Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

En av Moros livvakter kom seg ut av bilen, men ble henrettet på gaten.

© Corbis/All Over
Samfunn - Politikk

Italiensk gisseldrama: Ingen ville redde Aldo Moro

Terroren rammer Italias hjerte da gruppen Røde brigader bortfører toppolitikeren Aldo Moro på åpen gate i Roma. 13 000 politifolk finkjemmer storbyen, mens politikerne snur ryggen til ham. Ingen av dem er tilsynelatende interessert i å redde livet hans.

I ly av natten beveger en mørk skikkelse seg over gaten ved Piazza del Popolo i det sentrale Roma. Ved varebilen til en blomsterhandler bøyer han seg ned og kjører en kniv dypt inn i alle dekkene. Deretter forsvinner han i mørket.

Da solen står opp over Roma noen timer senere, fremstår hærverket mot blomsterhandlerens bil som nettopp dét – umotivert hærverk. Landet opplever langt verre forbrytelser: Mafiaen, korrupsjon i forretningslivet og politisk maktmisbruk er en del av hverdagen, og ekstremister på både venstre og høyre fløy gjennomfører bombeterror og kidnappinger.

Lenge har politikerne vært splittet og handlingslammet, men nettopp denne dagen, 16. mars 1978, er det håp om forsoning. En av landets mest fremtredende politikere, Aldo Moro fra Democrazia Cristiana (Kristendemokratene, DC), har i flere år arbeidet for å skape en samlingsregjering med det store kommunistpartiet PCI.

På ytterste høyre fløy kalles den nye regjeringen et «knefall for kommunismen», og venstrefløyen roper «forræderi mot arbeiderklassen». Men Aldo Moro står fast, og nå skal den kommende ministerpresidenten til parlamentet for å presentere samlingsregjeringen sin.

Terroristene slår til på åpen gate

  • Torsdag 16. mars, Aldo Moros hjem, kl. 09.00: Den italienske toppolitikeren forlater leiligheten på Via Fani. I 15 år har han fulgt samme rute til arbeidet i parlamentet.

En solstråle streifer 61-årige Moros ansikt idet han åpner inngangsdøren og trer ut i den italienske våren foran bygården på Via Fani. Som alltid står den svarte Fiat-limousinen klar ved fortauskanten sammen med en hvit Alfa Romeo.

Ved bilene står Moros sjåfør, Domenico Ricci, og de fire livvaktene. Moro hilser kort på teamet sitt før han tar plass i baksetet på Fiaten og legger fra seg den grå filthatten og dokumentmappen.

Morgenen er mild i Italias hovedstad, og de tre livvaktene i Alfa Romeoen har rullet ned vinduene. De prater avslappet mens den vesle kortesjen langsomt ruller opp-over den fasjonable gaten frem mot krysset ved Via Stresa.

Ingen av dem har lagt merke til at en fyr på motorsykkel observerer dem på avstand. Han har en strikkelue på hodet, og i samme sekund som Aldo Moros kortesje starter, foretar han en U-sving midt i gaten.

Den brå manøveren er et tegn til kameratene hans: Offeret har forlatt leiligheten. Kidnapperne skal gjøre seg klar til å gå til aksjon.

  • Veikrysset Via Fani og Via Stresa, kl. 09.02: Fire kidnappere er forkledd som ansatte i flyselskapet Alitalia for å unngå at de skyter hverandre i forvirringen.

I baksetet er Aldo Moro i ferd med å bla gjennom noen dokumenter. Han rekker ikke engang å se opp da sjåføren hans må svinge brått unna for ikke å treffe en hvit bil med diplomatskilt som uventet rygger mot dem.

Vanligvis ville ikke diplomatbilen kunnet foretatt en slik manøver, fordi den lokale blomsterhandlerens varebil står parkert her utenfor butikken – men akkurat denne morgenen er bilen sendt på verksted med fire flate dekk.

Oppbremsingen er så brå at den hvite Alfa Romeoen med livvaktene ikke klarer å stoppe. I stedet smeller den inn i sjefens bil. Alle banner og gestikulerer vilt, men slike opptrinn er temmelig vanlig i den kaotiske italienske trafikken, og verken livvaktene eller sjåføren aner uråd, før en kvinne og hennes passasjer hopper ut av diplomatbilen foran dem.

