“Jeg vet bare at du har blitt født”

Argentina, 12/4/1995

Til mitt barnebarn
Om ca. seks måneder fyller du 19 år. Jeg har regnet ut at du ble født en dag i oktober 1976, og at det foregikk i en av hærens konsentrasjonsleirer, det stedet de kaller Pozo de Quilmes*.

De skjøt din far gjennom hodet på mindre enn en halv meters avstand. Det skjedde enten like før eller like etter at du var blitt født. Din far var hjelpeløs da den militære enheten skjøt ham. Muligens var gjerningsmennene de samme som den 24. august bortførte ham og din mor i Buenos Aires (Argentinas hovedstad, red).

Soldatene tok dine foreldre med til konsentrasjonsleiren som kalles Automotores Orletti**. Leiren lå i kvarteret Floresta, og militæret omtalte den som “Hagen”.

Din fars navn var Marcelo, og din mor het Claudia. De var begge 20 år gamle, og du hadde ligget i din mors mage i seks måneder da alt dette skjedde. Militærets folk flyttet henne, og dermed deg, til Quilmes da hun skulle føde.

Hun må ha født der – skarpt bevoktet av en lege som var militærdiktaturets medskyldige. De tok deg fra henne med det samme. Hvis det foregikk på sedvanlig vis, ga de deg til et ektepar som ikke selv kunne få barn.

Barna ble forært folk fra det militære eller politiet, eller kanskje ble de gitt til en dommer eller en journalist som var velvillig innstilt til politiet og militæret*. Hver konsentrasjonsleir hadde dengang sin egen dystre venteliste. De som sto på listen ventet på å få et barn fra en fange. Når barnet var blitt født, ble fangen henrettet. Med få unntak var det slik det foregikk.

Rundt 13 år er gått siden militærregjeringen gikk av, og vi vet fortsatt intet om din mors skjebne. Din fars jordiske rester er imidlertid blitt funnet i en oljetønne som de militære fylte med sand og sement, hvorpå de kastet den i San Fernando-elven. Her ble din far funnet 13 år senere. Han er nå begravet i byen La Tablada. Så mye vet vi med sikkerhet.

Det er vanskelig for meg å snakke om barna i deres egenskap av foreldre for deg, for det fikk de aldri lov til å være. Jeg vet bare at du har blitt født. Det forsikret fader Fiorello Cavalli** fra Vatikanets statssekretariat meg om i februar 1978.

Hva er det mon skjedd med deg, spør jeg meg selv. Motstridende tanker kommer til meg. På den ene side frastøter det meg å tenke på at du kanskje kaller en eller annen forbryter fra politiet eller det militære “far”.

De henrettet jo din riktige far.

På den annen side så håper jeg at du – hvor du enn har vokst opp – har blitt godt oppdratt. Jeg håper at du har fått en utdannelse og masser av kjærlighet.

Og allikevel har jeg alltid tenkt at den kjærligheten som du har fått må ha vært mangelfull. Det skyldes ikke så meget at de mennesker du vokste opp hos ikke var dine biologiske foreldre, som det jo heter, men fordi de i en eller annen grad må ha kjent til din historie.

De må til en viss grad ha vært bevisst sin egen andel i din historie og i å forfalske den. Jeg antar at det må ha blitt løyet en del for deg.

Gjennom alle disse årene har jeg spekulert på hva jeg ville gjøre hvis du engang ble funnet. Ville jeg trekke deg ut av det hjemmet som du kjente, eller skulle jeg snakke med dine adoptivforeldre og prøve å få dem til å gi meg lov til å besøke deg? Jeg gikk alltid ut fra at du skulle få vite hvem du er, og hvor du kommer fra.

Mitt dilemma meldte seg hver gang det så ut som om Bestemødrene fra Plaza de Mayo* hadde funnet deg. Mine forestillinger om hva som deretter skulle skje, skiftet alt etter hvor gammel du var på det tidspunktet. Det bekymret meg at du kanskje ville være for liten til å forstå hva som hadde skjedd, og hvorfor de som du trodde var dine foreldre ikke var det likevel.

Jeg fryktet at du ville bli såret, og at du ville få problemer med din identitet nettopp i de årene hvor den skulle formes.

Men nå er du stor. Og du vil være i stand til å forstå hvem du er, og å beslutte hva du skal gjøre. Bestemødrene har databanker av kjøtt og blod og kan med vitenskapelig nøyaktighet avgjøre hvor de forsvunnes barn kommer fra. Hvor du kommer fra.

Du har nå nesten samme alder som dine foreldre hadde da de ble myrdet. Snart vil du være eldre enn de noen sinne ble. De vil for alltid være 20 år.

Se video fra militærdiktaturet:

De hadde drømmer. Drømmer som handlet om deg og om en verden som var bedre og vennligere å bo i. Jeg vil gjerne snakke med deg om dem, og jeg vil gjerne høre deg fortelle om deg selv. Jeg vil gjerne gjenkjenne min sønn i deg og la deg gjenkjenne ham i meg. Vi er jo begge hans etterlatte.

Kanskje har du arvet min sønns grå-grønne øyne eller din mors kastanjebrune øyne, som alltid skinte så livlig. Hvem vet hvordan du er hvis du er en gutt? Hvem vet hvordan du er hvis du er en jente?

Kanskje vil du kjempe deg ut av dette mysterium så et nytt kan begynne, nemlig det mysterium som tar sin begynnelse når du møter din bestefar som venter på deg her ute.