekke interessegrupper for krigsveteraner som har kommet hjem til arbeidsledighet og magre tider. En av disse gruppene hører hjemme i Milano og er sentrert rundt Mussolini.

I mars 1919 blir denne gruppen starten på Mussolinis fascistparti etter et møte med rundt 300 deltakere. Her erklærer Mussolini at Italia mangler «et antiparti mot to farer: høyrefløyens bakstreveri og venstrefløyens destruktivitet».

Første verdenskrig er viktig for fascismen fordi den avslører problemene med liberalisme og sosialisme – samtidig er det den første totalkrigen der hele samfunnet i større eller mindre grad deltar i krigen.

Mussolini ser på fascismen som en tredje vei, et alternativ til de store feilslåtte ideologiene, og krigen viser at samfunnet kan fungere som én stor enhet. Det er til og med svært lav arbeidsledighet fordi fabrikkene og krigen hele tiden krever flere hender.

Etter et dårlig valg i 1919 går det vesentlig bedre for det unge fascistiske partiet to år senere, da de vinner 35 seter i parlamentet. Men Mussolinis fremgang kommer ikke bare fra valgmøter og glødende taler.

Fra 1920 benytter fascistene seg systematisk av politisk voldelige overfall og drap på politiske motstandere. Mussolinis paramilitære gruppe, svartskjortene, slåss nesten daglig med dolker og kjepper mot sosialistene i gatene i italienske byer.

«Når det gjelder de politiske maktmidlene, har vi ingen fordommer. Vi aksepterer dem som er nødvendige, både de lovlige og de såkalt ulovlige», fastslår deres leder.

I begynnelsen er det lettere å se hva Mussolinis fascister er imot enn hva de er for. Fienden er alle som ifølge Mussolini har sviktet Italia: samfunnets elite, finansverdenen, kirken, regjeringen, utlendinger over en bred kam – og så de gamle sosialistene.

Etter Mussolinis marsj mot Roma i 1922 setter han alt inn på å vinne folkets gunst.

Han lover å gjenreise det stolte Romerriket, han innfører lavere selskapsskatt og kortere arbeidstid, og overalt bombarderes folket med propaganda fra deres store leder – Il Duce.

Ved valget i april 1924 belønner italienerne ham ved å gi fascistene et komfortabelt flertall med rundt 65 prosent av stemmene.

I de påfølgende årene avskaffer Mussolini pressefriheten og forbyr alle andre partier enn sitt eget.

Med ro på hjemmefronten vender han blikket utover. Han vil gjøre Middelhavet om til et italiensk hav og la riket sitt vokse.

I et forsøk på å øke militærets rekrutteringsgrunnlag forbyr Mussolini all informasjon om prevensjon. Samtidig innfører han en særskilt ungkarsskatt og tilsvarende lavere skatt for familier med mer enn fem barn.

Sjubarnsmødre får medalje, og det er ofte Il Duce selv som overrekker den, badet i kameraenes blits.

3. oktober 1935 går Italia til krig mot Abessinia – dagens Etiopia. Og det er «ikke bare en hær, men et helt folk på 44 millioner sjeler» som krysser grensen til det afrikanske landet, erklærer diktatoren.

Kampen er ulik og brutal. Med sine gamle rifler, sverd og spyd har ikke abessinerne en sjanse. Italienerne bruker bombefly, giftgass, stridsvogner og maskingeværer.

Etter åtte måneders kamp forkynner Mussolini sin seier og imperiets gjenfødsel.

En av få statsledere som anerkjenner Italias voldelige erobring av Abessinia er Adolf Hitler. I 1933 er han kommet til makten i Tyskland som leder av Nazipartiet.

Men Il Duce er ikke imponert over sin tyske tilbeder. Blant venner kaller Mussolini den tyske føreren «en blikkenslager i regnfrakk», «en grammofon som går i samme spor», og «en dum, liten klovn».

Han kritiserer også den «skvaldrende apens» ideologi, som han anser som «100 prosent rasistisk».

Men etter et offisielt besøk i Nazi-Tyskland blir Mussolini imponert over det strengt regulerte tyske samfunnet. Hitler viser seg frem med store parader, og Il Duce endrer syn på føreren.

I 1939 inngår de to fascistiske landene den såkalte stålpakten, der de lover å støtte hverandre i kriger. Året etter sender Mussolini Italia inn i andre verdenskrig.

