Fascismens to fedre: Mussolini og Hitler i 1940

Hva er fascisme? Fra Mussolini og Hitler til i dag

Fascisme er i dag et politisk skjellsord. Men de verste diktatorene i historien kalte seg stolt for fascister. Følg fascismens forvandlinger fra Mussolinis Italia og Hitlers Tyskland til regimer med fascistiske trekk nærmere vår tid. Hva har de totalitære bevegelsene til felles, og hva skiller dem fra hverandre?

Fascisme er i dag et politisk skjellsord. Men de verste diktatorene i historien kalte seg stolt for fascister. Følg fascismens forvandlinger fra Mussolinis Italia og Hitlers Tyskland til regimer med fascistiske trekk nærmere vår tid. Hva har de totalitære bevegelsene til felles, og hva skiller dem fra hverandre?

Wikimedia Commons

Fascismen har en voldelig historie og et blodig ettermæle. I dag er det bare de aller mest ytterliggående politiske gruppene som vil finne seg i å bli kalt fascister eller nyfascister.

Likevel er det viktig å sette seg inn i fascismens historie for å forstå hvordan autoritære ideologier fortsatt spiller en rolle i dagens politikk.

Her svarer vi på alle dine spørsmål om fascismens historie, ideologi og ettermæle.

Hva er fascismen imot?

Fascisme er en politisk ideologi som oppsto i Europa rundt år 1919 og i løpet av de neste tiårene ble dominerende i diktaturstatene Italia, Tyskland og Spania.

Fascismen har historisk sett vært i sterk kontrast til andre ideer og politiske systemer. På denne måten er det trygt å si at fascismen er fiendtlig innstilt mot:

  • demokrati
  • liberalisme
  • sosialisme
  • marxisme
  • kapitalisme
  • individualisme

Seks kjennetegn ved fascismen

Fascismens to fedre: Mussolini og Hitler i 1940

Fascismens to fedre: Mussolini og Hitler i 1940.

© Wikimedia Commons

Men hva er det da fascismen i sin klassiske form ønsker å sette i stedet for de politiske systemene den bare har forakt til overs for?

Vi har identifisert seks karakteristiske trekk som kan utspille seg i større eller mindre grad. Jo flere av de seks kjerneverdiene i fascismen som materialiserer seg i et gitt eksempel, desto tydeligere vil fascismen fremstå i rendyrket form.

vignett fascisme hånd
© Wikimedia Commons

Nasjonalisme

Fascismen bærer alltid i seg en ekstrem nasjonalisme, hvor fedrelandet eller en etnisk tilhørighet blir den høyeste verdien – i Italia var det staten, i Nazi-Tyskland den hvite, ariske rasen.

hitler vignett
© Wikimedia Commons

Guddommeliggjort diktator

Noe av det første fascismen gjør er å avskaffe demokratiet. Den spanske diktatoren Francisco Franco uttalte til og med at partiet hans «ikke trodde på regjeringer basert på stemmeretten».

I stedet blir fascistiske stater styrt av en diktator som ofte iscenesetter seg selv som en overmenneskelig, nesten guddommelig skikkelse.

swastika fascisme
© Wikimedia Commons

Vold er legitimt

Et av de viktigste trekkene ved fascismen er at vold er et legitimt politisk virkemiddel – mot både ulydige undersåtter, politiske motstandere og andre land. Fascistene tror på den sterkes rett og anser vold for å være et nødvendig middel for å oppnå makt.

Mussolini panne fascisme
© Wikimedia Commons

Staten viktigere enn individet

Fascismens ideelle samfunn er strengt regulert fordi staten er viktigere enn individet. Derfor dikterer staten gjerne hvilke jobber folk skal ta, hvor mange barn de helst skal få, og hvordan familielivet skal se ut.