De retter maskinpistoler mot Moros bil. Rutene knuses, og kulene borer seg inn i sjåføren og livvakten. Begge to dør momentant og kollapser over hverandre i forsetet.

Den hvite Alfa Romeoen med livvaktene blir også angrepet. Fire personer med maskinpistoler har hoppet frem fra en fortauskafé og sender nå en sverm av kuler inn mot de overrumplede sikkerhetsfolkene. En av dem glir dødelig såret ut av bilen og rekker bare å avfyre to skudd før en av terroristene skyter ham i ryggen.

I virvaret av skudd og høye skrik løper to menn frem mot Aldo Moros bil, åpner døren og drar ham ut.

«Slipp meg! La meg gå! Hva vil dere!?» roper politik- eren mens han blir dyttet inn i en mørkeblå Fiat 132. Så snart døren er smekket i bak Moro, senker stillheten seg over Via Fani. På gaten ligger over 91 patronhylstre spredt, og alle gjerningspersonene er forduftet.

Da politiet kom frem til Via Fani, hadde terroristene stukket av med byttet sitt – Aldo Moro.

© Scala Archives

Nyheten om bortføringen slipper ut

  • Radiostasjonen GR2, kl. 09.25: Mens de første politibilene kommer til åstedet på Via Fani, har Moro helt ubemerket blitt kjørt bort.

«Kjære lyttere. Dette er radio GR2s nyhetssenter.»

Nyhetsoppleserens stemme dirrer: «Vi avbryter programmet for å bringe en dramatisk meddelelse som virker nesten ufattelig, men som dessverre ser ut til å være sann. Kris­ten­demo­kra­tenes leder, Aldo Moro, ble kidnappet av terrorister i Roma for kort tid siden».

Utenfor nyhetsstudioet overdøves den sedvanlige gatestøyen av hundrevis av hylende politisirener.

  • Kommunistenes partihovedkvarter, Roma: For å få del i regjeringsmakten har Italias kommu- nister brutt med Moskva. Etter bortføringen av Moro må de fore­løpig gi opp målet.

Alle stirrer på Ugo Pecchioli da han tar ordet i kommunistpartiet PCI. 53-åringen nyter samme respekt blant venstreorienterte italienere som han gjorde da han var motstandsleder under andre verdenskrig. Han er medlem av parlamentets forsvarskomité og har gode forbindelser til etterretningstjenesten. Ugo Pecchioli er ikke i tvil:

«Terroristene ønsker å tvinge staten i kne. Mitt råd er å avvise forhandlinger fullstendig!»

Med de ordene formulerer Pecchioli PCIs holdning, og den sittende statsministeren, Giulio Andreotti fra DC, stiller seg bak den. Det offisielle Italia har bestemt seg for en hard linje overfor terroristene.

I dag skulle Andreotti ha overlatt sin post til Aldo Moro, men den nye samlingsregjeringen er stilt i bero.

Bildet beviste at Aldo Moro var i terroristenes vold.

© Scala Archives

Aldo Moro plassert i et skjult rom

  • Dag 2, terroristenes skjulested: Moro blir holdt fanget i en bygård på Via Montalcini nr. 8, noen kilometer sør for sentrum av Roma.

Aldo Moro hiver nervøst etter pusten i det trange rommet på bare to kvadratmeter, med en feltseng, et lite bord og en kommode. Han verken roper eller kjefter, men forsøker i stedet å kontrollere anfallene av klaustrofobi som overmanner ham med jevne mellomrom.

Cellen er innredet i en leilighet som ble kjøpt kontant få uker tidligere av terroristen Anna Laura Braghetti for 50 millioner lire (rundt én million kroner). Pengene stammer fra et bankran. Til daglig er den 24-årige kvinnen ansatt i et byggefirma. All fritid bruker hun i Røde brigader.

Leiligheten har hun innredet borgerlig med to blomstrete sofaer og et bur med kanarifugler, mens gruppens leder, Mario Moretti, har bygd en skillevegg i stuen og slik fått et rom skjult bak en bokreol. Her blir Moro holdt fanget. Bare Mario Moretti har lov til å gå inn i rommet – hver gang trekker han på seg en svart finlandshette slik at Moro aldri ser ansiktet hans.

Gjennom en høyttaler i stuen kan de tre andre terroristene høre hva som foregår i det smale rommet de kaller «Folkets fengsel».

