Selv ikke de sterkeste nordiske konger har kalt seg keisere. Det skyldes at tittelen allerede var opptatt av andre. For i teorien er det den vestromerske keiserverdigheten som opp gjennom historien har gått i arv blant Europas sterkeste fyrster, og bare én kunne bruke den om gangen.
Frankerkongen Karl den store skapte et enormt rike i Europa, og kronet i år 800 sin suksess ved å la seg utrope til romersk keiser av paven.
Siden gikk tittelen videre til etterkommerne hans på den tyske tronen, og fra midten av 1400-tallet tilhørte den slekten Habsburg. Russiske herskere begynte også å kalle seg keiser, tsar, men det var den østromerske tittelen de gjorde krav på.
I 1804 gjorde Napoleon opp med arven fra Romerriket, da han kronet seg selv til keiser, selv om en habsburger allerede bar tittelen.
Deretter kunne enhver mektig hersker la seg forfremme. Preussens konge ble keiser ved Tysklands samling under hans herredømme i 1871, og den britiske dronning Victoria ville ikke være dårligere, så hun begynte å kalle seg keiserinne av India.
På det tidspunktet var de nordiske kongerikene bare småstater i det europeiske hierarkiet, og tiden for pompøse titler var for lengst forbi.
Flere nordiske regenter kunne ha vært keisere
Knut den mektige
I første del av 1000-tallet samlet den danske vikingkongen et stort imperium som strakte seg over Nordsjøen og omfattet England, Danmark og Norge.
Dansk kongsdatter og norsk dronning som på 1300-tallet forente de nordiske rikene i Kalmarunionen.
Gustav 2. Adolf
Svenskekongens seire på slagmarken gjorde på 1600-tallet Sverige til en europeisk stormakt.