Hitler støvel
© Wikimedia Commons

Fastlåste kjønnsroller

Samfunnet blir ofte ultrakonservativt med svært fastlåste kjønnsroller – mannen som kriger og forsørger, kvinnen som omsorgsperson – og ethvert avvik fra den heterofile kjernefamilien tolereres ikke. Helst bør familiene produsere mange barn som kan delta i nasjonens kriger.

belte Mussolini fascisme
© Wikimedia Commons

Nødvendig krig

Krig er en viktig del av den historiske fascismen. De to tydeligste eksemplene på den fascistiske staten – Italia og Nazi-Tyskland – var begge krigførende land. Store deler av produksjonen gikk til å støtte krigene deres, som de mente var rettferdige og nødvendige for å gjøre landene deres til imperier.

Italia – den første fascistiske staten

Mussolini under marsjen mot Roma i 1922

Mussolini under marsjen mot Roma i 1919, som endte med at Mussolini og hans likesinnede overtok makten i Italia.

© Wikimedia Commons

Mussolinis maktovertakelse

I øsende regn marsjerer 25 000 svartkledde demonstranter gjennom Romas gater. Svartskjortene er Benito Mussolinis hær av bøller.

De har terrorisert hans politiske motstandere siden 1919. Bevegelsen har gradvis fått fastere grunn under føttene, og i 1921 kan den tidligere sosialisten og journalisten stifte Det nasjonale fascistiske parti - og dermed bli fadder til fascismen som ideologi.

I oktober 1922 kulminerer Mussolinis ambisjoner for fascistpartiet da den italienske kongen Vittorio Emanuele 3. utnevner ham til ny regjeringssjef.

Ifølge Mussolini er det svartskjortenes marsj mot Roma som har sørget for fascistenes makt, men i realiteten har maktoverføringen allerede skjedd da de svartkledde går gjennom hovedstadens gater.

På bare tre år har Benito Mussolini klart å bruke italienernes sinne etter første verdenskrig til å starte en raskt voksende folkebevegelse.

Selv om Italia kjemper i krigen på vinnernes side, får ikke landet noen av landområdene i Lilleasia som italienerne hadde håpet på. Til gjengjeld har deltakelsen i krigen kostet menneskeliv og enorme pengesummer.

Italienerne er forbitret over fiaskoen, og Mussolini er raskt ute med å gi regjeringen skylden i avisen han selv grunnla før krigen, Il Popolo d’Italia.

«Italia trenger en leder. En mann som – når det kreves – har kunstnerens følsomme ånd og krigerens sterke hånd. En mann som kjenner og elsker sitt folk, og som kan styre og kue det med vold om nødvendig», skriver han.

Hvor kommer ordet fascisme fra?

Fasces – fascistenes maktsymbol i Italia

I Romerriket symboliserte fasces makt.

© Shutterstock

Romersk maktsymbol gir navn til fascismen

Ordet fascist kommer fra det antikke romerske maktsymbolet fasces, som er en øks med et knippe sammenbundne pinner rundt.

I Romerriket symboliserte de sammenbundne stokkene styrken ved enhet – én stokk er lett å brekke, mens en bunt er umulig å knekke.

Fasces var både et symbol og et håndgripelig våpen i det gamle Roma som republikkens spesielle livvakter bar.

På denne måten symboliserte fasces også statens rett til å straffe sine borgere.

Mussolini begynte som glødende sosialist

Benito Mussolini vokser opp i enkle kår i landsbyen Predappio i Nord-Italia. Moren hans er lærer, faren smed. Selv følger han i morens fotspor og arbeider en kort periode som skolelærer før han blir journalist og deretter frivillig i første verdenskrig.

Før krigen har Mussolini vært en glødende sosialist, men sosialistene støtter ikke Italias deltakelse i krigen. Den unge Mussolini blir kastet ut av partiet etter å ha argumentert for å gå inn i krigen i sin rolle som sjefredaktør for den sosialistiske avisen Avanti.

Etter krigen oppstår det en rekke interessegrupper for krigsveteraner som har kommet hjem til arbeidsledighet og magre tider. En av disse gruppene hører hjemme i Milano og er sentrert rundt Mussolini.