  • Dag 3, det sentrale Roma: I to dager har kidnapperne vært tause. Ingen aner om Aldo Moro fremdeles er i live.

En journalist undersøker febrilsk en stor kopimaskin som står utenfor en forretning ved Largo di Torre Argentina-plassen i det sentrale

Roma. Kopimaskinen er konstruert med myntinnkast slik at alle kan ta en rask kopi, men journalisten fra avisen Il Messaggero er ikke her for å kopiere. Få minutter tidligere har redaksjonen fått en anonym telefonoppringing:

«Dette er Røde brigader. Oppå kopimaskinen, under noen gamle papirer, vil dere finne en konvolutt med et foto av Moro».

Endelig har journalisten funnet konvolutten, som han i fullt firsprang tar med tilbake til redaksjonen. Bildet av Aldo Moro glir ut sammen med en kort beskjed fra Røde brigader, som tar ansvar for bortføringen og de fem drapene. Terrorgruppen bebuder samtidig at toppolitikeren de neste dagene vil bli stilt for «Folkets domstol».

Sjefredaktøren på Il Messaggero studerer inngående bildet av politikeren, som sitter under Brigadenes flagg. Skjorten er krøllet, og han holder skuldrene en anelse skjevt. Moro ser ut til å være uskadd, og sjefredaktøren er ikke i tvil: «Rydd forsiden!»

24 år gamle Braghetti kom til leiligheten hver dag for å lage mat til Moro. Hun ble i 1980 dømt til livstid, og slapp ut i 2002. Giftet seg med Gallinari i fengselet.

© Corbis/All Over & L'Unita

Moros brev legger press på politikerne

  • Dag 13, terroristenes skjulested: Moro forsøker må skape en levelig hverdag i fangenskap.

Aldo Moro vasker seg i et lite vaskefat som er satt inn i rommet til ham. Han har nettopp barbert seg, og nå gjør han seg klar til å få kaffen, som han hver morgen inntar sammen med et par biscotti-kjeks.

For å få tiden til å gå har terroristene gitt ham verker av Marx og Lenin, men det viser seg at han kjenner bøkene bedre enn dem. I stedet får han spenningsromaner. I dag har han imidlertid tankene et helt annet sted, for terroristene har gitt ham lov til å skrive brev til familien og sine politiske venner.

Etter kaffen setter Aldo Moro seg ved det vesle bordet. Han har en sterk følelse av at han snart kommer til å bli satt fri. Han trenger bare overbevise sine venner om at de må forhandle med terroristene.

  • Dag 14, innenriksdepartementet i Roma: To uker etter bortføringen vet myndighetene ennå ikke så mye mer enn at Røde brigader står bak.

Italias innenriksminister, Francesco Cossiga, sitter urolig i stolen. Forsiktig bretter han ut et brev på skrivebordet foran seg. Brevet er sendt av Aldo Moro og adressert til ham personlig. Skrivestilen virker like omstendelig og snirklete som den pleier å være hos Moro.

«Kjære Francesco. Mens jeg herved sender deg mine varmeste hilsener, blir jeg i min nåværende vanskelige

situasjon nødt til å rette din oppmerksomhet mot et par klare og realistiske vurderinger i betraktning av det ansvaret du sitter med (og som jeg naturligvis respekterer)», skriver Aldo Moro, og uttrykker håp om en snarlig frigivelse for å «unngå større problemer».

Til slutt understreker han viktigheten av at kommunikasjonen mellom terrorister og regjering er hemmelig. «Det vil motvirke en fiendtlig atmosfære», mener han.

Under lesningen må Francesco Cossiga tørke en tåre; Aldo Moro forventer åpenbart at den italienske regjeringen skal innlede forhandlinger, men innenriksministeren vet bare så altfor godt at det ikke er tilfelle.

  • Dag 15, Romas gater: Hvem kan tro på en mann som er i terroristenes vold? Spørsmålet diskuteres heftig i hele Italia.

Romerne må ta en ekstra slurk av espressoen sin da de åpner morgenavisene. Kort før de gikk i trykken, mottok flere avisredaksjoner et åpent brev fra Røde brigader.