Diktatoren regner med at hans nye allierte raskt vil vinne krigen, og at Italia omkostningsfritt kan stille seg på vinnernes side og ta del i byttet. Sånn går det ikke.

For Italia er krigen en katastrofe, og støtten til den fascistiske diktatoren avtar dag for dag. I 1943 går allierte styrker i land på Sicilia, og Mussolinis hær har definitivt tapt krigen.

To år senere blir Il Duce pågrepet da han prøver å flykte med en tysk konvoi. Den 28. april 1945 blir han henrettet sammen med sin elskerinne.

Deretter blir deres døde kropper dumpet på et torg i Milano, dit hans tidligere undersåtter valfarter for å spytte og urinere på de jordiske levningene av sin døde diktator.

Ett år etter Mussolinis marsj mot Roma prøver Hitler å gjenta bragden i Tyskland. Den 8. november 1923 stormer Hitler inn i ølhallen Bürgerbräukeller i München og fyrer av pistolen sin i luften.

Den nasjonale revolusjonen har brutt ut, erklærer han, sikker på at Tyskland nå vil bli et nazidiktatur med ham selv som leder.

Hitler er, i likhet med Mussolini, veteran fra første verdenskrig og svært misfornøyd med sitt lands sørgelige forfatning etter den ødeleggende krigen. To faktorer har skylden for det en gang så mektige keiserdømmets fall, vurderer den gryende folkeforføreren.

Den første syndebukken er alliansen mellom Frankrike, England og USA, den andre er jødenes altfor store og ødeleggende innflytelse i Tyskland.

Etter å ha fått ansvaret for å overvåke det nasjonalistiske høyrefløypartiet Deutsche Arbeiterpartei som etterretningsagent melder Hitler seg i stedet raskt inn i partiet. Hans glødende taler trekker et stort publikum, og i 1920 skifter partiet navn til Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP).

Året etter er Hitler blitt leder for det voksende partiet, og han begynner å rekruttere til sine uniformerte partisoldater.

I 1923 har Hitler mobilisert nok menn til å sette i gang revolusjonen, mener han. Inspirert av hans forbilde i Italia skal «ølkjellerkuppet» sikre ham makten. Men han har forregnet seg.

Kuppet har ikke tilstrekkelig politisk støtte, og i løpet av natten klarer det bayerske politiet å gjøre seg klar til morgendagens marsj.

Dagen etter åpner politiet ild mot nazistenes marsj, og 14 av Hitlers fascistiske tilhengere blir meid ned. Nazistenes revolusjon er inntil videre avblåst.

Men den påfølgende rettssaken, der Hitler står anklaget for høyforræderi, gir ham en uvurderlig talerstol å fremme fascismen sin fra.

Han ender med å bli dømt til fem års fengsel, hvorav han kun soner ett eneste før han løslates for god oppførsel.

Først ti år etter det mislykkede «ølkjellerkuppet» lykkes Hitler i å tilrane seg makten.

Takket være den store depresjonen, skyhøy inflasjon og en arbeidsløshet på seks millioner tyskere vinner Hitlers fascistiske nasjonalisme terreng blant tyske velgere.

Han blir valgt til rikskansler i 1933 og utskriver straks et nyvalg. Her får Nazipartiet 43,9 prosent av stemmene, men takket være koalisjonspartiet Deutschnationale Volkspartei (DNVP) oppnår Hitler likevel et absolutt flertall med 51,9 prosent av stemmene.

Med makten på sin hånd går Hitler umiddelbart i gang med å sikre den permanent. Han vedtar lover som reelt avskaffer demokratiet og tillater ham å regjere utenom parlamentet og presidenten.

Hitler er blitt Tysklands diktator, og historiens mest voldelige fascistiske stat er en realitet.

I likhet med Mussolini forbyr Hitler raskt alle andre parter enn sitt eget. Han fjerner også ytrings- og forsamlingsfrihet for sine politiske motstandere.

Overalt blir den tyske befolkningen bombardert med storstilt propaganda.

På den ene siden lovpriser den Hitlers styre, nødvendigheten av krig og den hvite ariske mannens overlegenhet, samtidig som den fordømmer Tysklands demokratiske motstandere – Frankrike, England og USA – og fremstiller etniske minoriteter som undermennesker.

Alt for å hjernevaske de tyske massene til å akseptere Hitlers harde styre, som bruker alle landets ressurser på krig i stedet for den lovede velferden.