I mars 1919 blir denne gruppen starten på Mussolinis fascistparti etter et møte med rundt 300 deltakere. Her erklærer Mussolini at Italia mangler «et antiparti mot to farer: høyrefløyens bakstreveri og venstrefløyens destruktivitet».

«Når det gjelder de politiske maktmidlene, har vi ingen fordommer. Vi aksepterer dem som er nødvendige, både de lovlige og de såkalt ulovlige.» Benito Mussolini
Mussolini under marsjen mot Roma i 1922

Benito Mussolini under marsjen mot Roma. Det var før han klippet seg helt skallet og begynte å opptre i militæruniform.

© Wikimedia Commons

Politisk vold

Første verdenskrig er viktig for fascismen fordi den avslører problemene med liberalisme og sosialisme – samtidig er det den første totalkrigen der hele samfunnet i større eller mindre grad deltar i krigen.

Mussolini ser på fascismen som en tredje vei, et alternativ til de store feilslåtte ideologiene, og krigen viser at samfunnet kan fungere som én stor enhet. Det er til og med svært lav arbeidsledighet fordi fabrikkene og krigen hele tiden krever flere hender.

Etter et dårlig valg i 1919 går det vesentlig bedre for det unge fascistiske partiet to år senere, da de vinner 35 seter i parlamentet. Men Mussolinis fremgang kommer ikke bare fra valgmøter og glødende taler.

Fra 1920 benytter fascistene seg systematisk av politisk voldelige overfall og drap på politiske motstandere. Mussolinis paramilitære gruppe, svartskjortene, slåss nesten daglig med dolker og kjepper mot sosialistene i gatene i italienske byer.

«Når det gjelder de politiske maktmidlene, har vi ingen fordommer. Vi aksepterer dem som er nødvendige, både de lovlige og de såkalt ulovlige», fastslår deres leder.

I begynnelsen er det lettere å se hva Mussolinis fascister er imot enn hva de er for. Fienden er alle som ifølge Mussolini har sviktet Italia: samfunnets elite, finansverdenen, kirken, regjeringen, utlendinger over en bred kam – og så de gamle sosialistene.

Tre forslag til definisjon av fascismen

Vidkun Quisling inspiserer hirdkvinnene

Fra Italia og Tyskland spredte fascismen seg til mange land. Her ses Vidkun Quisling, leder av det norske fascistpartiet Nasjonal Samling før og under 2. verdenskrig. Quisling inspiserer partiets kvinneavdeling: Kvinnehirden.

© Wikimedia Commons

Fascismen er – som alle andre politiske ideologier – vanskelig å definere nøyaktig. Eksperter, politikere og meningsdannere diskuterer fortsatt hva fascismens viktigste trekk er.

Her er tre av de mer innsiktsfulle forslagene til en definisjon:

Mussolini ville gjenreise Romerriket

Etter Mussolinis marsj mot Roma i 1922 setter han alt inn på å vinne folkets gunst.

Han lover å gjenreise det stolte Romerriket, han innfører lavere selskapsskatt og kortere arbeidstid, og overalt bombarderes folket med propaganda fra deres store leder – Il Duce.

Ved valget i april 1924 belønner italienerne ham ved å gi fascistene et komfortabelt flertall med rundt 65 prosent av stemmene.

I de påfølgende årene avskaffer Mussolini pressefriheten og forbyr alle andre partier enn sitt eget.

Med ro på hjemmefronten vender han blikket utover. Han vil gjøre Middelhavet om til et italiensk hav og la riket sitt vokse.

I et forsøk på å øke militærets rekrutteringsgrunnlag forbyr Mussolini all informasjon om prevensjon. Samtidig innfører han en særskilt ungkarsskatt og tilsvarende lavere skatt for familier med mer enn fem barn.

Sjubarnsmødre får medalje, og det er ofte Il Duce selv som overrekker den, badet i kameraenes blits.