I brevet har terrorgruppen gjengitt Aldo Moros «private» brev til innenriksminister Cossiga – og gjort narr av det. Brigadene kaller brevet for et klokkeklart eksempel på hvordan italienske politikere benytter seg av «hemme-

lige», «lyssky» og «mafia-aktige metoder» i sin håndtering av problemer, og gruppen understreker at den offentliggjør brevet fordi «ingenting bør skjules for folket».

Og ikke nok med det. Sammen med Aldo Moros brev trykker avisene reaksjoner fra politikere og opinionsdannere på brevet. Det går ikke stille for seg:

«Ordene er ikke hans!» tordner den venstre-liberale avisen La Repubblica med store typer på forsiden, og i Kris­ten­demo­kra­te­nes egen avis, Il Popolo, heter det at Aldo Moro «gjennomgår den groveste og mest inhumane tvang».

Ingen kan altså stole på Moros ord, slår avisen fast. En tredje avis siterer en såkalt psykografolog, som mener å kunne se at Moro i virkeligheten mener det stikk motsatte av det han skriver i brevet.

Konklusjonen virker derfor klar: Moro er helt imot enhver forhandling med Brigadene.

Dag 20, det italienske parlamentet: Statsminister Andreotti går på talerstolen. Han har hele tiden vært imot å ta kommunister med i regjeringen.

«Vi forhandler ikke med terrorister». Statsminister Giulio Andreottis klare budskap er uforandret da han står på talerstolen i det italienske parlamentet. Han har imidlertid bare såvidt kommet tilbake til plassen sin i salen da han får stukket et brev i hånden.

Brevet er fra Aldo Moro, og det er allerede kopiert opp og delt ut til samtlige parlamentsmedlemmer i salen. I sitt nye brev går Moro til frontalangrep på Giulio Andreotti og alle andre som avviser forhandlinger med terroristene.

«Jeg vil gjerne understreke at jeg uttrykker mine holdninger i fullstendig klarhet og uten å være underlagt noen form for tvang», skriver Moro. «For å si det rett ut føler jeg meg sviktet av dere alle sammen».

Folkets domstol arbeider

  • Dag 22, terroristenes skjulested: Hver dag avhører Røde brigaders leder Aldo Moro.

Mario Moretti trekker irritert av seg den svarte finlandshetten og slenger den på den blomstrete sofaen foran seg. Han har nettopp avsluttet nok et resultatløst avhør av Aldo Moro bak reolen. Moretti har fortid som student og fabrikkarbeider, men er nå terrorgruppens leder.

Mario Moretti har hatt store forventninger til hva Røde brigader kunne oppnå med aksjonen. Først og fremst regnet han med at avhørene av Moro kunne avsløre lyssky renkespill i italiensk politikk. Men slik har det ikke gått – Moros uttalelser under de timelange forhør- ene er snirklete og ubrukelige.

  • Dag 31, statsministerens kontor, Roma: Planen om å ta med kommunister i regjeringen har vakt bekymring hos Italias allierte. Etter bortføringen synes den faren å ha drevet over.

Statsminister Giulio Andreottis øyne løper ned over et personlig telegram fra den amerikanske presidenten, Jimmy Carter. I telegrammet lover Carter sin «fulle støtte» til den italienske regjeringens harde kurs overfor terroristene.

Andreotti har knapt lest teksten ferdig før telefonen ringer. Det er innenriksminister Cossiga, som forteller at Røde brigader har kommet med en ny uttalelse:

«Avhørene av fangen Aldo Moro er avsluttet. Det er ingen tvil. Aldo Moro er skyldig og dømmes til døden».

«Folkets fengsel», som Aldo Moro satt innesperret i. Hver morgen fikk han kaffe og biscotti.

© Getty Images/Bilde fra filmen “Il caso Moro” (1987)

Terrorlederens leilighet er oversvømt

  • Dag 34, Via Gradoli i Roma: 13 000 politifolk finkjemmer Roma i jakten på Aldo Moro. Hittil har de ikke funnet det minste spor.

Brannmennene som om ettermiddagen slår seg inn altandøren til en leilighet på Via Gradoli, tror knapt det de ser. De er kalt ut fordi leieboeren i etasjen under har meldt om lekkasje, og på badet i den avlåste leiligheten har noen skrudd dusjen på fullt og tettet avløpet slik at en oversvømmelse er uunngåelig.