Den tyske økonomien blir en krigsfabrikk som skal forsyne nazistenes svulmende hær i dens angrepskriger. Hele samfunnet blir bygget opp rundt den voldelige krigermoralen som fascismen baserer seg på, og som nazistene tar til den ytterste potens.

Hitler vil ha store familier slik at han kan rekruttere til krigene sine. Kvinnens viktigste oppgave blir derfor å føde og passe barna, mens mennene skal ut i krig eller jobbe i fabrikkene.

Homoseksualitet blir forbudt, og dømte homoseksuelle blir sendt til konsentrasjonsleirer sammen med de mange andre minoritetene Hitler ikke har plass til i sitt tredje rike: romfolk, svarte, politiske motstandere og, selvfølgelig, jødene.

Nazistenes voldelige rasisme ender opp med å koste rundt seks millioner jøder livet under holocaust.

Samtidig starter nazistene andre verdenskrig, der opp mot 80 millioner mennesker blir drept i den blodigste krigen i verdenshistorien.

Etter tre år med blodige kamper og en halv million ofre er den spanske borgerkrigen endelig over i 1939. Den republikanske venstrefløyregjeringen har ikke lenger krefter til å kjempe mot general Francisco Franco og hans høyreorienterte falangister.

I februar erkjenner selv de liberale demokratiene Frankrike og England at Spania nå er under Francos kontroll. Det blir starten på et fire tiår langt diktatur som flere kritikere har beskrevet som et fascistisk regime.

Franco selv foretrakk å kalle sitt regime en «totalitær stat» inntil fascistene til slutt tapte andre verdenskrig og navnet falt i unåde. Etter det begynte francoistene å kalle staten sin for et «organisk demokrati».

Både Hitler og Mussolini støttet Franco aktivt under den spanske borgerkrigen, og det var også flere likhetstrekk mellom de tre landenes diktatoriske ledere.

Etter borgerkrigen henrettet Franco tusenvis av politiske motstandere og gjorde seg selv til en eneveldig diktator. Det ble forbudt med andre partier, og mange hundre tusen flyktet fra det nyslåtte diktaturet.

I likhet med Tyskland og Italia var Francos Spania ekstremt konservativt med hensyn til kjønnsroller, familieliv og seksualitet. Hans regjering hadde oppbakking fra store deler av den katolske kirken i Spania.

Franco innførte også streng sensur av liberale, kommunistiske og andre ideer som ikke harmonerte med hans ekstreme konservatisme. Politisk opposisjon og fagforeninger ble forbudt og forfulgt, ofte av det gråkledde politiske politiet.

Som andre fascistiske stater dyrket Spania en ultranasjonalisme som ble brukt i propaganda for diktaturet, og også Franco iscenesatte seg selv som en guddommelig leder.

Men Franco utvidet ikke det spanske territoriet, noe både Hitler og Mussolini la stor vekt på i sine regjeringer. Til gjengjeld forsøkte den spanske diktatoren hardnakket – men uten hell – å holde på sine afrikanske kolonier.

Et annet ikke-fascistisk trekk ved Francos Spania var at partiet hans, FET y de las JONS, ikke var like ensrettet som de italienske fascistene og tyske nazistene. Det var interne uenigheter om flere politiske spørsmål, først og fremst økonomiske.

Francisco Franco døde i 1975, og Spania ble igjen et monarki under kong Juan Carlos 1. Men kongen innførte snart demokratiske reformer og ga fra seg makten til folket.

I den pågående krigen mellom Russland og Ukraina beskylder lederne i begge land den andre parten for å være fascistisk.

Vladimir Putin forsvarte til og med Russlands invasjon av Ukraina ved å si at nabolandet var «åpent nynazistisk». Putin har også kalt den ukrainske revolusjonen i 2014 for et «fascistisk kupp».

I april 2022 snappet den ukrainske etterretningstjenesten opp en telefonsamtale mellom en russisk mor og hennes sønn ved fronten i Ukraina. Her sa moren at sønnen ikke skulle ha dårlig samvittighet for å drepe sivile, heller ikke kvinner og barn, fordi de ifølge henne var fascister.

Samtidig kaller den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj Putin for en fascistisk diktator.

Kanskje er ordet «fascisme» utvannet, og kanskje brukes det altfor ofte. Men de færreste er i tvil om hva fascisme er når de møter den.

Vi spør bare sånn ut i det blå: hvem er mest inspirert av fascistiske forgjengere: Ukraina eller Russland?

Les også: Ukrainsk og russisk – hva er forskjellen?