  1. oktober 1935 går Italia til krig mot Abessinia – dagens Etiopia. Og det er «ikke bare en hær, men et helt folk på 44 millioner sjeler» som krysser grensen til det afrikanske landet, erklærer diktatoren.

Kampen er ulik og brutal. Med sine gamle rifler, sverd og spyd har ikke abessinerne en sjanse. Italienerne bruker bombefly, giftgass, stridsvogner og maskingeværer.

Etter åtte måneders kamp forkynner Mussolini sin seier og imperiets gjenfødsel.

Hitler og Mussolini

Fascistene Mussolini og Hitler i München 1940

Mussolini og Hitler i München 1940.

© Shutterstock

Allianse med Hitler koster dyrt

En av få statsledere som anerkjenner Italias voldelige erobring av Abessinia er Adolf Hitler. I 1933 er han kommet til makten i Tyskland som leder av Nazipartiet.

Men Il Duce er ikke imponert over sin tyske tilbeder. Blant venner kaller Mussolini den tyske føreren «en blikkenslager i regnfrakk», «en grammofon som går i samme spor», og «en dum, liten klovn».

Han kritiserer også den «skvaldrende apens» ideologi, som han anser som «100 prosent rasistisk».

Men etter et offisielt besøk i Nazi-Tyskland blir Mussolini imponert over det strengt regulerte tyske samfunnet. Hitler viser seg frem med store parader, og Il Duce endrer syn på føreren.

I 1939 inngår de to fascistiske landene den såkalte stålpakten, der de lover å støtte hverandre i kriger. Året etter sender Mussolini Italia inn i andre verdenskrig.

Diktatoren regner med at hans nye allierte raskt vil vinne krigen, og at Italia omkostningsfritt kan stille seg på vinnernes side og ta del i byttet. Sånn går det ikke.

For Italia er krigen en katastrofe, og støtten til den fascistiske diktatoren avtar dag for dag. I 1943 går allierte styrker i land på Sicilia, og Mussolinis hær har definitivt tapt krigen.

To år senere blir Il Duce pågrepet da han prøver å flykte med en tysk konvoi. Den 28. april 1945 blir han henrettet sammen med sin elskerinne.

Deretter blir deres døde kropper dumpet på et torg i Milano, dit hans tidligere undersåtter valfarter for å spytte og urinere på de jordiske levningene av sin døde diktator.

Hitler inspirert av Italia

Ett år etter Mussolinis marsj mot Roma prøver Hitler å gjenta bragden i Tyskland. Den 8. november 1923 stormer Hitler inn i ølhallen Bürgerbräukeller i München og fyrer av pistolen sin i luften.

Den nasjonale revolusjonen har brutt ut, erklærer han, sikker på at Tyskland nå vil bli et nazidiktatur med ham selv som leder.

Hitler er, i likhet med Mussolini, veteran fra første verdenskrig og svært misfornøyd med sitt lands sørgelige forfatning etter den ødeleggende krigen. To faktorer har skylden for det en gang så mektige keiserdømmets fall, vurderer den gryende folkeforføreren.

Den første syndebukken er alliansen mellom Frankrike, England og USA, den andre er jødenes altfor store og ødeleggende innflytelse i Tyskland.

Etter å ha fått ansvaret for å overvåke det nasjonalistiske høyrefløypartiet Deutsche Arbeiterpartei som etterretningsagent melder Hitler seg i stedet raskt inn i partiet. Hans glødende taler trekker et stort publikum, og i 1920 skifter partiet navn til Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP).

Året etter er Hitler blitt leder for det voksende partiet, og han begynner å rekruttere til sine uniformerte partisoldater.

Ølkjellerkuppet

I 1923 har Hitler mobilisert nok menn til å sette i gang revolusjonen, mener han. Inspirert av hans forbilde i Italia skal «ølkjellerkuppet» sikre ham makten. Men han har forregnet seg.

Kuppet har ikke tilstrekkelig politisk støtte, og i løpet av natten klarer det bayerske politiet å gjøre seg klar til morgendagens marsj.

Dagen etter åpner politiet ild mot nazistenes marsj, og 14 av Hitlers fascistiske tilhengere blir meid ned. Nazistenes revolusjon er inntil videre avblåst.

Men den påfølgende rettssaken, der Hitler står anklaget for høyforræderi, gir ham en uvurderlig talerstol å fremme fascismen sin fra.

Han ender med å bli dømt til fem års fengsel, hvorav han kun soner ett eneste før han løslates for god oppførsel.

Først ti år etter det mislykkede «ølkjellerkuppet» lykkes Hitler i å tilrane seg makten.

Hva er forskjellen på fascisme og nazisme?

Bilde av Hitler som heiler i 1939

Foto fra 1939 av Adolf Hitler som gjør nazihilsen.

© Shutterstock

Hitlers vei til makten

Takket være den store depresjonen, skyhøy inflasjon og en arbeidsløshet på seks millioner tyskere vinner Hitlers fascistiske nasjonalisme terreng blant tyske velgere.

Han blir valgt til rikskansler i 1933 og utskriver straks et nyvalg. Her får Nazipartiet 43,9 prosent av stemmene, men takket være koalisjonspartiet Deutschnationale Volkspartei (DNVP) oppnår Hitler likevel et absolutt flertall med 51,9 prosent av stemmene.

Med makten på sin hånd går Hitler umiddelbart i gang med å sikre den permanent. Han vedtar lover som reelt avskaffer demokratiet og tillater ham å regjere utenom parlamentet og presidenten.

Hitler er blitt Tysklands diktator, og historiens mest voldelige fascistiske stat er en realitet.

Valgplakat for Adolf Hitler

Hitler lover jobber. Løftet om full fart på fabrikkene sikrer Hitler posisjonen som diktator i en fireårsperiode.

© Bildarchiv Preussischer Kulturbesitz

Hitler gjør Tyskland til historiens mest fascistiske stat

I likhet med Mussolini forbyr Hitler raskt alle andre parter enn sitt eget. Han fjerner også ytrings- og forsamlingsfrihet for sine politiske motstandere.

Overalt blir den tyske befolkningen bombardert med storstilt propaganda.

På den ene siden lovpriser den Hitlers styre, nødvendigheten av krig og den hvite ariske mannens overlegenhet, samtidig som den fordømmer Tysklands demokratiske motstandere – Frankrike, England og USA – og fremstiller etniske minoriteter som undermennesker.

Alt for å hjernevaske de tyske massene til å akseptere Hitlers harde styre, som bruker alle landets ressurser på krig i stedet for den lovede velferden.

Den tyske økonomien blir en krigsfabrikk som skal forsyne nazistenes svulmende hær i dens angrepskriger. Hele samfunnet blir bygget opp rundt den voldelige krigermoralen som fascismen baserer seg på, og som nazistene tar til den ytterste potens.

Hitler vil ha store familier slik at han kan rekruttere til krigene sine. Kvinnens viktigste oppgave blir derfor å føde og passe barna, mens mennene skal ut i krig eller jobbe i fabrikkene.

Homoseksualitet blir forbudt, og dømte homoseksuelle blir sendt til konsentrasjonsleirer sammen med de mange andre minoritetene Hitler ikke har plass til i sitt tredje rike: romfolk, svarte, politiske motstandere og, selvfølgelig, jødene.

Nazistenes voldelige rasisme ender opp med å koste rundt seks millioner jøder livet under holocaust.

Samtidig starter nazistene andre verdenskrig, der opp mot 80 millioner mennesker blir drept i den blodigste krigen i verdenshistorien.

Francos fascistiske Spania

Francisco Franco og Adolf Hitler under et møte i Hendaye i 1940

Francisco Franco var den mest vellykkede av mellomkrigstidens fascistiske diktatorer. Han var eneveldig diktator med sterke fascistiske trekk fra 1939 og frem til sin død av naturlige årsaker i 1975.

© Wikimedia Commons

Fra totalitær stat til organisk demokrati

Etter tre år med blodige kamper og en halv million ofre er den spanske borgerkrigen endelig over i 1939. Den republikanske venstrefløyregjeringen har ikke lenger krefter til å kjempe mot general Francisco Franco og hans høyreorienterte falangister.

I februar erkjenner selv de liberale demokratiene Frankrike og England at Spania nå er under Francos kontroll. Det blir starten på et fire tiår langt diktatur som flere kritikere har beskrevet som et fascistisk regime.

Franco selv foretrakk å kalle sitt regime en «totalitær stat» inntil fascistene til slutt tapte andre verdenskrig og navnet falt i unåde. Etter det begynte francoistene å kalle staten sin for et «organisk demokrati».

Både Hitler og Mussolini støttet Franco aktivt under den spanske borgerkrigen, og det var også flere likhetstrekk mellom de tre landenes diktatoriske ledere.

Etter borgerkrigen henrettet Franco tusenvis av politiske motstandere og gjorde seg selv til en eneveldig diktator. Det ble forbudt med andre partier, og mange hundre tusen flyktet fra det nyslåtte diktaturet.

Spanias fortolkning av fascismen

I likhet med Tyskland og Italia var Francos Spania ekstremt konservativt med hensyn til kjønnsroller, familieliv og seksualitet. Hans regjering hadde oppbakking fra store deler av den katolske kirken i Spania.

Franco innførte også streng sensur av liberale, kommunistiske og andre ideer som ikke harmonerte med hans ekstreme konservatisme. Politisk opposisjon og fagforeninger ble forbudt og forfulgt, ofte av det gråkledde politiske politiet.

Som andre fascistiske stater dyrket Spania en ultranasjonalisme som ble brukt i propaganda for diktaturet, og også Franco iscenesatte seg selv som en guddommelig leder.

Men Franco utvidet ikke det spanske territoriet, noe både Hitler og Mussolini la stor vekt på i sine regjeringer. Til gjengjeld forsøkte den spanske diktatoren hardnakket – men uten hell – å holde på sine afrikanske kolonier.

Et annet ikke-fascistisk trekk ved Francos Spania var at partiet hans, FET y de las JONS, ikke var like ensrettet som de italienske fascistene og tyske nazistene. Det var interne uenigheter om flere politiske spørsmål, først og fremst økonomiske.

Francisco Franco døde i 1975, og Spania ble igjen et monarki under kong Juan Carlos 1. Men kongen innførte snart demokratiske reformer og ga fra seg makten til folket.

Sju andre eksempler på fascisme

Fra fascisme til neo-fascisme og semi-fascisme

Mens fascisme var et sobert navn på en politisk ideologi, på linje med liberalisme og sosialisme, frem til andre verdenskrig, falt navnet raskt i unåde etter at grusomhetene under andre verdenskrig ble avslørt.

De fleste fascistiske statene var ikke lenger under fascistisk styre – eller beskrev seg ikke lenger som det – etter andre verdenskrig.

Siden slutten av andre verdenskrig har verden heller ikke sett noe land som kan beskrives som fullstendig fascistisk, slik Mussolinis Italia og Hitlers Tyskland var.

I dag bruker derfor journalister og eksperter ordet «neo-fascistisk» om land hvis styre har viktige likhetstrekk med historiens fascistiske stater.

Ordet «fascisme» er i dag et politisk skjellsord – synonymt med rasisme, diktatur og folkemord – og «fascistisk» er noe av det verste eksperter eller kritikere kan kalle et land eller en leder.

Opp gjennom 1930-årene og inn i etterkrigstiden vant fascistiske eller halvfascistiske bevegelser terreng i en rekke andre land, spesielt i Europa og Sør-Amerika. Her er et representativt utvalg på sju.