I leiligheten finner de en haug dokumenter som omhandler Røde brigader, og under sengen er det gjemt en mengde våpen! Det viser seg at leietageren er Mario Moretti, lederen av Røde brigader. Dess-uten er leiligheten eid av et selskap kontrollert av den italienske etterretningstjenesten.

Leiligheten er åpenbart oversvømt med vilje, men ingen skjønner hvorfor. Det kan virke som om noen intenst har villet gjøre politiet oppmerksom på noe.

Samme dag mottar myndighetene et nytt skriftlig kommuniké fra Røde brigader – det sjuende i rekken siden dramaet begynte: Terroristene meddeler at Aldo Moro er henrettet og liket kastet i innsjøen Lago della Duchessa i fjellene øst for Roma.

Beskjeden utløser en stor politiaksjon ved den islagte innsjøen. Dykkerne må hogge seg gjennom isen før de kan lete. Men de finner ingenting, og det blir klart at kommunikeet må være falskt. Noen har ført politiet på villspor – muligens for å teste hvordan italienerne vil reagere på nyheten om Moros død.

  • Dag 36, Roma: Brigadene avsa dødsdommen for fem dager siden. Ingen vet om Moro er i live.

Køene er lange foran aviskioskene da den store italienske avisen Il Messaggero sender ut et ekstranummer sent på kvelden.

Noen timer tidligere har avisen mottatt et nytt bilde av Aldo Moro fra fangenskapet. På bildet holder han gårsdagens utgave av avisen La Repubblica i hånden som bevis for at bildet er nytt. Sammen med bildet trykker

Il Messaggero den siste beskjeden fra Røde brigader. Her forteller terrorgruppen omsider hva den krever for å løslate Aldo Moro, nemlig at «kommunistiske fanger» i italienske fengsler blir satt fri.

For å legge ekstra press på regjeringen skyter Røde brigader en fengselsbetjent i Milano. Noen dager senere blir en professor ved universitetet i Padova og en kristendemokrat fra Lazio såret av skudd.

  • Dag 46, terroristenes skjulested: Moro er redd og rasende. Det later til at ingen vil hjelpe ham.

Nesten hver morgen havner et nytt brev fra Aldo Moro hos italienske politikere. Brigadene har avsagt dødsdommen, men har samtidig erklært at de er klare til å forhandle. Den muligheten får Moro til å skrive som besatt.

Tonen blir mer og mer hatsk. Han begriper ikke hvorfor alle vennene hans avviser forhandlinger.

«Denne marerittaktige situasjonen gir meg et inntrykk av at jeg er fullstendig uten venner», skriver han til en bekjent. «Paven må kunne gjøre mer!» raser han til en katolsk prest, og overfor sin kone, Eleonora, tar han avstand fra sine politiske kolleger:

«Jeg dør hvis det er det mitt parti vil. Men jeg vil ikke ha noen av maktens menn i begravelsen min».

Terroristen Anna Laura Braghetti serverer pasta med parmesan, men bekymringene har gitt Moro mageproblemer. Etter hvert spiser han bare grønnsaker.

Mario Moretti er frustrert over politikernes avvisende holdning. Han ser ingen annen mulighet enn å fullbyrde dødsdommen – selv om ingen av de fire i leiligheten har lyst. Men å løslate Aldo Moro uten innrømmelser vil virke som et svakhetstegn. Mario Moretti bestemmer seg for å gjøre et siste forsøk på å løse situasjonen.

En terrorist i telefonen

  • Dag 47, Moros leilighet: Aldo Moros familie har isolert seg siden bortføringen. De unngår offentligheten og håper på en lykkelig utgang.

Stillheten i familien Moros leilighet blir brutt av at telefonen kimer. Moros kone, Eleonora, tar den. Stemmen i røret tilhører Mario Moretti, men det vet hun ikke:

«Hør godt etter. Jeg er en av dem som har noe å gjøre med din mann. Jeg skal gi deg en siste beskjed».

Eleonora Moro skjelver over hele kroppen mens hun lytter til beskjeden fra sin manns kidnappere.

«Vi ringer denne siste gangen på grunn av frustrasjon. Din mann insisterer på at dere er blitt bedratt. Ingenting av det dere har gjort til nå har hatt noen verdi.