Den rumenske jerngardens logo
© Wikimedia Commons

Jerngarden i Romania

Fascistisk inspirert bevegelse som kjempet om makten i Romania fra 1927 til 1941. Jerngarden var antidemokratisk, antikapitalistisk, antikommunistisk og antisemittisk.

Gyula Gömbös
© Wikimedia Commons

Gyula Gömbös i Ungarn

Gyula Gömbös var statsminister i Ungarn fra 1932 og til han døde av kreft i 1936. Han smidde allianser med både Hitler og Mussolini og var meget inspirert av sistnevnte. Det partiet han ledet, ble også kalt «rasebeskytterpartiet».

Logo for Parti Populaire Français
© Wikimedia Commons

Fascistbevegelsen under Jacques Doriot i Frankrike

Jacques Doriot var leder av Parti Populaire Français (PPF) - Det franske folkepartiet. Han gikk inn for et samarbeid med Italia og Tyskland før og under andre verdenskrig. Kjempet selv i tysk tjeneste på østfronten.

Den greske juntaens logo.
© Wikimedia Commons

Den greske juntaen

Flere militærdiktaturer har etter andre verdenskrig fått betegnelsen fascistisk. Det gjelder blant annet juntaen i Hellas, som satt på makten mellom 1967 og 1974. Disse regimene har ikke på samme måte vært preget av antisemittisme og ekspansjonslyst, men hensynsløsheten overfor politiske motstandere har vært like morderisk.

Logo for den brasilianske bevegelsen integralistene
© Wikimedia Commons

Integralistene i Brasil

Fascistisk inspirert bevegelse i Brasil. Integralistene forøkte under ledelse av Plinio Salgado å gjennomføre et statskupp i 1938. Dette mislyktes imidlertid, og Salgado måtte gå i eksil i Portugal.

Augusto Pinochet
© Wikimedia Commons

Pinochet i Chile

I 1973 ble den demokratisk valgte presidenten Salvator Allende veltet i et statskupp, og Augusto Pinochet tok makten som leder av en militærjunta. Som i Hellas var maktovertakelsen ledsaget av hensynsløs jakt på politiske motstandere. Minst 3000 av dem døde, og tortur var en utbredt praksis. Den chilenske juntaen førte en ultraliberal politikk som medførte stor fattigdom. Antisemittisme og territorial ekspansjonslyst var dog noe som juntaen i Chile ikke hadde til felles med fascismens grunnleggere i mellomkrigstiden.

Ratko Mladić
© Wikimedia Commons

Serbia under krigen i eks-Jugoslavia.

Under borgerkrigen i Jugoslavia ble f-ordet hyppig brukt i mediene. Det var først og fremst det ekspansjonistiske Serbia som ble kalt fascistisk. Folkemord og etniske utrenskninger manet frem erindringer om de klassiske fascistiske statene.

Ukraina eller Russland – hvem er fascisten?

I den pågående krigen mellom Russland og Ukraina beskylder lederne i begge land den andre parten for å være fascistisk.

Vladimir Putin forsvarte til og med Russlands invasjon av Ukraina ved å si at nabolandet var «åpent nynazistisk». Putin har også kalt den ukrainske revolusjonen i 2014 for et «fascistisk kupp».

I april 2022 snappet den ukrainske etterretningstjenesten opp en telefonsamtale mellom en russisk mor og hennes sønn ved fronten i Ukraina. Her sa moren at sønnen ikke skulle ha dårlig samvittighet for å drepe sivile, heller ikke kvinner og barn, fordi de ifølge henne var fascister.

Samtidig kaller den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj Putin for en fascistisk diktator.

Kanskje er ordet «fascisme» utvannet, og kanskje brukes det altfor ofte. Men de færreste er i tvil om hva fascisme er når de møter den.

Vi spør bare sånn ut i det blå: hvem er mest inspirert av fascistiske forgjengere: Ukraina eller Russland?

Les også: Ukrainsk og russisk – hva er forskjellen?