Vi ber dere bare om én eneste ting: Tving Zaccagnini (partiets generalsekretær, red.) til å komme med et klart svar. Har du forstått? Kristendemokratene må handle nå. Det er den eneste måten vi kan nå frem til forhandlinger. Hvis det ikke skjer, vil det uunngåelige inntreffe i løpet av de neste timene». Deretter blir røret lagt på.

  • Dag 55, terroristenes skjulested: Moro-familiens bønner til partiet har vært forgjeves. Situasjonen er fastlåst. Terroristene vil vise handlekraft.

Aldo Moro har fått lov til å vaske seg. Foran ham ligger klærne han hadde på seg da han ble tatt til fange. Skjorte og bukser er nypresset – men nå ser han at begge deler er vått av sjøvann og har et dryss av sand på seg. Aldo Moro har ikke annet valg enn å ta på seg klærne. Til slutt knytter han slipset, omhyggelig som alltid.

De to terroristene Mario Moretti og Prospero Gallinari ber ham legge seg i en stor skittentøyskurv slik at de kan bære ham ned i byggets parkeringskjeller.

«Hopp inn», sier Mario Moretti, og peker på en ned-slitt rød Renault 4 med åpent bagasjerom.

Uten å sette seg til motverge forsøker Aldo Moro å klemme sin 180 centimeter lange kropp inn i det trange bagasjerommet. Han snur og vrir seg, skubber borti en rusten kjetting og får til slutt plass.

Sannsynligvis ser han Moretti trekke våpenet, og instinktivt strekker han frem høyre hånd for å beskytte seg. Uten effekt. Kulene fra Skorpion-maskinpistolen punkterer venstre lunge. Sekunder senere mister Moro bevisstheten. Prospero Gallinari hulker lydløst.

Døden kjører Renault

Dag 55, det sentrale Roma: Ingen har lagt merke til at noen har parkert en gammel Renault.

Hundrevis av mennesker stimler sammen på Via Caetani.Mange har klatret opp i lyktestolper og vindusgitre for å få bedre utsikt. Alle stirrer mot den gamle Renaulten som er parkert i enden av gaten.

Politiet har åpnet bakdøren, og inne i bagasjerommet kan alle se liket av Moro – sammenkrøpet mellom et reservehjul og en rusten kjetting. Det 55 dager lange dramaet er over.

10. mai 1978, landsbyen Torrita Tiberina ved Roma: Familien Moro er forbitret over politikernes håndtering av gisselsaken. Eleonora Moro ønsker ikke å snakke med noen av dem mer.

Det regner da Eleonora Moro underskriver mannens obduksjonsrapport. Rapporten nevner ingen tegn på tortur. Sanden og sjøvannet på klærne var falske spor for å unngå at politiet skulle finne terroristenes skjulested. Kort etter får enken et brev fra Kristendemokratene med oppfordring om å velge en begravelse på statens bekostning, med hele partiet til stede.

Hun ignorerer oppfordringen. I stedet kjører et lite følge bestående av familie og nære venner samme ettermiddag mot den vesle fjellandsbyen Torrita Tiberina nord for Roma.

Ingen orgelmusikk, ingen korsang, ingen kirkeklokker. Den lokale presten holder en stille preken og kaller Aldo Moro «en av oss». Deretter bærer seks menn kisten ut på kirkegården. Eleonoras øyne er tørre, og hun sier ikke et ord. Først da kisten er i jorden, hvisker hun:

«Farvel, Aldo».

Etter funnet av Aldo Moro på Via Caetani presset hundrevis av skuelystne seg frem i gaten.

© Scala Archives

Etterspillet – de politiske partiene ga opp

I årene etter Aldo Moros død ble flesteparten av de skyldige arrestert og dømt til lange fengselsstraffer. Hovedmannen, Mario Moretti, fikk i 1981 en dom på seks ganger livstid. Noen av terroristene klarte imidlertid å flykte – én kom seg til Nicaragua – og er fremdeles på frifot.

Avtalen om en italiensk samlingsregjering ble aldri realisert. Kommunistpartiet ble oppløst i 1991, det samme ble det kristendemokratiske partiet i 1994, som et resultat av to års omfattende korrupsjonsavsløringer.

Les også:

Romerriket

Sexorgier var god latin i Roma

8 minutter
Romerriket

Galleri: Erotikk i Roma

4 minutter
Andre verdenskrig

Ondskapens brigade

14 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul